lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

34

Endelig kan jeg dele nyheten med dere også, jeg har inngått et samarbeid med Shadow Tans. Dette er min favoritt selvbruning, du får en kjempe fin farge og det holder opp til 7 dager. Jeg har vært så heldig å få lov til å dele ut en spray Tan og en Body shimmer, spray Tan gir dagen fin og jevn brunfarge. Uten noe som helst skade på huden, mens Body shimmer gir deg en utrolig fin glød. Produktene er 100% økologisk og ikke testet på dyr. Begge produktene har en samlet verdi av 500kr, så dette er en konkurranse du ikke vil gå glipp av. 


For å melde deg på konkurransen er det to trinn du må følge 

1) Lik facebook siden til shadow Tan TRYKK HER så kommer du direkte, og min Facebook side TRYKK HER så kommer du direkte til den. 

2) kommenter at du er med, så er du med i trekningen. 


Lykke til alle sammen, trekker vinneren på onsdag. For ekstra vinne sjanse kan du dele dette innlegget. 

  • 8

    \\innlegget er sponset av Isabella Hair


    Ja da var det på tide med enda en konkurranse her på min blogg, eller retter sakt min instagram profil. Jeg har vært så herlig å få lov til å dele ut et gave kort på 500kr og et på 300kr. Det du må gjøre for å bli med i trekningen er å gå inn på min instagram profil @lisarorvik, følge meg og @isabellahairno. Så må du tagge tre venner i kommentarfeltet så er du med på trekningen. Kan også dele en hemmelighet med dere allerede nå, jeg kommer også til å samme konkurranse neste uke. Der jeg trekker ut tre vinnere som får gavekort på 300kr, så vinner du ikke denne gangen har du også sjanse for å vinne neste uke. Gavekortene gjelder ut hele 2016, å kan brukes i nett butikken til Isabella Hair TRYKK HER så kommer du direkte til nettbutikken. Jeg trekker ut to vinnere på søndag, da kommer jeg også til å dele på min blogg hvem som vant og kontakte begge vinnerene direkte. 

    For å komme direkte til min instagram TRYKK HER, lykke til alle sammen. 

  • 20

    Den første bloggen jeg anbefale dere er bloggen til Andrine Setsaas, hun er litt "ny" i blogg verden. Så jeg kom over hennes blogg for noen uker siden, å har blitt en fast leser siden. Hun er utrolig pen og vaker, hun holder mange konkurranser på sin blogg. Så om du liker å vinne fine ting, burde dere ta dere en titt om hennes blogg. Hun blogger mye om tips, mote og hennes interesser. Jeg henter mye inspirasjon fra henne, hun er kjempe flink til å blogge. 

    ♥ for å komme dirkete til hennes blogg TRYKK HER


     

    Blogg nr to jeg vil anbefale dere er bloggen til Vilde, hun er utrolig vaker og herlig dame. Dette er en blogg jeg har lest lenge, å er en fast følger av. Hun blogger mye om mote, skjønnhet, trening og hennes hverdag. Hun har en utrolig fin stil, henter utrolig mye inspirasjon fra henne. Dette er absolutt en mote blogg alle burde lese, man sitter alltid igjen med et stort smil etter man har vært på bloggen hennes. Hun skriver utrolig bra og er enda flinkere til å ta bilder, dette er en av mine favoritt blogger. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER

    ♥ ukens leser er fineste Tone, hun legger alltid igjen en hyggelig kommentar og er kjempe flink til å blogge. Ta dere en titt innom hennes blogg ved å TRYKK HER, så kommer du direkte. 

  • 40

    Jeg så deg gå på senteret i går, med poser i hendene. Du hadde vært og shoppet. Når du klarer å gå på et senter å shoppe klarer du i hvertfall å jobbe. Jeg så deg ute på byen for noen helger siden. Du hadde drukket. Du danset og det så ut som om du hadde det kjempe bra. Du smilte og lo og var ute til klubben stengte. Du ser ikke syk ut, så hvorfor går du på NAV? Jeg så deg sitte på en kafe for en måned siden. Der satt du og koste deg med en kopp kaffe med en annen. Du hadde stelt og fikset deg. Du snakket mye og koste deg. Du kan da umlig være så syk at du ikke kan jobbe da? 

    Dette er spørsmål og kommentarer man opplever når man er sykemeldt. Lite visste de at den ene shoppingturen ned på senteret er den enste gang jeg hadde vært ute av døren, på to uker. Den ene gangen du så meg ute fest for noen uker siden, var den eneste bra dagen min den måneden. Jeg hadde ikke sett vennen mine på flere uker. Jeg hadde ikke klart å dra ut på flere uker. Men den ene kvelden hadde jeg det faktisk så bra med meg selv, at jeg turte å gjøre det. Jeg klarte for en gang skyld å kose meg ute. Ha det gøy smile og le. Den kaffeen du så meg på for en måned siden, satt jeg å drak kaffe med min far som jeg ikke hadde sett på flere uker. 

    Når man sliter psykisk så har man bra dager, og dårlig dager. De som er 100% sykemeldt sånn som meg, er som regel kanskje ute av døren 1-4 ganger i månedene. Når man først klarer å komme seg ut de få gangen vil man selvfølgelig gjøre det beste ut av det. De dagene som faktisk er så bra, at man klarer å komme seg i dusjen. Klarer å sminke og stelle seg, den ene dagen du ikke føler deg syk. Man har lyst til å være en normal person, gjøre det vennen dine gjør eller møte familie eller ta seg en tur på senteret for  å shoppe litt. Noen veldig få vet er at dette er en stor utfordring for oss som sliter psykisk.

    Det er så mange psykiske lidelser som ikke synes utenpå.  Å gjøre noe koselig, er faktisk vedlig bra. Jeg ligger som regel bare i senga dag ut og dag inn.  Man kan jo selv prøve å tenke seg hvordan det er. Slippe å gjøre noen ting, ingen forpliktelser som man må ta stilling til.  Men der tar dere rimelig feil. Det er utrolig hardt, tøft, kjedelig og sårt å bare ligge inne. Jeg vet jeg snakker på vegne av mange som sliter psykisk, at det å komme seg ut å få lov til å være "normal" en gang i blandt betyr utrolig mye. Det er et tegn på at man vil bli bedre. Flere har det faktisk som en del av behandlingen sin at man skal gjøre sånne ting. 

    Det er så lett å dømme når man sitter på utsiden. De som har noen som står dem nær som sliter psykisk og er sykemeldt har en bedre forståelse for alt dette. Fordi da ser man det selv på nært hold, da får man se hvor mye den personen faktisk sliter. Selv om man er sykemeldt så betyr ikke dette at man bare skal ligge inne, ikke møte noen eller gjøre noe. Vi alle trenger å komme oss litt ut, i stedet for å bare ligge inne å bli mer syk. Så det at jeg faktisk klarer å komme meg ut litt, gjøre det mine venner gjør er faktisk en vedlig viktig ting for meg. Selvom jeg er sykemeldt betyr ikke det at jeg ikke kan gjøre noen ting, jeg har enda en lang vei å gå før jeg kan begynne å jobbe. Men jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg har lyst til å begynne å jobbe. Jeg har ikke lyst til å være 100% sykemeldt, men sånn er det desverre nå. 

    Det jeg ville frem til med dette innlegget, er at man burde tenke seg om to ganger før man kommer med en slik kommentar. Det er så mange psykiske lidelser man ikke kan se på utsiden. Er man sykmeldt så er det en grunn for det. Jeg personlig har veldig lyst til å jobbe. Det å bli en normal 21-åring. Gjøre det alle de andre rundt meg gjør, men sannheten er den at jeg ikke er frisk nok til det enda. Dette er livet mitt nå, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Så selv om  man er ute en gang i blandt, betyr ikke det at man ikke sliter. 



  • 35

    I dag tenkte jeg faktisk at jeg skulle tipse dere om noen serier, som kansje ikke alle har fått med seg. Men som jeg syns er utrolig bra, har jo skrevet et slik innlegg før. Men da skrev jeg bare om de kjente serien jeg likte, nåmtenkte jeg å ta frem noen serier som ikke er så kjent. Er ikke noe å legge skjul på at jeg ser mye på tv, sånn blir det jo når man er sykemeldt. Så da tenkte jeg å dele mine favoritter akuratt nå, jeg har vel sett det som går an å se på av serie. Alle disse seriene får du sett på viaplay, der ligger det flere sesonger av alle seriene. 


    Weeds er en serie jeg begynnte å se på for litt siden, å jeg har blitt helt avhengi. Dette er en utrolig morsom serie, samtidig som det er masse drama. Det er mye sex, kjærlighet, familie liv og det du kan tenke deg om det "normale liv". Serien handelen om en familie der moren selger weed, å for å si det kort så kommer det mye utfordringer med det. Dette er en serie jeg syns er kjempe morsom, men samtid spennene. 


    Scandal er en utrolig spende serier, her får du drama, kjærlighet, mord, familiedrama, venskap og alt du egentlig vil se i en serie. Dette er utrolig bra serie, jeg elsker at den er så spennende. Liker du en serie der det skjer mye, er dette serien for deg. Det handler om livet til en president og en gruppe mennesker som løser skadaler. Det skjer noe nytt hele tiden, man blir aldri lei fordi den er så sykt spennene.

    Private Practice er en serie jeg nesten nettop ble ferdig med å se, liker du gray's anatomy kommer du også til å like denne. Serien handler om leger på et litt anderledes kontor, dette er en vedlig drama serie. Her får du mye kjærlighet, sex, venskap, død, familie, sykdom og store tragedier. Dette er også en spennene serier det skjer mye, men det er vel mere drama og store tragedier. Jeg så ferdig hele serien fordi jeg syns den er kjempe bra, vedlig sånn serie jeg liker. 

    How to get away whit murder, er min abselutt min favoritt serie. Dette er vel en litt mere kjent serie, men fy faen så bra den er. Den handler om en lærer som jobber som advokat, som lærer sine studenter om hvordan man fri kjenner en klient. Det skjer så utrolig mye i serien, du får alt i fra kjærlighet til mord. Dette er en serie dere absolutt burde se, den er sykt bra. Så denne anbefaler jeg dere alle, dette er en serie man bare vil ha mer av. 

    Devious maids er en utrolig spennene og bra serie, denne serien handler om hushjelpere for de som er vedlig rike. Her for du også mye kjærlighet, sex, drama, familie, drap og mange skandaler. Denne serien er det ikke så mange sesonger ute enda av, men de som er ute er kjempe bra. Dette er en morsom men samtidig mye drama og spenning, dette er også en serie du ikke vil gå glipp av. 

    ♥ Håper dere likte disse tipsene, bare å gi lyd om jeg skal tipse om flere. For jeg har mange flere jeg syns er kjempe bra, men nå fikk dere noen av mine favoritter. 

  • 30

    Over kan dere se før og etter bilde, det ble ikke helt perfekt men mye bedre syns jeg. Det første jeg gjør er å ta meg en dusj, for å vakse av alt av selvbruning som ikke har trukket seg inn i huden. Dusjen også for å få fjernet lukten av selvbruning, for jeg syns ikke selvbruning lukter noe godt dagen etter på kroppen. Jeg har også sluttet helt med å ta solarium, det skader huden og er kjempe dyrt. Så jeg har i steden gått over til å kun bruke selvbruning, uansett hvor mange ganger jeg har brukt dette. Så kommer det ofte flekker, så kom jeg over et triks for noen uker siden som jeg vil dele med dere. 


    Alt du trenger er bakepulver, sitron saft, en skål å ha det oppi og en tannbørste. Det du gjør er å blander blander bakepulver og sitron saft i en skål, så bruker du en tannbørste og starter å skubbe. Husk at noen har sensitiv hud så da kan man reagere på det, jeg har selv sensitiv hud men ikke reagert på dette. Jeg tror at jeg kunne ha skubbet litt mer en det jeg gjorde, for bedre resultat. Men jeg skubbet bare litt, så kansje jeg burde gjøre det en gang til i morgen. 


    ♥ Håper dere liker tipset, husk å meld dere på konkurransen min ukens blogg TRYKK HER for å komme direkte. Jeg trekker ut to vinnere som får eget innlegg på min blogg, med bilder og direkte link til din blogg.

  • 28

    I går leste jeg bloggene til en av toppbloggerne. Da kom jeg over et innlegg som handlet om hvordan bloggverden hadde utviklet seg. Der sto det mye om at det er mange bloggere som deler veldig mye, og det traff meg veldig. Jeg blogger åpent om min sykdom og det å slite psykisk. For å være helt ærlig så syns jeg at det er alt for mye blogging om dette perfekte livet. Bare snakk om hvilken hårsalong som er best, eller den veldig dyre designer-vesken. Det er desverre slik i dagens samfunn at det er mange som sliter. Det er ikke alle som har det perfekte liv. Alle blogger kan ikke handle om en hverdag fylt med roser, strevet etter hva man skal ha på seg, eller at fargene skal matche.

    Det å skrive om psykiske lidelser burde ikke være tabu. Det er ikke et skrik etter oppmerksomhet. Men heller snakk om ren fakta. Jeg har valgt å skrive mange personlige innlegg. Rett å slett for å vise at ikke alle har det så bra. Jeg syns det er kjempespennende å lese innlegg som er personlige. Det er det jeg liker mest med en blogg, det å bli godt kjent med personen bak bloggen. Jeg følte meg utrolig truffet når hun skrev at man er gal når man har vært innlegg på pyskriatrisk avdeling. Jeg har vært det og jeg er overhodet ikke gal. Nei det syns jeg rett å slett var slemt å si. Man må faktisk tenke seg over to ganger før man skriver noe sånt. Men jeg kommer til å være ærlig om hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. For jeg mener at dette trenger å komme mer frem. Jeg mener det er viktigere en hvilken smoothiesmak det ble i dag.

    Håper dere skjønner meg rett. Jeg vil ikke snakke nedlatende om andre. Jeg er en av dem som faktisk heier på alle blogger, men vi alle er forskjelige. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alle på topplista blogget om det samme? Det er jo en grunn for at det er utrolig mange forskjellige på den topp lista. Det er jo fordi man vil lese litt av alt. Jeg syns det er viktig å få frem temaer om voldtekt, psykiske lidelser og lignende temaer. En ting er sikkert, vi liker å lese forskjellige blogger. Noen åpner seg mer en andre, det er jo bare sånn vi er. Vi er jo forskjelige, og har forskjellige interesser. Vi burde heller bruke tid på å rose andre blogger. Jeg håper dere skjønner at dette innlegget ikke er for å snakke negativt om noen. Man trenger ikke bli kalt gal selv om man sliter psykisk. Det å være innlagt på psykiatrisk avdeling er faktisk utrolig vanskelig. De som har opplevd det, trenger heller støtte enn å bli snakket nedlatende om.

    Jeg har selv vært der, og vet hvor vanskelig det var. Dette er noe man absolutt ikke skal skamme seg over. Det å blogge om det er faktisk bare bra. Rett og slett for å få frem at livet ikke er like lett for alle. Sånn kommer det alltid til å være. Ja jeg blogger kanskje veldig mye om sykdom, men det er en del av min hverdag. Det er faktisk den største delen av mitt liv. Derfor er det en selvfølge at jeg skriver om det. Jeg vet det hjelper andre, det hjelper også meg å lese om andre sine erfaringer, råd og tips. Jeg liker å være åpen og ærlig om hvordan jeg har det. Derfor prøver jeg ikke å late som om livet mitt er perfekt.

     

    ♥ Still meg gjerne noen spørsmål på min spøsrmålsrunde, TRYKK HER for å komme til den jeg svarer på video! 

  • 23

    Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv dette spørsmålet. Jeg prøver så hardt å finne et svar. Men jeg finner aldri det svaret jeg vil høre. Hvor vanskelig skal det være å bare svare på et spørsmål? Jeg tror spørsmålet er for stort for meg, til at jeg klarer å finne et svar. Jeg burde klare si det, for jeg er jo på en måte stolt over den jeg er nå. Men samtidig føler jeg meg ikke bra nok. Hva skal til for at jeg skal føle det? Det hjelper på en måte ikke at andre sier det. For når du ikke føler det selv, hjelper det ikke hva andre forteller deg.

    Jeg sitter med denne følelsen, men jeg jobber med det. Hver eneste dag jobber jeg hardt for det. Ikke det å bli bra for noen andre, men bare det å bli bra for meg selv. Hvorfor skal jeg sette kravene mine så høyt? Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med den jeg er? Bare akkurat her og nå, den Lisa som sitter og skriver. Jeg er jo bare et menneske, et menneske som har opplevd litt for mye for bare å være 21. Men jeg fyller ikke de kravene jeg egentlig burde gjort. Nei, jeg jobber ikke eller studerer. Jeg er sykemeldt og jobber med meg selv, men hva jobber jeg med?

    Jo, jeg jobber for å leve, jeg kjemper hver eneste dag bare for å leve. Og det er mer en nok for meg akkurat nå. Hvorfor kan jeg ikke bare føle at det er bra nok? Hvorfor kan jeg ikke bare føle meg som alle de andre rundt meg, for på en måte er jeg jo lik alle andre. Men på en annen måte skiller jeg meg veldig ut. Når skal jeg føle at jeg passer inn, eller må jeg passe inn? Jeg har vel egentlig alltid likt å være annerledes, jeg liker å skille meg ut. Egentlig vil jeg ikke være som alle andre, jeg vil ikke være den "vanlige" personen. Men jeg vil heller ikke være sykemeldt. Jeg kunne ønske at det var noe annet som skilte meg ut.

    Men uansett hvor mye jeg prøver å passe inn, så klarer jeg det ikke. Vet egentlig ikke helt hvorfor det er slik, men for meg har det bare blitt slik. Er det blitt sånn i dag at alle må passe inn? må man gå med en viss type klær for å passe inn? Men hva med de som ikke har flere tusen å bruke på et plagg, hva med oss som ikke har råd til det? Gjør det oss annerledes? I bunn og grunn er vi alle mennesker. Ja, jeg har anoreksia, og jeg vet dette er en sjelden sykdom. Men også en sykdom som rammer mange. Jeg vet at jeg kommer til å skille meg ut så lenge jeg har denne sykdomen.

    Det eneste jeg vil er bare å passe inn, bare føle med meg selv at jeg passer inn. For å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke så mye om hva de andre sier. Det er mine egne tanker sier er det som får meg til å føle meg som dritt. Føle at jeg er en fremmede selv med mine nærmeste, det å aldri vite hvordan min sykdom kan reagere. Jeg som person passer nok inn de fleste steder, men nå har det seg slik at jeg styres av to personer. Hvem vet hvilken Lisa du møter den dagen, når jeg ikke en gang vet det selv? Strevet etter å passe inn kan bli alt for stort for mange. Det beste vi kan gjøre er bare å være oss selv, og være fornøyd med det.


  • 107

    Da var det endelig klart for en ny Giveaway her på min blogg, noen av produktene er sponset. Men jeg hadde også kjøpt inn dobbelt av en del som var til min julekalender, så nå blir det ikke en vinner men tre. Hver vinner får enten en pakke med armbånd eller øredobbene. Hver vinner får også et fit me pudder, å noen produkter fra Noka. Jeg trekker vinnerene allerede i morgen, å jeg kommer til å skrive det i innlegget mitt som kommer ut 16:00 i morgen. Jeg trekker vinnerene allerede i morgen for å prøve å få sendt det før helgen, håper dere liker denne Giveawayen. Pudderet ser litt lysere ut en hva det er, er kjemep fin farge på dem. 




    For å melde dere på er det to ekle trinn, som dere må gjøre.

    1) lik min Facebook side TRYKK HER så kommer du direkte til den, har du allerede likt gå til punkt nr to. 

    2) legg igjen en kommentar å si at du er med, for ektra sjanse for å vinne kan du dele dette innlegget. 

    Masse lykke til alle sammen, trekker vinnerene i morgen å jeg kommer til å skrive det intet innlegget på min blogg kl 16:00. 



    ♥ Jeg har også en spørsmålsrunde nå, still meg gjerne noen spørsmål TRYKK HER så kommer su direkte til min spørsmålsrunde. Setter pris på alle spørsmål, jeg svarer på video. 

  • 30

    Den perioden jeg begynte å gå ned i vekt, skjedde så fort at jeg ikke fikk det med meg. Hver kommentar jeg fikk på at jeg hadde gått ned i vekt, tenkte jeg ikke over. Jeg var i min egen lille boble, en boble som bestod av at jeg ikke hadde matlyst. Jeg klarte ikke spise, jeg merket aldri at jeg var sulten. Det starter i det små, jeg gikk ned litt og litt. Men plutselig skjedde det noe, jeg raste ned i vekt. Det gikk så fort at jeg egentlig ikke klarer å skjønne at det skjedde, jeg klarte ikke se hvor tynn jeg hadde blitt.

    Det startet med at jeg hoppet over noen måltider, så plutselig spiste jeg bare et eller to måltider om dagen. Det gikk så fort, altfor fort. Jeg hadde vel egentlig mistet kontrollen, jeg hadde ikke matlyst. Jeg hadde mistet den følelsen av å være sulten. Jeg hadde hørt om anoreksi, jeg visste at det var en alvorlig sykdom. Det var ikke før jeg satt hos min behandler at jeg forsto at jeg hadde utviklet anoreksi. Det tok flere måneder før jeg ble diagnosert med anoreksi. Når jeg først ble innlagt på sykehuset der jeg bodde i flere måneder, bestemte jeg meg for å finne ut hva slags sykdom det var jeg hadde.

    Jeg dro ned til bibliotek og leide meg bøker om sykdommen. Jeg tenkte som så, at jo mer jeg visste om den, jo lettere kan jeg bli kvitt den. Jeg leste alt som var mulig å leie på biblioteket. Jeg leste også masse på nettet, men jo mer jeg leste, jo mer fortvilet ble jeg egentlig. Jeg trodde at nøkkelen til å bli frisk, var å bare kunne nok om det. Men der tok jeg veldig feil. Dette er en kjempealvorlig sykdom. Alle er forskjellige, alle utvikler denne sykdomen av forskjellige grunner. Jeg har nå gått i behandling i to år, og ja, jeg har kommet langt. Men jeg har en lang vei igjen å gå. Kiloene på kroppen min forsvinner like fort som de kommer. Dette er en sykdom som faktisk krever mye behandling, og jeg er virkelig klar for å kjempe dette året.

    Desverre har min behandler vært syk den siste tiden, så jeg har ikke gått i behandling på noen uker. Men fra og med neste uke, så begynner jeg igjen for fullt. Jeg må si jeg gleder meg, for nå er jeg virkelig klar for å jobbe med meg selv. Jeg tror faktisk at jeg har hatt litt godt av å ha en liten pause fra behandling. Nå har jeg funnet ut en del ting om meg selv. Så fra og med neste uke begynner jobben mot å bli frisk. Jeg skal jobbe hardere en jeg noen gang har gjort før, jeg har så mye motivasjon til å bli frisk. Ja jeg vil virkelig klarer dette. Når man har den rette innstillingen vet jeg at jeg kommer til å klare dette. Jeg har klart å holde meg over den farlige vekten, men jeg har ikke klart det nye målet mitt. Vekten svinger mye, men jeg er stolt av meg selv at jeg har holdt meg over den farlige vekten.

    Dette er en sykdom man ikke skal spøke med. Den er dødelig og svært skadelig for kroppen. Jeg har fått skader på kroppen og skjelettet som jeg aldri kommer til å bli kvitt. Tror du at du selv eller noen du kjenner begynner å utvikle anoreksi, eller en annen form for spiseforstyrrelse, si i fra eller be om hjelp. Jo tidligere man får hjelp jo lettere er det å bli frisk. Jeg jobber også med et innlegg om faresignalene på en spiseforstyrrelse som snart kommer ut. Anoreksi kan være veldig synlig utenpå, men man trenger ikke se anorektisk ut for å ha anoreksi. Jeg har sett både veldig anorektisk ut, men nå kan man ikke se at jeg er syk utenpå. Men jeg sliter enda mye, og kjemper like hardt for å bli frisk.



  • 22

    Den første bloggen jeg vil anbefale dere er blogger til Karina Larsen. Hun er utrolig vaker og pen, dette er en blogg jeg har lest en stund. Jeg henter masse insperasjon fra henne, hun er flink til skrive og ta bilder. Hun blogger mye om mote, sminke, mat, hennes hverdag og gir masse gode tips og råd. Dette er en blogg dere absolutt burde ta dere en titt innom, dette er en av de bloggene jeg ført var innom en gang å måtte innom igjen. Hun har en utrolig fin klem stil, å legger ofte ute gode tips om både sminke og mote. Dette er en blogg jeg kan love dere at dere vil finne inspirasjon, så vis henne litt kjærlighet å ta dere en tur innom hennes blogg. 

    For å komme dirkete til hennes blogg TRYKK HER

     

    Blogg nr to jeg vil anbefale dere er bloggen til Emilie. Dette er en dama med bein i nisa, jeg beundrer henne så mye. Hun er en gutt født i feil kropp, som jobber sin vei ut for å kunne leve som en jente. Dette er noe jeg syns er utrolig sterk av henne, å tørre å blogge om dette åpent. Hun fortjener virkelig litt skyt, hun har også en kjempe fin blogg. Jeg henter utrolig mye inspirasjon fra henne, hun er virkelig en fantastisk dame. Dette er også en blogg jeg har lest lenge, å er en fast leverer av. Ta dere gjerne en titt innom hennes blogg, jeg kan love dere at dere kommer til å se hvor fantastisk hun er. Hun er også utrolig flink til å legge igjen en hygelig komentar, noe jeg syns er viktig i denne blogg verden. Hun er virkelig en nydelig og pen dame, som jeg heier på.


    For å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER

     






    ♥ Ukens leser er Elise, hun legger alltid igjen en utrolig fin komentar for å komme til hennes blogg TRYKK HER

  • 34

    Klumpen i halsen jeg får hver gang jeg tenker på det. Tårene som vil trille fra øynene mine når jeg ser tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det selv, hvorfor måtte jeg skjule det fra alle. Jeg klarte å skjule følesene mine alt for lenge. Kiloene som raste av meg. Det gikk så fort at jeg ikke skjønte det selv. Det ble min hverdag å gå i store klær. Det ble en vanesak å ta på meg masken, et stort smil som om ingenting hadde skjedd. Sminken jeg tok på, lag for lag. For å skjule alle spor. Klærne dekket alerede alle spor på kroppen. Inngen kun se, ingen kunne vite om sårene eller blåmerkenejeg hadde. Det var min lille hemlighet. Ingen hadde satt noen spor på meg.

    Jeg var sterk og kunne takle alt. Jeg var på toppen. Jeg hadde det utrolig bra. Livet mitt, vennen mine. Alt var der det skulle være. Jeg hadde laget meg en stor drøm om hva jeg skulle bli. Søkt skole fordi jeg ville studere. Jeg var lykkelig. Livet mitt var akuratt sånn det skulle være, og for første gang var jeg stolt av meg selv. Jeg hadde tatt mange valg jeg aldri trodde jeg skulle ta. Livet mitt skulle endelig starte. Jeg følte jeg hadde opplevde det meste, både sorg og lykke. Nå var jeg klar for å bli voksen. Dette året skulle bli mitt år. Jeg hadde lagt så mye tid og energi i å planlegge. Alle timene og dagene jeg hadde brukt hos spesial-lærere. Det tunge valget med å bare aksepter at jeg trengte piller for min ADHD, jeg var annerledes. Men endelig hadde jeg fått alt på plass, alle brikkene passet endelig inn i hverandre. 

    Dagen kom når vi skulle ta på oss russebuksen, jeg hadde i skjul gått med den hver dag siden jeg fikk den. Men det gikk så fort, plutselig satt jeg på stolen. Og fikk spørsmålet, kan vi ta russebuksen din også. Plutselig var det som om jeg kom tilbake til virkeligheten. Alle timene med prøver, alle bildene som ble tatt. Alt var veldig tåkete. Det var som om å se meg selv utenfra. En tom jente som ikke klarte å skjønne hva som skjedde. Det var som om jeg så på en annen. Men det var meg selv, jeg klarte bare ikke føle noe. Jeg var så tom, alt for tom. Jeg hadde gitt dem alt, de hadde fått pirket i alle sår. Tatt alt av klær jeg hadde på meg, og nå ville de ha russebuksen min. 

    Den ene tingen som jeg hadde gledet meg så altfor lenge til å gå med. Jeg  satt i klær som ikke var mine. Jeg ga dem alt jeg kunne for at de skulle ha mest mulig bevis. Alle timene jeg brukte der. Det var vel grunnen for at jeg ble så skuffet når telefonen ringte fra politiet, om at saken min var henlagt. Den store skuffelsen, jeg kan huske dagen som om det var i går. Jeg satt i bilen akurat ferdig på jobb. Jeg kjørte hjem og bare satt i bilen. Helt til jeg klarte å komme meg ut og så rett opp på rommet. Jeg trakk dyna over hodet mens jeg bare lå der. Hadde jeg klart å akseptere allerede den dagen at jeg trengte hjelp, hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Siste oppfølgingstime jeg hadde hos legen på voldtektsmottaket, kommenterte legen at jeg hadde gått ned i vekt. Men jeg var for opptatt av å late som om jeg hadde det bra, at jeg ikke klarte å akseptere det. 

    Kansje det var en mening med at jeg ikke klarte å be om hjelp. Jeg får hvertfall ikke gjort noe med det nå. Gjort er gjort, og nå har jeg denne kampen jeg må kjempe. Det tok meg lang tid å aksepter at jeg var syk. Jeg kunne ønske at jeg klarte å be om hjelp lenge før det jeg gjorde. Grunnen til at jeg vil at dette skal komme frem, er at man burde be om hjelp før det jeg selv gjorde. Det er et stort skritt å akseptere at man er syk, men det er et stort skritt i riktig retning. 

     

  • 18




    Har du noen gang bare sittet med den følelsen at du føler at du sitter uten for, å ser på livet ditt som om du er en annen. Vel sånn hadde jeg det i går, utrolig merkelig følelse. Jeg føler at jeg prøver så hardt å få til alt, bare bli en normal person. Men at jeg ikke får det helt til, livet mitt skal endelig gå rett vei. Jeg skal flytte ut, men jeg klarer ikke helt å kjente på gleden rundt det. Jeg merker at jeg stresser, jeg er redd for at jeg ikke skal få det til. Jeg er redd for at dette skal bli en nedtur for meg, om dere skjønner. Jeg tror alt kommer til å bli bedre etter jeg har fått prøvd det ut, men akuratt nå klarer jeg ikke å ha så mye forventninger til meg selv. Jeg har lyst til å si at dette skal jeg klare, men sannheten er den at jeg ikke vet før jeg har prøvd. Så akuratt nå må jeg bare vente å se hvordan det går, mere en det kan jeg ikke forvente av meg selv. Det er et stort skritt, et vedlig stort skritt for meg. Kansje ikke alle rundt meg skjønner hvor stort steg dette er for meg, jeg kjenner presset på at jeg må klare å lykkes. At dette er noe som skal bli bra for meg, men jeg må nesten bare ta en dag om gangen. Nå er det under to uker igjen til vi får nøkkelen, å dere skal selvfølgelig få føle veien min. Alt er egent klart nå, vi kunne ha fått nøkkelen i morgen. Vi har kjøpt inn alt, så nå må jeg bare vente. Jeg prøver egentlig å ikke tenke alt for mye på det, for da kommer det ikke bare positive tanker. Så nå har jeg bestemt meg for å ta en dag om gangen, det er nokk det beste for meg akuratt nå. 

  • 26

    Jeg satt der helt alene, uten noen krefter igjen. Jeg hadde planlagt dette lenge i hode mitt, jeg var sikker på at nå var det min tur til å dø. Jeg orket ikke mer, jeg var tom for krefter. Jeg dopet meg ned på sovetabletter og anti depresiva og sov døgnet rundt. Jeg tok tabletter for å sove. Når jeg våknet tok jeg en ny dose. Jeg sov igjennom dag og natt, jeg klarte ikke være våken. Fordi jeg viste at med en gang måtte jeg kjempe med krefter jeg ikke hadde. Jeg ville bare dø, fordi jeg ikke hadde mer å gi. Jeg hadde ikke mer å kjempe for. Jeg var tom for krefter og motivasjon. 

    Dette er et innlegg jeg har skrevet mange ganger, men jeg har alltid slettet det. Det har gått ti tusen tanker i hodet mitt om akkurat dette innlegget. Grunnen til  at jeg til slutt har valgt å dele det med dere, er fordi jeg vil vise dere. Jeg vil vise dere hvor skummelt dette med tabletter er. Man man skal ikke spøke med slike tabletter. Dette gjorde jeg for å overleve.  Jeg var så langt nede at jeg ikke klarte å være våken i mer enn en time. Dette var absolutt den perioden jeg var mest syk. Denne perioden var jeg også på mitt tynneste. Jeg sov hele tiden, jeg spiste ikke. Jeg svarte ingen som prøvde å få tak i meg. Jeg sperret alle ute. Det var ingen som visste hvordan jeg hadde det. Jeg klarte ikke snakke om det til noen.

    Jeg skammet meg over meg selv, jeg kunne ikke dusje. Fordi jeg var redd for å se min egen kropp. Alt jeg kunne se var blåmerker. Det var flere måneder siden jeg hadde hatt noen blåmerker, men de gikk ikke bort i hodet mitt. Minene om alle sår og alle blåmerker hadde satt seg så godt, at jeg ikke klarte å få de bort. Uansett hvor mange ganger jeg forklarte til meg selv, at det er ikke noen spor. Men bilder i speilet ville ikke forandre seg,. Jeg orket ikke mer. Dagene mine ble kortere og kortere. Jeg la meg tidligere og sov til langt ut på dagen.

    Følelsene mine og tankene ble alt for mye for meg å takle. Jeg klarte ikke finne noe glede i noe. Det var så tungt å stå opp, at jeg bare sluttet med å stå opp. Alt ble en vedlig ond sirkel, alt jeg gjorde var bare å sove. Det var den letteste utveien for meg, for da slapp jeg å kjenne på noen ting. Mobilen hadde jeg kastet under senga et sted. Tanken på å skulle snakke med noen orket jeg ikke. Hver gang noen kom inn på rommet mitt, ba jeg dem gå ut igjen. For jeg var redd for å få spørsmålet, hvordan har du det. For hva skulle jeg svare, at jeg ville dø? At jeg ikke orket mer. Hvordan  skulle jeg klare å svare. Når det er et svar ingen ville høre, så jeg tok den "lette" utveien. 

    Jeg dopet meg ned dag og natt. Jeg  hadde tabletter i kroppen hele tiden. Jeg slapp å kjenne på noen ting, alt jeg kjente på var at jeg var trøtt. Jeg tok halve dosen jeg skulle på kvelden, og resten av den dosen på morgen. Jeg slapp å kjenne på noen ting, for å være helt ærlig husker jeg faktisk ikke så mye av den tiden. Den dag i dag angrer jeg veldig på det valget jeg tok der å da. Jeg til slutt klarte å be om hjelp. Veien etter denne perioden i mitt liv har vært tungt. Det har vært mange tøffe hinder jeg har klart å komme meg over. Men en ting er sikkert, jeg skal aldri gi opp meg selv sånn som jeg gjorde da. Uansett hvor tungt eller tøft det kan være, skal jeg kjempe meg igjennom det uten å dope meg ned. Dagen jeg klarte å innrømme til min behandler hvordan jeg hadde det, var dagen i mitt liv jeg for første gang fikk den hjelpen jeg trengte. 

  • 33

    //inneholder addlinks


    //1.HER //2.HER //3.HER //4.HER

     


    //1.HER //2.HER //3.HER //4.HER

     


    //1.HER //2.HER //3.HER //4.HER

     

    //1.HER //2.HER //3.HER //4.HER

     


    //1.HER //2.HER //3.HER //4.HER

    Jeg har plukket ut mine favoritter fra Nelly, dette er favoritt nett siden min å shoppe på. De har kommet med utrolig mye fint nå, så da er det på tiden å fylle opp garderoben med noe nytt. Lurer du på størrelse, pris og farger, er det bare å trykke på linken under så kommer du direkte til det produktet. Dette er det som står på toppen av min ønske liste akkurat nå, jeg kan sitte i flere timer bare å se på Nelly sin hjemme side. Jeg finner alltid noe jeg har lyst på, de nye klærne som har kommet nå er akkurat min stil. Vis du ser noe du liker, er det direkte link til alt under bilde. 

     Fant du noe du likte ? 

    ♥ Husk konkurransen min ukens blogg på søndag, innlegget kommer ut kl 10:00. Der plukker jeg ut to vinnere, som får et eget innlegg på min blogg med bilder og dirkete link til den blogg.

  • 32

    Hver morgen jeg våkner starter en ny kamp for meg. Det tar som regel 1-2 timer før jeg får til å spise frokost. Da går tankene mine frem og tilbake hele tiden, jeg har en stort diskusjon i hode mitt. Den friske Lisa vil ha frokost, hun er sulten og trenger mat for å starte dagen. Mens den andre delen av meg, min anoreksi, mener det helt motsatte. Trenger du virkelig dette måltidet?Kan du ikke bare hoppe over det eller droppe å spise. Du fortjener ikke å spise, husk hvor mye alt inneholder. Det er spørsmål og tanker som går igjennom hodet mitt. En evig kampen med meg selv bare for å få spist frokost. Denne kampen begynner med en gang jeg står opp, og den holder på helt til jeg skal legge meg.  

    Hvert måltid jeg skal ha er en tøff og hard kamp mot min anoreksi. Det er utrolig slitsomt å diskutere med seg selv om man skal få spise eller ikke. Kroppen min trenger mat for å fungerer. Mat er det som gir meg energi til å kan gjøre ting. Jeg vet så godt selv at jeg trenger mat. Den friske Lisa er veldig klar over hvor viktig mat er. Med den andre delen av meg, min anoreksi mener at mat er en fiende. Det å være to personer som vil to helt forskjellige ting er slitsomt. Det å krangle med seg selv flere ganger hver eneste dag. Men det er en kamp jeg må igjennom. Det  er en kamp jeg må ta hver dag. Det går vedlig i perioder hvem som har mest kontroll, den ene dagen er det den friske Lisa, som setter ned foten og bestemmer seg for å spise alle måltidene jeg skal den dagen. Men så neste dag kan det være anoreksien som har mest kontroll. Da blir alle måltidene et helvete. Den vil at jeg skal hoppe over måltider og spise mindre enn det jeg skal.

    Etter hvert eneste måltid kommer skyldfølelsen. Alle de negative tankene om at jeg har spist. Det er nesten som jeg skammer meg over å spise. Jeg spiser ikke foran andre. Jeg spiser alle mine måltider nede på rommet mitt, jeg klarer ikke at andre skal se meg spise. Det skjer en sjelden gang at jeg spiser sammen men andre, men når jeg gjør det blir kjempestressa. Noe av det mest triste med denne sykdomen er at mat er veldig sosialt. Det å spise lunch ute med en venninne. Hvert bursdags-selskap det blir servert mat. Alle høytider hvor familien skal samles å nyte et godt måltid sammen. Alle disse oplevelsene jeg ikke klarer å være en del av, alle unnskyldning jeg må finne på for å slippe å spise. Hvordan har det seg slik at jeg kunne gå fra å elske mat, til at mat har blitt min største fiende? Det kroppen min trenger aller mest, er det jeg ikke klarer å gi den. Alle timene, alle dagene, alle årene denne sykdomen har tatt fra meg. Det er tid av livet mitt jeg aldri vil få tilbake. Hvorfor lot jeg det gå så langt at veien tilbake er så vanskelig? 

    Denne kampen jeg har virker som den aldri kommer til å ta slutt. Den tar så mye krefter fra meg. Den kontrollerer humøret mitt, og har gjort meg utrolig sårbar. Samtidig som den har gjort meg veldig sterk, har den ødelagt selvbildet mitt. Den har forandrer hvordan jeg ser på meg selv. Uansett hvor mye fakta jeg får så ser jeg fortsatt noe helt annet i speilet. Når skal jeg få slippe denne kampen?  Når skal jeg kunne gå tilbake og bare leve livet mitt som jeg selv vil? Få være med på alt det sosiale, som inneholder mat, det å kunne spise det jeg har lyst på. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få et normalt syn på mat, eller bare det å kunne kose seg med et måltid. Jeg tror alle danner seg sitt eget bilde om denne sykdomen. De aller fleste skjønner seg nok ikke på den. Og det er noe jeg skjønner vedlig godt, for før jeg hadde den skjønte jeg ikke hvordan noen kunne sulte seg selv. Eller hvordan mat kunne være en fiende, men en ting er sikkert. Denne sykdomen er ikke noe å spøke med. Tror du at du eller noen du er nær begynner å utvikle denne sykdomen, be om hjelp. Jo tidligere man ber om hjelp, jo  lettere er det å bli frisk. 

     
    bilde tatt av Helene Michaelsen