JENTA SOM DØDE AV ANOREKSIA (lisarorvik)
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

16

JENTA SOM DØDE AV ANOREKSIA

Jeg vil ikke bli den jenta som døde av anoreksia, som ikke klarte kampen mot sykdommen. 

Som valgte den "enkle" utveien. Og bare endte sitt eget liv, eller bare gi opp, fordi jeg ikke var sterk nok til å kjempe. Sterk nok til å vinne over en sykdom. En sykdom som sitter i hodet. Som gjør hver eneste dag til et rent helvete. En kamp fra sekundet jeg står opp til det siste sekundet før jeg legger meg. Jeg vil ikke være den jenta som mistet de følelsene livet har. Fordi en sykdom tok alt fra henne, en sykdom som gjorde at hun mistet alt hun elsket. En sykdom som fikk meg til å slutte å elske meg selv, en følelse av at jeg aldri kunne bli elsket av noen andre. For hvordan skal noen andre elske meg, når jeg ikke en gang elsker meg selv. En sykdom som tok fra meg følelser, følelser jeg kunne hatt for en annen person. Følelsen av å elske et annet menneske, og bli elsket tilbake.

Jeg vil ikke være den jenta som alltid sier nei.

Nei til avtaler, nei til bursdager, nei til familiemiddager, nei til alt jeg blir bedt på. Ordet nei var det eneste ordet jeg ville bruke, eller kunne bruke. Fordi sykdommen ikke hadde krefter til å stille opp på de tingene som betyr noe. Krefter til å vise de rundt meg at jeg er glad i dem, eller kunne gi noe tilbake til de som stiller opp for meg. Følelsen av at jeg alltid er en byrde, at alle må stille opp for meg, når jeg selv ikke klarer å stille opp for dem. Følelsen av at de rundt meg hadde hatt det bedre om jeg ikke hadde vært her. Følelsen jeg alltid sitter igjen med, at jeg ikke gjør noe godt for noen. Alt de andre rundt meg må gå igjennom, fordi de er glad i meg og bryr seg om meg. Jeg vil ikke være den jenta som alltid sier nei, men sykdommen gjør det nesten umulig for meg å si ja. Ja, et så kort ord, med kun to bokstaver. Hvordan skal det være så vanskelig å si? Er det fordi betydningen av det er det som hindrer meg i å bruke det? 

Jeg vil ikke være den jenta som døde av anoreksia, fordi jeg ikke trodde jeg fortjente å bli frisk.

Fordi jeg ikke trodde at det var mulig for meg å bli frisk. En sykdom så sterk at den virker uovervinnelig. En kamp jeg ikke trodde at jeg skulle klare å kjempe, eller ha krefter til å kjempe imot. Hvor skal jeg hente krefter fra, når sykdommen tar de fra meg? Stjeler de få kreftene jeg har med å diskutere med meg selv. En evig diskusjon om mat, skal jeg spise eller ikke. Fortjener jeg å spise? Når jeg føler at jeg mister kontrollen om jeg spiser et knekkebrød mer enn jeg pleier. Følelsen av å alltid må ha kontroll over alt, rutiner som blir til tvang. En miste liten ting kan få meg til å spore helt av. Bare noe så lite som at noen har ryddet bort min tallerken som jeg har allerede har brukt, men som jeg må bruke igjen. Tvangstanke etter tvangstanke, om ting jeg selv ikke forstår, men som sykdommen min tviholder på. 

Jeg vil ikke være den jenta som mista mange år av livet sitt til en sykdom.

Så mange år at jeg aldri klarte å hente meg inn igjen. Allerede nå merker jeg stor forskjell på hvor langt alle andre på min alder har kommet, mens jeg står på samme sted. Samme sted som jeg har vært de siste årene, fordi jeg må kjempe en kamp mot sykdom før jeg kan komme videre. Jeg henger så etter. Denne sykdommen har tatt fra meg så altfor mye tid, flere år for å være helt presis. Den eneste som kan gjøre noe med det er meg selv. Ingen andre kan kjempe denne kampen for meg. Det er en kamp jeg må kjempe for meg selv. Alle årene som har gått bort i sykdom får jeg ikke gjort noe med. Jeg får aldri de årene tilbake, man det er opp til meg hva de neste årene skal bringe. Det er kun opp til meg selv å gjøre en endring. 

Jeg skal ikke bli den jenta som døde av anoreksia. Jeg skal bli den jenta som vant over anoreksia.



  • 29.11.2016 kl.19:34
    Jeg håper du får den hjelper du behøver raskest mulig. Jeg har hatt anoreksi i 15 år, og jeg håper du slipper det! 💖💖💖💖 fordi du er verdt så uendelig mye mer enn å leve slik! Håper du får nok oppfølging og hjelp, slik at du kan få tilbake livet du en gang hadde 💚❤️
    30.11.2016 kl.14:54
    Lunaen: tusen takk fineste deg, håper du også skal klare kampen din. For jeg har troa på deg, sender deg alt av varme tanker <3
    Stine
    29.11.2016 kl.20:19
    Håper du får go hjelp å ikke ender opp som meg, jeg har hatt anorexia i 19 år.. å er bare 27.. kampen har jeg sluttet å ta så nå tar jeg en dag om gangen for jeg har ikke mer krefter å gi.. så stå på dette klarer du heier på deg 😊😊
    30.11.2016 kl.14:54
    Stine: tusen takk for dine fine ord, å at du deler med meg <3 håper du også klarer din kamp <3
    dvergpinschere i mitt hjerte
    29.11.2016 kl.20:24
    <3 <3 <3 JEG har tro på DEG! <3 <3 <3
    30.11.2016 kl.14:53
    dvergpinschere i mitt hjerte: tusen takk <333
    29.11.2016 kl.20:28
    Dette klarer du snuppa <3 du er så sterk<3 du har kommet så langt <3
    30.11.2016 kl.14:53
    Nina: tusen takk fineste deg <3
    29.11.2016 kl.21:47
    Jeg har troen på deg <3 Jeg VET du vil klare det <3
    30.11.2016 kl.14:53
    Søtmonsen ): tusen takk fine deg <3
    30.11.2016 kl.00:36
    <3
    30.11.2016 kl.14:52
    Hege Kristin: <3
    Mammatileithjertebarn
    21.04.2017 kl.09:23
    Dette klarer du😉stå på, jeg heier på deg ❤
    21.04.2017 kl.18:48
    Mammatileithjertebarn: tusen hjertelig takk <3
    21.04.2017 kl.12:10
    <3333333333

    I'm speachless
    21.04.2017 kl.18:48
    Laurie Deline: <333



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta