lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

49



God søndag til dere alle, nå er det klart for en ny konkurranse. Nemlig ukens blogg, der jeg plukker ut to vinnere, som får sitt eget innlegg her på min blogg, der jeg legger ut både bilde og direkte link til din blogg. Jeg skriver også litt om hva du blogger om, å hva jeg liker med din blogg. Dette innlegg kommer ut på onsdag, så her er det bare for alle å melde seg på. Syns det er kjempe gøy å kan skrive litt om andre sine blogger, dette er jo noe vi alle burde gjøre. Men jo flere som melder seg på, jo mer gøy er det for meg. Jeg leser alle sine blogger som melder seg på, så meld dere gjerne på. 



 

  • 7

    Hvor mye vi veier har lenge vært et omfattende og viktig tema blant unge og voksne. Noen setter seg et enkelt mål og bruker vekten som er verktøy, mens andre sjekker det for å berolige seg om at de er innenfor den sosiale normen. Få tenker over hvor store konsekvensene kan være av trenden. Jeg vil fortelle dere historien min og den djevelske vennen på badegulvet som endret hverdagen min drastisk og toktotal kontroll over hverdagen min. 

    Hver morgen startet jeg med å gå på vekten. Det var den første tanken som slo meg hver gang jeg våknet. Bare for å kontroller at jeg ikke hadde lagt på meg, bare over natten. Jeg mistet kontroll over hva som var realistisk og viktig i livet mitt. Én ting var det å måtte veie seg hver morgen, men videre tok tvangstankene over og jeg begynte å veie meg flere ganger om dagen. Både før og etter et måltid. Hadde jeg trent eller vært aktiv var det rett på vekten etterpå. Humøret mitt ble bestemt ut i frahvilket tall som viste seg på vekten, og jeg møtte ha kontroll over tallet hele dagen. 

    Hvis jeg var flere timer borte fra hjemme mitt, ble jeg utrolig stresset. Tanken på at det hadde gått flere timer siden jeg sist hadde veid meg, var det eneste som svermet i hodet mitt. Det ble en veldig ond sirkel og et rent mareritt. Jeg kunne droppe å møte venner, bare for å være i nærheten av vekten. Den var som min beste venn og min verste fiende. Ikke som om jeg møtte så mange venner på den tiden jeg var veldig syk, men for meg kunne jeg finne på en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kunne. Sånn at jeg skulle slippe å være for lenge borte fra vekten, den lille firkantet tingen styrte dagene mine. 

    Det at et tall kunne diktere om jeg hadde en bra dag, eller en dårlig dag er utenkelig og ufattelig vondt i etterkant. Jeg klarer enda ikke å begripe hvorfor dette med et ynkelig tall på en vekt er så viktig, hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å legge på seg når jeg først bestemte meg for å gå opp i vekt. Jeg skjønner godt at ingen rundt meg skjønte hvorfor det skulle være så vanskelig for meg. Hvis du ikke har opplevdspiseforstyrrelser selv, tror jeg ikke man klarer å skjønne hva som skjer i hodet til en som er utsatt for det. Du vet hva som er logisk og hva som skal til, men likevel så er det så vanskelig. Det er bare et tall kan den friske Lisa si, mens den andre delen som styres av anoreksi mener noe helt annet.

    Senere visste jeg ikke hvordan jeg skulle fortelle det til hun som behandlet meg. At jeg ikke klarte meg uten en vekt. Jeg holdt det for meg selv i flere måneder, før jeg endelig klarte å være ærlig med de rundt meg. Jeg er utrolig glad for at jeg faktisk klarte å innrømme problemet mitt. Allerede dagen etter tok vi tak i problemet mitt og jobbet for å finne en løsning. Det var faktisk utrolig vanskelig å jobbe med det. Fra å gå fra å veie seg hele dagen og være konstant slavisk av resultatet på vekten , til å bare skulle gjøre det en gang i uken. Det var en utrolig utfordrende prosess som tok tid og krefter. For første gang på nesten tre år kan jeg si at jeg ikke er avhengig av vekten, og jeg har endelig nådd målet jeg har jobbet så hardt for å oppnå. 

    Jeg veier meg kun før jeg skal i behandling, kun for å følge med på hvordan jeg ligger an. Hvis jeg derimot ikke skal til erneringspykologen min den onsdagen jeg drar i behandling, så veier jeg ikke meg ikke den uken. Jeg er så utrolig stolt av meg selv fra å gå fra å veie meg hele tiden hver dag, til nå å bare gjøre det før jeg skal til hun. Grunnen for at jeg ville dele dette med dere, er for å vise at man ikke trenger å være så opptatt av hva man veier. Jeg har kommet et langt stykke, men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Det å alltid skulle ha kontroll over hva jeg veide var slitsomt, det tok mye krefter fra meg og det er ikke et liv jeg anbefaler videre. 

    Det gjorde meg egentlig bare mer syk å skulle veie meg hele tiden, at hva slags tall som kom opp denne gangen skulle bestemme hvordan jeg hadde det. Jeg har fått det bedre med meg selv etter at jeg klarte å slutte å veie meg hele tiden, det er godt å bare kunne gå rett forbi firkanten som ligger på badegulvet. Uten å måtte stelle meg oppå den, vekten er bare et tall. Det har ikke noe å si hva du veier, vi er alle forskjellige å takk Gud for det. Alle disse innleggene som blir skrevet om vekt, irriterer meg skikkelig. For vi alle er fine på hver vår måte, hele bruk tid på å være stolt av deg selv. Vi alle burde egentlig bare kaste vekten vi har på bade, for det har ingen verdens ting å si hva vi veier. Den dagen jeg ikke må veie meg før jeg skal i behandling, skal jeg faktisk ta et oppgjør og kaste vekten som har påført meg så mye smerte.



     

  • 42

    Det gikk hundrevis av tanker igjennom hodet mitt i dag, før jeg skulle i behandling. Jeg er veldig flink til å gjemme bort de negative tankene i hodet mitt. Å late som om jeg har det bedre enn det jeg egentlig har det. Jeg har sett på klærne mine i det siste at de ikke har passet like bra som før. Så jeg var på en måte litt forberedt på at jeg hadde gått ned i vekt, men jeg fikk en stor klump i magen når jeg jeg gikk på vekten i dag. Jeg følte at jeg hadde gått ned litt, men ikke så mye. 

    Jeg prøvde egentlig å finne ut selv hva det var som har gjort at jeg har gått ned, men fant ikke noe svar på det. Jeg har diskutert mye med meg selv hvorfor dette skjedde igjen nå, jeg som har klart å holde en viss vekt veldig lenge nå. For noen uker siden sa jeg til min behandler at jeg følte meg klar for å legge på meg litt mer, men nå har jeg tatt mange skritt tilbake. Nå må jeg kjempe for å komme opp til den ok vekten igjen, en vekt som har vært greit for meg lenge. Men nå vet jeg ikke hva som har skjedd, eller hvordan jeg kunne la dette skje. Min spiseforstyrrelse anoreksi har tatt over kontrollen igjen, den friske delen og den syke delen av meg spiller ikke på samme lag igjen. 

    De har gått to helt forskjellige veier, noe som har gjort at dette med mat er veldig vanskelig for meg om dagen. Jeg fikk ikke en gang med meg at det skjedde. I går var jeg lykkelig. Jeg har egentlig hatt det ganske bra med meg selv lenge, så hvordan kunne jeg ikke legge merke til hva som egentlig skjedde bakerst i hodet mitt? Jeg har alltid vært flink til å legge bort de tunge tankene og følelsene, så det er nok det jeg gjort denne gangen også. Jeg har ikke sett det før nå, så på en måte var det godt å få dette bekreftet. Det å faktisk snakke om de tankene som ikke alltid er så lette, for jeg holder mye inne. Det er nesten lettere for meg å bare ikke tenke på problemet, i stedet for å gjøre noe med det. 

    Det å ha en sykdom du ikke selv klarer å kontrollere, er både tøft og tungt. Det å ha mat som fiende, en ting vi mennesker trenger for å fungere. Hvorfor skal det være så vanskelig? Det er jo bare mat. Hvorfor er det bare den friske delen av meg som tar dette til seg, når det er den syke delen som trenger å ta det til seg? Men nå skal jeg sette ned foten, jeg skal ikke la den vinne denne kampen. Jeg skal ikke la meg havne der jeg har havnet før. Det er ikke et liv jeg vil leve. Denne sykdommen har allerede tatt fra meg så mye. Den skal ikke få ta noe mer. Jeg er klar for å kjempe, men jeg er også redd for å kjempe. Jeg må bare klare å finne tilbake den mellomtingen, der den friske og den syke delen kan spille på samme lag. For kommer jeg ditt, vet jeg at jeg kan klare å ta enda et skritt i riktig retning. 

    Jeg er både skuffet og sint på meg selv, for at jeg ikke selv klarte å se hva som skjedde med meg. Men nå som jeg har klart å sette ord på det, tror jeg at det er et stort skritt i riktig retning. Jeg har klart å ta tilbake kontrollen før, så hvorfor skal jeg ikke klare deg igjen? Denne sykdommen er som en evig kamp, ett skritt frem og så to tilbake. Men jeg har tro på meg selv. En dag skal jeg bli kvitt denne sykdommen. Uansett hvor lang tid det tar og hvor mange krefter som må brukes, så er dette noe jeg skal klare. Dagen  vil komme for meg når jeg kan si at jeg vant over min anoreksia.



     

  • 20

    ♥ husk at det blir ny konkurranse neste søndag, så vant du ikke denne gangen så er det en ny mulighet da. Så ikke gi opp, kansje du blir den heldig neste ukes! 



    Den første bloggen jeg har lyst til å anbefale dere denne uken er bloggen til Pia Dursett. Dette er en blogg jeg kom over for ikke så alt for lenge siden, men jeg har blitt en fast leser. Hun er utrolig nydelig vaker dame, som gir meg utrolig mye inspirasjon. En ting jeg jeg la merke til med en gang er at hun har et fint og ryddig design, masse fine og lyse bilder. Hun blogger mye om trening, mat, mote, DIY, skjønnhet, hennes hverdag, og masse tips og triks. Dette er en dama med bein i nesa noe jeg liker utrolig godt, hun er ikke redd for å dele sine tanker om meninger. Dette er en blogg dere absolutt burde ta dere en tur innom, kan live dere at dere sitter igjen med et smil og masse ny inspirasjon. 



    ♥ For å komme direkte til hennes blogg trykk her -> http://piadursett.blogg.no



    Den andre bloggen jeg har lyst til å anbefale dere denne uken er bloggen til Alice Eimhjellen. Dette er en blogg jeg har lest en stund, grunnen for det er fordi hun er en fantastisk blogger. Hun er utrolig herlig og pen dame, humøret hennes smitter over på meg hver gang jeg lesere bloggen hennes. Hun blogger mye om mat, hennes hverdag, skjønnhet, mote, masse tips og triks. Hun tar kjempe fine bilder, å skriver utrolig bra, dette er også en blogg dere kommer til å hente masse inspirasjon fra. Må bare si at hun legger ut fantastiske oppskrifter på mat, må erlig innrømme at jeg har stjelt en del gode i ideer når det kommer til mat verden fra henne. Så ta dere en titt innom bloggen til denne fantastiske dama.



    ♥ For å komme drikke til hennes blogg trykk her -> http://aliceveim.blogg.no



    Ukens lesere er søtmomsen, hun legger alltid igjen en hyggelig komentar. Noe som jeg setter utrolig stor pris på, besøk denne fantastiske dame på sin blogg -> http://matogkakeoppskrifter.blogg.no

  • 108





    Siden humøret mitt var så bra i dag, tenkte jeg å kjøre i gang en Giveaway her på min blogg. Jeg syns det er utrolig gøy å kan holde litt sånne konkurranser også, er alltid koselig å kan gi noe tilbake til sine lesere. Denne gangen trekker jeg ut en heldig vinner, jeg trekker vinneren allerede på fredag. Da kommer til å kontakte vinneren, men også skrive det på et innlegg her på bloggen. Dette er en konkurranse hvor alle kan melde seg på, så håper jeg dere liker det en heldig vinner denne gangen. 





    Det du kan vinne er: 

    ♥ En svart hårbørste.

    ♥ 12 fargerike hårstrikker. 

    ♥ 24 hvite løsnegler.

    ♥ En super liner smokissime fra loreal ( en nyhet fra loreal ) 

    ♥ En håndkrem fra Natural Basics. 

    ♥ 5 sec perfekt blur fra Garnier skin natrurals.

    ♥ En hvit veske.

    ♥ En håndkrem fra Essie spa. 





    For å delta må du følge to enkle trinn:

    1) lik min Facebook side trykk her for å komme direkte til den -> https://www.facebook.com/lisarorvik/?ref=bookmarks har du allerede likt den gå til punkt nr to.

    2) Kommenter at du er med, husk epost eller blogg navn slik at jeg kan kontakte deg. 

    ♥ Lykke til alle sammen, for ektra vinne sjanse. Kan du dele dette innlegget, da får to en ekstra lapp med ditt navn på når jeg trekker ut vinneren! 

     

  • 32

    Du er for tjukk eller du er for tynn. Du har for store pupper eller for små. Du er for høy eller for lav. Du har for langt eller for kort hår. Du har fikset på utseende noen har ikke. Du går med for dyre klær eller for billige klær. Ja folkens, det er ingenting å legge skjul på at alle er forskjellige. Det er jo det som gjør at vi skiller oss fra hverandre, og det er jo slik det må være. Jeg må si at jeg blir lei meg og sint når jeg ser hva folk skriver til hverandre. Vi som er bloggere er veldig utsatt for akuratt dette, og hvorfor skal det være slik? 

    Det verste jeg vet er disse nett-trollene som skriver dritt til andre, og som skal kritisere alle andre. Hvem gir dem rett til å sitte å dømme andre? Hvor kommer all denne dritslengingen fra? For vi er forskjellige. Og det er en mening med det. Strevet etter å se perfekt ut har aldri vært så stort som det er nå. 

    Men hvem bestemmer egentlig hva som skal være det perfekte? Er det de som har de største puppene, eller de som er kjempe tynne, eller de som alltid roper høyest, eller de som har klokkertro på seg selv? Alle disse instagram-profilene som deler bilder av damer som blir kalt perfekte. Men hva er forskjellen på dem og alle oss andre? Hvorfor ble det slik at alle vil se ut som en våre såkalte "forbilder"?

    Vi er alle perfekte på hver vår måte. Det er ikke bare en viss type damer som er perfekte. Vi strever hele tiden etter det perfekte. Kanskje vi heller skulle bruke tiden på å bli glad i oss selv. Vi er alle forskjellige. Det er jo veldig få av oss som passer inn i det perfekte bilde av det som anses å være perfekt. Noen liker å kose seg med mat, mens andre trener hele tiden. Det viktigste er at man lever sånn passe sundt og har det godt med seg selv. Er man glad i seg selv, er det lett å bli glad i andre. 

    Mange av de som blir såkalt perfekte, har blitt operert. Eller gjort utrolig mye med sitt utseende. Det er noe vi glemmer når vi ser disse damene overalt. Det å være perfekt er overvurdert, og faktisk ulogisk for de fleste av oss. De fleste store kjendisene som man ser mye av i media, har forandret på utseende. Søk opp før- og etterbilder av enkelte kjente personer, så får du deg nok litt av et et sjokk. Vi burde elske oss selv for den vi er, for vi er alle unike.

  • 30

    Tankene mine de siste dagene har vært så utrolig mange. Veldig mange positive, men også en del negative. Jeg begynte å tenke mye på dette med at jeg flytter fra mamma, hun som har vært min største støttespiller i en veldig lang periode nå. Hun er den som har passet på meg, hjulpet meg når jeg trenger det. Prøver å snu alle de dårlig dagene til en bra dag, holdt rundt meg når jeg vil gråte. Sittet timesvis og bare snakket med meg. Jeg har støtter meg så mye på mamma den siste tiden. Jeg har faktisk nesten ikke ord for hvor mye støtte jeg har fått fra den damen. 

    Hun har virkelig gjort alt for at jeg skal ha det bra. Handler inn alt jeg trenger hele tiden. Ofte har hun dratt ned på butikken bare for å kjøpe en ting, siden jeg manglet en ting til mitt måltid. Hun har vært litt min helt den siste tiden. Men nå har jeg jo flyttet fra henne. Det går ti tusen tanker og følelser i hodet mitt om dette. Kommer jeg til å klare meg uten en av mine foreldre. Det er alltid veldig vanskelig for en som er syk, da blir man litt avhengi av en foreldre som kan stille opp. Det er noe man faktisk trenger, for de gjør jo alt får at barnet deres skal ha det bra. 

    De dagene jeg har hatt det kjempeille, gjør hun alt for at jeg skal få det bedre. Den perioden jeg slet masse med depresjon, kjøpte hun en gave til meg som plutselig gjorde dagen litt bedre. Tanken på at mamma ikke skal være rundt meg 24/7, er vedlig skremmende. Men kansje det er akuratt det jeg trenger? Mer ansvar på meg selv. Hvem vet, kanskje dette kommer til å gå kjempebra. At jeg faktisk klarer alt dette på egen hånd. Men tankene er der jo om det ikke skulle gått, hvor skuffet hadde jeg ikke blitt over meg selv da? 

    En ting jeg merker veldig godt, er at jeg ikke vil at søsteren min skal ha det ansvaret mamma har hatt. Så nå må jeg ta alt ansvaret selv, jeg må passe på at jeg spiser. At jeg steller meg selv. Bare det å komme seg i dusjen kan være vanskelig for meg. Plutselig kom det veldig mange tanker opp i hode mitt. Jeg ikke helt hvor alle disse tankene kom fra. Men det er deilig å kan få skrevet det ned, og faktisk delt dette med dere. Jeg har jo sagt at dere skal få følge hele min flytte prosess. Så da kommer jo også alle mine følelser rundt det. 

    Dette er et innlegg jeg skrev før jeg flyttet ut, men jeg har vært veldig redd for dele det med dere. Men jeg føler at jeg har klart å bevise for meg selv, at dette var en riktig avgjørelse for meg. Jeg klarer å passe på meg selv. Jeg har fått en ny start på livet mitt etter jeg flyttet ut. Redselen for at jeg ikke skulle klare dette, den er borte. Jeg tør nå å dele dette med dere, for jeg har bevist for meg selv at jeg klarer dette. Men jeg har ikke lyst til å legge skjul på at det var utrolig vanskelig for meg. Det var en stor overgang. Jeg er stolt av meg selv for at livet mitt har gått litt videre. Jeg har stått fast i nesten tre år nå. Endelig var det min tur at noe positivt skulle skje med livet mitt. Mamma kommer jo alltid til å være her for meg, selv om vi ikke bor sammen.

  • 46

    Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange ganger jeg får dette spørsmålet, om jeg tjener penger på bloggen min. For meg har det vært godt å kunne si til andre at jeg blogger, i steden for å si at jeg er sykemeldt. Da er det er ingen som ser ned på meg på den måten jeg følte folk gjorde før, når jeg sa jeg var sykemeldt. Det er ikke noe å legge skjul på, men et av de første spørsmålene vi stiller til hverandre. Uansett om man er venner, bekjente eller møtes for første gang. Så kommer nesten alltid spørsmålet opp: «hva driver du med nå?» Alle forventer jo at man skal studere eller jobbe, men for meg har jeg ikke hatt noe å svare på alle disse spørsmålene på nesten to år. 


    Endelig har jeg også noe jeg kan fortelle, noe som får en samtale i gang. I steden for at man ikke vet hva man skal si, for hva skal man svare når jeg sier jeg er sykemeldt? Skal man tørre å spørre om hvorfor, hvor lenge, eller alle de andre spørsmålene som er veldig private. Det er ikke noe fasit på hva man skal spørre om når man får høre dette, noen tar den lette utveien å bare stopper å snakker med deg. Hver gang jeg fikk det samme spørsmålet om hva jeg gjør, så fikk jeg en stor klump i magen. Jeg skammer meg ikke over å være sykemeldt, jeg er jo faktisk så åpen om det at jeg blogger om det. Jeg har aldri lagt skjul på dette, men likevel syns jeg det er utrolig vanskelig å svare på. 


    Når jeg først har svart på det, sagt at jeg har spiseforstyrrelser - at det er grunnen for at jeg er sykemeldt - så ender det jo bare opp med flere spørsmål. Hvordan fikk du dette, hva slags spiseforstyrrelse har du, spiser du mat? Altså lista er så lang med alle de spørsmålene, uansett hva jeg svarer og ikke svarer føler jeg bare at det ikke blir bra. Jeg ender uansett opp med den store klumpen i magen, derfor har jeg funnet ut at for meg er det bedre å si at jeg blogger. Men da kommer jo det andre store spørsmålet: hva tjener du på bloggen?


    Det blir tatt som en selvfølge at bloggen er min jobb, men det er det jo ikke det. Dette er for meg en hobby, endelig har jeg en grunn for å stå opp hver dag. Endelig har jeg noe å bruke dagene mine til, annet en å bare ligge å sove og bli mer syk. Så for alle dere som lurer: nei, jeg tjener ikke noe på bloggen. Jeg har fått masse produkter, men jeg har ikke tjent noe på min blogg. Dette er for meg en hobby, noe for meg å holde på med når alle er på jobb og skole. Hvem vet hva som skjer om noen år, ikke vet jeg. Men en ting er visst, jeg kommer til å fortsette å blogge like mye, fordi jeg syns det er gøy.

    Det har hjulpet meg utrolig mye på min vei for å bli frisk, det at så mange leser og bruker tid på å kommentere og støtte meg igjennom min hverdag. Det er gull verdt, jeg legger mye tid og energi ned i bloggen. Men det er fordi jeg er sykemeldt, jeg har tiden til det. Man trenger ikke penger for å holde på med noe man selv liker, blogging for meg handler ikke om penger. Men det å ha noe å gjøre, det at jeg har hjulpet mange andre der ute. Det gjør det verdt det å skrive de tøffe og harde innleggene mine, at noen tør å blogge om tabu temaer er noe vi trenger her i bloggverdenen. Livet mitt er langt i fra perfekt, noe jeg syns det er helt greit å vise til verden.



     

  • 32

    I dag har det gått veldig mange tanker igjennom hodet mitt. Grunnen til det er at for andre gang på fire uker, har det blitt laget en fake Facebook profil av meg, der vedkommende bruker mine bilder, men har et annet navn. Den første gangen dette skjedde brydde jeg meg ikke så mye. Grunnen til det var at denne person ikke la til noen jeg kjente, men hadde fått over 300 likes på bildene av meg hun hadde lagt ut og sagt at var henne, men den fikk jeg fjernet. Men vedkommende som lagde en fake profil i går la til mange av mine venner, samtidig som mange beskjente. Innboksen min tikket i hele går, fikk ny melding hele tiden av folk som ga beskjed til meg. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på, tusen takk til alle som også hjalp meg å rapportere denne person. 

    Denne profilen er fjernet nå, men denne personen begynnte å skrive til folk. Det er noe jeg ikke syns er helt greit. Jeg sperret min Facebook profil for lenge siden, sånn at man må være venn med meg for å se bildene mine, det var egentlig det som gjorde at jeg stusset veldig i går. Er denne personen en jeg kjenner?, jeg fikk bare en ekkel følelse inni meg. På en måte slapp jeg "billig" unna, for jeg har jo sett flere bloggere blitt utsatt for noe enda verre. Nemlig at noen har redigert bilder av dem i bikini, til at dem sto helt nakne og lagt det ut. Jeg skjønner ikke at folk kan ha så lite liv, at de må misbruke andre sine bilder. Jeg syns ikke det er greit i det hele tatt, uansett hvordan måte man gjør det på. 

    Må si at alle de koselig kommentarene jeg fikk i går, hjalp meg utrolig mye. Fikk flere kommentarer på at det er nok bare noe som er misunnelige på utseendet ditt, og det er jo koselig å høre. Men samtidig så satt jeg uansett igjen med denne ekle følelsen, jeg håper virkelig ikke at det var noen jeg kjente. For det syns jeg hadde vært veldig dårlig gjort, men heldigvis gikk Facebook igjennom profilen. Da fant de ut at denne personen brukte mine bilder, så da ble den slettet. Det er faktisk veldig bra av Facebook, at de tar seg tid til å gå igjennom slike ting. For da kan man på en måte sette en liten stopper for det! Så hvis det skjer med deg eller noen du kjenner, er det bare å rapportere personen(e) til Facebook, så blir den fjernet. 

    Men jeg lurer litt på hva dere syns om dette med å misbruke andre sine bilder? Er dere like imot det som det jeg er? Tror egentlig ikke folk tenker så veldig mye over dette, før det skjer med deg. Jeg husker at jeg fikk sjokk når jeg så dette som hadde skjedd med noen av toppbloggerne, men jeg tenkte kanskje ikke så mye over det som det jeg gjør nå. Grunnen til at jeg ville skrive enda et innlegg om dette, var bare for å få ut litt frustrasjon. Dette er noe som burde komme mer frem, for det er jo ikke greit i det hele tatt!



     

  • 18



    Den første bloggen jeg har lyst til å anbefale dere er bloggen til Aleksandra. for det første hun er utrolig vaker og pen, dette er en blogg jeg har lest lenge. Jeg henter alltid utrolig mye inspirasjon fra henne, hun er utrolig flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Noe jeg syns er utrolig viktig, hun er kjempe flink til å skrive og ta bilder. Hun blogger mye om mote, tips, hennes hverdag, treningen og skjønnhet. Hun har et fint og ryddig design, sprer mye glede. Dette er en blogg dere absolutt burde ta dere en tur innom, jeg er enda en fast leser av hennes sin blogg. 


     For å komme direkte til hennes blogg ->  http://aleksi.blogg.no



    Blogg nr to jeg vil anbefale dere er bloggen til Elise Kristiansen. Hun er en utrolig nydelig og pen dame, som man alltid sitter igjen med et sil etter man har vært innom bloggen hennes. Dette er faktisk også en blogg jeg har lest lenge, å er enda en fast leser. Hun blogger mye om mote, sminke, skjønnhet, fotografi og hennes hverdag. Hun har også et ryddig og pent design, flink til å oppdatere bloggen jevnlig. Dette er en blogg jeg kan live dere at dere også kommer til å hente inspirasjon fra, hun er kjempe flink til å ta bilder og skrive.


    ♦For å komme direkte til hennes blogg -> http://elisekri.blogg.no



    Ukens lesere er Mariel, hun er en super herlig dame. Legger alltid igjen en hyggelig kommentar, ta dere en titt innom hennes blogg -> http://marielsuper.blogg.no
     

  • 26


    Endelig kan jeg dele en nyhet med dere, jeg har nemlig blitt ambassadør for SHADOW TANS. Noe jeg syns er kjempe gøy å spennene, jeg skal ha et samarbeid med dem. Jeg har vært utrolig heldig å få lov til prøve ut produktene dems, jeg er super fornøyd. Shadow Tans tilbyr revolusjonerende selvbruningsprodukter med en naturlig brunfarge som synes umiddelbart og varer i opptil hele 7 dager etter påføring. I tillegg fører Shadow Tans flere tilleggs produkter. Alle Shadow Tans produkter er 100% økologiske, naturlige og er ikke testet på dyr. Vi er stolte av å presentere et av markedets beste selvbruningsprodukter. Med Shadow Tans selvbruning får du en naturlig, flott brunfarge året rundt uten å utsette deg selv og huden din for skadelige UV stråler.

    Jeg har testet ut tre produkter fra dem nå, som dere ser på bilde over. Tenkte å skrive litt om de først, så skal jeg teste ut selvbruningen til helgen.

    Shadow Tans Body Shimmer er en spray som brukes på kropp. Den gir en varm, naturlig glød til huden, og passer perfekt til din Shadow Tans brunfarge. Body Shimmer har en duft av sitrus, er 100% naturlig, økologisk og ikke testet på dyr. Størrelse: 225ml, dette er et produkt ned litt glitter i. Som passer perfekt til fest eller andre anledninger, den gir hunden en utrolig fin glød. 

    Moisturising Tan Extender er en mykgjørende fuktighetskrem til kropp som forlenger brunfargen og tilfører fuktighet. Shadow Tans Moisturising Tan Extender har en duft av sitrus, er 100% naturlig, økologisk og ikke testet på dyr. Bruk: Smør kroppen med Moisturising Tan Extender en til to ganger om dagen for å bevare fuktighet og forlenge brunfargen. Husk å eksfoliere huden med Shadow Tans Body Polish en til to ganger i uken for best resultat. Størrelse: 225 ml, denne fuktighets kremen lukter utrolig godt. Den er kjempe fin, i tillegg bevarer den brunfargen etter påføring av selvbruning. 

    Shadow Tans Body Polish er en mild skrubb som fjerner døde hudceller på en skånsom måte, og etterlater huden glatt og myk. Shadow Tans Body Polish har en svak duft av sitrus, er 100% naturlig, økologisk og ikke testet på dyr. Bruk: Shadow Tans Body Polish brukes på våt hud. Skrubb hele kroppen, la tørke og påfør selvbruningsproduktet. Brukes en til to ganger i uken. Størrelse: 225 ml, dette har blitt min favoritt skrubb. Den lukter utrolig godt, å er kjempe god mot huden. 

     

    ♦ Du kan lese mer om alle produktene å bestille dem selv ved å TRYKKE HER så kommer du direkte til hjemme siden. Kommer også ut et nytt innlegg om selvbruningen ganske snart, med før og etter bilder. 

  • 28

    Jeg får frysninger bare av å se på et bilde av meg selv, fra tiden jeg var veldig tynn. Jeg klarer den dag i dag å se tilbake på de bildene å se at jeg var tynn, men på den tiden følte jeg meg som verdens største jente. Jeg tok noen bilder av kroppen min da jeg var på mitt tynneste, å tilogmed da kunne jeg ikke se det. Den perioden jeg var på mitt tynneste følte jeg meg som det største jeg noen gang hadde vært. Hver gang jeg så meg selv i speilet, føltes det ut som jeg bare ble større og større.


    Alle tankene mine var så forvrengt, at jeg faktisk ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive det. Det at jeg klarte å la det gå så langt, at det tok meg så lang tid for å skjønne at dette ikke er normalt. Jeg brukte så lang tid for å klare å innrømme selv at jeg hadde anoreksi, det var faktisk noe av det vanskeligste jeg har gjort. Det å si det høyt, jeg brukte lang tid før jeg klarte å si det høyt at jeg hadde anoreksi. Dette er en sykdom som er vanskelig å få gjort noe med, med mindre man tør å innrømme det selv. Hvorfor skal det være så hardt å tørre å si et ord høyt, men ordene «jeg har anoreksi» er vel egentlig ikke noe man har lyst til å si høyt.


    Jeg ble faktisk ganske flink til å skjule det, med store klær. Ingen andre enn meg visste faktisk hvor tynn jeg var. Jeg ville ikke at noen skulle se det, jeg tror det var min måte på å prøve å "gjemme" bort at jeg hadde et problem. Jeg visste jo ganske fort egentlig at dette er ikke normalt, det er ikke normalt å spise så lite som det jeg gjorde. Men samtidig klarte jeg ikke å skjønne hvor stort problem dette egentlig var og hva det kunne utvikle seg til. Jeg var så sikker på at jeg hadde alt under kontroll, at dette var noe jeg helt fint skulle klare selv.


    Det gikk måned etter måned, jeg gikk ned litt og litt. Plutselig sa det bare bang for meg, det var da jeg raste ned i vekt. Det gikk så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg selv, jeg spør meg dette samme spørsmålet hele tiden: Hvordan kunne jeg ikke se hva som skjedde med min egen kropp? Jeg klarte ikke å forstå hvor alvorlig syk jeg var, fordi jeg trodde jeg hadde kontroll over alt dette. Men denne sykdommen tar over kontrollen veldig fort, mye fortere enn hva man egentlig tror. Men et stort skritt i riktig retning er faktisk det å innrømme det selv at man har et problem. Uansett hvor tungt det er, så må det faktisk til.



  • 6





    Som de fleste har fått med seg er det valentine i dag, jeg feirer ikke valentine. Grunnen for det er at min søster  har bursdag på denne dagen, så jeg har alltid brukt denne dagen på henne. Hun er jo den personen som betyr mest for meg, så da er det jo en selvfølge at jeg vil heller ferie bursdagen hennes. Dette er noe som ikke har vært så god likt av ekser, men jeg syns det er noe man burde respektere. Så denne dagen er i mine øynen en bursdags dag, sånn kommer det alltid til å være. Formen min er desverre veldig dårlig i dag, ble litt for mye drikke på meg i går. Så jeg ble ikke med på middags feiringen for søs, måtte faktisk bare bli hjemme. Men jeg er glad for at henne er med resten av familien, vi feiret en del i går. Stor koste meg med noen av søsknene mine, vi hadde spill kveld. Det var faktisk utrolig koselig, noe vi skal bli mye flinker til. For vi har det så gøy sammen, dere som følger med på snappchat fikk nok med dere mye fra i går. Bare å legge meg til foresten heter Lisa.rorvik der, dette er en offentlig snappchat så alle kan legge meg til. 

  • 34

    Her får dere først se litt bilder fra hvordan det så ut når vi først fikk leiligheten, da vi ikke har fått tatt inn noen ting. Må jeg det ikke var så mye å pusse opp, vi var veldig heldig der. Som likte stilen som det var der fra før, kjøkkenet og badet var kjempe fint. Var nesten bare å flytte rett inn, var egentlig bare litt små ting som vi fikset på.  









    De bildene dere ser unner er fra da vi har fått begynnt å flytte inn ting, var en del turer med bil da for å si det sånn. Herregud så mye ting som skulle på plass, mye man ikke tenker over når man flytter ut for første gang. Som dere ser mange Ikea poser, vi har handlet nesten alt på Ikea.



    For dere som ikke følger meg på snappchat, så brukte jeg over en time på å montere en stol. Døde av latter av meg selv, men etter første så gikk resten veldig bra.

























    Her får dere se litt bilder fra vi holder på med oppussingen, men har ikke fått tatt etter bilder enda. Så jeg håper å få lagt ut før og etter bilder til uken, vi mangler noen små ting. Derfor har jeg ikke fått lagt ut før og etter bilder enda, gleder meg til å vise dere hvordan vi har det nå. Må si jeg er veldig fornøyd, så gleder meg til det siste er på plass.

     

  • 18

    En ting skal være visst, det å være ung og slite psykisk er ikke lett. Det å vite med seg selv at man er annerledes enn andre rundt seg, det å føle at ingen andre forstår. Det å alltid føle seg alene, at det er ingen andre som skjønner hvordan du har det. Når du står på utsiden og ser alle andres liv gå videre. At de rundt deg får drømmene sine oppfylt.

    Dette er som regel det de fleste som sliter psykisk, tenker og føler. Man føler seg så utrolig alene. Det er vanskelig å snakke med de rundt seg som ikke sliter med noen psykiske plager. Hvem skal man si det til? Det er utrolig vanskelig å snakke med andre om at man sliter psykisk. Det kan til og med være vanskelig å fortelle familien om det. Men en ting er sikkert. Ingen fortjener å gå igjennom dette alene. Man trenger alle noen rundt seg. Dine nærmeste har nok sikkert allerede fortsatt at du sliter, selv om du ikke har sagt det. Kjenner man en person godt nok, vet man når den personen ikke har det godt, eller sliter psykisk. Det synes selv om man ikke selv klarer å snakke om det.

    Det som kan være det vanskeligste når man er ung og sliter psykisk, er faktisk det å klare å innrømme for seg selv at man har et problem. Det er lett å prøve og gjemme det, eller bare prøve å glemme det. Når man ikke klarer å innse det selv, så er det jo selvfølgelig vanskelig å snakke med andre om det. Hvordan skal man da få bedt om hjelp? Sliter man psykisk trenger man litt ekstra hjelp. Uansett hvilken psykisk lidelse man sliter med, er det viktig å få profesjonell hjelp. Uansett hvor vanskelig det kan være å innrømme det for seg selv, er det et stort skritt i riktig retning.

    Det å alltid føle seg alene er en tung følelse å ha. Det er noe ikke noen fortjener å føle. Men dere skal vite at dere ikke er alene. Vi er mange som sliter. Selv om man kanskje ikke sliter med samme lidelse, så er det ofte de samme følelsene. Så tro meg når jeg sier det, du er virkelig ikke alene om ha det slik. Det at det er tabu å snakke om at man sliter psykisk, gjør det ikke akkurat lettere. Livet skal være så jævla "perfekt". Man skal ikke snakke høyt om at man ikke har det bra eller sliter. Dette er noe som trenger å komme mere frem. Vi er så mange som sliter med dette.

    Grunnen til at jeg ville skrive dette innlegget, er både for å få dette mere frem, men også for å vise at man ikke er alene. Det er absolutt ingen ting å skamme seg over. Uansett hvilken psykisk lidelse man sliter med, burde man ikke være redd for å snakke om dette åpent. Det var et stort skritt for meg å ta når jeg valgte å være åpen om at jeg sliter. Det å ta det valget er jeg stolt over. Etter at jeg sluttet å skamme meg over det har jeg både fått det bedre med meg selv, og min lidelse. Vi er alle bare mennesker. Vis heller kjærlighet til hverandre enn å snakke ned om hverandre. Vær stolt over den du er, for ingen er som deg.



  • 14

    Den første bloggen jeg vil anbefale dere er bloggen til Cassandra Lysgård. Hun er utrolig vaker og søt, dette er en av de bloggene jeg har lest helt siden jeg begynnte å blogge. Hun er kjempe flink til å ta bilder og skrive, hun er veldig god på å oppdatere bloggen jevnlig. Hun blogger om alt fra tabu temaer, sminke, antrekk, hennes hverdag og det å være mor. Jeg finner utrolig mye insperasjon fra henne, smilet hennes smitter veldig så du sitter igjen med et smil etter å ha lest henne sin blogg. Hun er utrolig herlig, legger alltid igjen en hyggelig kommentar. Dette er absolutt en blogg dere burde ta turen innom, bare se på dama hun er så pen. (litt misunnelig der altså hehe) 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER!

     

    Blogg nr to jeg vil anbefale dere er bloggen til Tone Vuong Vinningland. Dette er også en helt fantastisk dama, hun er så utrolig vaker og herlig. Dette er også en blogg jeg har lest en god stund, hun er kjempe flink til å skrive. Hun er også veldig flink til å oppdater bloggen sin jevnlig, noe jeg syns er veldig viktig når man blogger. Hun blogger om alt i fra hennes hverdag, mote, konkurranser og familie livet. Dette er også en dama som får deg til å sitte igjen med et smil, blir alltid glad etter jeg har lest hennes blogg. Dette er en blogg jeg absolutt vil anbefale dere og ta en tur innom, hun legger også igjen fine og koselige kommentarer. 


    ♥ For å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER!

  • 20

    Jeg delte et innlegg i stad, der jeg skrev grunnen for at jeg har vært borte fra bloggen noen dager. Der skrev jeg at grunnen er fordi jeg ikke har hatt nett, og ja det er vel den største grunnen for at jeg ikke har blogget. Men det jeg ikke nevnte i stad er hvor sliten jeg var, for jeg har holdt på fra morgen til kveld. Noe jeg ikke i det hele tatt er vant til, kroppen min tåler mye mindre en hva andre tåler. Jeg kan bli utslitt bare etter en tur på butikken, og nå den siste tiden har jeg ikke lyttet til kroppen. Jeg har bare presset meg selv hele tiden, jeg hadde lyst til å hjelpe til. Jeg har hatt mange bra dager på rad, jeg har storkost meg med flytting, opppussing og det å innredet sitt eget sted. Men jeg har faktisk ikke klart å høre på kroppen min, slik jeg egentlig burde. Så ja, jeg har fått et litt sånn ettersmell, mandag lå jeg rett ut i sofaen hele dagen. Jeg orket ingen ting, jeg klarte rett å slett ikke bruke kroppen min på noen som helst måte.

    Jeg merker veldig på kroppen nå de siste dagene at den har blitt brukt mer enn hva jeg burde. Men samtidig er jeg veldig stolt over meg selv, at jeg faktisk har klart å bidra og hjelpe til så mye som det jeg har gjort. Jeg har fått tatt en stor del av dette med å flytte, jeg tror faktisk at jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde gjort det. Det å føle at alle rundt deg gjør så mye for deg, mens jeg bare hadde ligget og sett på tv. Hadde blitt helt feil for meg, så jeg er jo glad for at jeg tok de valgene jeg gjorde. Men nå må jeg faktisk bare bruke litt tid på at kroppen skal få slappe av. Slik at jeg kommer meg litt tilbake, jeg merker faktisk at kroppen allerede har begynt å komme seg. Så jeg er veldig på rett vei nå, jeg skal bare lytte til kroppen og gjøre det beste for den.

    Mat og måltidene mine har gått veldig opp og ned, den ene dagen spiste jeg det jeg skulle. Mens neste dag så begynte jeg å tulle igjen, altså hoppe over måltid. Noe som har gått litt ut over vekten min. Men etter behandling i dag så har jeg blitt fast bestemt på at jeg må være enda strengere med meg selv, sette ned foten for meg selv rett og slett. Så det er målet mitt nå denne uken, få tilbake de gode rutinene jeg hadde. Spise alle måltidene som jeg skal, begynne med litt mellommåltider igjen. Jeg har fått litt ny motivasjon til å jobbe med meg selv, har laget en del nye planer med mine behandlere. Slik at vi skal prøve å komme oss litt videre, har stått litt stille dette året her. Har vel egentlig tatt noen steg tilbake dette nyåret, isteden for å ta noen skritt videre. Så nå må jeg bare fokusere på å komme tilbake der jeg var, så begynne å komme meg litt videre.

    Dette skal jeg bare klare, jeg skal ikke la spiseforstyrrelsen ta over. Det er jeg som skal vinne denne kampen, med ny instiling og motivasjon vet jeg at jeg skal klare å komme noen steg videre. For jeg har lyst til å bli frisk, denne kampen har vært så mye tyngre og lengre enn hva jeg selv trodde. Jeg hadde aldri trodd at denne kampen skulle vare så lenge, men jeg kan ikke gi opp. Jeg må bare forsette å kjempe, det er ingen andre som kan kjempe denne kampen for meg.


  • 12

    Dette er faktisk et utrolig sårt tema for meg. Det har faktisk vært så sårt at jeg ikke har klart å skrive om det før nå. Men når jeg begynte å bli veldig syk, klarte jeg ikke ta kontakt med noen. Jeg svarte ikke på noen meldinger eller tok telefonen om noen ringte. Jeg var så langt nede at jeg låste alle ute. Jeg skammet meg utrolig mye over det at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Det er noe jeg nå har klart å snakke litt mere åpent om med mine nære venner. Men det tok tid før jeg klarte å si det. Det var en utrolig hard ting jeg måtte dele med dem. 

    Mye av grunnen for at jeg låste alle ute, var fordi min anoreksi var vedlig sterk da jeg begynte å utvikle dette. Den hadde virkelig all kontroll over meg, og jeg følte ikke at Lisa var til stede. Jeg visste aldri hvordan min anoreksi ville reagere, den var så sårbar. Jeg kunne gå fra å gråte til å bli kjempe sint. Humøret mitt svingte så mye at jeg aldri visste hvordan jeg skulle reagere på ting. Det gjorde at jeg bare dyttet bort alle. Jeg ville ikke at noen skulle se hvor syk jeg var. 

    Jeg var alltid redd for at folk ikke visste at anoreksia-delen av meg svarte. Det er ikke så mange som tenker på det. Når du har en sykdom som tar over hele deg, vil du ikke at noen skal se det. Jeg beskyttet meg selv på en måte. Jeg gjorde det jeg trodde var best for meg. La mine nære og kjære slippe å se hvor syk jeg var. La dem slippe møte den andre Lisa som styres av anoreksia. 

    Det var så mye som skjedde med meg den perioden som varte nesten i to år. Jeg klarte ikke å ta kontakt med mine venner. Jeg hadde det så jævlig med meg selv. Når du har det så dårlig med deg selv, så vil man faktisk ikke møte andre. Man vil bare ligge inne for seg selv. Bare det å møte familien min var tøft på den tiden. 

    Når jeg ser tilbake på de årene jeg var veldig syk nå, så ser jeg hvor mange venner jeg faktisk har mistet. Det er noe som er utrolig trist for meg. Jeg merker at klumpen i halsen min bare blir større og større av å skrive dette. Det er så sårende å tenke på hvor mye en sykdom kan ta fra deg. Ikke nok med at den tatt fra meg tre år av mitt liv. Men at jeg skulle miste så mange venner hadde jeg ikke trodd. Men en ting skal være vist, jeg har virkelig funnet ut hvem mine ekte venner er. De som har stilt opp for meg, vært sammen med meg uansett hvor syk jeg har vært. Jeg er heldig som har de jeg har rundt meg, men det er sårende hvor mange jeg har mistet. 


  • 24

    Etter behandling min i dag knakk jeg helt sammen. Jeg rakk ikke komme meg til bilen før tårene begynte å presse på. Jeg måtte bare stoppe opp, ta noen gode pust Ut og inn før jeg kunne forsette mot bilen. Jeg trodde jeg hadde fått det under kontroll. Men der tok jeg feil. Tårene presset seg på. Jeg klarte ikke stoppe det. Det endte med at jeg bare måtte la meg selv gråte. Der satt jeg på parkerings plassen, alene i min bil og gråt. Hvor kom alle de følelsene fra. Det virker som om jeg har holdt inne veldig mye altfor lenge. Alt måtte bare komme ut. Jeg klarte faktisk ikke holde det tilbake. 

    Men det var godt å gråte. Jeg brydde meg ikke om folk som gikk forbi. Eller biler som kom og parkerte på plassen der jeg satt alene i min bil og gråt. Noen ganger må man ba la følelsene komme når de kommer. Jeg kan ikke bestemme selv når jeg vil gråte. Jeg gråter veldig sjelden. Det skal egentlig utrolig mye til før det kommer en eneste tåre fra meg. Men i dag skjedde det bare så plutselig. Ble nesten litt sjokkert over meg selv når følelsene bare kom. Jeg har slitt lenge med at jeg ikke klarer å vise følelser. Men nå om dagen er jeg mer følsom enn jeg noen gang har vært. Jeg tror det er et skritt i riktig retning det å kjenne på følelsene sine. Det å la seg selv gråte. 

    Jeg har gått lenge uten å kjenne på lykke eller glede, sinne eller tårer. Jeg gikk på så sterke medisiner at jeg ikke klarte å føle noen ting. Grunnen til at jeg gikk på de var fordi jeg skulle slippe alle de vonde følelsene.  De gjorde også slik at jeg ikke husket hva jeg drømte. Det var en god mening bak dette, å gi meg slike medisiner. Men hadde jeg visst at de fjernet alle følelser, i tillegg til min hukommelse, da hadde jeg aldri gått på dem. Det er virkelig to år Nesten borte. Så jeg vet med meg selv, at jeg aldri kommer til å gå på slike tabletter igjen. 

    For en ting er visst, man  trenger å kjenne på følelsene sine. Uansett om de er tung eller gode, så trenger vi å føle dem. Det er ikke bra å skal bare legge alt bort, late som om man har det bra. Det er en grunn for at vi er født med følelser. Jeg vet hvor tungt det kan være. Men det er en ting man må igjennom i livet, selv om man helst ville ha sluppet unna alt det vonde. Men sånn er det ikke. Vonde følelser er like viktige som de gode. Kansje det høres litt rart ut, men det er faktisk det som former oss. Det som gir oss erfaring på hvordan livet er. Livet er ikke perfekt for noen.  Kanskje noen av oss er mer uheldige enn andre, mens andre er mer heldige.  Sånn kommer det alltid til å være. Det kan virke urettferdig, men sånn er livet. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. 


  • 14

    Den første bloggen jeg har lyst til å anbefale dere er bloggen til Sofie Nyheim Golgoon, dette er en blogg jeg kommer over for ikke så alt for lenge siden. Men jeg ble fort en fast leser av bloggen hennes, grunnen for det er at hun er kjempe flink til å blogge. Hun er utrolig vaker og nydelig dame, som gir meg mye insperasjon. Hun blogger om alt i fra mat, trening, hennes hverdag, mote, masse tips og alt annet. Hun er utrolig flink til å ta bilder, i tillegg til å skrive. Finner alltid mye inspirasjon når jeg er innom hennes blogg, så dette er en blogg dere absolutt burde ta dere turen innom. 


    ♥ For å komme dirkete til hennes blogg TRYKK HER

    Blogg nr to jeg vil anbefale dere er bloggen til Kirsti Pedersen, dette er en blogg jeg har lest siden jeg startet å blogge. Hun er utrolig flink til å blogge, varierer mye med sine innlegg. Dette er en av de bloggene jeg faktisk er innom mest, henter så utrolig mye inspirasjon fra denne dama. Hun er utrolig vaker og søt, hennes gode humør smitter utrolig over når man leser bloggen hennes. Hun blogger om alt mulig fra sminke, mote, hennes hverdag, mat og masse gode tips. Dette er blogg dere burde lese om dere ikke allerede gjør det, hun er utrolig flink til å ta bilder. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER

    ♥ Ukens leser er Helene Nordvik, hun legger alltid igjen en hyggelig kommentar og er kjempe flink til blogge. Dette er super herlig og pen dame, for å komme direkte til hennes blogg TRYKK HER

  • 14

    Kampen mot meg selv. Kampen mot min spiseforstyrrelse anoreksi. Kampen mot min depresjon. Kampen for å bli frisk. Jeg har så mange kamper med meg selv hver dag. Fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg er min egen værste fiende. Det er utrolig vanskelig å være rundt sin værste fiende hele tiden. Det er noe jeg er, for min værste fiende er jo meg selv. Den delen av Lisa som blir styrt av depresjon og anoreksi. Jeg kommer meg på en måte ikke unna meg selv. Jeg blir aldri fri fra denne kampen. Jeg får aldri tatt en pause fra min sykdom. Den er i tankene mine hele tiden. 

    Det å kjempe mot seg selv sånn jeg gjør, tar mye krefter fra meg. Det er flere ganger jeg ikke har hatt mere krefter å kjempe med. Det var da jeg endte opp med å prøve å ta mitt eget liv, men det er noe jeg aldri skal tillate meg selv å prøve igjen. Når man består av en frisk del og en syk del, vet man heller aldri hvilken Lisa du møter. Når sykdomen min har kontrollen over meg, holder jeg bare inne. Vil ikke en gang møte familien min da. Jeg vet aldri om jeg kan eksplodere eller brase sammen i gråt. Jeg kunne ønske at jeg visste dagen før, hvordan neste dag blir.  Hvilken Lisa jeg kommer til å være i morgen, for jeg får jo aldri planlagt noen ting. 

    Det å kjempe mot seg selv hele tiden, er utrolig tøft og slitsomt. Jeg tror egentlig ingen som ikke er i samme situasjonen som meg, skjønner hvordan det er. Det er å være uenig med seg selv hele tiden, det å faktisk krangle med seg selv. Den friske delen av Lisa vil jo bli frisk, mens den syke delen bare vil bli mere syk. Jeg skjønner jo at det er den friske delen av meg som jeg må kjempe for at skal ha kontrollen. Men det er ikke alltid like lett. Det skal så utrolig lite til før den syke delen får kontrollen. Det er faktisk skremmende hvor lite som egentlig skal til. Men sånn kommer det nok til å være helt til jeg har klart min kamp. Jeg har ikke lyst til å være to personer, men det er ikke noe jeg får gjort med det i dag. 

    Jeg jobber og jeg kjemper alle mine kamper hver dag, det må jeg gjøre for å ikke gi opp.  Det er ingen der ute som kan kjempe denne kampen for meg, det er kun meg selv. Det er en skremmende tanke å ha, men det er faktisk sannheten. Ingen kan presse meg til å spise mer, ingen kan fjerne depresjonen min. Alle disse tingene må jeg kjempe for selv, og det gjør jeg virkelig. For en ting er klart,  jeg skal aldri gi opp meg selv. Denne kampen mot sykdom skal jeg vinne en vakker dag, for jeg skal gjøre alt for at den dagen skal komme. Jeg synes det er inspirerende å se andre som har slitt like mye som meg, og klart å bli helt frisk. Det gir meg et stor håp om at jeg også skal klarer det. Det andre har klart, skal jeg også klare. 

    Det å holde mote oppe, det å finne krefter til å kjempe for meg selv er ikke alltid like lett. Det er faktisk veldig vanskelig. Når jeg slipper jeg alt dette, trenger jeg ikke kjempe mere.  De tankene er skumle, det skremmer meg faktisk hvor lett tankene går over til det. Men uansett hvor ofte jeg får de tankene, skal jeg ikke la det skje. Det har jeg lovt meg selv. Uansett om jeg ikke har mer krefter igjen skal jeg ikke gi opp. Jeg skal alltid finne en styrke i meg selv. På de tyngste dagene må jeg bare jobbe enda mere for å holde mote oppe. Både tanker og humør svinger hele dagen. Men så lenge jeg vet med meg selv at jeg aldri skal gi slipp på meg selv, så vet jeg at jeg aldri skal gi opp. Sår tar tid for å gro. Akuratt sånn er det med meg også, bare at såret gror altfor sakte. 


  • 26

    Den siste tiden har det kommet inn en del spørsmål til meg om jeg enda har anoreksi, om jeg enda sliter med mat. Svaret på dette er ja, jeg har enda en kamp fra morgen til kveld bare for å få i meg mat. Jeg spiser enda mye mindre enn hva jeg egentlig skal ha i meg. Skyldfølelsen etter vært måltid er like stor som før. Jeg spiser alle måltidene mine alene. Jeg har enda ikke klart å spise foran andre. Jeg spiser også kun en viss mat, så svaret er JA jeg sliter like mye nå som det jeg gjorde før med anoreksi. 

    Men jeg sulter ikke meg selv lenger. Jeg spiser faktisk minst 4 måltider hver dag. Jeg har klart og lagt på meg litt, men det går veldig sakte. Men for meg så tar jeg som regel to skritt frem, så ett tilbake. Vekten har ikke blitt så stor fiende som før, og jeg har faktisk klart å legge den bort. Jeg veier meg kun før jeg skal til min ernæringsfysiolog, for hun må vite vekten min. Med utenom det, veier jeg meg aldri. Det er en ting som trigger meg masse, hvis jeg først begynner å veie meg oftere igjen. Jeg redd for at det kommer ut av kontroll, det som skjedde når jeg raste ned i vekt. Jeg kunne veie meg opp til 20 ganger om dagen, og det gjorde meg seriøst helt sprø.

    Selv om jeg har klart å legge på meg litt, så er jeg langt i fra der jeg burde ha vært. Men denne sykdommen tar tid. Tar jeg et for stort skritt så havner jeg lengere bak enn dit jeg har klart å komme. Jeg skjønner veldig godt at jeg får dette spørsmålet. Jeg ser jo ikke anoretisk ut, ihvertfall ikke med klær. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, eller med lite klær,ser jeg fortsatt en kjempe stor jente, noe jeg vet er i hodet mitt egentlig ikke stemmer. Så derfor prøver jeg å unngå dette for mitt eget beste. Jeg har som mål å klare å legge på meg legge på meg litt til. Men kampen mot kiloene er hard. Det er så utrolig tøft å faktisk skulle klare å legge på seg.

    Jeg har en "stemme" i hodet mitt som hele tiden minner meg på at du ikke skal legge på deg. Eller spise det du har lyst på, men kun den maten som er grei for spiseforstyrrelsen min.  Min anoreksi er like sterk som det den alltid har vært, jeg har bare klart å spille litt på lag med den. Funnet det som faktisk hjelper for meg, jeg spiser etter klokken. Grunnen for det er at jeg ikke merker når jeg er sulten. Jeg kjenner ikke på noen sult-følelse. Derfor spiser jeg etter klokka. Det er noe som virkelig har fungert bra for meg, det at jeg har funnet ut hvordan spiseforstyrrelsen og meg skal være et bra team, i stedet for at de sloss mot hverandre hele tiden. Det er grunnen for at jeg har klart å komme hit jeg er nå. 

    En sykdom som dette er noe man kan slite med i mange år, men det går veldig i perioder hvor ille det er. Jeg har kommet et langt stykke på vei, men jeg har enda en lang vei å gå. Det mange som rammes av denne sykdomen, og som aldri blir 100% frisk. For å være helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å få et normalt syn på mat. Men det er målet mitt, jeg vil jo blir frisk men dette tar tid. Jeg skal klare en dag å vinne over denne sykdommen, men jeg har desverre mye jobb foran meg. Før jeg kan si jeg er frisk, eller fått et mer normalt syn på mat.