lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

20

Jeg trodde at denne tiden på året igjen skulle bli vanskelig for meg. Når russetiden har begynt, så har kroppen min reagert veldig kraftig. Med mareritt nesten hver natt. Jeg har nesten ikke orket å spise. Tanken på å skulle gå ut døren, og kanskje møte på en med russe-bukse var bare ikke aktuelt for meg. Så jeg gjorde alt for å beskytte meg selv, noe som førte til at jeg ble sengeliggende i flere uker. Jeg var bare ikke strekt nok til å takle dette før. Sånn  har det vært for meg i to år på rad. 17 mai skal jo være en herlig dag. Man skal feire med venner og familie. For meg ble det en dag jeg gruet meg veldig til. Om jeg var så flink at jeg klarte å komme meg ut døren, dro jeg fort hjem igjen. Jeg klarte bare ikke feire den dagen. Det blir for mange følelser og tanker som er for negative for meg til at jeg klarer å takle dem. 

Jeg har gruet meg veldig til denne perioden i lang tid, og jeg gikk på en stor smell for noen uker siden. Det kom veldig brått på meg, da det ble lagt ut at noen fikset russe-buksen sin. Da jeg så bilde av dette, reagerte kroppen min utrolig sterkt på dette. Jeg gikk rett i kjelleren, og jeg orket ingen ting. Selv klarte jeg ikke å skjønne hva som utløste dette, før jeg kom i behandling og fikk snakket om det. Dette var bare for noen uker siden, og vi begynte å snakke om det. Jeg trengte faktisk å forberede meg på hvordan kroppen min kunne reagere. Noe av det jeg jobber mye med i behandling, er akkurat det å faktisk få hele kroppen min til å skjønne at faren er over. Det vil alltid komme til å være noen som er russ en gang i året. Dette er noe jeg bare må lære meg å godta. Jeg må ikke forbinne disse buksene med et overgrep. 

For å være helt ærlig,  så hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kommet så langt, som det jeg faktisk har gjort. For bare noen uker siden, fikk bare et bilde meg i kjelleren. Men nå har jeg lært meg å takle dette på en helt annen måte, og jeg har ikke hatt et eneste mareritt siden den dagen. Dette er noe som er utrolig stort for meg, for denne tiden av året pleier  å være utrolig tøff for meg. Men på en eller annen måte så har vi jobbet så bra med dette, at jeg takler dette på en måte jeg selv ikke trodde var mulig. Jeg tror trening har hjulpet meg mye. Jeg får så mange negative tanker og følelser ut når jeg trener. Jeg føler også at jeg har blitt sterkere både psykisk og fysisk, og jeg forsetter å se fremover. Det som har skjedd har skjedd. Det er på tide at den skorpen over det store såret begynner å gro. Det såret gror så utrolig sakte, men nå begynner det virkelig å skje en forandring. 

Jeg har faktisk på første gang på nesten tre år, planlagt å feire 17 mai. Jeg skal snu det som har vært en dårlig dag, til noe bra. Til en dag jeg kan bruke på venner og familie. Jeg skal gjøre noe annerledes i år. Det er det jeg føler at er det beste for meg. Jeg skal faktisk være med søsteren min og hennes venner. Dette er noe jeg gleder meg til, og jeg har allerede begynt å lete etter kjole som jeg kan ha på meg den dagen. Hva har skjedd med meg? Dette er noen store skritt jeg aldri trodde jeg skulle klare, men nå sitter jeg her og har klart det. Man sier at med tiden gror alle sår, noe jeg for første gang må si meg utrolig enig i. Dette er noe jeg har ventet på lenge. Selv om russetiden har startet, er jeg ute av leiligheten min hver eneste dag. Jeg er ikke lengre redd for å se en russ, fordi jeg vet nå at dette er noe jeg takler. 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare dette. Jeg hadde en drøm om at når jeg ble eldre og hadde barn, at jeg da kanskje skulle klare å snu denne dagen og perioden til noe positivt. For da hadde jeg hatt mer press på meg. Det at jeg har klart dette nå, er bare enda et tegn på at det går mot bedre tider. At alle kreftene jeg har brukt var verdt det. Når jeg har klart å vinne denne kampen, så skal jeg søren meg klare å vinne resten av kampene jeg kjemper. Jeg har større tro på meg selv nå, så dette kommer bare til å gå en vei, fremover. Og det er endelig den riktige veien. En kamp er vunnet, og jeg er klar til å vinne neste også.


//bilde er sminket

  • 16

    I dag tenkte jeg å dele med dere mine favoritt produkter til kropp og hår, dette er produkter jeg bruker mest. Det er lenge siden jeg har skrevet noe om produkter og anbefalinger til dere, så da var det på tide med et slikt innlegg. Det er inngen som har sakt eller bestemt hvilkene produkter jeg skal skrive om, dette er min personlige favoritter. Noen av produktene har jeg brukt i flere år, mens andre har blitt nye favoritter i år. Dette er produktene jeg bruker for å pleie hud og hår, så håper dere liker dette innlegge. 



    Det første produktet jeg vil snakke om, er hårkureren jeg bruker. Denne er fra aussie, jeg pleier å kjøpe denne i Svergie. Fordi den er billigere der, men man kan få takk i den i mange butikker i Norge også. Dette er en hårkur jeg har brukt i mange år, jeg bruker denne i steden for balsam i håret. Jeg har farget håret mye når jeg var mindre, så håret mitt var veldig slitt før. Men etter å ha brukt denne en stund, har håret mitt blitt kjempe bra. Grunnen for at jeg liker denne, er fordi den kun trenger å sitte i håret i tre minutter. Så den er rask å bruke, den lukter også utrolig godt. Så får dere som ville passe litt ekstra på håret deres, eller har veldig slitt hår så anbefaler jeg dere denne. 



    Jeg fortsetter å snakke om produkter jeg bruker i dusjen, jeg bruker skrubbenfra Shadow Tans. Dette er et produkt jeg begynte å bruke for ikke så alt for lenge siden, men den har blitt helt klart min favoritt skrubb. Den er økologisk og skånsom mot huden. Den lukter også helt fantastisk, det andre produktet er fra Nivea. Dette er et produkt som er utrolig genialt. Den vasker kroppen din, men samtidig som den tilfører fuktighet. Så når mannskap dusje og så hoppe rett inn i klær, er denne helt perfekt. Fordi den gir deg den fuktighets du får fra andre kremer, som trenger litt tørke tid. 



    Dette produkte er også en skrubb ment for ansiktet, fra Garnier. Dette er et produkt som er billig og utrolig bra, jeg har brukt denne i alle år. Det som er så smart med denne, er at du får tre produkter i et. Den kan brukes som skrubb, ansikts maske eller en wash. Jeg bruker den mest som en skrubb, men jeg liker også bruke den som ansikts maske. Dette er et produkt jeg vil anbefale dere alle, både fordi den er billig men den er så utrolig god. 



    Så har jeg lyst til å vise dere mine favoritt fuktighets kremer, til ansikt og kropp. Jeg bruker fuktighets kremen fra Shadow Tans i ansiktet, denne bruker jeg faktisk hver eneste dag. Jeg har slitt mye med oljeselskapet hud, å har vell egentlig prøvd alt av kremer. Både billige og dyre kremer, men føler at alt annnet bare gir meg mer oljeselskapet hud. Denne fra Shadow Tans tørker fort, å jeg får ikke den oljeselskapet huden pluss at den gir kjempe god fuktighet. For resten av kroppen så bruker jeg biotherm sin fuktighets krem, denne har vært en favoritt i alle år. Den lukter helt fantastisk, å er perfekt for å gi fuktighet til hele kroppen. 



    Det siste produkte jeg vil anbefale dere i dag, er enda en fuktighets krem fra a-dermed. Denne er kjøpt på apoteket å er litt dyr. Men den er absolutt vært pengene, jeg har noen steder på kroppen som er ektra tørre. Men bare etter å ha smurt meg en gang med denne, så blir de tørre områdene mye bedre. Denne er også perfekt til å ha når du skal på feire, for den er kjempe bra til når du er solbrent. Dette er et produkt jeg alltid må ha tilgjengelig, å den er alltid med meg på tur i sommerferien. Den gir utrolig mye fuktighet, den er litt tjukk i konsistensen men det er det som gjør den så utrolig bra. 

    ♥ Er det noen av disse produktene du bruker, hva syns dere om slike innlegg? 

  • 28

    Dette er et innlegg jeg har tenkt mye på i det siste om jeg skulle skrive, for dette er noe jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har egentlig skammet meg litt over akkurat  dette, at jeg ikke klarer å ha kontroll over meg selv når jeg drikker alkohol. Når jeg først er ute for å drikke, så drikker jeg så utrolig mye. Kroppen min tåler lite alkohol, men jeg klarer bare ikke stoppe meg selv. Dette har blitt et problem for meg i det siste, noe jeg tenkt så utrolig mye på. Grunnen for at jeg velger å dele dette med dere, er fordi jeg skal gjøre en forandring. Jeg har lyst til dele med dere hvorfor jeg ikke klarer å stoppe, og hvorfor jeg har bestemt meg for å ta en lang pause fra alkohol. 

    Når jeg først er ute og drikker, så har det seg slik at jeg glemmer alle mine beskymringer. Jeg får på en måte en liten pause fra anoreksia og depresjonen i noen timer. Alle tankene som ellers er i hodet mitt fra morgen til kveld, blir bare borte. Det er utrolig slitsomt å ha anoreksia, for det er noe hele tiden. Det er alltid en stemme i hodet som skal diskutere med meg, eller bare rakke ned på meg. Nå er du for stor, du er for tynn, du fortjener ikke mat, skal du virkelig spise nå igjen. Listen er så utrolig lang med tanker som går igjennom hodet mitt, fra jeg står opp til jeg legger meg. Man blir utorlig sliten av å diskutere med seg selv hele tiden.det å ta en liten pause noen timer, men null beskymringer eller negative tanker. Jeg vet jeg har dratt den for langt noen ganger. For selv om jeg får en liten pause, er det ikke verdt det siden jeg ikke har kontroll. 

    Dere kan jo prøve å se for dere det selv, det å aldri få tatt en pause fra et problem. At det er noe hele tiden som jobber imot deg. Man får på en måte aldri slappet helt av. For er det ikke den ene tingen, så er det noe annet. Når jeg først er ute å drikker, så er det akkurat som om jeg ikke klarer å stoppe i tide. Til å si fra når jeg har fått i meg nok. Jeg bare forsetter og forsetter til jeg går på en smell. Dette har vært et problem for meg en god stund, men jeg har alltid bare oversett det. Jeg har nok tenkt at neste gang skal jeg klare å stoppe, jeg har kontroll over dette. Men sanheten er at jeg ikke har det. Jeg måtte faktisk bare klare å innrømme selv at dette er noe jeg ikke er klar for enda. Når man ikke klarer å kontrollere en ting, så er det beste bare å holde seg helt unna. 

    Så nå har jeg bestemt meg for å slutte å drikke. Jeg sier ikke at dette kommer til å vare for alltid. Men nå merker jeg på hele meg selv, at jeg bare måtte slutte. Jeg er bare på min andre uke uten alkohol nå, men dette kommer til å vare en god stund. Den perioden jeg skal igjennom nå, tar nok energi og krefter fra meg som det er. Så det siste jeg trenger er å ikke klare å kontrollere alkohol-inntaket mitt. For sannheten er jo at selv om jeg får litt "fri" fra spiseforstyrrelsen, så er den jo der hele tiden. Det er bare noe jeg må akseptere. Jeg må jobbe med den, i stedet for å drikke den bort. Det kan virke godt der og da, men det er ikke verdt det lengre. Spiseforstyrrelsen er en stor del av meg, jeg må heller bruker tid på å faktisk jobbe med å bli frisk. For denne kampen er lang og hard, men det er noe jeg må igjennom for å bli frisk. 

    Alkohol og festing er noe jeg heller kan glede meg til når jeg har blitt bedre. Jeg har utsatt kroppen min for nok dritt. Den trenger ikke mer påkjennelse enn den allerede blir utsatt for, så derfor er jeg stolt over å si at nå har jeg sluttet å drikke. Jeg kommer jo til å være med venner ut, bli med på bursdager og lignende. Men da kan jeg heller jobbe med å omgås flere mennesker, noe jeg sliter med. Så dette har jeg lyst til å jobbe med slik at jeg kan klare dette uten alkohol. Man kan ha det like morsomt uten at man trenger å drikke. Dette er mitt nye mål nå fremover. Jeg ønsker å omgås med mange mennesker, snakke med nye mennesker uten at jeg er påvirket. Jeg ser frem til å satse mer på trening og spising, og det å utfordre meg selv. Ting jeg ikke har klart hvis det ikke er alkohol med i bildet.

  • 14

    Den første bloggen jeg vil anbefale dere i dag, er bloggen til Chatrine. Dette er en blogg jeg kom over for ikke så alt for lenge siden, men blitt en fast leser av. Hun har et fint og ryddig design, kjempe flink til å skrive og ta bilder. Hun blogger mye om sminke, mote, skjønhet, tips og hennes hverdag. Jeg heter masse inspirasjon fra henne, noe jeg kan love du også kommer til å gjøre. På bloggen hennes legger hun ut masse gode tips, for huden og mote. Hun sprer utrolig godt humør, å er utrolig vaker og søt. Hun er flink til å oppdatere bloggen sik jevnlig, noe jeg syns er vedlig viktig om man er en blogger. Så anbefaler dere alle ta dere en titt innom hennes blogg. 

    ♥ For å komme drikte til hennes blogg, trykk her -> http://coverby.blogg.no

    Den andre bloggen jeg har lyst til å anbefale dere i dag, er bloggen til Viktoria Lysø. Dette er en blogg jeg har lest lenge, å er en fast leser av. Hun blogger om det meste fra pyskriatrisk helse, hennes hverdag, konkurranser og mote. Ikke bare er hun helt faktisk til å blogge, men dette er faktisk dama som lager mine headere her på bloggen. Så jeg har vært i kontakt med henne en god stund, hun fortjener absolutt å bli ukens blogg. Hun sprer utrolig mye glede rundt seg, selvom hun tar opp tøffe temaer. Dette er en blogg jeg henter masse inspirasjon fra, å jeg er evig takknemlig for hvor mye henne hjelper meg. Ta dere en titt innom denne herlig og vakre dama sin blogg. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg, trykk her -> http://coverby.blogg.no

    Ukens lesere er herlige Linneah Dimitrova, hun legger alltid igjen en hyggelig kommentar. Hun er kjempe flink til å blogge, sprer utrolig godt humør. Ikke nokk med at henne alltid legger igjen en hyggelig kommentar, men jeg vant ukens blogg på hennes blogg. Noe jeg ble så utrolig glad for, dette er en vaker dame på innsiden og utsiden. Dette er også en blogg dere burde ta dere en titt innom, for å komme direkte til hennes blogg trykk her ->  http://kokkefruen.blogg.no

    ♥ Det var så utrolig koselig at mange meldte seg på, det blir ny konkurranse på søndag for dere som ikke vant denne gangen! 

  • 30

    Som jeg nevnte kort i stad, så fant jeg en utrolig stor inspirasjon for meg på instagram. Dette er en dame som har slitt med anoreksia, men som klarte å vinne denne kampen med trening. Jeg tenkte at om hun har klart det, så burde jeg også klare det. Det var akkurat en slik inspirasjon jeg trengte nå. Det har gitt meg enda mer motivasjon til å trene og spise. Hver gang jeg ikke er i humør til å trene, kan jeg bare se på disse bildene. Det får fart på humøret og motivasjonen min. Jeg tror at dette er den beste måten for meg å vinne denne kampen. For det er ikke noe å legge skjul på at jeg har stått ganske stille i et og et halvt år. Jeg har vært flink til å holde en viss vekt. Jeg har ikke latt meg selv falle så langt ned som jeg gjorde da jeg raste ned i vekt. 

    Det er faktisk skremmende å se på bilder av meg selv fra den tiden, så utrolig tynn jeg var. Knokler og bein stakk ut over alt. Jeg skjønner ikke selv at jeg kunne tro at jeg var kjempestor. Eller hva jeg utsatte kroppen min for, at jeg skadet kroppen min såpass mye som jeg gjorde. Man kan nesten beskrive det som at jeg lekte med døden om jeg ikke hadde fått hjelp. Jeg tror faktisk at jeg hadde sultet meg. Jeg tror ikke at jeg hadde klart å snu det alene. For denne sykdomen er så mye sterkere enn hva man selv tror, det er en dødelig sykdom. Det er faktisk den psykiske lidelsen, som har flest dødsfall. Jeg er utrolig stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet, men jeg har enda en lang vei igjen å gå. Jeg har prøvd de fleste måter å vinne denne kampen på, men det er ingenting som har fungert for meg. 

    Så nå håper jeg virkelig at trening kan være det jeg trenger, at det faktisk kan hjelpe meg med å komme enda lengere. Det er ikke noe å legge skjul på at den perioden jeg skal inn i, eller er inne i, kommer til å bli utrolig tøff. Det å faktisk tillate seg selv å spise mer. For når man bruker kroppen, så trenger kroppen drivstoff, nemlig mat. Jeg vet alle disse faktaene så godt. Så nå er det det å klare å gjennomføre det. Matlysten har begynt å øke. Men det hjelper meg jo ikke noen ting om den anorektiske delen får det siste ordet. Så nå må jeg bare kjempe enda mer, mer enn jeg noen gang har kjempet i hele mitt liv. For nå er det nok. Jeg vil ha tilbake den friske Lisa. Det at sommeren nærmer seg med stor skritt, er jo enda en god grunn for å jobbe med dette. Jeg har et langsiktig mål, nemlig ikke se anorektisk ut til sommeren. 

    Jeg er så lei av å måtte skjule meg selv, slik at ingen skal se tegn på min sykdom. Jeg er så sliten av å aldri føle meg bra. Jeg har lyst til å kunne gå på stranda i bikini. Men for at jeg skal klare dette store målet, må det mange små mål til først. Så planen min fremover er å sette små ukes-mål, i stedet for å ha et stort mål. Hver dag kommer til å bli en kamp, men jeg har tro på at hver dag som går i riktig retning kommer til å gjøre det letter for meg. Hvert lite skritt i riktig retning, er et skritt på veien min til å bli frisk. Jeg har for første gang klart å la meg selv drømme. La meg selv sette meg et mål jeg vil oppnå. Det å la seg selv drømme igjen, har gjort at jeg føler meg mer som et normalt menneske igjen. Hvem vet hva jeg faktisk kan oppnå når jeg har klart denne kampen. Jeg vet at jeg kan oppnå mye her i livet. Klarer jeg bare komme meg over dette store hinderet, så skal jeg endelig få startet livet mitt slik jeg vil.



    ♥ Brklager vis disse bildene er trigene for noen, men dette er min største i inspirasjon nå. Bildene er hentet fra instagram profilen til Sandra Ramadan, for dere som vil ta dere en titt på hennes profil heter hun FIGHTFORGROWTH på instagram. 

  • 34

    Det er sikkert flere av dere som har merket at i det siste har jeg brukt en del bilder som jeg har brukt her på bloggen før. Det er en god stund siden jeg tok frem speilreflekskameraet for å ta bilder av meg selv. Dette er det er grunn til. Den fasen jeg har vært i nå i det siste, har vært veldig stressende for meg. Det har gått utrolig mye ut over huden min. Og jeg føler at jeg har hatt så uren hud. Men dette har bare vært en liten brøk del av hva som egentlig er problemet. Som dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg utrolig mye med å legge på meg. Det går veldig sakte, men vekten går sakte men sikkert opp. Dette er noe som har gjort meg utrolig usikker på meg selv, selv om det er snakk om noen gram. 

    Dette er veldig utenfor min komfortsone. Jeg skjønner at enkelte ikke skjønner akkurat dette. Men for en person som ser noe helt annet i speilet, enn hva som faktisk står der, så blir dette vanskelig for meg, jeg kunne ønske at jeg kunne se i speilet hva som virkelig er der. For jeg vet jo at jeg er undervektig. Men jeg er ikke i en faresone som jeg var før. Men jeg er fortsatt et godt stykke unna en normal BMI, noe som føles langt frem akkurat nå. Jeg har rett og slett tenkt mye på at jeg må skjule meg, noe som har gjort at jeg ikke har klart å ta noen nye bilder i det siste. Dette har vært utrolig vanskelig for meg. Hver dag så har jeg et mål, som det å få tatt litt nye bilder. Jeg klarer bare ikke gjennomføre dette akkurat nå. Jeg tror at jeg må bli mer sikker på meg selv først. 

    Jeg jobber fortsatt med å legge på meg, og jeg vet at det er bra for meg. Men de anorektiske tankene og den delen av meg liker ikke dette, rakker ned på meg hele tiden. Noe som har gjort at jeg blir utrolig usikker på meg selv. Jeg tror det kommer til å ta litt tid for meg selv å akseptere denne overgangen. Jeg var jo alvorlig tynn i en lang periode. Så klarte jeg å begynne å legge på meg litt. Slik kom jeg ut av den faresonen når vekten var farlig. Men nå må jeg komme meg enda lengere enn dette, og det er så utrolig vanskelig. Jeg trenger å fokusere på meg selv på en helt annen måte enn hva jeg har gjort før. For jeg må lære meg å akseptere at jeg trenger å legge på meg, for at kroppen min skal ha det bra. 

    Den fasen som jeg er i nå, er noe av det hardeste jeg må komme meg igjennom. Det at en så stor del av meg jobber imot meg hele tiden er utrolig slitsomt. Min friske del klarer å finne nok feil med meg selv. Jeg trenger ikke i tillegg de anoretiske tankene, som bare skal presse meg enda lengere ned. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna vekten. Jeg veier meg kun en gang i uken før jeg skal til behandling. Dette er noe jeg må forsette med, selv om fristelsen er utrolig stor. Men jeg vet med meg selv at går jeg opp på vekten, mer enn det jeg skal som er en gang i uken, så gjør jeg alt mye vanskeligere for meg selv. Jeg må bare klare å holde meg selv litt ørene. Jeg må tenke litt lengre, for tillater jeg det en gang, da vet jeg at dette kommer til å bli et stort problem for meg igjen. Det er det siste jeg trenge akkurat nå. 

    Jeg har et stort ønske om at den anorektiske delen av meg skal gi litt slipp. Og heller støtte det jeg jobber mot nå, i stedet for å kjempe for det helt motsatte. Det er jo bare et tall! Jeg skjønner ikke hvorfor det skal bety så mye som det gjør. Jeg har tro på at med trening, så kommer ting til å ordne seg. Jeg merker allerede nå at spiseforstyrrelsen, aksepterer alt dette som skjer med kroppen min nå på en helt annen måte. For når jeg legger på meg nå, så er det jo mer muskler enn bare fett. Hvis det er mulig å beskrive det sånn, så jeg tror at trening kan hjelpe den syke delen av meg til å se at dette er greit. Jeg håper virkelig at selvtilliten min kommer litt tilbake snart. Jeg er lei av tenke at jeg må skjule meg.

    Bilde tatt av Helene Michaelsen 

  • 29

    Tre ord om meg: Omtensom, ADHD og surrhodet. 

    Det første jeg gjør om morgenen er: Er å sette på vannkokeren, slik at jeg får laget meg en kaffe. Så sitter jeg å koser meg med en kopp kaffe, mens jeg ser på tv. Dette er det første jeg gjør på morgen, elsker å starte dagen sånn.

    Når jeg hører på radio blir jeg: Veldig glad når det kommer sanger jeg kan, kan nesten alle sanger som blir spilt. Da for jeg synget med, liker ikke så godt all reklame og snaking. 

    Jeg gleder meg til: Sommer, kan nesten ikke vente på lange dager. Varme, sol og bading.

    Klesskapet mitt er fult av: Klær haha, masse skjorte, topper, bukser, alt for mange hettegensere, Casper, noen få kjoler og alt for mange sko par haha. 

    Når jeg skal pynte meg: Tar jeg alltid på klær etter hvordan humøret er, jeg er ikke veldig flink til å pynte meg. Men når jeg først gjøre set, da kan jeg gå i kjole og høye sko, 

    Jeg har medlemskap: På viaplay og mudo trenings senteret jeg trener på.

    En liten hemmelighet om meg: Jeg snakker sykt mye i søvne, vet ikke om det tels som en hemmelighet hehe. 

    Jeg føler meg best: Når jeg akuratt har dusjen, fått stelt med hele kroppen. Så ta på meg meg sminke, da føler jeg meg best. 

    I kaffebaren bestiller jeg: Svart kaffe, det er det eneste jeg liker, drikker alt for mye kaffe. Men syns alle de andre kaffe greiene blir for mye, liker den ren svart. 
     

    I baren bestiller jeg: øl, Heregud jeg elsker øl, så det er det enste jeg bestiller i baren. 

    I vennegjenger er jeg: Hun med ADHD, sprer godt humør, skal få med alle på å gjøre mye rart.

    I familien er jeg: Dritten i midten, ADHD barne, å den som har testet mest mulig grenser for mine foreldre haha. 

    Jeg kan ikke leve uten: Venner, familie, snus og røyk, tyggis, kaffe haha 

    Barn er: Kjempe herlige og søt, jeg elsker barn. Jeg kommer faktisk veldig godt overens med barn, elsker å sitte å leke med dem. 

    Om natten: Da sover jeg som en Stein, beveger utrolig mye på meg og snakker masse i søvne. 

    I vesken har jeg: Snus, røyke, sminke, lepomade, nøkler, lommebok og protein bar fra Noka. 

    Trening er: Noe jeg akuratt har fått begynt på igjen, noe jeg virkelig elske. Gleder meg til bygge kroppen min sterke, jeg får så mye energi av å trene.

    Politikk er: ikke aå vitkfig for meg, aldri skjønt noe av deg. Tror nokk ikke jeg noen gang kommer til å gjøre det heller, men kansje en vaker dag blir jeg også intrisere i det.

    Kjærlighet er: Kjempe viktig, finnes ikke noe bedre en å ha en gutt som liker deg. Kjærlighet mellom to personene er faktisk noe av det beste jeg vet, jeg selv elsker å være forelsket. 

    I vår skal jeg unne meg: Noen nye klær, Heregud dette er nesten litt flaut men jeg har ikke kjøpt meg noen nye klær på flere måneder. Ente opp med å måtte kaste masse klær igjen, eller jeg ga faktisk bort masse til mine nære venniner. Så i vår skal neg unne meg litt nytt til meg selv, klær som passe akuratt nå. 

    I nattbordskuffen har jeg: Masse medesiner, masse tyggis, sånn til å ha foran øynene når det er lyst ut. Så blir det mørkt for meg, jeg har også en bok. 

    På kjøkkenet er jeg: Kjempe flink, jeg kan lage alt mulig. Jeg elsker å lage mat, jeg stor koser meg på kjøkkenet. Jeg er heldig å hatt foreldre som har vært nøye på lærer meg alt mulighet, så jeg er faktisk en god hus mor. Bare spør min søster, hun kommer alltid hjem til ferdig mat på bordet etter jobb. 

    Jeg er dårligst til: Å unne meg selv noe, jeg må neste innrømme at jeg er litt gjerrig når det kommer til penger.

    Jeg elsker: Venner, det å være rundt menskene som gjør meg glad og får meg til å smile. Jeg elsker når jeg har det bra med meg selv, noe som ikke skjer så ofte. Men når det skjer, er det verdens beste følelse. 

    Med livet mitt ønsker jeg: At jeg skal blir frisk, vinner over kampen mot anoreksia og deprisjon. 

    Jeg beundrer: Mennesker som har vært der jeg er nå, men klart å finne den kampen. Jeg beundrer mennesker som har klart å funnet ut hvem de er, som drømmer å får de oppfylt, 

    Når jeg jobber: Jobber jeg faktisk veldig bra, nøye, alltid presis og effektivt ( i de gamle jobben jeg hadde ). Nå med bloggen som jobb, så jobber jeg når jeg har krefter. Men jeg jobber mye med bloggen min, men jeg får sånn skrive kikk i ny og ned der jeg kan skrive mange bra innlegget rett etter hverandre. 

    Jeg er flinkest til: Å Spre glede, bry meg veldig mye om alle de rundt meg skal ha det bra. 

    Min verste uvane: At jeg alltid har i snus og tyggis likt.


    Jeg brenner for: Jeg brenner utrolig mye for blogging, jeg elsker alt som har med blogg å gjøre. Dette var akuratt det jeg trengte nå, en liten jobb for meg selv. 

    Jeg tror på: Karma, litt på Gud og at alt skjer for en grunn her i livet. 

    Du visste kanskje ikke at jeg: At jeg har prøv å gått på alt av sport. 

    På kvelden er jeg: Som regel hjemme med min søster å ser på tv og koser oss, vi har en del programmer som vi ser på sammen. Vår lille måte å kose oss på, eller så ser jeg på tv og blogger alene. 

    Som venn er jeg til: Den man alltid kan ringe til å snakke med, jeg er også den de fleste kan snakke med om alt fra sex til trening, jeg er vedlig lojal. 

    Når jeg har fri: Nå har jo jeg fri hver eneste dag siden jeg er sykemeldt, men prøver å komme meg litt ut å møte venner. Men det er vanskelig i uke dagene, siden alle jobber og studere. Så derfor prøver jeg å få møtt venner i helgene, når de har fri og tid til meg. 

    Det beste jeg vet: Å ligge å kose med en du liker, eller bli stryket på ryggen. 

    Det er lov å lyve hvis: Jeg hater at folk lyver, så for meg er dette ikke greit. 

    Om fem år er jeg: 25 år. Håper jeg har en jobb jeg trives med, blogger enda og har ett stabilt forhold.

    Om ti år er jeg: 30 år gammel og er forhåpentligvis lykkelig med mann, barn, hus og jobb.

  • 12

    Som dere sikkert har fått med dere så er jeg ambassadør for http://www.shadowtans.no noe jeg er super fornøyd med. Produktene dems er 100% naturlige, økologisk og ikke testet på dyr. Dette er helt klart min favoritt selvbruning, fargen varer opp til 7 dager. Brunfargen synes umiddelbart og fremheves over de nesten timene etter påføring. Nå har de mega tilbud ut hele mai, så om dette er noe for dere er tiden for å kjøpe dette nå. Som dere kan se på bilde over, er dette skillet mitt etter jeg har sprayet meg.

    Sunless Tanning Mist 170ml Veiledende Pris: 349,-  Tilbudspris: 199,- Gratis Frakt. Dere kan få kjøpt denne ved å trykke her -> http://www.shadowtans.no/products/sunless-tanning-mist-170ml-elleville-tilbud

    Veiledende Pris: 229,-  Tilbudspris: 149,- Gratis Frakt. Dere kan få kjøpt denne ved å trykke her -> http://www.shadowtans.no/products/sunless-tanning-mist-85ml-elleville-tilbud

    En selvbruningsspray til både kropp og ansikt. Sunless Tanning Mist er enkel i bruk, gir en gylden, strålende og naturlig farge som varer i opptil 7 dager. Sunless Tanning Mist er beriket med Aloe Vera for ekstra myk hud, og inneholder anti-aging som forebygger linjer og rynker. Sunless Tanning Mist er luktfri, 100% naturlig, økologisk og ikke testet på dyr.
    Virkningstid: Umiddelbart, full effekt etter 6 timer
    Bruk: Huden eksfolieres med Shadow Tans Body Polish før bruk. Smør eventuelt albuer, knær, ankler og føtter med Shadow Tans Moisturising Tan Extender slik at fargen ikke setter seg ekstra på tørre partier. Tørk alltid negler og tær etter påføring. Kan også brukes over make up i ansiktet! Fargen er flott og den kleber ikke i rynker eller porer! Påfør selvbruningssprayen en gang i uken for å opprettholde fargen, og smør deg med Shadow Tans Moisturising Tan Extender daglig for å bevare fuktighet og brunfarge.

  • 16



    God fredags morgen til dere alle, denne uken har gått så fort. Det er nesten litt sykt at det er fredag, ukene mine pleier egentlig å gå ganske sakt. Så dette har vært utrolig deilig for meg, etter jeg fikk lov til å trene. Har jeg en grunn for å komme meg litt ut, det føles så deilig. Selvom jeg er enda mer støl i dag, nå er jeg i hele kroppen etter gårsdagens trening. Jeg har faktisk ikke laget meg noe planer enda for dagen, men siden former og humøret er så bra. Så må jeg nesten komme meg litt ut i dag også, skal værtfall ta er kaffe besøk hos farmor og farfar. Kanskje jeg tilogmed har nokk energi til å møte en venninne i dag, jeg var på lunch med min bestevenn Tina i går. Det var så utrolig godt å møte henne igjen, så jeg tror nesten jeg må møte en i dag også. 



    Men over til noe helt annet, vi fikk en gave i går av mamma. Å herregud så glad jeg ble, hun har nemlig laget et dør skilt til søsteren min og meg. Det var så utrolig fint, gleder meg til å få hengt det opp på døren. Måtte jo ta noen bilder av det, slik at dere også skulle få sett det. Den dama der overrasker meg like mye hele tiden, jeg har seriøst verdens beste mamma. Er det ikke at hun kommer å rydder og vasker hele leiligheten fordi hun savnet oss, eller henter medesiner for meg. Eller blir med meg på butikken, når jeg ikke orker å kjøre å dra alene. Så stiller hun opp hele tiden, jeg er så takknemlig for at akuratt henne er min mamma. Nå sitter jeg her å koser meg med en kopp kaffe, jeg smiler fordi jeg er så glad. Nå skal jeg legge fra meg pcen, å lage meg litt frokost. 

    ♥ Ønsker alle mine fantastiske lesere en herlig dag, hva syns dere om vårt nye dør skilt? 

  • 16

    Jeg merker jeg blir så lei meg for alle som blir sett ned på når de går på NAV. Det virker nesten som om man skal dømmes fordi man gjør dette. Jeg personlig har skammet meg så utrolig mye over akuratt dette, så jeg kan nok tenke meg at det er andre der ute som føler det samme som meg. Det er ikke slik at jeg har lyst til å gå på NAV, det er ikke noe jeg har valgt selv. Det er som regel en grunn for at man gjøre akkurat dette, noe jeg tror de fleste glemmer. Uansett om det er en pyskisk lidelse, eller noe fysisk med kroppen som gjør at man ikke kan arbeide, så er det alltid en grunn for hvorfor man gjør dette. Dette er noe alle burde ha i bakhodet. De fleste av oss blir ikke sykmeldt fordi vi ikke vil jobbe. Vi er faktisk ikke i stand til å jobbe. 

    Det er altfor lett å dømme en person som må gjøre dette. Mange tenker ikke på at man dømmer seg selv. Uansett hvor mange kommentarer jeg får på grunn av dette, er mine tanker enda verre. Jeg trenger ikke flere til å dømme meg, for jeg dømmer meg selv så utrolig hardt. Det er så lett å slenge en kommentar, uten at man egentlig tenker over det. Eller spør rett ut, hvorfor gjør du det? Tenker ikke folk over at det kan være en veldig personlig grunn, at dette er noe man ikke har lyst til å si til alle som lurer? Ingen har noe med hva andre går igjennom. Det at jeg har valgt å være åpen om dette, betyr jo ikke at andre har lyst til å være det. Det være lov til å gå på NAV uten å bli dømt av andre. Selv om jeg har valgt å blogge om min sykdom, og at jeg er sykmeldt  og går på NAV, betyr ikke at jeg ikke skammer meg over det. Tankene i hodet mitt er der hele tiden, det at jeg må begynne å jobbe igjen. 

    Jeg kan ofte føle på presset for å komme tilbake til jobb. Når man prøver å bli frisk fra en sykdom så tar det tid. Man har både oppturer og nedturer. Jeg trenger å komme meg ut for å bli frisk. For noen måneder siden var jeg redd for å dra ut, bare om jeg skulle en tur på butikken. Jeg var redd for at andre skulle slenge en kommentar eller dømme meg, eller bare tenke den tanken på hvorfor klarer hun ikke jobbe? Når hun klarer å gjøre hverdagslige ting, hvorfor ikke klare en jobb? Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke bryr meg mer om hva andre sin mening er på akkurat dette. Men det har tatt meg nesten to år å komme dit, noe som er utrolig lang tid. Er du sykmeldt, så tenker jeg at man har nok å slite med. Det siste man trenger er å føle at man ikke kan gå ut døra og vise seg for andre. 

    Det å jobbe eller studere blir tatt som en selvfølge for de fleste. Du skal gjøre en av de tingene for å være normal. Men for enkelte så er ikke dette mulig å gjennomføre. Mange har problemer bare med å stå opp. Alle har nok kjent hvordan det er å være syk og bli sengeliggende, noen dager eller kanskje noen uker. Men tenk deg å ha det slik hver eneste dag! Det store spørsmålet i løpet av dagen er ikke hvem som skal hente ungene i barnehagen. Eller hva vi skal ha til middag i dag, men om man har lyst til å leve, eller bare om man skal stå opp den dagen. Jeg tror det er lett å glemme at de som sliter har problemer med ting som for andre er en selvfølge. Se for eksempel på søsteren min og meg, det er en selvfølge for henne å stå opp hver dag for å dra på jobb. Men for meg er det ikke en selvfølge å stå opp i det hele tatt. Det som er en hverdagslig ting for deg, kan være kjempetøft for en annen. 

    Jeg merker presset for å komme meg tilbake til jobb nå mer enn hva jeg har gjort før. For nå er jeg i et stadium på veien min til å bli frisk, der jeg har hatt flere bra dager enn dårlige. Jeg har for første gang på nesten ett år fått lov til å begynne å trene igjen, og jeg klarer å komme meg litt mer ut. Jeg føler ikke at man kan se på meg nå at jeg er syk, på den måten man kunne før. Men det betyr ikke at jeg er klar for å jobbe, eller er frisk nok til dette. Jeg har enda en utrolig lang vei å gå. Men ja, jeg har det bedre med meg selv nå enn det jeg har hatt på utrolig lenge. Dette er en sykdom som tar så utrolig mye tid, krefter og energi for å bli kvitt. Jeg er ett skritt nærmere for å komme tilbake til en normal hverdag. Men jeg har langt igjen før jeg er der.

  • 24

    Den første bloggen jeg har lyst til å anbefale dere i dag er bloggen som heter Runninginheels. Jeg fant desverre ikke navnet til den vakre jenta som står bak denne bloggen, men jeg syns bloggen er så utrolig bra at den fortjener å vinne uansett. Dette er en blogg jeg kom over for ikke så lenge siden, men har blitt en fast leser av. Hun er jo bare helt nydelig, hun blogger mye om mote, inspo, mat, sminke og hennes hverdag. Hun har så utrolig fin stil, blir like inspirert hver gang hun legger ut antrekks bilder. Dette er en blogg jeg henter mye glede og inspirasjon fra, dette er en blogg dere absolutt burde ta dere en tur innom. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg trykk her -> http://runninginheels.blogg.no

    Den andre bloggen jeg vil anbefale dere i dag, er bloggen til Roberta Pimental. Dette er faktisk også en blogg jeg kom over for ikke så lenge siden, men har blitt en fast leser av. Hun er så utrolig vaker og nydelig dame, som sprer mye glede. Hun blogger mye om mote, hennes hverdag, mat og tips. Hun har også utrolig mange fine antrekks bilder, liker stilen hennes utrolig godt. Dette er en blogg jeg henter mye inspirasjon fra, hun er kjempe flink til å ta bilder og skrive. Hun oppdaterer bloggen sin jevnlig, å du sitter alltid igjen med et smil etter du har lest bloggen hennes. Dette er en blogg dere burde ta dere en titt innom, dette er en dame som absolutt fortjener å vinne ukens blogg. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg trykk her -> http://attractions.blogg.no

    Så kommer vi over til de tre heldig vinnerene av min Giveaway, det var så utrolig gøy at det var så mange som meldte seg på. Det gjør det ekstra gøy for meg å holde slike konkurranser, syns det er så utrolig koselig å kan gi noe til bake til mine fantastiske lesere. Alle de tre heldig vinnerene, får det dere kan se på bilde sendt hjem til dere. Alle får akuratt det samme, jeg kontakter dere privat litt senere i dag for å få en adresse. Så vinnerene er: 

    ♥ http://kristipedersen.blogg.no

    ♥ http://lhhope.blogg.no

    ♥ http://f4shi0n.blogg.no

  • 16

    Jeg har et stort ønske om at bloggen min skal være noe som sprer glede. Jeg prøver så utrolig hardt å gi leserne mine et smil. Men desverre er sykdom en del av min hverdag. Det er det som styrer det meste som skjer med meg. Hvordan humøret mitt er, om jeg i det hele tatt kommer meg ut av sengen om morgenen. Det er vanskelig å skal leke noe jeg ikke er, for jeg er ikke som alle andre. Jeg har en sykdom som gjør at jeg aldri vet hvordan humøret mitt den neste dag kommer til å være. Uansett hvor sterk jeg bygger meg opp, skal det så utrolig lite til før jeg brytes ned. Dette går ut over det jeg skriver til dere. Men som også går ut over hvordan jeg har det. Jeg har ikke lyst til at denne bloggen skal bli noe fake. 

    Jeg har lyst til å kunne skrive hvordan jeg har det, uansett om det er en bra eller dårlig dag. Jeg har ikke lyst til å late som om mitt liv er perfekt, for det er vel så langt fra perfekt som det er mulig å komme. Jeg har prøvd å være positiv i det siste på bloggen. Jeg har tenkt mere på om at jeg må vise kun en bra side til dere. Jeg vet at det er mange der ute som sier at for å få en bra blogg, så skal du gjøre slik at alle leserne dine sitter igjen med et smil etter de har lest bloggen din. Men hvordan skal jeg klare det? Jeg liker å dele med dere hvordan jeg faktisk har det. Jeg syns vi har nok blogger her i Norge som skriver om dette såkalte "perfekte" livet, men mitt liv er ikke slik. 

    Jeg studere ikke, jeg jobber ikke. Jeg er sykemeldt, i en alder av 21 år er jeg hundre prosent sykemeldt. Selvfølgelig er det tøft. Det er ingen som har lyst til å bare gå hjemme. Men slik er situasjonen min. Jeg har lyst til å dele hvordan alt dette er for meg. Hvordan det er å være sykmeldt, det å ikke føle at man passer inn. At man burde gjort noe helt annet. Jeg har ikke de samme drømmene som de fleste rundt meg. Studere det man alltid har ønsket, bare det å oppleve livet som student. Eller reise jorden rundt, få oppleve hvor mye verden egentlig har å by på. Jeg kan ikke drømme de samme drømmene som en frisk person kan. Jeg har ikke latt meg selv drømme noen ting de siste årene. For jeg må ta en ting først, nemlig å bli frisk. Komme meg ut av denne onde sirkelen jeg er i. Å ta en dag om gangen. 

    Er det lett å være meg? Nei, det er vanskeligere enn jeg noen gang trodde det skulle være. Fra å gå fra en jente som elsket livet, til å bli til den jenta som må ville leve. Jobbe for å bare ha en grunn til å stå opp om morgen. Enkelte mener kanskje at det beste for meg hadde vært å ha noe å gjøre. Det har jeg funnet i bloggen. Det har på en måte blitt min "jobb". Noe jeg kan holde på med om dagen, i stedet for å bare låse meg inne på et mørkt rom. Jeg vil dele med dere veien min til å bli frisk. Det kommer ikke alltid til å være like positivt. Jeg har vel både flere oppturer og nedturer enn noen andre rundt meg. Det skal så lite til før jeg blir utrolig glad. Men det skal enda mindre til før jeg blir knust, eller helt nedfor. Jeg må vel å innrømme at jeg ser på livet på en annen måte en de rundt meg. Jeg vet virkelig hva motgang er. 

    Hvordan det er å være så deprimert, at du blir liggende dag inn og dag ut i sengen. Uten å gjøre noe, ikke snakke med noen. Ikke spise, ikke føle, men samtidig føle så utrolig mye. Når du har møtt bunnen er det kun en ting som gjelder, det er veien opp. Men på den veien kommer det ikke alltid til å gå opp. Jeg føler alltid at jeg tar et skritt frem så to tilbake. Humøret mitt kommer til å svinge, men jeg vil dele alt med dere. Veien min når jeg kjemper mot anoreksia. Jeg håper bare at dere også skjønner at veien ditt er lang. Men jeg skal gjøre mitt beste for å være positiv, at ikke alt skal handle om sykdom. Jeg har lyst til å variere masse med innleggene mine, men dere må få vite sanheten. Sykdom er en stor del av livet mitt, sånn er det desverre bare.

  • 16

    //sponset produkt 

    God morgen alle mine herlige lesere, dagen min i dag har startet mye bedre enn de siste dagene. Endelig har jeg fått en god natt med søvn, noe jeg virkelig trengte. Var så flink at jeg ikke sov etter behandling i går, så det gjorde at natten min ble mye bedre. Men i går koste jeg meg utrolig mye med middag, jeg har nemlig fått en ny favoritt fra http://www.nokadietten.no jeg har spist Noka en god stund nå. Men nå har jeg fått meg en helt ny favoritt nemlig Creamy chicken soup, den smaker helt fantastisk. Dette blir middagen min i dag også, så god var den. 

    Den er utrolig lett å lage, det eneste man trenger å tilsette er vann. Så det er så lett som å ta ut en pakke ut fra esken, tømme pulveret i en bolle. Koke opp litt vann, ca 2-3 dl vann. Hell det ferdig kokte vannet oppi bollen, rør godt om. Så er den klar til å nytes, lettere en det blir det vel ikke. Å for et utrolig bra resultat, jeg personlig trengte ikke noe ektra krydder. Fordi det var god smak på den fra før av, dette er helt klar min nye favoritt fra Noka. 

    Det som er bra for min del er at Noka inneholder alle essensielle vitaminer, mineraler, sportstoffer og fettsyrer. Noka har gjort slik at jeg har begynt å spise middag, å for meg har dette fungert helt omvendt. De fleste som spiser Noka bruker dette som et slanke produkt, men for meg har dette fungert helt omvendt. Jeg spiste ikke middag før jeg kom over Noka, så det å få mer variert kosthold har gjort at jeg har klart å legge på meg. 

    ♥ Syns ikke dere dette så utrolig godt ut? Vis dere vil lese mer om Noka kan dere besøke hjemme siden dems, ved å trykke her kommer dere direkte -> http://www.nokadietten.no

  • 8

    Når man har anoreksia så kan man beskrive dette med at man består av to personer. Den ene er den anorektiske delen. Den andre er en "frisk" del, eller rettere sagt en del som ikke har de anorektiske tankene og meningene. Fra den dagen jeg ble diagnosert med anoreksia, har jeg alltid hatt en frisk del. Som har skjønt at det jeg utsatte meg selv for ikke var bra, det skadet meg både pyskisk og fysisk. I starten var dette en sykdom jeg hadde kontroll over til en viss grad. Det tok noen månder før jeg mistet kontrollen. Da det skjedde raste jeg ned i vekt. Da var det ikke snakk om noen få kilo som forsvant gradvis. Jeg stupte ned i vekt. 

    Når det skjedde så var det alltid en del av meg som sa at dette ikke var bra. At jeg måtte begynne å spise mer. At jeg faktisk måtte se konsekvensene av jeg utsatte kroppen min for. Likevel ble den stemmen så svak, til tross for at den var der hele tiden. Jeg så alle tegnene til hva jeg begynte å utvikle. Men uansett hvor godt den friske delene visste det, så var det de anoretiske tankene som hadde siste ordet. Jeg trodde at dette var en sykdom jeg skulle bli kvitt fort. Da jeg ble innlagt så tenkte jeg at om noen månder er jeg frisk. Da skal jeg begynne å jobbe igjen, og leve et normalt liv. Så feil jeg tok. Dette er en sykdom med utrolig mange krefter. Som tar kontrollen fra deg før du får snudd deg. Det å spise var lett. Jeg elsket mat, jeg elsket å lage mat og finne nye oppskrifter. Jeg har aldri vært en kresen person. Jeg likte egentlig det meste som hadde med mat å gjøre. 

    Mat var for meg en glede. Det var noe utrolig sosialt som jeg likte. Det å dra ut med venner å spise ute. Det å bli invitert på bursdager eller middag selskap var noe av det beste jeg viste. Jeg er jo egentlig en person som elsker mat. Hvordan kunne det ha seg slik at dette skulle bli en fiende? Et evig sjansespill med meg selv, hvor lenge jeg klarte å sulte meg selv. Hver dag som gikk skulle jeg klare å spise enda mindre, eller hvorfor spise i det hele tatt? Du trenger jo ikke mat, du fortjener ikke mat. Dette var tanker som var i hodet mitt hele tiden. De ville ikke gi slipp. Det var lettere å bare gjøre som de sa. Jeg orket ikke kjempe mer for meg selv. Alt jeg hadde lært om hvor viktig mat er for kroppen, bare forsvant når anoreksiaen begynte å utvikle seg. 

    Men for meg handlet det egentlig ikke om å bli tynn. Det handlet om at jeg ville forandre meg. Jeg trengte å se en drastisk forandring på hele meg. Det hjalp ikke at jeg farget håret mitt fra svart til blondt igjen. Det var ikke en stor nok forandring. Jeg orket ikke se på meg selv mer, se den jenta jeg var da voldtekten skjedde. Men uansett hvor mye jeg prøvde å forandre meg, var det aldri nok. Den dag i dag er det heller ikke nok. Hvordan kunne jeg tro at hvis jeg ble tynn så var jeg ikke den samme personen mer. For sannheten er jo den at innerst inne er jeg alltid Lisa. Det jeg har opplevd kommer jo alltid til å være en del av meg, uansett hvordan jeg ser ut. 

    Hvorfor kunne jeg ikke bare ha bedt om hjelp, i stedet for å tro at jeg skulle fikse alt selv. Bare jeg forandrer meg nok, så skulle alle problemene mine forsvinne. Jeg er på en måte utrolig skuffet over meg selv, for at jeg ikke ba om hjelp før. At jeg faktisk ikke skjønte hvor alvorlig anoreksia er. For å tro at dette er en sykdom jeg kan bli frisk fra fort er helt feil. Hvor mye det har ødelagt livet mitt, selvbildet mitt. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg noen gang kommer til å se den jenta jeg egentlig er i speilet. Ser jeg ikke kjempestor ut, så ser jeg merker fra overgrepet. For meg var dette en måte å ta kontrollen tilbake, men egentlig så ga jeg den bort til en sykdom. Kommer denne kontrollen som anoreksiaen har over meg, noen gang til å gi slipp? Svaret er at jeg faktisk ikke vet. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli 100% frisk igjen.

  • 14

    Etter behandlingen i dag føler jeg meg mye sterkere, det var faktisk utrolig godt å dra til behandling i dag. Det hjelper utrolig mye på både formen og humøret, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å se fremover. I steden for å bare sette meg mange mål jeg vil nå, skal jeg faktisk begynne å gjøre dem. Mitt største ønske nå er å begynne å trene igjen, legge litt om livet mitt. Satse litt på trening, ikke det at jeg sier at jeg skal trene hver dag. Men begynne i det små, å heller begynne å bygge meg sterkere. I morgen har jeg et mål, nemlig dra å melde meg inn på treningssenteret. Dette er noe jeg har ønsket i veldig lang stund, å for to uker siden fikk jeg lov til dette. Men jeg har enda ikke klart å ta det steget for å faktisk melde meg inn, så i morgen er dette et mål jeg skal klare å gjennomføre. Sommeren nærmer seg med storm skritt, jeg har ikke lyst til å se ut som jenta som har anoreksia. 

    Akuratt nå klarer jeg heller ikke ta det steget jeg egentlig vil i riktig retning, det å skal spise mer er så utrolig vanskelig. Derfor tror jeg at trening kan være det jeg trenger nå, jeg vet at matlysten kommer til å øke når jeg begynner å trene. Det er akuratt det jeg trenger nå, jeg vet også fra erfaringer før at jeg får det bedre pyskisk når jeg trener. Derfor er dette et steg jeg trenger akuratt nå, det kommer til å bli kjempe tøft den første perioden. Men jeg vet at med min vilje styrke, så skal jeg klare den vanskeligste perioden. Jeg vet at alt er vanskelig i starten, kroppen min er utrolig svak men den kommer til å bli sterkere. Jeg tror det er lettere for meg å legge på meg, vis det kommer fra muskler. Så hvem vet kanskje morgen dagen blir min første treningsøkt på flere måneder. Jeg skal selvfølgelig dele med dere om jeg klarer dette, men nå som jeg har delt dette med dere føler jeg at det bare gir meg enda mer motivasjon til å klare dette nå. 



    ♥ Har dere noe erfaring med at trening kan gjøre deg bedre? 

  • 75

    Da var det endelig på tiden å kjøre i gang en ny Giveaway konkurranse, her på min blogg. Jeg syns det alltid er koselig å kan gi noe tilbake til mine lesere, derfor elsker jeg å holde slike konkurranser som dette. I dag skal jeg plukke ut tre heldig vinnere, som alle vinner akuratt det samme. Så her er vinner sjansene ganske store, jeg trekker vinneren allerede på torsdag. Da kommer jeg til å nevne det i et innlegg, men også kontakte de vinnerene dirkete. 

    Det dere kan vinne er 6 lippglosser i forskjellig farger, dette er fra et merke som heter ellebasic. Jeg er kjempe fornøyd med disse, fargene er utrolig fine. Dere får alle fargene jeg også har selv, noen har glitter i seg også som er kjempe fint når man skal pynte seg litt ekstra. 

    Dere kan også vinne tre express nail spray, dette er et produkt som er utrolig genialt. Det fungerer som følgene at du tar på deg neglelakk, sprayer over å det tørker mye fortere. Altså hvem hater vel ikke vente på at neglelakken skal tørke, eller klarer å få riper ved å røre den før den har tørket.

    Det siste dere kan vinne er to forskjelige nail polish remover, den ene er en boks du putter fingeren oppi. Så fjerener den neglelakken, den andre brukes på papir eller bomull som en vanlige neglelakk fjerner. Jeg er også kjempe fornøyd med begge disse produktene, de fungerer som det samme bare på forskjellige måter. 

    For å delta i konkurransen må du følge to enkle trinn:

    1) Lik min Facebook side, har du allerede likt den gå til punkt nr to. Vist ikke kan du trykke her for å komme drikte til den -> https://www.facebook.com/lisarorvik/?ref=bookmarks

    2) Legg igjen en kommentar med at du med, husk blogg navn eller epost slik at jeg kan kontakte deg om du vinner. 

    ♥ Alle de tre som vinner får akuratt det samme, som dere kan se på bilde over. Masse lykke til alle sammen, vinneren blir trekt på torsdag! 

  • 10

    //sponset produkter i samarbeid med caseapp

    Endelig kom pakken i posten jeg har ventet i all spenning på å få, nemlig mine nye deksler. Jeg er så heldig å ha et samarbeid med http://caseapp.no ikke bare er dekslene kjempe fine, men de har også utrolig bra kvalitet. Jeg har hatt på deksel fra dem på iPhad og iPhone, i flere månder. Å det er ikke en skremme på de, de beskytter utrolig bra. Etter første gang jeg fikk dekselene mine fra dem, har jeg ikke hatt lyst til å bruke noen andre en dems. Denne gangen bestilte jeg to sølve, som det står SELFIE på. Noe jeg syns passet perfekt til meg, jeg er kjempe fornøyd med resultatet. 



    På http://caseapp.no kan du designe dine egene, eller bruke et av designene de har. De har utrolig mange fine som er ferdig laget, her finner men noe som passer til alle. Jeg syns faktisk at disse er den beste kvaltieten jeg har vært bort i, noe som jeg virkelig trenger. Siden jeg mister telefonene ofte i baken, burde nesten hatt førerkort i å miste mobilen. 

    ♥ Nå har jeg også fått en rabatt kode til dere, bruker dere LISAR20 som gir dere 20% rabatt på kjøpet. 

    ♥ Vis dere vil lese mer om dem, eller se hva de har så kan dere besøke hjemme siden dem http://caseapp.no

  • 24




    Sommeren nærmer seg med storm skritt, dette er årstiden jeg liker best. Sommer og sol gjør at humøret mitt blir bedre, varme, blomster og alt det herlige som følger med sommeren. Men for en som har anoreksia, så er dette også den vanskeligste årstiden. Grunnen for det er at man går med sommer klær, noe som betyr at man viser mer av kroppen sin. Skal man på stranden eller sole seg, så går man jo i bikini. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjøpte meg en bikini, eller når jeg gikk i bikini her i Norge. En ting er å gå med det i utlandet, det har på en måte gått greit. Jeg vet ikke helt hvorfor det har gått bra, men det å skal gå med det i Norge har aldri vært et tema for meg. 



    Men nå har jeg faktisk kjøpt meg to nye bekinier, noe jeg er sykt stolt over meg selv at jeg klarte. Det har seg nemlig slik, at hver gang jeg har prøvd en bikini i butikken. Så har de anoretiske tankene tatt helt over, å jeg måtte bare komme meg ut av butikken fortest mulig. Men i år har jeg hatt meg som et mål at jeg skulle klare dette, å vet dere hva det gjorde jeg. Måtte gi meg en liten klapp på skuldrene når jeg kom hjem, for at jeg faktisk hadde klart dette. Nå er det nye målet mitt å tørre å gå med disse hjemme i Norge, jeg har et stort ønske om å kunne dra på stada her hjemme i Norge. Så jeg krysser fingrene for at dette er noe jeg kommer til å klare. 



    ♥ For dere som lurer så er begge bekiniene fra H&M, jeg vil anbefale alle å være tidelig ute for de fineste og beste størrelsene går først! 

    ♥ Har dere begynt å handle inn bikini, hva syns dere om de to jeg har kjøpt? 

  • 22

    For dere som leste morgen-innlegget mitt i dag, har nok fått med dere at jeg har klart å legge på meg litt. Jeg hadde lyst til å skrive enda litt mer om dette, for tankegangen min har blitt veldig annerledes i det siste. Vekten min har alltid vært det som har vært vanskelig. Jeg kan ligge våken hele natten før dagen jeg skal i behandling. For da må jeg veie meg på morgen. Det har vært utrolig vanskelig å jobbe mot de anorektiske tankene. Det er greit at jeg legger litt på meg, og det er ikke snakk om at jeg legger på meg så mye. Men dette er noe jeg må gjøre i veldig små skritt, hvis ikke kan alt jeg har jobbet for bare forsvinne. Men nå har jeg faktisk lyst til å legge på meg litt. Jeg vil virkelig komme dit at jeg er ute for faresonen med vekten min. 

    Jeg skal med hånden på hjerte være helt ærlig med dere nå. Min vekt har gått mye opp og ned de siste tre årene. Men jeg har på en måte alltid holdt meg under en viss vekt, fordi det var det anoreksiaen hadde bestemt. Når jeg hadde klart å legge på meg litt slik at jeg kom til den vekten, sa jeg til mine behandlere og alle rundt meg at jeg var glad for det. At det ikke gjorde meg noe at jeg la litt på meg. Men det er så langt fra sannheten som mulig. Når vekten bare tippet noen gram over det spiseforstyrrelsen min hadde sagt var maks, så begynte jeg å "slanke" meg selv. Da var målet hele tiden å komme under den vekten igjen. Det skjedde bare av seg selv. Men jeg var også klar over det. Jeg lot på en måte de anorektiske tankene bare bestemme det. 

    Bare noen kilo til nå, så ligger jeg på en normal BMI. Målet mitt akkurat nå er å komme ditt i stedet for å ligge på en undervektig BMI. Det er flere grunner for at jeg har dette som mål nå. Kroppen har det bedre når vekten er der den skal. Det er en grunn til at vi måler BMI. Når man er undervektig sånn som jeg er, tåler kroppen veldig lite. Det skal ingen ting til før jeg blir syk, samt at det tar mye lengre tid for meg å bli frisk igjen. En annen ting er at kroppen min ikke har noe reserve lager, noe andre mennesker  har. Så får ikke kroppen min mat, har den heller ikke noe reservelager å hente fra. En annen ting som også er veldig skummelt er dette med at kroppen min ikke klarer å produsere mensen, noe egentlig alle jenter og damer skal ha. 

    Listen er så utrolig lang, med masse gode grunner for at jeg burde legge på meg litt. Det er mye som skjer med kroppen når man er syk, sånn som jeg er nå. De tingene jeg nevnte over er bare en liten brøkdel av det jeg faktisk utsetter min egen kropp for. Nå har jeg satt foten ned for meg selv, og jeg må bare akseptere at jeg faktisk må litt opp i vekt. Planene min fremover er å ta en dag om gangen. Sette meg små ukentlig mål. Dette er noe som kommer til å ta lang tid. Jeg må gå veldig sakte frem. Jeg må sette meg mål som jeg kan klare, her er det snakk om gram. Men jeg må faktisk spille på lag med den anorektiske delene av meg, slik at ikke alt tipper over for meg igjen. Dette kommer nok til å bli to skritt frem, og så ett tilbake i en god stund fremover. 

    For første gang på lenge, har jeg faktisk klart å se hvordan jeg ser ut i speilet og på bilder. Jeg ser at jeg trenger å legge på meg litt. Hva jeg ser i speilet kan forandre seg fra dag til dag. Men så lenge jeg klarer å vite med meg selv, at når jeg ser den kjempe-store jenta i speilet, så er det faktisk ikke slik jeg ser ut. Jeg er ikke overvektig ,men undervektig. Det er rart hvordan min hjerne kan få meg til å se noe helt annet i speilet, enn hva som faktisk står og ser seg i speilet. Selvtilliten min blir bedre jo mer jeg klarer å gå opp i vekt, selv om dette også kan gå andre veien. Det kommer til å komme dager der jeg ikke klarer å gå ut under denne prosessen jeg skal igjennom nå. Men det må jeg bare akseptere. Dette er en sykdom som går hardt ut over min egen selvtillit. 

    Jeg skal holde dere oppdatert igjennom hele  denne prosessen. Dere skal få være med på mine oppturer og nedturer. Jeg skal dele mine tanker og følelser gjennom min vei for å komme til en normal BMI. Jeg deler dette med dere, for jeg vil at dere også skal se en forandring med meg. Jeg vil at dere skal få ta del i denne kampen jeg skal begynne nå. Jeg har faktisk tro på meg selv. Dette skal jeg klare. Målene mine fremover er små. Men for meg er de utrolig store. Jeg må bare ta en dag om gangen.



    ♥ Jeg håper dere har lyst til å følge veien min mot å bli bedre, støtten jeg får fra dere betyr utrolig mye for meg! 

  • 4

    Den førte bloggen jeg har lyst til å anbefale dere i dag er bloggen til Elise Kriatiansen. Hun er en utrolig nydelig og pen jente, som virkeligelig sprer godt humøre. Dette er en blogg jeg har lest en god stund, å er en fast følger av. Hun er utrolig flink til å variere med innleggene sine, hun blogger mye om mote, sminke, skjønhet, tips, mat og hennes hverdag. Hun har et fint og ryddig design, hun er flink til å skrive og ta bilder. Hun er oppdaterer bloggen sin jevnlig, og sprer utrolig godt humøre. Jeg sitter alltid med et smil når jeg er inne på bloggen hennes, jeg henter utrolig mye inspirasjon fra henne. Så dette er en blogg dere alle burde ta dere en titt innom. 

    ♥ For å komme dirkete til hennes blogg, trykk her -> http://elisekri.blogg.no

    Den andre bloggen jeg har lyst til å anbefale dere i dag er bloggen til Maria Elisabeth. Hun er en utrolig søt og herlig jente, som er utrolig flink til å blogge. Dette er en blogg jeg kom over for ikke så alt for lenge siden, men har nå blitt en fast leser av. Hun blogger om veldig mye forskjellig, alt i fra mote, sminke, mat, hennes hverdag, skjønhet og masse inspirasjon. Jeg henter også utrolig mye inspirasjon fra henne, å ender alltid opp med et smil når jeg har vært innom bloggen hennes. Hun er flink til å oppdatere bloggen sin, å har et utrolig fint design. Hun er også flink til å skrive og ta bilder, noe jeg syns gjør at bloggen hennes er utrolig bra. Jeg har lagret meg noen av oppskriftene henne har lagt, ta dere en titt innom hennes blogg. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg, trykk her -> http://mariajansen.blogg.no

    Ukens leser er Tone Vuong Vinningland, en utrolig herlig og nydelig dame. Som alltid legger igjen en hyggelig kommentar her på min blogg, noe som gjør at henne vant ukens leser. Hun er kjempe flink til å blogg, dette er en blogg jeg har lest lenge. Å henter masse inspirasjon av, hun sprer utrolig mye glede rundt seg. For å komme drikte til hennes blogg, trykk her -> http://tvv.blogg.no

    ♥ For dere som ikke vant denne uken, kommer det ut en ny konkurranse på søndag. Hva syns dere om vinnerene, er det noen av disse bloggene du leser ? 

     

  • 8

    Dette er et innlegg jeg har vært litt usikker på om jeg ville dele med dere, fordi det er et veldig sårt tema. Men jeg tror dette kan få dere til å forstå min sykdom bedre. Hvordan min sykdom styrer min hverdag. Den tar på en måte alle valgene for meg. Når det kommer til mat, drikke, humør, planene mine og den styrer egentlig hele dagen min. Det er ikke alltid jeg tenker over det, for det skjer på en måte bare av seg selv. 

    Alt starter når jeg står opp om morgenen. For de fleste betyr dette frokost. Da går man og titter i kjøleskapet hva man har, og ender opp med å spise det som frister der og da. For meg begynner alle tankene å rulle, hva skal jeg spise, når skal jeg spise, trenger jeg egentlig mat? Jeg spiser det samme til frokost hver eneste dag. Noe jeg har gjort i snart tre år. Det er aldri noen forandring. Mat som er sikker for meg, som jeg vet nøyaktig hva det inneholder er det eneste spiseforstyrrelsen min aksepterer. 

    Et annet eksempel jeg har lyst til å dele med dere, er dette når jeg har vært ute og reist. Dette er alltid veldig vanskelig for meg, for på restauranter skjønner de veldig lite om dette med anoreksia. Jeg føler at selv om jeg forteller dem det, så er det akkurat som om de ikke skjønner hva det er. For jeg må vite alt hva retten inneholder, hvordan den lages, hvordan den serveres. Dette er ting jeg må vite før jeg kan bestille en rett. Har jeg først klar å bestille en rett, så kommer den kanskje ikke slik jeg hadde sett for meg. Går det heller ikke an å spise den, da er det akkurat som om hele verden raser sammen. Jeg blir sur og lei meg, for at jeg ikke får det til. 

    Går vi i butikken for å kjøpe oss lunch eller mat, så går jeg ikke etter hva som ser godt ut. Men hva som inneholder minst kalorier. Det kan være så ille at jeg går for en salt mais. Jeg har hater mais, men bare fordi den inneholdt minst kalorier velger jeg den. Så presser jeg heller i meg noe jeg ikke liker, bare fordi det var det riktig valg for min spiseforstyrrelse. Det jeg selv har lyst på, har på en måte ikke noe å si. Det er akkurat som om mine egne meninger og stemme ikke finnes. For spiseforstyrrelsen bare tråkker over det jeg selv vil uansett. Jeg tar aldri noen valg. 

    Jeg kan våkne opp en dag, ha masse planer den dagen som jeg har gledet meg til en god stund. Men når jeg står opp, så har anoreksiaen allerede bestemt seg for at denne dagene ikke skal bli slik jeg vil. Det kan være alt fra at jeg ikke har lyst til å spise, eller at noe skjedde dagen før som gjorde at den ble trigget. Eller bare at jeg har en dårlig dag. Det skal så utrolig lite til før det skjer noe som gjør at vi ikke spiller på lag. Når du har en spiseforstyrrelse, består man som oftes av to personer. Den ene er den friske delen. Mens den andre delen er den syke. Etter tre år skjønner jeg at jeg må finne en balanse. Altså noe som er greit for den syke delen, og den friske delen. Detter er utrolig vanskelig. 

    For den friske delen av meg skjønner hvorfor jeg må spise. Hvorfor kroppen min faktisk trenger mat for å fungere. Jeg ser jo så utrolig godt hva det er jeg utsetter meg selv for. Jeg skammer meg hver gang jeg har vært på ferie, og faktisk må gå fra bordet siden maten ikke var slik jeg trodde. Alle avtaler jeg har måtte avlyse. Den tar så utrolig mange valg for meg, som jeg egentlig har lyst til å ta selv. Det å ha mat som fiende, er jo det samme som å ha det kroppen trenger mest som fiende. Mat, som gjør at du kan fungere, gi deg energi, hjelpe kroppen til å utvikle seg. Listen er lang. 

    Jeg tror det er veldig få som  kan skjønne hvor vanskelig det er å ha en spiseforstyrrelse. Uansett hvilken form av spiseforstyrrelse man har, så er dette en en kamp fra morgen til kveld. Hvor valg blir tatt for en. Hvor kontrollen blir sterkere og sterkere. Hva du skal få spise, hvor lite eller hvor mye. Det er en kamp mot vekten, et følelsesmessig spill. Noen sliter noen måneder, andre i flere år. Det er en sykdom som er så forskjellig fra person til person. Men som allikevel har så mange likhetstrekk. Uansett er dette en sykdom å ta på alvor.


    Bilde tatt av Helene Michaelsen

  • 10

    Det er utrolig mange som blir utsatt for overgrep, og som ikke klarer å si dette til noen. Som holder alt for seg selv, fordi de ikke klarer å dele det med noen. Eller at de skammer seg såpas mye over det, at de ikke vil at noen andre skal vite. Vi reagerer forskjellig etter et overgrep. Men det en ting jeg har lært av min erfaring, og det er at man trenger all den støtten man få, både fra venner og familie. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke hadde vært her i dag, om det ikke hadde vært for mine nære. Dette har vært tøft for både meg, mine venner og min familie. Jeg er på en måte glad for at de vet det, for jeg får så utrolig mye støtte av dem. Mine foreldre har vært mine superhelter oppi alt dette. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å være så sterke på mine vegne. 

    Jeg tror mye av grunnen for at det er mange som velger å holde det for seg selv, er fordi dette er et tabu tema. Jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det er det. Det er desverre utrolig mange som blir utsatt for akkurat dette. Det er aldri lett å dele en slik hendelse med noen, uansett om det er din bestevenn eller din pappa. Det kommer til å være tungt å skal fortelle om det, men det er en proses som er tøff der og da. I lengden er det verdt det. Det er da du kan få den støtten du trenger av dem. Hvis det skulle ha seg slik at det er noen som vender deg ryggen til når du forteller, så er det et bevis på de ikke er ekte venner. Og slike venner trenger ingen ha i livet sitt. De ekte stiller opp for deg i motgang og medgang. 

    Jeg har mistet mange venner etter at jeg ble syk, noe som er utrolig sårt for meg å tenke på. Det er også noe som er utrolig vanskelig å dele med dere. Det er jo ikke noe man egentlig vil at noen skal vite. Men det er dessverre sannheten. Når man blir syk eller utsatt for noe så grusomt som gjør at ting i livet ditt blir veldig forandret, og man trenger de rundt seg mer enn noen gang før, finner man ut hvem som er dine ekte venner. Hvem man skal ta vare på og hvem man bør kutte ut i livet sitt. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at det var utrolig sårende å se at jeg mistet noen jeg trodde var mine nærmeste venner. Jeg får tårene i øynene når jeg tenker på det faktisk. Jeg vet innerst inne at de ikke er ekte venner når noe slikt skje, men det er fortsatt utrolig sårende. 

    Etter jeg bestemte meg å være åpen om dette på bloggen min, tror jeg alle rundt meg har klart å skjønne litt bedre hvordan jeg har det. For det er veldig vanskelig å snakke om dette face to face. Det er noe helt annet å kan skrive det. Når man velger å dele en slik hendelse med familie og venner, trenger man ikke fortelle alt i detaljer. Men bare fortelle hva som har skjedd, slik at du kan få den støtten du trenger. Det er ektra vanskelig å fortelle dette til foreldrene sine, men det er bedre enn å holde det skjult. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det var for mine foreldre å få vite dette, selv om jeg fikk med meg hvordan de reagerte. Det var min lege som tok meg imot på voldtekts mottaket, som ringte dem for å fortelle hva som hadde skjedd. Alle reagerte veldig forskjellig, noe som er veldig normalt, siden vi alle er forskjellige. Jeg vet med meg selv at hadde ikke den legen sagt dette, hadde jeg fortalt dem det selv. 

    Jeg snakker aldri om hendelsen til venner eller familie, men det at de vet det gjør at jeg får den støtten jeg trenger. Det å bare vite at de er der for meg, betyr utrolig mye for meg. Det har hjulpet meg masse,bare det å vite med meg selv at de alltid kommer til å være der for meg, uansett  hva som skjer med meg, eller hvor lenge jeg kommer til å være syk. Jeg vet min familie og mine venner kommer til å være der, noe som også har gitt meg en stor grunn for å kjempe denne kampen min. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal få gitt det tilbake til dem, det de rundt meg gir meg nå. Men jeg vil at de skal vite at jeg er så utrolig takknemlig for alt, noe jeg aldri kommer til å glemme.

  • 27

    Siden det er fredag, noe som vil si starten på helgen. Tenkte jeg p endelig dele en ny DIY med dere, dette er noe jeg bruker å gjøre ofte. Hvor mange mat glass går vel ikke rett i søpla, så hvorfor ikke bruke det til å lage noe fint. Nå skal jeg dele med dere hvordan jeg gjør to blones saus glass, om til fin pynt. Dette kan bruker som pynt, men også til å ha lys oppi. Jeg syns begge delene er kjempe fint, så jeg skal vise dere bilder med og uten lys. Å selvfølgelig dele med dere steg for steg, hvordan jeg har gjort denne DIY. 

    Trinn 1) Finn frem noen mat glass, det må ikke være saus glass. Her kan du bruke alt mulig, det første du gjør er å vasker glasset. Så legger du glasset oppi en skål/kasserollenfylt med vann, slik at etiketten er lett å ta av. Når du har det oppi vann noen timer, så går også alt lime bort.

    Trinn 2) fjern etiketten pluss limet som er igjen, etter der etiketten har sittet. Så tørker du over glasset, eller setter dem til tørk. Det er viktig at glasset er helt tørt før du begynner, når glasset er tørt finner du frem det du trenger. 

    Trinn 3) Finn frem en saks, Malekost, decoupage lim ( kjøpt på europris) og gavebånd ( jeg brukte også noen blomster som var på en metal tråd, med perler. 

    Trinn 4) Jeg starter med å rulle ut et godt stykke med gavebånd, så tar jeg litt lim på den ene enden. Så begynner jeg bare å rulle den rundt glasset, først oppover. Så ned over, til jeg blir fornøyd med hvordan det ser ut. Så avslutter jeg med å klippe av gavebånde, tar lim på den enden som nå er løs. Så setter jeg den ende som er løs oppå den første enden jeg likte på, slik at det blir fint. 

    Trinn 5) Etter limet har fått tørket, tok jeg og surret en metal tråd med perler og en blomst på rundt toppen. Så er du ferdig, her er det bare å bruke det man har liggende. Bare å være kreative, så kan man få til det meste med denne teknikken. 

    Så litt bilder av det ferdige resultatet:

















    ♥ Hva syns du om dette DIY prosjekte, noe du vil prøve ut? 

    ♥ Hva syns dere om det ferdige resultatet? 

  • 12

    I dag har det gått utrolig mang tanker igjennom hodet mitt. Jeg var hos min farmor og farfar i noen timer nå nettopp. De er faktisk en av de personene i livet mitt jeg kan virkelig snakke med, om hvordan jeg har det. De har vært utrolig støttespillere for meg. Da jeg dro fra dem i dag, begynt jeg å tenke på hvor heldig jeg er for de jeg har rundt meg, som stiller opp for meg. Hvor mange som faktisk bryr seg om meg, som vil se at jeg skal klare denne kampen. For noen dager siden hadde jeg lyst til å gi opp, jeg var så lei. Jeg trodde ikke jeg hadde noe mer å kjempe for. Jeg var vedlig nær på å møte veggen igjen. Men jeg har funnet ut at det ikke bare er for meg selv jeg kjemper, jeg gjør det også for de som er rundt meg. I mitt hodet så har tanken kommet, at hvis jeg ikke hadde vært her mere, så hadde det vært lettere for meg selv, og også for de rundt meg. 

    Jeg har funnet ut at er det helt det motsatte. Jeg er ikke alene i denne kampen. De rundt meg kjemper med meg. Jeg er ikke alene noe jeg har trodd at jeg var. Dette har gitt meg mening for å fortsette. Jeg skal ikke gi opp. Jeg har kommet så alt for langt til å gi opp nå. Det kommer til å komme oppturer og nedturer. Men det må jeg bare akseptere, for det er en del av det å skal klare å bli frisk. Jeg må slutte å tro at jeg er alene, at ingen rundt meg kan se meg når jeg har det tøft. Jeg er faktisk utrolig heldig som har den familien og vennene jeg har, noen som har tro på at dette skal jeg klare. Jeg har så mange rundt meg som er glad i meg, som heller vil trøste meg når jeg har det vanskelig, enn å vende meg ryggen. Som heller kunne gitt meg en klem og bare sittet der sammen med meg. 

    Jeg er så utrolig takknemlig for hvordan de stiller opp for meg. Jeg hadde ikke klart dette alene, selv dette er en kamp jeg selv må kjempe. Det er ikke slik at noen kan spise for meg. Det er noe jeg selv må gjøre. Det jeg ikke har tenkt på er at de er til hjelp. I steden for å stenge alle ute, burde jeg heller bruke tid og energi på å slippe dem inn. Dette er vel letter sagt enn gjort, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Mere en det kan jeg ikke fortvente av meg selv. Jeg vet at det skal bli en forandring. Jeg skal både sette mer pris på de jeg har rundt med, og også bruke dem mer når jeg trenger det. Det å faktisk bare møte en venninne å ta en kaffe, kan snu en dårlig dag til en bra en. 

    Det å bare komme seg en tur ut, uansett om det er å gå en tur eller kjøre en tur. Jeg trenger jeg å få litt nye impulser inn i hverdagen, det å slippe å bare se innvending av leiligheten min fra morgen til kveld. Det er ikke så mye som skal til, men så er det dette med å komme seg ut. Det å faktisk ta det første skritte ut av leiligheten, det er det som er det vanskeligste. Men klarer jeg det første steget, så er mye gjort. Jeg skal ta en dag av gangen, ikke sette meg for store mål. Mål kan nå daglig, et lite skritt  i riktig retning. En start på riktig vei, uansett hvor små fremskritt jeg tar. Jeg skal ikke se tilbake på denne tiden, og tenke at jeg ikke gjorde det jeg kunne for å bli bedre. Jeg vil se tilbake på denne tiden, og være stolt av meg selv som klarte denne kampen. 

    Jeg vet med meg selv nå, at en dag skal jeg kunne si at jeg vant denne kampen.

  • 22

    Jeg har jobbet så utrolig lenge for akkurat dette, jeg hadde endelig kommet til et punkt hvor jeg følte meg trygg. Jeg hadde ingen problem med å gå ute alene, jeg følte at faren var over. Jeg klarte endelig å snakke om det, jeg hadde klart å få bort følelsen av at jeg var ekkel. Jeg hadde endelig klart å få tilbake litt av min egen klesstil, uten å bare tenke på at jeg måtte skjule meg selv. Alle timene i behandling for å stabilisere alle følelsene mine, jeg trodde virkelig ikke at dette skulle skje igjen. Det er nå snart tre år siden overgrepet, men alt jeg hadde jobbet for bare forsvant. Det gikk så fort at jeg ikke en gang skjønte det selv at det faktisk hadde skjedd, bare et glimt av et bilde på nettet gjorde at alt falt sammen igjen.

    Dere har nok fått med dere at jeg har hatt det utrolig vanskelig i det siste, jeg har ikke vært meg selv. Jeg har ikke skjønt hva det var som skjedde med kroppene min, eller hvorfor jeg begynte å gråte. Hvorfor jeg ikke har turt å åpne døren når det ringer på, hvorfor jeg skvetter bare av den minste lyd. Jeg var vært så fortvilet, sur og skuffet over meg selv. Hvorfor jeg ikke ville være med noen, selv om det jeg egentlig trengte mest var noen rundt meg. Slik at jeg kunne følt meg trygg, eller kanskje til og med fått trøst. Hvorfor skal det være slik at jeg ikke vil at noen skal se meg når jeg har det vanskelig, hvorfor må jeg hele tiden tenke på at jeg må skjule det? Det er ikke noe jeg burde skamme meg over, men likevel så skammer jeg meg så utrolig. 

    Det var utrolig vanskelig å snakke om alt dette i går, det å si til min behandler at jeg ikke har det bra. Men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det bra, jeg gråter. Jeg sover dårlig, marerittene har kommet tilbake. Matlysten har forsvunnet, men jeg vet ikke hvorfor. Vi begynte å snakke mer om hva som hadde skjedd den siste tiden, jeg snakket uten å tenke over hva det var jeg sa. Ord etter ord kom bare ut av munnen min, helt til jeg stoppet meg selv. Kroppen begynte å skjelve, tårene presset seg på. Klumpen som har vært i magen, flyttet seg til halsen. For jeg skjønte hva som hadde skjedd, hva det var som hadde utløst alt dette. Nemlig et bilde av en russebukse, som jeg kom over for to uker siden. For snart er det russetid igjen, det var en jente som hadde lagt ut bilde av at hun drev å dekorerte buksen sin. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, jeg bladde bare videre. 

    Jeg trodde virkelig at jeg hadde kommet lengere, at denne perioden vi skal inn i nå skulle bli annerledes enn hva det har vært de to siste årene, men minnet er enda så sårt. Noe jeg alltid kommer til å bli minnet på hver eneste år, uansett hvor mye jeg jobber med det. Så kan jeg ikke styre alle følelsene som kommer, selv om jeg kunne ønske at jeg kunne det. Jeg vet ikke om denne perioden noen gang kommer til å bli lettere for meg. Det er et så dypt spor i meg, det er for mange vonde minner. Den natten ødela livet mitt, det er grunnen for at jeg sitter her og er sykemeldt. Så kommer det noen gang til å bli lettere? For å være helt ærlig så vet jeg ikke. En natt har blitt gjort om til flere år med sykdom. Den tiden som egentlig skulle bli den beste i mitt liv har blitt gjort om til den verste. En hendelse gjorde slik at jeg har prøvd å ta livet mitt, måtte bo på et sykehus i tre måneder, utviklet anoreksia. 

    Lista er så lang, så alt for lang. Alt som har skjedd i ettertid, kommer alltid til å være en del av meg. Jeg kan aldri viske ut denne delen av livet mitt, selv om det er noe jeg virkelig kunne ønske at jeg kunne.

  • 18

    Den første bloggen jeg har lyst til å anbefale dere i dag er bloggen til Hermine Austad. Dette er en blogg jeg har lest en stund, jeg henter utrolig mye inspirasjon fra henne. Hun blogger mye om sminke, produkt anbefalinger, mote og hennes hverdag. Hun er utrolig flink til å blogge og ta bilder, dette er en skjønhets blogg. Så på hennes blogg finner dere mye om skjønhet, dette er absolutt en blogg dere burde ta dere en titt på. Hun er utrolig pen og vaker, hun har et fint og ryddig design. Hun er også flink til å oppdatere bloggen jevnlig, dette er en blogg jeg er en fast leser av. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg trykk her -> http://hermineaustad.blogg.no

    Den andre bloggen jeg vil anbefale dere i dag er bloggen til Tone Vuong Vinningland. Dette er en så fantastisk dame, at hun fortjener å bli plukket ut en gang til. Dette er en blogg jeg har lest en god stund, å er en fast følger av. Hun er utrolig nydelig og pen dame, som sprer utrolig mye glede. Hun har et fint og ryddig design, kjempe flink til å skrive og oppdaterer bloggen sin jevnlig. Hun legger alltid igjen en hyggelig kommentar her på min blogg, noe som bare beviser at hun er en like nydelig innvendig som det hun er utvendig. Dette er en blogg dere alle burde ta dere en titt innom, jeg henter mye inspirasjon fra henne. 

    ♥ For å komme direkte til hennes blogg trykk her -> http://tvv.blogg.no

    ♥ Ukens leser er herligste Therese Bråthen, hun er så utrolig herlig dame. Hun legger alltid igjen en hyggelig kommentar, ta dere gjerne en titt innom denne fantastiske dama sin blogg ved å trykke her -> http://tib.blogg.no

     

  • 26

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, det er så mye som har skjedd med meg i det siste. Som jeg ikke har klart å dele med noen, jeg har på en måte bare holdt alt inne for meg selv. Som dere sikkert har fått med dere, har jeg slitt med sykdom i nesten to uker nå. Men sannheten er at det ikke bare er det jeg har slitt med, jeg har vært veldig langt nede. Jeg har ikke orket å svare noen, jeg har heller ikke hatt lyst til å møte noen. Jeg har kun ville vært med meg selv, tanken på å skulle møte noen var bare skremmende. Fordi jeg er redd for at jeg knekker sammen, om noen hadde spørt meg hvordan jeg har det nå. For sannheten er det at jeg ikke har det noe bra, jeg har det faktisk ganske vanskelig om dagen.

    Jeg vet ikke hva det var som utløste dette, eller gjorde slik at jeg ikke orker å snakke med noen. Eller hvorfor jeg bare vil være med meg selv, søsteren min har heller ikke være hjemme de siste to ukene. Noe jeg på en måte har syns har vært litt bra, for jeg hadde ikke orket snakke med henne heller. Jeg burde vel egnetlig ha delt dette med noen, i steden for å bare holde alt for meg selv. Men jeg liker ikke at andre skal se meg når jeg er så langt nede, jeg er bare så lei av alt. Jeg er så lei av å ikke få det til, jeg prøver så godt jeg kan å bli frisk. Men det går bare ikke, alt er bare kaos oppi hode mitt. Jeg holdt nesten på å gi opp, bare fordi jeg ikke orker denne kampen mer.

    Hver natt når jeg skal legge meg, kommer tårene. Mens jeg ligger og ser rundt i det svarte rommet mitt, så renner det tåre etter tåre ned fra øynene mine. Jeg klarer ikke tenke, jeg orker ikke tenke på hvorfor de kommer. Jeg klarer bare ikke mer av dette. Denne kampen min er så jævlig. Det har vært lett å skjule at jeg har vært syk. Derfor har jeg ikke har svart noen på meldinger, eller svart på telefoner. Jeg sover på dagen fordi jeg er syk, men sannheten er den at jeg ikke orker å være våken. Når jeg sover er det den eneste gangen jeg slipper å ha det vondt. Da forsvinner alle problemene mine i noen timer. Da får jeg slappet av. Når jeg er våken er det en kamp mot meg selv hele tiden.

    Jeg stiller meg spørsmålet om det er verdt alt slitet. Det føles som om jeg aldri kommer til å vinne denne kampen. Det er bare så jævlig slitsomt. Alt med livet mitt er så annerledes enn hva jeg trodde det skulle bli. Det er jo ingen som har lyst til å være syk. Ikke gjøre det alle de andre gjør. Det å alltid føle seg annerledes. Det at jeg ikke kan huske et liv uten sykdom. Det føles som om sykdom er det normale for meg. Jeg vet vel ikke helt hvem jeg selv er om dagen. Sykdommen tar så mye plass. Jeg føler ikke at det er noe plass til den friske Lisa. Hvorfor skal det være sånn ?

    Når jeg har det vanskelig, trekker jeg meg veldig tilbake. Jeg vil på en måte ikke at noen skal se den Lisa jeg har vært i det siste. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg gråter. For da føler jeg meg svak. Som om jeg er knekt. Jeg har vært redd for å skrive dette til dere, for jeg har vel ikke klart å innse det før nå. Jeg har hatt det så vanskelig i det siste. Når man ikke snakker om problemet, så er det på en måte som om det ikke er sant. Med en gang jeg sier det høyt, blir det på en måte virkelig. For å kunne gjøre noe med dette, må jeg dele det med noen. Jeg klarer ikke løse dette selv. Det er for mye for meg, jeg har havnet litt for langt nede igjen. Jeg trenger å komme meg litt opp, ut av denne onde sirkelen. Ikke gjemme meg fordi skammer meg over meg selv.

  • 14

    // sponset produkter 

    Jeg har brukt selvbruning i en god stund nå, mye av grunnen er fordi jeg vil ta bedre vare på min egen hud. Det har jo vært mye diskusjoner om solarium er skadelig for huden, men for en som liker å være brun året rundt. Er dette et mye bedre alternativ, fordi det ikke skader huden din i det hele tatt. Samtidig som du får en jevn å fin brunfarge, du blir fort brun og fargen varer i flere dager. Jeg har prøvd mange forskjellig merker, men Shadow Tans har blitt min favoritt. Derfor vil jeg også anbefale dere disse produktene, fordi jeg er super fornøyd med dem. 

    Hvorfor velge Shadow Tans sine produkter, med Shadow Tans sin selvbruning får du en luksuriøs, naturlig brunfarge som synes umiddelbart og fremheves over de neste timene etter påføring. Fargen varer i opptil hele 7 dager. Vi tilbyr både spraytan, mousse, moisturising tan extender, body polish og body shimmer. Alle våre produkter er 100% naturlige, økologiske og ikke testet på dyr.



    ♥ Hvis dere vil lese mer om produktene, eller bestille kan dere besøke hjemme siden dems ved å trykke her -> http://www.shadowtans.no