lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

40

Kjære, kjære Lisa.

Hvor skal jeg starte. Først av alt vil jeg si at jeg er utrolig glad for at du har startet å blogge. For første gang på 2 år, kan jeg se noe som får deg til å stå opp og gripe dagen.

Når du først spurte om jeg ville skrive et gjesteinnlegg om opplevelsen min rundt sykdommen din, tenkte jeg; dæven, for en oppgave. Jeg mener, hvordan skal jeg kunne beskrive de forferdelige følelsene og uforglemmelige opplevelse vi har hatt sammen de siste to årene?
Så, jeg har bestemt meg for å starte å fortelle om meg selv i situasjonen. Kanskje ikke poetisk riktig på din blogg, men jeg tror det er en god måte å virkelig få deg til å forstå hvor viktig du er for de rundt deg. Fra et annet ståsted. Jeg husker førsteklasse på ungdomsskolen. En sjenert, usikker og rebelsk jente som nettopp hadde flyttet til en ny by. Jeg kan vel si det rett ut at de første månedene ikke var lett. Det er ikke lett å bli sosialt akseptert i et miljø man ikke er oppvokst i. Reglene er annerledes og hierarkiet er bygget opp fra mange års erfaring, selv om avstanden ikke var stor.

Jeg husker første gang du snakket til meg. Så klart visste jeg hvem du var. Lisa Rørvik. Queen B og sjef på skolen. Jeg hadde aldri opplevd en jente med så stor innflytelse på mennesker rundt seg. Du hadde alt. En stor og kjærlig familie som støttet deg gjennom tykt og tynt og en vennekrets som virkelig så opp til deg. Du var ubeskrivelig pen, du kunne danse, synge, flørte og alltid spre godt humør rundt deg. Du var så og si perfekt. Jeg husker at du kom bort til meg. Så på meg en stund før du spurte hva søren jeg drev med bak skuret, alene. Et beroligede og frekt smil møtte meg. Blikket ditt ga meg en sterk beskjed om at jeg måtte skjerpe meg. Hvem søren har retten til å tråkke ned på meg? Hvem tror de egentlig at de er og hvorfor skal ikke jeg leve livet fult ut?
Dette var en stor endring i livet mitt og en perfekt beskrivelse på hvordan du er som person Lisa.

Uansett hvor mange som forventet en annen mening fra deg, positive eller ei så tok du dit eget standpunkt. Du valgte selv hvem du faktisk ville tilbringe hverdagen din med. Heldigvis for meg, var jeg en du fant interesse i. Etter den dagen har vennskapet vårt grodd. Vi har gått igjennom mye rart eller hva Lisa?

Favoritt blomsten min er orkidé. Den er mystisk, vakker og det kommer alltid nye spirer som overrasker og lyser opp dagen min. Det er deg Lisa. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i deg. Så, hvordan er det å oppleve å se sitt eget forbildet og bestevenn går fra en vakker blomst til en nedtrykt og mørk gjenferd? Vel, det er noe av det tøffeste jeg har opplevd i tenåringsperioden.
Vi alle så det Lisa. Ikke tro et sekund at vi ikke så det. Du kastet opp. Du avlyste avtaler. Du var lei deg. Så innmari lei deg. Du ble gradvis psykisk borte og den Lisa vi kjente til forsvant skremmende fort. Vi er lært opp å leve etter den "gylne regel." Vær mot andre som du selv vil at andre skal være mot deg. Jeg kan vel si at opplevelsen med deg de siste årene, har satt teorien i tvil. Jeg mener, du har alltid stilt opp for de du er glad i. Du lagde scrapbooks, arrangerte fester og kom på døren med suppe og kald Cola de dagene vennene dine ikke var i form. Du var en perfekt bestevenn. Dessverre tok sykdommen det fra deg, gradvis og smertefullt. Å vitne så mange mennesker snu ryggen til deg, vel det endret mitt naive og godtroende syn på menneskers grunnleggende og sosiale behov. Overraskende mange stilte ikke opp for deg når du trengte det. Dessverre er mennesker født egoistiske og grådige, noe du har virkelig fått kjenne på. Du måtte takle dine mørke demoner alene. Familie og venner som faktisk stilte opp for deg, skjøv du unna deg. Det kunne gå flere uker uten at jeg fikk tak i deg Lisa. Jeg fikk ikke sove om nettene. Redselen om at jeg skulle våkne en dag å få telefonen at du ikke var i live lenger, gikk konstant i tankene mine og endret hverdagen drastisk.

Men, jeg skjønner det godt. Når man er så langt nede i det svarte dypet og ikke greier å ta vare på seg selv, greier man heller ikke å ta vare på de rundt seg.
Men jeg vil at du skal vite at jeg har savnet deg Lisa. Så ufattelig mye. Jeg savnet Lisa, mitt livsglade forbildet. Ikke synet av et innsnevret skjellet som lever i psykiatri og trenger konstant oppsyn for å overleve dagen. Heldigvis er den tiden over. Og så utrolig glad vi er for det. Du begynner å blomstre igjen, og glimtet i øynene dine er tilbake. Vi er selv herre over vår egen skute. Vi er selv ansvarlige for å leve et verdifullt og lykkelig liv på denne korte tiden vi har på jordkloden. Du har opplevd grusomme og uforglemmelig hendelser i livet ditt der mennesker har frastjålet evnen din til å være lykkelig. Det kommer vi aldri til å kunne overse, men livet går videre og vi må lære å leve med det, uansett hvor lang til det tar. Husk at det alltid er lys i tunnelen. Råd fra en smart jente jeg møtte bak skuret...

Husk at du alltid kommer til å være Lisa Rørvik for meg, dine nærmeste venner, familie og ikke minst Malin. Ikke forsvinn fra oss. Jeg ber deg... Vi trenger deg... Vi trenger deg til å lyse opp hverdagen med dine håpløse og latterfulle stunder, som vi er så heldig å oppleve med deg. Du er en person jeg virkelig setter pris på å dele uforglemmelige minner med. Minner jeg husker, setter pris på, ler av og forteller videre. Det er ikke stunder du er i kjelleren og ikke vet forskjellen på dag og natt. Takk for at du er den fantastiske personen du er, og vit at du har et ansvar for de rundt deg som er så ufattelig glad i deg. I blant nevner du for meg at du kanskje aldri blir frisk. Vel, det tror jeg ikke på. Jeg tror på den sterke, morsomme og pålitelige personligheten jeg ble kjent med bak skuret. Ikke forsvinn fra oss og vær glad i deg selv. Du er en jente med bein i nesa, og jeg kan se at du ikke vil gi opp.

Hilsen din kjære Dina 

  • 18

    Det hele begynte vel for 2 og et halvt år siden, Lisa begynte å føle seg mye dårlig. Vi trodde vel helt i starten at det var noe hun ikke tålte, siden hun ble så fort kvalm. Begynnte å spise mindre, men skjønte veldig fort at dette var mye mere alvorlig enn det. Det var veldig vanskelig i starten og forstå at hun var syk. Jeg er jo eldst i flokken og har alltid hatt et veldig stort mamma innstinkt, så det første jeg tenkte var at jeg måtte hjelpe henne med å bli frisk.


    Husker første samtale jeg fikk som det var igår, at hun var blitt lagt inn på sykehuset på tvang. Fikk telefonen mens jeg var på jobb, ringte mamma ganske fort og spurte om vi kunne dra å besøke henne. Det kunne vi jo selvfølgelig gjøre, så vi dro etter jobb. Det stedet kommer jeg vel aldri til å glemme, det var så trist og ekkelt at mamma gråt da vi kjørte hjem og sa at der skal ikke Lisa tilbringe en natt til. Heldigvis kom hun rimelig fort ut derfra og det gjorde ting litt lettere.

    Etter hvert ble hun lagt inn på en klinikk i ski, det gjorde alt veldig mye lettere for da kunne jeg besøke hun mye oftere og hun fikk lov til å ha mobilen sin på seg. Vi pratet nesten sammen hver eneste dag, alltid prøvd å prate om andre ting enn sykdom med henne og det tror jeg hun liker. Vi har en helt spesiell kontakt jeg tror ingen andre forstår. Klinkken i ski gjorde henne kanskje ikke bedre, men tror hun lærte veldig mye der.


    Tiden etter hun har vært innlagt har vært veldig opp og ned. Har alltid prøvd å ta hun med på ting jeg vet hun klarer. Nyttårsaften i fjor var en veldig tung dag for henne, så hun feiret det sammen med meg og vennene mine. Alle mine venner vet hva Lisa går gjennom, så de er veldig støttende overfor henne og meg. Lisa kommer alltid til å være den samme personen for meg uansett om hun er syk eller ikke.

    Selv om sykdommen kanskje har forandret Lisa som person, kommer hun alltid den jeg setter jeg høyest av alle. Vi har et veldig godt forhold, vi prater om alt. Tror ikke det er mange søsken som ringer lillesøsteren sin hver gang det skjer noe stort i livet. Hun har alltid vært en stor gledesspreder i familien og vår lille klovn. Vi tuller ofte og kaller henne dritten i midten, det er en vel kanskje litt slemte og si men hun skjønner hva vi mener. Håper virkelig at hun endag blir frisk, selv om hun aldri blir 100% frisk, har hun kommet veldig langt allerede og jeg ser veldig frem til den dagen vi kan spise en god middag sammen igjen.

  • 64

    Det som skulle bli noe av det beste jeg skulle oppleve, til å ende opp med å bli et rent mareritt. Så lenge jeg kan huske hadde jeg alltid gledet meg til russefeiring, alle historien mine eldre søsken hadde fortalt. Om at denne feiringen er noe av det morsomste og fantastiske de hadde opplevd, mye latter og fanteri med god venner. Store fester og bra konserter, dette er noe som skulle nytes for alt det var verdt.

    Jeg fikk oppleve mye av russefeiringen for det den var verdt, hve dag var en ny dag med latter og festing. Men det skulle fort snu seg fra latter til tårer, fra drikking til å måtte være edru. På noen minutter var det fra festing til voldtekts-mottaket, og bli tatt alt av tester som over hode var mulig. Ble samlet inn DNA fra alle sårene, ble også samlet inn DNA fra mitt underliv. Det var den verste testen jeg måtte igjennom, for jeg var så sår nedentil. Jeg begynte å gråte under den undersøkelsen. 

    Det ble tatt bilder av alle sår og blå merker, jeg måtte gi fra meg alt jeg hadde på meg av klær. Vi holdt på i flere timer med undersøkelser, men jeg viste at dette var noe jeg måtte bare klarer meg igjennom. Grunnen for at jeg har valgt å skrive dette innlegget, er fordi jeg vil at alle som skal være russ må vite at det kan skje med alle. Det kan være akkurat deg som blir det neste offeret, på grunn av en voldtekt har jeg vært sykemeldt i to og et halv år. 

    Til alle foreldre som har et barn som skal være russ, sett dere ned å snakk med dem om hvor farlig det kan være. Om at de aldri skal gå alene, om dette med å være forsiktig med alkohold. Det finnes ingen ting som kan fjerne den smerten og skamfølesene jeg har hatt, alle søvnløse nettene og alle marerittene. Det å skjule alle sårene og sporene som var på kroppen min, jeg skulle være så sterk. Men innerst inne var jeg helt ødelagt. Gjør alt dere kan for at akkurat du skal slippe å gå igjennom det her. 


    // Bildene er sminket

    Husk å bli med på min konkurranse uken blogg TRYKK HER!!  for å komme direkte til konkurransen.