Kan jeg komme over 4 år med sykdom (lisarorvik)
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

10

Kan jeg komme over 4 år med sykdom

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt dette til meg selv: Lisa, du har ikke anoreksia mer. Lisa, du vant den kampen. Lisa, du klarte det du ikke trodde var mulig å klare for deg. 

Jeg har sagt alle disse setningene så mange ganger siden tirsdag, da jeg fikk beskjeden om at jeg ikke lengre hadde denne diagnosen. Det har enda ikke gått opp for meg, for jeg tror at når en sykdom har styrt livet ditt i så mange år som min har, så blir man på en måte vant med å ha det slik, det er jo det eneste livet du har klart å leve. Sykdom har stått så i fokus, at det egentlig ikke var plass til noe annet. 

Det er så sårt å si det, noe jeg aldri før har sagt høyt eller skrevet. Men sykdommen kom før alt, og da snakker jeg virkelig alt. Jeg skjønner ikke at det er mulig. Men det var et valg sykdommen tok for meg, den valgte alltid seg selv først. Jeg vet sykdommen var jo meg, eller en del av meg. Men på en måte så var det som det var en annen person. For jeg mistet jo alt med meg selv. Personlighet, følelse, selvtillit, mening med livet. Ja alt ble bare tatt fra meg på en måte, så sykdommen føltes aldri ut som meg. 

Når jeg ser tilbake på det nå så får jeg bare en stor klump i halsen. Jeg har så lyst til å skrike, gråte, bli frustrert og bli sint. Kjempesint faktisk, for at jeg lot en sykdom styre livet mitt så lenge. Det er nesten som å se tilbake på en annen person. Jeg kjenner ikke igjen meg selv om dagen, jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Men nå er min personlighet tilbake. Den er som den var før. Men jeg kommer aldri til å bli helt den jeg var før. For selv om jeg kunne ønske at jeg kunne viske ut disse fire årene av livet mitt så kan jeg ikke det, for dette kommer alltid til å være en del av meg. Men det har jeg endelig akseptert, og jeg tror faktisk det er mye av grunnen for at jeg ble kvitt min diagnose anoreksia. 

Det å bare akseptere at det som har skjedd, det har skjedd. Det å tilgi seg selv for den skaden man gjorde mot seg selv. Det å gi slipp på å ikke la seg selv føle. Jeg vet at anoreksia var min måte å takle voldtekten på. Jeg var ikke klar for å føle alle de følelsene det førte med seg. Det var noe jeg bare ikke klarte. 

Jeg vet jeg i dag er sterkere enn noen gang. Men likevel stiller jeg det samme spørsmålet til meg selv alt for ofte om dagen: Kan jeg forlate og komme meg over fire år med sykdom? Jeg vet jeg aldri kommer til å bli syk igjen, på den måten. Det kommer jeg aldri til å tillate at jeg må igjennom igjen. Nå som jeg kan se med mine egen øyne hvor mye du ødela for meg. Det var ikke et liv, jeg følte meg ikke som et menneske. 

Nei det er bare mye tanker i hodet mitt om dagen. Alt dette som har skjedd, trodde jeg jo ikke at jeg skulle klare. Dette er nå en del av min historie, og ikke en del av meg mer. Noe jeg må legge bak meg, for jeg skal aldri tilbake dit. Jeg skal kun se fremover, et skritt om gangen.


Bilde er av meg, tatt av Helene Michaelsen. 



  • 15.05.2017 kl.19:14
    du er sterk <3
    16.05.2017 kl.06:48
    Nina: tusen takk søta <3
    Andreas
    15.05.2017 kl.19:51
    Ja, selvfølgelig kan du komme over 4 år med sykdom. Man bruker ikke tid på ting man hater med hele sitt hjerte!

    Det er bare å skrike og gråte Lisa. Få ut følelsene, du har jo ikke følt noe på 4 år så... På treningssenteret du går på henger det sikkert en sandsekk. Lån noen hansker og gå helt idiot på den. Da får du ut frustrasjon og sinne.

    Nei, du kommer ikke til å være den du var. 18år gamle Lisa er borte, men det er helt likt for alle. Spør hvem som helst. Forskjellen er bare at du har stått stille, mens alle andre har formet seg selv på de årene. Men siden det ikke er en konkurranse om å komme først i mål, så ville jeg ikke stresset så mye med det. Det går seg til, du har bare resten av livet igjen!

    Bare tilgi deg selv du, jeg synes ikke noe av dette er i nærheten av å være din skyld, det er hans skyld!! Fortsett å rydd i tankene dine, og alt tankegods du ikke har bruk for, pakker du ned i en eske og plasserer i et støvete kott bakerst i hjernen. Du har tenkt nok nå Lisa! Finn på noe moro isteden.

    Du skal se det ordner seg. Veien blir til mens du går, ett skritt av gangen.
    16.05.2017 kl.07:12
    Andreas: for er herlig tips, det skal jeg faktisk gjøre. Kanskje i dag allaerede, bare slå løs på en sånn sekk. For vi har en egen boksering.

    Ja det er så sant. Ikke tenkt på det på den måten, jeg har jo ikke dårlig tid, jeg må bare finne meg selv nå jeg. Tusen takk for å si det, tror jeg trengte å høre det. Har ikke tenkt over at dette er han sin skyld og ikke min.

    Ja veien blir til mens jeg går, å endelig går jeg riktig vei <3 igjen tusen takk for å alltid dele dine tanker med meg. For du får meg til å tenke over så mye mer enn det jeg klarer se det litt fra andre øyne.
    15.05.2017 kl.20:19
    Veldig sterkt og rørende innlegg <3 Du er knall tøff <3
    16.05.2017 kl.06:48
    Martemeomamma: tusen hjertelig takk <3
    15.05.2017 kl.21:34
    <3 <3
    16.05.2017 kl.06:47
    Hege Kristin: <3<3
    29.05.2017 kl.07:23
    Synes det er bra at du er åpen og vet å ventilere når ting er vanskelig :)
    30.05.2017 kl.16:32
    eksaminere: tusen takk :)



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta