Jeg hadde et ønske om å dø (lisarorvik)
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

14

Jeg hadde et ønske om å dø

Når man har slitt med en sykdom så lenge som det jeg har, så skader dette kroppen mye. Jeg fikk egentlig sjokk da jeg først fikk vite hvordan kroppen min hadde det innvendig. Jeg hadde ikke peiling på hvor mye man skader det indre ved å spise for lite over lengre eller kort tid. Jeg husker så godt mine første blodprøver som ble tatt.

For det første klarte jo ikke sykepleieren å finne en eneste blodåre å stikke nålen i. Jeg var så undervektig at årene mine bare rullet under huden min. Jeg tror jeg ble stukket først ca. 20 ganger i venstre arm, for så å bli stukket 10 ganger i høyre. Til slutt måtte de tilkalle en spesialist. De klarte det rett og slett ikke. Svar på prøvene fikk jeg dagen etter. Det var vel først da jeg skjønte hvor stor skade jeg hadde gjort på meg selv. Alle nivåene i kroppene mine var helt unormale. Jeg fikk fort masse tabletter som skulle rett opp i dette. Det var vanskelig å følge med på hva som ble sagt for meg, for dette er noe jeg ikke visste noe om. 

Jeg skjønte såpass at jeg allerede hadde skadet meg selv innvendig. Det var et slag i ansiktet da jeg fikk vite at noe var så faretruende, at om de ikke hadde sett dette nå, så kunne jeg fått hjertestans. Alt innvendig kunne bare stoppet å fungere. Uansett hvor alvorlig dette var, så stoppet det meg ikke. Jeg fortsatte å sulte meg selv, i håp om at jeg faktisk skulle dø. Det er tungt å innrømme dette for meg selv. Dette er nok noen av de tingene jeg har holdt for meg selv. Jeg klarte ikke snakke med noen om det, verken venner eller familie. Jeg visste at de hadde reagert. Selv om jeg var så syk at jeg ikke klarte å tenke på mye, så klarte jeg å tenke såpass langt, at de som bryr seg om meg, kom til å bli såret av å få høre det. Kanskje de skulle komme med forslag og løsninger, i håp om at jeg selv også skulle forstå alvoret i det.

Før jeg ble satt på antidepressiva, var det egentlig bare et mål i hodet mitt, jeg ville dø. Jeg ville ikke leve, jeg klarte ikke leve. Jeg så ikke noen utvei, jeg så ikke lys i tunnelen. Livet mitt var sort, og det føltes som om jeg bare falt lengre og lengre ned i det sorte hullet for hver dag som gikk. For hver time, minutt, sekund som gikk ble det bare mørkere. Jeg var klar for å dø. Jeg hadde ikke noe mere å kjempe for. I mitt hode var dette den beste løsningen for alle rundt meg, som var glad i meg. Jeg trodde det var bedre for dem om jeg døde, enn at de måtte se meg ha det så vondt, med null glede i livet. Det var dette jeg trodde. Jeg ser jo i dag, at det hadde vært verre for alle rundt meg om jeg hadde lykkes med et av selvmordsforsøkene mine. Jeg tror de hadde strevd med å komme over det. Ja, det har vært fire mørke og jævlige år, men jeg er her enda.

Jeg kjemper hver dag for å overleve, og se på meg nå. Jeg smiler og ler, jeg er en person igjen. Jeg er ikke et gjenferd uten følelser og tanker, jeg er faktisk et menneske som sprer glede. Jeg er et menneske som faktisk kan bli noe her i livet. Jeg kan også oppnå mine drømmer. Jeg ligger langt etter de fleste på min alder som snart er ferdige med utdanningene sine, eller allerede har funnet drømmejobben. Det må jeg bare akseptere. Det er tungt, det er egentlig helt jævlig for å være helt ærlig. Men hva skal jeg gjøre? Sitte å tenke på det, gnage på det, la det ødelegge meg. Eller jeg kan snu det, å tenke annerledes. Akseptere det, for så å komme meg videre. Jeg vet ikke helt hvem jeg er, hva jeg vil bli, hva jeg vil gjøre med livet mitt, men jeg kan for første gang se for meg en fremtid, en lys fremtid. Bare det er et stort steg i riktig retning for meg. Jeg vet at med tid faller alle brikkene på plass. 

Uansett om det tar dager, uker, måneder eller år så må jeg være tålmodig. Tid har jeg nok av her i livet. En dag kommer jeg også til å få fin på plass. Når jeg gjør det, skal ingenting få stoppe meg. Da skal mine drømmer også gå i oppfyllelse. Først må jeg finne meg selv, for så å finne ut hva det er jeg vil med livet.



  • 01.03.2017 kl.19:28
    Wow, for en sterk historie.. <3 Blir tom for ord. klem!!
    02.03.2017 kl.09:02
    Victoria Larsen: tusen takk, fineste deg <{
    01.03.2017 kl.21:03
    Utrolig sterk historie :( begynte nesten å gråte når jeg leste det ;(
    02.03.2017 kl.09:02
    allyouneednowislove: tusen hjertelig takk <3
    01.03.2017 kl.23:23
    Utrolig sterk historie. Takk for at du deler den med oss. Det er tøft gjort.
    02.03.2017 kl.09:02
    Robert's Photography and Digit: tusen takk <3
    Helene Lensebakken
    02.03.2017 kl.14:25
    Tøft av deg å dele dette, du burde være stolt av deg selv! :)
    03.03.2017 kl.07:12
    Helene Lensebakken: tusen tusen takk :)
    02.03.2017 kl.20:30
    <3
    03.03.2017 kl.07:11
    Søtmonsen ): <3
    03.03.2017 kl.08:56
    Utrolig sterk historie, og ikke minst utrolig viktig å fortelle! Har selv hatt spiseforstyrrelse så vet hvor vanskelig det er å snakke om. Imponerende <3
    04.03.2017 kl.05:10
    Madelen: tusen takk, det betyr bare så mye for meg at du sier. Jeg blr helt rørt <3
    04.03.2017 kl.18:04
    Du har vært så flink og ikke minst sterk!

    Men jeg bare lurer på to ting, hvor lenge har du gått til behandling og tok det lang tid før du begynte å føle deg bedre? Skal på min første time hos psykolog nå til uka.🙈
    05.03.2017 kl.11:40
    Cassandra Lysgård: tusen takk, jeg har gått i behandling i nesten tre år. Men problemet var at jeg ikke var sterk nok til å jobbe med problemet, før nå. Så nå merker jeg en uteolig stor forskjell :) masse lykke til, tror man må være åpen og ta i mot hjelpen om det skal fungere :)



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta