Når sykdom var hele deg, hvem er man da uten? (lisarorvik)
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

14

Når sykdom var hele deg, hvem er man da uten?

Du vet den følesen du får når du mister noe eller noen som betyr mye for deg. Noen som har vært hele livet for deg. Eller en del av deg, som bare var hele deg. Vel, sånn føler jeg det nå. At jeg har mistet noe. Men det er jo noe jeg ikke vil ha eller ha tilbake. Men likevel så føles det ut som jeg har mistet noe av meg selv, som nå mangler. Jeg mistet jo hvem jeg var, hva jeg har vært. Jeg mister jo alt til en sykdom. Som tok så mye plass, at det egentlig ikke var plass til noe annet. Men jeg er jo selvføglegelig kjempeglad for at jeg har mistet anoreksia. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det føles sånn som jeg føler det nå? 

Fire år er jo ikke akkurat en kort periode i livet. Fire år er ganske lenge, enda lengre når man er syk. Hver dag føltes bare så lang, altfor lang. Uten mening, følelser, søvn, glede, latter. Ja alt det har jeg jo ikke hatt de siste fire årene.

Så plutselig har jeg bare fått alt tilbake. Gleden i livet, bare det å våkne opp med et smil hver dag er en gave i seg selv. Det å komme seg ut døren, eller for å si det rett ut, det å ikke kunne vente på å komme seg ut. For bare noen måneder siden var jeg kanskje ute av døren en gang i uken, og da bare fordi jeg måtte, og ikke ville. 

Dette tror jeg faktisk er et av de vanskeligste innleggene jeg har skrevet. Jeg vet på en måte ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, eller hvordan jeg skal beskrive alt det som skjer i hodet mitt om dagen. For dette er jo en drøm som ble virkelig. En drøm jeg ikke turte å la meg selv drømme. For jeg trodde helt ærlig aldri at jeg skulle klare denne kampen mot anoreksia. Jeg vet jeg har skrevet og sagt det tusen ganger, at denne kampen skal jeg vinne og alt det der. Men innerst inne så var det en del av meg som var 100 % sikker på at jeg ikke skulle få det til. Jeg var på en måte sikkert på at dette skulle være en del av meg resten av livet. 

Nå må jeg fokusere på meg selv. Finne meg selv igjen. Fylle den delen av meg som føles ut som mangler. For den skal ikke bli fylt opp med sykdom igjen, men med noe helt annnet. Hva det er enda, det vet jeg ikke. Men det kommer jeg til å finne ut. Nå er bare alt så nytt. Når noe skjer som du ikke trodde selv var mulig, blir man veldig tankefull, og ser på livet på en annen måte. 

Jeg vet jo så godt selv at dette er det beste som kunne ha skjedd meg, men så er det dette med å føle at du mistet noe. Mistet den "personen" du var. Eller den sykdommen jeg var. 

Anoreksia har aldri bare vært en del av meg, det var hele meg. Absolutt hele meg. Dette høres kanskje rart ut, men det er sant. Jeg var jo ikke et menneske, men en sykdom. Når en sykdom er hele deg, og så plutselig er den ikke det lengre, sier det vel seg selv at det er noe som føles ut som det mangler. Jeg vet jeg skal fylle det som føles ut som et tomt sted inni meg nå med noe nytt og bedre. Jeg vet jeg må slutte å lete etter det, og heller la det komme til meg. For det er der et sted, men det vil nok ta litt tid. Det viktigste er at jeg tar meg tid til å la ting komme naturlig.


Fotograf: Helene Michaelsen. 



  • Nina Cecilie
    22.05.2017 kl.19:19
    du er så flink og sterk<3
    23.05.2017 kl.18:37
    Nina Cecilie: tusen takk <3
    22.05.2017 kl.19:26
    Utrolig sterk du er! KLEM!
    23.05.2017 kl.18:37
    Victoria Larsen: tusen takk <3
    22.05.2017 kl.20:09
    <3
    23.05.2017 kl.18:37
    Martemeomamma: <3
    Andreas
    22.05.2017 kl.20:55
    Liker tankegangen din om dagen. Du sitter ikke fast i en tanke lenger, og du svarer ofte på dine egne spørsmål når du skriver. Tror nok tomrommet du beskriver, skyldes at du er vant til å ha det dårlig, men ikke er vant til å ha det bra. Jeg mistenker at det tomrommet skal fylles med alle følelsene du ikke hadde i 4 år, og alt du savnet.

    Hvis jeg leser litt mellom linjene, får jeg inntrykk av at du leter etter meningen med livet. Den har du jo egentlig lett etter i 4 år allerede, og så blir du litt tankefull når den ikke dukker opp nå som du er bedre. Det spørsmålet klarer du fint å svare på om en 50-60 år, men det er et litt for stort spørsmål når man er 22.

    Bare nyt dagene du:)
    23.05.2017 kl.18:41
    Andreas: tusen takk for å dele dette. For det er så utrolig sant, dette skal jeg ta meg meg vidre. Liker at du bruker tiden din på å dele dine kloke ord med meg. For du åpner øyene mine mer og mer. Så igjen tusen takk :)
    22.05.2017 kl.21:21
    Veldig bra skrevet, og du er utrolig sterk! Kjempebra gjort av deg å ha kommet deg ut av sykdommen <3
    23.05.2017 kl.18:42
    Malin H: tusen hjertelig takk <3
    22.05.2017 kl.21:47
    <3
    23.05.2017 kl.18:34
    Hege Kristin: <3
    22.05.2017 kl.23:56
    Åh, dette innlegget satt ord på noe jeg ikke har klart å formulere selv! Jeg savner også en bit av meg selv, eller et slags tomrom, for det lå kun sykdom der før. Og hvor er den - hva er det som mangler?! Håper vi begge finner det igjen, og blir hele, men uten sykdom <3
    23.05.2017 kl.18:33
    Sandra Marie: ja det håper jeg vi begge klare, for det fortjener vi <3 ja det var et rart innlegg å skrive, men fikk endelig satt ord på det selv <3



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta