lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

15
Det føles nesten litt rart å skulle skrive dette. For om vi bare går ett år tilbake, så hadde denne tiden for meg vært helt jævlig. Jeg låste meg inne, klarte ikke gå ut døren, eller for å si det rett ut: ikke ut av min egen soveromsdør engang. Jeg var livredd for å se noen i russebukse eller bare et bilde av en russ. Fordi jeg visste med en gang hva slags vonde minner som kom til å komme frem. Russebukse for meg er noe helt annet enn hva det er for de fleste, eller kanskje nesten alle andre. Dette er en tid som skal feires, nytes og bare drikke seg full, rulle og feire at man snart er ferdig med 13 års skole gang. Og jeg unner alle å feire dette, fordi dette er noe som skal feires, spør du meg. Men om vi bare går et år tilbake i tide, altså russetiden som var i fjor. 

Da var jeg et vrak. Jeg klarte bare ingenting, bare synet av en person i en russebukse fikk hjertet mitt til å stoppe, klumpen i halsen kom og kroppen min bare sviktet. For minnene kom frem med en gang. Denne perioden når russen feirer, har vært så utrolig tung for meg de siste fire årene. Så alt for tung, at jeg nesten ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive det. For bare det å se en person gå med russebukse, fikk alle de vondeste minnene mine til å komme tilbake. Jeg tror nesten ikke det gikk en eneste natt hvor jeg ikke drømte om det som skjedde med meg. Det var som å oppleve en voldtekt hver eneste natt, noe som ødela hver eneste dag for meg. Det skulle bare så lite til, bare det å se en russebukse var nok.

Jeg trodde vel aldri jeg skulle skrive dette innlegget. Fordi jeg egentlig trodde at for hver russetid som kommer hvert år, skulle det fortsatt bli like vanskelig. Men nå så ser jeg ikke på det på samme måte. Det å se en person i russebukse, som jeg har gjort en del ganger allerede til nå i vår ? og ikke bare noen få, jeg har sett mange nesten hver eneste dag. Og de samme tankene og frykten er der ikke lengre. Jeg føler ikke på det samme såret som jeg gjorde før. Jeg har enda ikke hatt et eneste mareritt om det. Og jeg vet at dette er et tegn på at mine sår begynner å gro.

Ja, det tok sin tid, alt for lang tid spør du meg. Men dette er ikke noe jeg kunne kontrollere selv. Jeg kunne ikke bestemme over hvordan jeg skulle reagere og ikke, selv om jeg innerst inne kunne ha ønsket det. Hvem ville vel ikke ønsket det? 

Men det er bare ikke sånn kroppen og hodet vårt fungerer. Når noe er et sårt minne for deg, så kan man ikke noe for hvordan reaksjonene blir. Jeg hatet denne tiden av året, jeg hatet den mer enn jeg noen gang har hatet noe før. Fordi jeg aldri likte den personen jeg ble. Jeg hatet å stenge meg selv inne, jeg hatet å alltid få en klump i magen bare av å se en russ. Det var nesten som om hodet mitt ikke fungerte, alt bare stoppet opp uten at jeg selv klarte å gjøre noe med det. Men det jeg hatet mest av alt, må være alle marerittene som kom med det. 

Nå tror jeg for første gang på ordene jeg har sagt så alt for mange ganger: Tiden leger alle sår. For dette er første gangen jeg ikke har reagert. Kanskje noen av dere trodde de vonde minnene var grunnen for at jeg var så lenge syk som det jeg var, men det kan jeg love dere at det ikke var. Jeg var syk, og hadde problemer med en del nivåer i kroppen. Veldig kort fortalt, så gjorde dette slik at kroppen min ikke leges på samme måte som alle andre sine kropper ville gjort. Jeg har vel valgt å ikke skrive om dette, fordi jeg ikke har klart å dele dette med min familie eller venner. Grunnen for det er at det siste jeg vil, er at de skal bli bekymret for meg igjen. Fordi det føler jeg de har vært nok, mer en nok faktisk. 

Så derfor var det "lette" valget å bare si jeg var syk og ikke følte meg helt i slag når det kom til humøret. Og ja, jeg ble i kjempedårlig humør av å være syk, fordi jeg kun satt hjemme. Jeg gjorde jo ingen ting på dagen, noe som ga meg alt for mye tid til å tenke over alt og ingenting. Men selv om jeg nå i år bare satt hjemme i starten av russetiden, er faktisk ikke de vonde minnene noe jeg har tenkt over nå. Denne gangen skal det ikke knekke meg. Jeg skal klare meg igjennom denne tiden, for nå kan jeg endelig si og mene de ordene jeg alltid har sagt. Tiden leger alle sår. Noen sår tar bare lengre tid å leges enn andre, men gir man det god nok tid, så skjer det etter hvert.
 

//bilde er sminket, for å få frem skadene jeg selv aldri klarte å ta bilde av. 
  • 31

    Noe jeg kjenner irriterer meg utrolig mye, er når folk skal skrive om temaet abort når de selv ikke har vært i denne situasjon. Det er så altfor lett å dømme, lage seg en mening og tro noe om de som har tatt dette tunge valget.

    Jeg prøver å sette meg inn i deres situasjon, som ikke selv har måtte ta dette valget. Men på en måte klarer jeg bare ikke skjønne hvordan man kan si man er imot det, eller hvordan man kan dømme en som måtte ta dette valget. Bak hver abort finnes det en historie, en mening og en grunn for at man valgte å gjøre som man gjorde. Abort er aldri et lett valgt for noen, noe jeg tror det er lett å glemme oppi alt dette. Det er så lett å bare si jeg er imot, eller jeg ville aldri valgt å gjøre enn sånn forferdelig ting selv. Det er helt greit, men man må jo klare å forstå at dette for mange er den eneste løsningen, eller den beste løsningen som gjør at man faktisk ikke hadde noe annet valg. 

    Jeg tror nok at jeg brenner så mye for denne saken fordi jeg selv har sittet i denne situasjonen. Ikke bare en gang, med hele to ganger. Begge gangene var like jævlig, tøft og vanskelig. Et valg jeg kunne ønske jeg aldri måtte ta, eller måtte gjennomføre. Men sånn ble det bare ikke for meg.

    Det at jeg allerede som 14-åring måtte ta dette valget, burde jo i seg selv si at dette er noe som ikke er lett. Jeg var kun et barn, som ikke klarte å passe på meg selv en gang. Hvordan skulle jeg da klare å passe på et nyfødt barn? For å være helt ærlig så tror jeg ikke at det er meningen at noen som er 14 år skal måtte ta på seg dette altfor store ansvaret. Man er ikke er voksen, ikke fått smakt på hva livet har å by på, eller klarer å passe på seg selv. Det er jo en grunn til at foreldrene har ansvaret for barna sine til de er 18 år. For det er da man kan kalle seg selv for voksen. Før det er man faktisk bare et barn. 

    Men ja, jeg syns det er helt fantastisk gjort av de som blir gravide når de selv bare er et barn, for så å velge å beholde det. Bare det tar jeg av meg hatten for. Når du selv tar på deg det ansvaret, og jeg tror mange kan klare det, men det gjelder jo ikke for alle. Det er ikke alle som er klare for å bli mor når de er 13 år. Jeg vil vel tro at for de fleste så er man ikke klar for dette, sånn som jeg selv ikke var. Til tross for at jeg var et barn da jeg tok denne avgjørelsen, så tror jeg faktisk at det var det mest voksne valget jeg kunne tatt for meg selv.

    Så kommer vi over til det jeg alltid får spørsmål om. Angrer du? Tenker du ofte på det? Hadde du tatt de samme valgene som du gjorde da, om du kunne gjort det igjen? 

    Om jeg angrer, ja det gjør jeg, men ikke av den grunnen som sikkert mange tror. Jeg angrer fordi det var et helt forferdelig valg å ta. Alt dette var en opplevelse jeg ikke unner noen på den alderen å måtte gå igjennom. Men jeg angrer ikke for at jeg gjorde det for meg selv. For jeg visste fra første stund den graviditetstesten viste positivt, at jeg ikke var klar for det. Om jeg tenker på det ofte er også et av spørsmålene som ofte går igjen. Ja, det gjør jeg, jeg tror nesten ikke det går en dag uten at jeg ikke tenker på det. Datoene jeg skulle hatt termin, er alltid to utrolig såre dager for meg. Men det var tyngst i starten, nå er det tanker som jeg på en måte klarer å leve med. Tiden rett etter så gråt jeg bare jeg så et barn, og ble minnet på hva jeg hadde gjort. Ennå er det et sårt minne, men på en annen måte, om jeg kan si det slik. 

    Ville jeg tatt de samme valgene i dag, om jeg kunne forandret på det jeg gjorde, så er også dette svaret ja. Jeg var ikke klar for å bli mamma da  jeg var 14 år. Den andre aborten jeg måtte ta gjorde jeg ikke fordi jeg ikke var klar, men på grunn av det destruktive forholdet jeg var i. Jeg kunne bare ikke gjøre dette mot meg selv. 

    Jeg tror nok det jeg vil frem til med alt dette, er at abort aldri er et lett valg. Det er tung og jævlig, noe som nok er vanskelig å forstå om man selv ikke har vært i samme situasjon. Men prøv å tenk dere om neste gang dere vil si en mening om alle som har måtte gjøre dette. For det er en historie bak hver abort.

  • 14

    Kroppen min stivnet. Det var nesten som om jeg ikke vil gå inn de dørene på nytt. Jeg måtte trekke pusten. Jeg tror faktisk jeg holdt pusten da jeg gikk inn. Det var en del av meg som ikke ville være meg selv der å da. Da jeg først hadde kommet inn dørene, kjente jeg meg så godt igjen. Jeg var til samtaler der en gang i uken etter overgrepet, men da hadde det jo ikke gått opp for meg hva det var som egentlig hadde skjedd. Da gikk jo alt bra. Jeg skulle jo takle dette alene. Jeg tengte ikke noen å snakke med. Jeg sa nesten ingenting under de timene jeg var der for oppfølging.

    Jeg tror det som gjorde så utrolig vondt for meg, var det at jeg så for meg den jenta som kom inn banket opp og helt ødelagt. Som ba om hjelp, men som ikke ble trodd av den første personen jeg møtte på voldtektsmottaket. Jeg så for meg den jenta som egentlig hadde det utrolig bra, var klar for å bli ferdig med skolen og starte på sitt drømmestudie. Det var som om hele livet mitt var planlagt. Så endte jeg opp der, og alt bare raste rett foran øynene mine uten at jeg faktisk forsto det selv. Jeg så ikke alle disse årene for meg. Med sykdom og et rent helvete. 

    Jeg satt igjen med en følelse av å føle meg tom. Det er veldig rart å skulle beskrive dette, fordi dette er bare så utrolig sårt for meg. Men på en måte føles det riktig. Jeg tror, eller jeg vet at jeg trenger dette for å komme meg videre. Jeg kan ikke la frykt hindre meg lengre, eller hindre meg i å leve. Det innbærer desverre at jeg må igjennom ting jeg kunne ønske at jeg skulle slippe, men jeg tror ikke jeg kommer til å finne de svarene jeg trenger, uten å ha gjort dette.

    Dette kan nok høres veldig rart ut for mange, det at jeg faktisk valgte av egen fri vilje å dra tilbake til dette stedet, som har utrolig mange vonde minner for meg. Jeg vet at dette kommer til å gjøre meg sterkere. Det er så mye fra den natten jeg ikke husker. Det er så mye som har blitt fortrengt, som sykdommen min bare har tatt bort fra minnet mitt. Jeg føler ikke at alle brikkene faller på plass før jeg får dette ut av verden.

    Jeg kjenner at det blir vondt å få hele journalen min. Med bilder, alt av bevis, beskrivelse og alt som ble sagt og gjort den natten. Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ikke skal la dette stoppe meg mer. Det skal ikke få ødelegge flere minutter, timer, dager, uker, månder eller år av mitt liv. Nei, det har tatt fra meg så mye. Så mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal få beskrevet det. Jeg mistet jo hele meg selv, alt bare forsvant. En natt av livet mitt ødela alt for meg. Det knakk meg i tusen biter, biter jeg nå må få til å falle på plass igjen.

    Dette er så sårt. Tårene bare renner mens jeg skriver dette. For meg er dette en måte å samle alle tankene mine på, få det ned svart på hvitt. Fordi det er ikke min skyld at dette skjedde. Jeg har lagt alt av skylden på meg selv. Sett på meg selv som grunnen for alt som har skjedd. Kanskje det var det letteste å gjøre? Kanskje det er derfor jeg ble så syk som det jeg ble? Fordi jeg la dette på meg selv, men er jo ikke min skyld i det hele tatt.

    Det er første gang kan si disse ordene, og faktisk mene de. Jeg har sagt de mange ganger, men for å være helt ærlig har jeg aldri ment dem. For det er en ting å si de ordene, men det er noe helt annet å faktisk skal mene dem. Det beviser jo hvor langt jeg har kommet. Selv om jeg har det veldig bra om dagen, bet jeg at det er mye jeg må igjennom for å komme meg videre fra alt dette. De små skrittene jeg må ta, men også de tyngste skrittene. 

    Jeg har en lang prosses foran meg nå, men jeg er klar. Jeg er klar for vinne over meg selv, ta tilbake mitt eget liv, alt som ble tatt fra meg. Lisa, dette er ikke din skyld. Det er begrensinger på hvor mye en person skal klare å takle her i livet. Jeg falt, jeg falt helt til bånn. Men når du først har møtt bunnen, så kan det bare gå en vei, og det er oppover. Med små skritt skal jeg klare dette, og dere skal få være en del av det. En Lisa uten filter som skal dele alt. Denne kampen kan jeg kjempe for meg selv. For første gang skal jeg ikke gi opp. Jeg skal fortsette å kjempe, til jeg har klart å vinne.

  • 18

    Dette er alltid det store spørsmålet. Når er riktig tidspunkt å fortelle noen om et overgrep? Jeg tror dette er en av de største grunnene for at jeg sliter med å finne kjærligheten. Jeg vet aldri når det passer å fortelle en slik ting. I mitt hode så vil jeg fortelle det fra dag en. Ikke fordi jeg tror det er best, men fordi da vet de det fra starten. Jeg vet at det kan være tungt for et annet menneske å bære, og at det menneske ser på deg annerledes. Jeg er alltid like redd for å miste noen med en gang de får vite om alt i min bagasje. Og det er ikke akkurat lite bagasje det er snakk om heller. Alle mennesker reagerer forskjellig, og det er det som skremmer meg mest. At man aldri vet. Kommer denne personen til å forlate meg? Droppe meg, eller bare ikke klare alt det som følger med meg? På en måte er jeg jo sterkere, friskere og takler mine egne problemer selv. Jeg trenger ikke en som skal gå i mine sko, men en som heller kan være der for å støtte.  

    Jeg tror, eller jeg vet at dette er noe som skremmer meg mest. Fordi jeg allerede mistet en gutt jeg var utrolig glad i etter overgrepet. Det ble rett og slett for mye for ham å takle. Det forstår jeg, fordi jeg forandret meg. Jeg var ikke lenger den Lisa han ble kjent med. Jeg var ikke klar over det selv, for alt skjedde egentlig uten at jeg selv valnøtter det, og jeg så det heller ikke den gangen. Men nå ser jeg det, og forstår det på en måte. Det er så sårt å miste noen du bryr deg så mye om, når du allerede har det så vondt fra før. Men når jeg selv ikke egentlig skjønte at jeg hadde det vondt, og latet som om alt var bra, gjorde jeg bare vondt verre. Det å skulle dra en person ned sammen med meg, var noe jeg overhodet ikke hadde lyst til. Jeg gråt og gråt, men jeg ser jo nå at det var for det beste for begge to, om jeg kan si det på den måten. Nå som jeg kan se hele bildet med andre øyne, er jeg den jenta som ikke skjønte selv hvor vondt hun hadde det.

    Jeg ser jo så mye mer nå enn det jeg gjorde før. Jeg ser nå hvordan jeg forandret meg, hvilken person jeg ble. Eller, jeg var ikke en person, jeg var bare en jente som strålte på utsiden, men sakte med sikker døde på innsiden. Det er rart, vondt og sårt å snakke om. Men det er den tunge sannheten, og dette er noe jeg først har klart å se i ettertid. Jeg sitter alltid igjen med det store spørsmålet, skal man fortelle, burde man fortelle? Jeg har ikke noen fasit på det. Jeg vet faktisk ikke hva som er riktig og ikke. På den ene siden vet jeg at alt er bedre når det kommer fra min egen munn enn at man får høre det av noen andre. Men så er den delen av meg som er livredd. Livredd for hvordan noen skal reagere. Blir jeg forlatt igjen, fordi jeg kommer med for mye bagasje? Jeg klarer egentlig for først gang på alle disse årene å se det fra den andre siden også, ikke bare min egen. Nå klarer jeg å sette meg inn i andres situasjon. At om noen hadde fortalt meg en slik historie, hvordan ville jeg selv reagert når jeg aldri har vært borti noe slikt før?

    Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Om dette med kjærlighet. For det er jo verdens beste følelse. Men kan også være verdens verste. Jeg har opplevd litt av alt. Vært borti mye rart, noe som gjorde meg vondt både psykisk og fysisk. Jeg har også vært borti mye godt. Jeg vet jo at kjærlighet kan gi deg så utrolig mye, og den følelsen er så bra. Etter mitt siste seriøse forhold fikk jeg virkelig øynene mine opp. Jeg har blitt meg misbrukt, såret og sittet igjen med arr på både utsiden og innsiden. Jeg skjønner ikke hvordan en person kan si, jeg elsker deg, for så å gjøre deg så vondt. Det å elske noen har nok en annen betydning for meg enn for mange andre. Når de ordene kommer ut fra min munn, da skal man ta det til seg. For det skjer utrolig skjeldent.

    Jeg vet både dere lesere, venner og familie spør meg, når kommer det en ny gutt Lisa? Jeg har bare smilt av det. Sannheten er at det kommer når jeg er klar for det. Når det er en gutt som virkelig åpner mine øyne, da tror jeg også at jeg kan åpne meg på nytt. Prøve på nytt. For det er viktig å ikke dømme alle bare fordi noen har gjort deg vondt. Det betyr ikke at alle andre kommer til å gjøre det samme. Jeg prøver heller å tenke at nå som jeg har opplevd så mye vondt, så må da det vel være min tur for å slippe det igjen. Det er den innstillingen jeg må ha, og det er den tanken som kommer til å gjøre at jeg tør å satse igjen. Ja, jeg kommer nok til å bruke lengre tid på å åpne meg og kjenne på kjærlighet igjen. Jeg vet bare at den dagen det skjer, så kommer det til å være verdt det.

  • 35

    Jeg sa at jeg skulle skrive et eget innlegg om alt som skjedde i går. Jeg fikk en telefon ganske tidlig på morgenen i går fra et ukjent nr. Så smart som jeg er så la jeg på, fordi jeg trodde det var en telefonselger. Så får jeg en melding rett etter hvor det står at det er en dame som er redaktør for nettavisen som prøver å få tak i Lisa bak bloggen Lisarorvik. De hadde blitt tipset om et innlegg fra meg. Jeg ringte opp med en gang. Da kom det frem at det var noen som hadde sendt inn mitt innlegg til dem. De mente det var så bra og at det burde nå ut til flere. Jeg fikk høre at det var noe av det beste jeg har skrevet. Jeg ble bare så utrolig glad. Akkurat dette innlegget har jeg jobbet med i flere dager. Jeg har gått inn og ut, skrevet litt, slettet litt, lagt til litt og jobbet i flere dager. Dere kjenner dere sikkert igjen på dette med å jobbe hardt med et innlegg. Så det at akkurat det innlegget ble delt av nettavisen i går var bare utrolig viktig for meg.  

    Jeg trodde først de bare skulle dele det fra sin Facebook side hvor de har en egen side der de deler forskjellige blogginnlegg. Men de ville dele det fra sin avis, altså sin hjemmeside. Så det var noe nytt for meg. Men herregud så mange som har lest dette innlegget. Jeg er nesten litt i sjokk, for å si det rett ut. Men det var jo det som var meningen med dette innlegget. Målet var å nå ut til flest mulig, og det må jeg jo innse at jeg har klart. Selv om det er vanskelig for meg å dele så personlige ting, har jeg på en måte fått så mye tilbake for det. Om min historie når ut til noen av de som er russ i år, så har jeg nådd mitt mål. Bare det å få jenter og gutter til å tenke seg litt mere om, og skjønne at dette faktisk kan skje deg også, så kanskje vi slipper så mange av disse sakene dette året. Vi må stå sammen for å få fokus på dette temaet. 

    For meg personlig er det utrolig bra at en så stor nettavis valgte å dele det. Ikke fordi jeg får stor trafikk på min blogg, men det at det faktisk kan hjelpe noen andre der ute. Det siste jeg vil her i verden, er at en annen jente må gå igjennom det samme som meg. For det er ikke et liv noen vil leve, tro meg, jeg ville jo ikke leve det selv. Så det at mine ord kanskje kan hjelpe noen der ute er det som viktigst for meg. Det har vært mitt største mål med denne bloggen fra dag en. Jeg har jo også jobbet mye for å få frem at dette med at psykiske lidelser ikke er noe å skamme seg over. Det er greit å slite psykisk. Man er ikke er alene om det. Jeg føler det er altfor mye snakk om hvilken farge på smoothien jeg drakk til frokost i dag på den fine restauranten, eller alle timene hos frisøren. Ja, det å ha en blandet blogg er positivt, men vi må prøve å få perspektiv på hva det er som er viktig her i verden, hva som kan hjelpe andre. Dette er viktig for meg iallefall. 

    Jeg tenker at alle stemmer teller, uansett hvor mange eller få lesere du har, så betyr alle sin stemme noe, og det er opp til deg hvordan du bruker den. Jeg håper og tror at jeg kanskje kan hjelpe andre der ute. Det er mitt store mål. I går gikk jeg egentlig rundt og var litt urolig. Jeg er klar over at med så mange og flere lesere, så følger også netthat med. Det sier jo seg selv, at jo flere som leser din blogg, jo flere meninger er det der ute. Du er mere utsatt for det. Jeg hadde nesten ikke tid til å sitte foran min pc i går, så jeg fikk ikke fulgt med hva som kom inn av kommentarer. Men fy søren så heldig jeg er, for jeg fikk ikke en eneste negativ kommentar. Det må jeg bare si tusen takk for. Det viser nok hvor viktig dette innlegget var for mange. Jeg tror faktisk dette kan åpne øynene til mange der ute.Få fokus på det å passe enda bedre på seg selv og de rundt seg. 

    Fikk du ikke med deg innlegget på Nettavisen i går, kan du lese det HER!

  • 40

    Kjære russ.

    Ikke tenk samme tanke som meg. At en voldtekt, nei det skjer ikke meg. Jeg har vært der dere snart skal være. En russefeiring er en kjempefin og morsom opplevelse. Et minne for livet, som dere så absolutt skal feire. Dere har fullført snart 13 år på skole. Bare det i seg selv fortjener et stort klapp på skulderen. Men jeg vil prøve å nå ut til noen av dere. Om bare en av dere som er russ nå leser dette innlegget, så har jeg oppnådd noe. Om dette innlegget kan få bare noen av dere, eller mange av dere til å forstå og tenke mere over dette temaet, så har jeg nådd mitt mål. Jeg må ta dere med tilbake til 2013. Det er en del år siden, med det var da jeg feiret min russetid. Jeg leste saker på nettet, hørte fra familie, de på skolen og hvor enn jeg gikk, at det skjer mange voldtekter i russetiden. At jeg måtte passe ekstra godt på meg selv, ikke gå alene og alt det der. Ja ja tenkte jeg. Selv om dette har skjedd med mange så kommer jo ikke dette til å skje med meg. Hva er sannsynligheten for det?     

    Så kjære russ. 

    Ta de ordene på alvor. En voldtekt, en kveld kan ødelegge et helt liv. Som det gjorde for meg. Et sår som aldri helt kommer til å gro. Jeg vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvor jeg skal slutte. Det er så mye jeg vil si for at akkurat du skal slippe å måtte gå igjennom det helvete jeg gjorde. For det er ikke noe jeg vil at skal skje med noen andre der ute. Pass på dere selv, aldri gå alene. Ta de ordene på alvor. Jeg mistet fire år av livet mitt. Jeg mistet meg selv, sluttet å elske meg selv. Jeg ble en person uten følelser og tanker, som bare var i en kropp. Som ikke ville leve. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger. Alt for meg ble svart. Jeg ga opp meg selv etter en voldtekt i min russetid. Jeg skriver ikke dette for at noen av dere skal synes synd på meg. Alt jeg ønsker er at dere kanskje skal forstå hvor alvorlig dette er, hvor mye det faktisk kan ødelegge et liv. Ta det fra en som mistet alt. 

    Kjære russ.

    Ikke bare tenk på at det kan skade deg. Men det skader også alle rundt deg. Hvem ønsker å få beskjed om at din datter, søster, bestevenn eller kjæreste har blitt voldtatt? Ingen vil ha den beskjen, ingen vil se noen de bryr seg om gå igjennom dette. Ja, det er selvfølgelig størst påkjennelse for den som må gå igjennom det, men det er også tungt for alle rundt deg. Idet du tar på deg russebuksen, begynner en feiring som du vil huske og bli minnet på resten av livet. Men du er også mye mere utsatt for overgrep. Mest sannsynlig er du beruset hver eneste dag. Det er ikke til å legge skjul på at de som er beruset er mer utsatt for voldtekt. En russebukse er et tegn på alkohol i manges øyne. Mange fordi de selv har vært der, eller de bare vet at man drikker utrolig mye denne perioden. Pass på deg selv. Pass på de rundt deg, stå sammen. Alkohol gjør deg ikke bare mer utsatt for slike ting, men det svekker også din egen dømmekraft. Man tar kanskje valg man ellers ikke ville ha gjort. 

    Så kjære russ, hvordan skal jeg fortelle dere hvor mye det ødela meg? 

    Det å skal forklare kort alt jeg fikk gå igjennom er vanskelig. Det føles nesten umulig, for å si det sånn. Etter overgrepet utviklet jeg anoreksia, depresjon og angst. Jeg isolerte meg selv fra alt og alle. Jeg mistet venner, jeg mistet alt jeg hadde av drømmer. Måten jeg så på meg selv. Jeg hatet meg selv, og jeg hatet alt jeg hadde blitt. Jeg ville ikke leve. Jeg fikk ikke det livet jeg hadde drømt om. Alt ble snudd på hodet, på grunn av en kveld. Fordi jeg ikke tok de ordene på alvor. Dette med at det kan skje hvem som helst. For jeg var så sikker på at dette ikke kunne skje meg. Som jeg nevnte over, hva var sannsynligheten for det? Vel, den var vel større enn jeg trodde. Derfor vil jeg at du skal tenke over det. For det kan faktisk skje akkurat deg. Det er en liten sannsynlighet samtidig som en stor sannsynlighet for at dette kan skje akkurat deg, eller en av dine nærmeste. 

    Kjære russ.

    Ikke tro at en voldtekt ikke kan skje deg. Ikke tenkt den tanken, for før du vet det er det for sent. Ikke skriv i sanger at det er greit å gjøre dette. For det er faen ikke greit. Det ødelegger liv etter liv. Det er så utrolig respektløst å misbruke dette ordet på den måten. Jeg har ikke noe vondt å si om russ eller russefeiring, noe jeg håper dere forstår når dere leser dette. Men det at en russebuss valgte en låt som rettferdiggjør dette gjør meg fly forbanna. De skjønner ikke hvor mye det kan ødelegge et liv. Bare det å si de ordene i en sang, at det er greit å voldta jenter i russetiden. Jeg har ikke ord, jeg vet ikke hva jeg skal føle eller si. Annet enn at jeg blir så forbanna og lei meg. Det ødela mitt liv. Ikke la det ødelegge ditt også. Tenk over mine ord, for jeg deler dette i et håp om at en eller flere der ute skal slippe å måtte gå igjennom det helvete jeg gjorde.

    Gjerne del dette innlegget vidre, sånn at det kan nå ut til flere. Så kanskje vi alle kan gjøre en jobb, for at dette helvete ikke skjer med flere. Det er ikke lenge til en ny russetid. Det siste jeg vil er at en annen person må oppleve dette. 

  • 14

    Når man har slitt med en sykdom så lenge som det jeg har, så skader dette kroppen mye. Jeg fikk egentlig sjokk da jeg først fikk vite hvordan kroppen min hadde det innvendig. Jeg hadde ikke peiling på hvor mye man skader det indre ved å spise for lite over lengre eller kort tid. Jeg husker så godt mine første blodprøver som ble tatt.

    For det første klarte jo ikke sykepleieren å finne en eneste blodåre å stikke nålen i. Jeg var så undervektig at årene mine bare rullet under huden min. Jeg tror jeg ble stukket først ca. 20 ganger i venstre arm, for så å bli stukket 10 ganger i høyre. Til slutt måtte de tilkalle en spesialist. De klarte det rett og slett ikke. Svar på prøvene fikk jeg dagen etter. Det var vel først da jeg skjønte hvor stor skade jeg hadde gjort på meg selv. Alle nivåene i kroppene mine var helt unormale. Jeg fikk fort masse tabletter som skulle rett opp i dette. Det var vanskelig å følge med på hva som ble sagt for meg, for dette er noe jeg ikke visste noe om. 

    Jeg skjønte såpass at jeg allerede hadde skadet meg selv innvendig. Det var et slag i ansiktet da jeg fikk vite at noe var så faretruende, at om de ikke hadde sett dette nå, så kunne jeg fått hjertestans. Alt innvendig kunne bare stoppet å fungere. Uansett hvor alvorlig dette var, så stoppet det meg ikke. Jeg fortsatte å sulte meg selv, i håp om at jeg faktisk skulle dø. Det er tungt å innrømme dette for meg selv. Dette er nok noen av de tingene jeg har holdt for meg selv. Jeg klarte ikke snakke med noen om det, verken venner eller familie. Jeg visste at de hadde reagert. Selv om jeg var så syk at jeg ikke klarte å tenke på mye, så klarte jeg å tenke såpass langt, at de som bryr seg om meg, kom til å bli såret av å få høre det. Kanskje de skulle komme med forslag og løsninger, i håp om at jeg selv også skulle forstå alvoret i det.

    Før jeg ble satt på antidepressiva, var det egentlig bare et mål i hodet mitt, jeg ville dø. Jeg ville ikke leve, jeg klarte ikke leve. Jeg så ikke noen utvei, jeg så ikke lys i tunnelen. Livet mitt var sort, og det føltes som om jeg bare falt lengre og lengre ned i det sorte hullet for hver dag som gikk. For hver time, minutt, sekund som gikk ble det bare mørkere. Jeg var klar for å dø. Jeg hadde ikke noe mere å kjempe for. I mitt hode var dette den beste løsningen for alle rundt meg, som var glad i meg. Jeg trodde det var bedre for dem om jeg døde, enn at de måtte se meg ha det så vondt, med null glede i livet. Det var dette jeg trodde. Jeg ser jo i dag, at det hadde vært verre for alle rundt meg om jeg hadde lykkes med et av selvmordsforsøkene mine. Jeg tror de hadde strevd med å komme over det. Ja, det har vært fire mørke og jævlige år, men jeg er her enda.

    Jeg kjemper hver dag for å overleve, og se på meg nå. Jeg smiler og ler, jeg er en person igjen. Jeg er ikke et gjenferd uten følelser og tanker, jeg er faktisk et menneske som sprer glede. Jeg er et menneske som faktisk kan bli noe her i livet. Jeg kan også oppnå mine drømmer. Jeg ligger langt etter de fleste på min alder som snart er ferdige med utdanningene sine, eller allerede har funnet drømmejobben. Det må jeg bare akseptere. Det er tungt, det er egentlig helt jævlig for å være helt ærlig. Men hva skal jeg gjøre? Sitte å tenke på det, gnage på det, la det ødelegge meg. Eller jeg kan snu det, å tenke annerledes. Akseptere det, for så å komme meg videre. Jeg vet ikke helt hvem jeg er, hva jeg vil bli, hva jeg vil gjøre med livet mitt, men jeg kan for første gang se for meg en fremtid, en lys fremtid. Bare det er et stort steg i riktig retning for meg. Jeg vet at med tid faller alle brikkene på plass. 

    Uansett om det tar dager, uker, måneder eller år så må jeg være tålmodig. Tid har jeg nok av her i livet. En dag kommer jeg også til å få fin på plass. Når jeg gjør det, skal ingenting få stoppe meg. Da skal mine drømmer også gå i oppfyllelse. Først må jeg finne meg selv, for så å finne ut hva det er jeg vil med livet.

  • 24

    For å kunne komme videre fra en traume, må man først akseptere at det har skjedd. 

    Jeg vet ikke helt om jeg tror at tid leger alle sår, men bare du gir det en sjans kommer det til å gro til slutt. Jeg har gitt det dager, uker, måneder og år. Fortsatt føler jeg at såret ikke har grodd. Kanskje jeg bare må akspetere at såret er for stort og aldri helt vil gro. Kanskje blir det lettere med tid, men minnet kommer alltid til å være der. Det hjemsøker meg gang på gang i drømmene mine. Opplevelsen, følelsene, sårene, skaden og hvordan kroppen min reagerte. Jeg går igjennom det gang på gang. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli helt kvitt marerittene mine, men jeg har lært meg å leve med det og ikke la det øddelegge meg slik det gjorde før. Ikke bare de timene jeg våknet opp etter en slik drøm, men hele dagen og dagene etter var ødelagt. Det knuste meg. Jeg var et vrak etter det. Jeg taklet det dårlig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det.  

    Jeg vet egentlig ikke helt hvordan man skal takle en slik hendelse. Jeg føler ikke at det finnes noe fasitsvar på hvordan kroppen din vil reagere, eller hvordan en person skal takle et overgrep. 

    Jeg prøvde å sette meg i en bås. Jeg hadde bestemt meg på forhånd hvordan jeg skulle takle det. Det skulle ikke påvirke meg, for jeg var så sterk at ingen ting kunne knekke meg. Dette var det jeg trodde, og jeg levde på det lenge. Helt til alt smalt. Jeg møtte veggen. Jeg har vel aldri helt kommet meg etter det smellet, for å si det på den måten. Men den vonde sannheten var at jeg ikke hadde akseptert at det hadde skjedd. Jeg hadde ikke blitt voldtatt, jeg var ikke et voldsoffer. Jeg sier vel det samme til meg selv den dag i dag, men jeg kommer meg ikke videre. Jeg står helt fast. Det er grunnen til at sykdommen min har vært så sterk. Den sørget for at jeg ikke følte, og da trengte jeg heller ikke akspetere hva som hadde skjedd. Men nå må jeg faktisk gjøre det. Jeg må begynne å akspetere det for at jeg skal komme videre. Jeg kommer ikke videre før det. Jeg blir stående bom fast.

    Ja, jeg har mistet fire år, fire lange, tunge, mørke og jævlige år. Fire år høres kanskje ikke så mye ut, men for meg så virker som et helt liv. Jeg har gått glipp av så mye. Alle rundt meg har kommet seg videre, utviklet seg, mens jeg ikke har fått gjort noe de siste fire årene.

    Det er tungt, det er helt jævlig å svelge og bare skrive. Jeg fyller 23 år i år, men i hodet mitt føles det som jeg skulle fylt 19 år. Det føles bare ikke rett, for å si det rett ut. For disse årene har forsvunnet fra meg. En kveld ødela livet mitt. Det er tungt å tenke at jeg alltid må bære på dette. Det store arret jeg har under haken er en påminnelse hver eneste dag om hva som skjedde den natten. Bare det lille arret gjør vondt. Jeg klarer ikke at noen skal ta meg på haken. Det er er sårt sted for meg, et sårt sted som ingen skal røre. Bare det å sminke meg for å skjule det er et helvete i seg selv. Jeg vil jo være den sterke jenta som klarer dette, men jeg er ikke den jenta. Jeg har så lyst til å si til alle som har gått igjennom det samme at dette klarer du. Men hvordan skal jeg kunne si det, når jeg selv ennå ikke har klart det? 

    En dag kan jeg kanskje si de ordene. Kanskje en dag kan jeg hjelpe en annen jente som må gå igjennom det samme som meg, å si at det blir bedre med tid.

    Jeg tror jeg trenger å akseptere at det som har skjedd, det har skjedd. Det ligger i fortiden, men det føles ikke sånn. Dette er noe jeg jobber med. Jeg jobber hardt med dette hver eneste time i behandling, og jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg hadde hadde hatt det mye bedre om dette ikke hadde skjedd. Da hadde jeg faktisk vært ferdig utdannet nå. Den følelsen er vond. Da hadde jeg ligget på lik linje som alle de andre rundt meg på samme alder, men det er ikke sånn min situasjon er. Livet mitt har stått på pause fordi det måtte det. Jeg var så syk at jeg ikke hadde noe annet valg. Det er først nå jeg kan starte mitt liv. Greit, jeg ligger etter, men jeg kan ikke henge meg opp i det. Jeg må akspetere det for å komme meg videre. Jeg må akspetere at voldtekten skjedde for å kunne komme meg videre. 

    Det vondt, og jeg vet ikke helt når jeg er klar for det. Men det må skje i nær fremtid, for det er dette som holder meg tilbake akkurat nå.

  • 26

    Det har ennå ikke helt gått opp for meg at jeg var i avisen. Det var et utrolig stort steg for meg å ta, men det føltes riktig å gjøre det. Artikkelen har blitt lest av veldig mange, noe jeg setter utrolig stor pris på. Det er en historie som burde komme ut, for jeg vet det finnes mange som sitter i samme situasjon som meg. Jeg vet at om jeg hadde lest denne artikkelen om en annen, så hadde jeg ikke følt meg så alene. Jeg vet at min blogg ikke er en stor blogg, og at jeg ikke har flere tusen lesere, men jeg har en god del lesere. Jeg vet at min stemme teller og er viktig, og at det er viktig å bruke sin stemme på noe som er viktig. Dette er min måte å dele alle mine tanker og følelser. Bloggen har for meg vært en stor del av min vei mot å bli frisk. Jeg hadde aldri trodd at en blogg kunne hjelpe meg så mye som den faktisk har gjort. Men jeg er glad for at jeg startet denne bloggen. Det er noe jeg er utrolig stolt av.

    Jeg fikk meg et stort sjokk da jeg kjøpte avisen med min historie. Journalisten som intervjuet meg hadde allerede fortalt meg at dette kom til å være en stor del av avisen når den skulle komme ut. Han hadde sagt at det kanskje var snakk om at jeg også skulle på forsiden, men jeg fikk sjokk da jeg så et stort bilde av meg. Dette er en avis jeg kommer til å ta vare på. Dette er en stor del av meg. Det er et tegn på styrke at jeg klarte å gjennomføre dette, og det er jeg stolt over. Jeg vet at jeg kan se tilbake på denne artikkelen, og vite hvorfor jeg ennå kjemper min kamp. Det gir meg motivasjon og styrke til å forsette. Det krever mye å kjempe for seg selv, for det er ingen andre som kan kjempe min kamp for meg enn meg selv. Jeg skal aldri gi opp meg selv. Jeg er midt oppi denne kampen som jeg en dag skal vinne. 

    Jeg fant en glede da jeg var helt på bånn, og ikke så at det fantes noe lys i tunnel for meg. Jeg fant noe jeg elsker, noe som har gitt meg en grunn for å stå opp hver morgen. Denne bloggen er viktig for meg, og mine lesere betyr så mye for meg. Jeg setter så stor pris på hver eneste en av dere. Dere som heier på meg gir meg motivasjon til også å kunne heie på meg selv. Det er en glede å lese igjennom kommentarer fra dere. Jeg vil bare at dere skal vite at dere alle betyr så mye for meg, og dere gjør denne bloggen bare enda bedre for meg. Jeg har lenge gått og tenkt på hvem jeg er, hva jeg vil med livet. Det svaret har jeg enda ikke funnet. Men det jeg vet sikkert, er at denne bloggen kommer til å være en del av det. Jeg skal ikke gi meg med denne bloggen, uansett om jeg begynner i arbeid igjen når den tiden er inne. Dere skal få følge meg så lenge blogglysten er der, og nå er den helt på topp.



    → Så tusen takk for at akkurat du leser min blogg, det betyr så mye for meg. Hver eneste en av dere lesere, som heier på meg, støtter meg, å gir meg en oppmuntring i min kamp. Tusen hjertelig takk til akkurat deg.

    → Beklager for dårlig bilde kvalitet, jeg har enda ikke fått mitt nye kamera i posten. Så måtte dessverre bruke mobilen, men håper det nye kamera kommer fort.

  • 22

    Hvordan kan man glemme et overgrep? 

    Det er et spørsmål jeg ofte stiller til meg selv, hvordan skal jeg glemme den hendelsen som skjedde med meg? Jeg tror at i flere år så har jeg prøvd å glemme det. Jeg utviklet anoreksia fordi jeg ikke klarte å kjenne på følelsene etter overgrepet. Jeg skjønte ikke hvordan jeg kom til å reagere, eller hva som ville skje med meg om jeg lot meg selv kjenne på de følelsene. Jeg tror ikke vi er skapt for å skulle gå igjennom de følelsene som følger et overgrep. Jeg vet at det er den største grunnen til at jeg ikke har klart å vinne denne kampen. Innerst i meg er det noe som forteller meg at med en gang jeg blir 100% frisk, så kommer alle følelsene mine til å komme frem. Min anoreksia har holdt følelsene mine borte. Lite visste jeg at når jeg valgte bort de vonde følelsene, valgte jeg også bort de gode. Noen vil vel kanskje si at jeg tok den "lette" utveien, og gjorde slik at jeg slapp å føle noe som helst. Eller det blir feil av meg å si at jeg ikke kjente noe som helst, for jeg har gått igjennom et helvete. Jeg har kjent på følelser etter overgrepet, men jeg har ikke kjent på alle de verste følelsene.

    Det gikk aldri opp for meg hva det var som egentlig hadde skjedd.

    Før jeg klarte å innrømme det for meg selv, hadde jeg allerede utviklet anoreksia. Det var ikke et like stort problem å innrømme det for noen andre, men det å skulle akseptere det for meg selv var det tyngste. Det å måtte dele det med mine foreldre, venner, og familie var hjerteskjærende. Jeg visste at dette er noe man ikke vil skal skje med en person du bryr deg så mye om. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var for min familie å få telefonen fra voldtektsmottaket om at din datter har blitt voldtatt. Hvordan ska man reagere på en slik telefon? Jeg tror ikke det finnes noe fasit på hvordan man skal reagere, for det er noe man ikke kan kontrolere selv. Alt jeg vet er at måten jeg taklet dette på var feil. Jeg skulle latt meg selv sørge, gråte, hyle, og blitt full av sinne. Jeg skulle bedt om hjelp, men jeg vet at den delen av meg ikke var klar for det. Jeg merker at jeg er redd for å bli hundre prosent frisk, fordi da vet jeg at alle de følelsene jeg har fortrengt kommer til å komme frem. 

    Det skremmer meg. Bare tanken gir meg frysninger i hele kroppen.

    Jeg kan faktisk kjenne at klumpen i magen og halsen gjør at jeg har lyst til å kaste opp. Jeg husker så godt i starten når jeg fikk det samme spørsmålet hele tiden, hvorfor utviklet du denne sykdommen. Jeg svarte da at jeg ikke visste, men jeg tror en liten del av meg alltid visste grunnen. Jeg var ikke var klar for å dele den med noen andre. Jeg var ikke klar for at noen andre skulle vite. Selv om jeg tror de fleste rundt meg visste grunnen, men det hjalp ikke meg så mye når jeg selv ikke hadde akseptert det. Jeg tenkte alltid på hvordan alle rundt meg skulle takle at jeg var utsatt for et overgrep. Jeg glemte helt hvordan jeg selv skulle takle det. Jeg vet det ikke finnes noe fasit på hvordan man skal reagere, eller ikke reagere. 

    For å være helt ærlig vet jeg ikke om jeg er klar for å kjenne på de følesene enda, selv om det snart er fire år siden.

    Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før det såret kommer til gro. Ved å kjenne på de følelsene får aldri såret helt grodd. Jeg har mareritt om overgrepet ganske ofte, men jeg har funnet en måte å takle det på. I stedet for å la det ødelegge flere dager, har jeg funnet en løsning som fungerer for meg. Det gjør det ikke noe lettere, men jeg må bare akspetere at jeg selv ikke kan bestemme hva jeg skal drømme om. Jeg har lært meg å akspetere at det er bedre å drømme, enn å bruke tabletter som gjør at jeg ikke husker hva jeg drømmer om. For da blir jeg det "gjenferdet" igjen som jeg var en lang periode. Det er tungt å snakke om dette og skrive det ned. Og for ikke å snakke om hvor tungt det er å dele det. Men på en måte hjelper det meg. Det hjelper meg til å sette ord på følelser, i stedet for å holde alt inne i mitt eget hode.


    //bilde er av meg og sminket. 

  • 22

    Nå er det på tide å dele den store hemmeligheten jeg har måtte holde skjult for dere en stund, nemlig at jeg er intervjuet i avisen Østlandet Blad. Jeg ble kontaktet av avisen på,grunn av bloggen min. De ønsket å lage en artikkel om mitt liv, hvordan det er for meg å dele livet mitt på den måten jeg gjør, og snakker ut om tabu temaer. Det gikk mange tanker igjennom hodet mitt da jeg først ble kontaktet. Det var både skremmende og spennende. Men jeg bestemte meg fort få å si ja, fordi jeg synes det er viktig at disse tabu temaene kommer frem i media. Ikke bare fordi jeg vil at min historie skal bli lest av flest mulig mennesker, men for dem som sitter i samme situasjon som meg. Mange føler seg alene, og føler at få forstår hvordan de har det. Jeg har selv vært der, og følte meg så utrolig alene og ensom. Jeg trodde jeg måtte klare denne kampen alene, noe jeg var sikker på å klare. Det var utrolig tungt å skulle be om hjelp, og innse at jeg hadde et problem.

    Ingen trenger å gå igjennom en slik kamp alene. Det er som jeg har skrevet før ikke et tegn på svakhet å be om hjelp, men heller en styrke. For hver person som klarer å snakke åpent om disse tabu temaene, så kan det hjelpe en annen. Dette er noe av det som driver meg mest når det kommer til bloggen. For ja, det er kjempetøft å skive om sykdom på den måten jeg gjør, det gjør vondt å skrive og enda vondere å dele. Men jeg vet at det er så utrolig viktig, og at min stemme kan gjøre en forskjell. Vi lever i en verden hvor alle streber etter å være "perfekt". Men hva med oss som sliter psykisk, og som ikke helt passer inn i det perfekte livet alle skal ha. Det gjør oss ikke mindre verdt. Noen har strørre problemer enn andre. Alle burde vi egentlig bare være stolt av hvem vi er. Det er et stort steg for meg å ta, det å dele min historie med en avis, og det har vært en veldig positiv opplevelse for meg. 

    Journalisten som intverjuet meg fikk meg til å føle meg trygg. Dette gjorde det lettere for meg å dele så tunge ting, og jeg synes hele artikkelen ble kjempebra. Det var mine egne ord som kom frem, og artikkelen har allerede blitt lest av mange. Jeg ønsker å dele den med dere også, slik at dere også kan lese den. Del den gjerne, slik at den når ut til enda flere. Jeg håper å kunne hjelpe mange som sitter i samme situasjon, og som ikke tørr eller klarer å snakke om sine egne problemer. Mange tenker at jeg er den eneste her i verden som har det slik, derfor trenger ingen vite om mine problemer. De fleste av oss trenger å vite at de ikke alene. Vi må støtte hverandre i denne kampen. Så om dere tar dere tid til å lese artikkelen, setter jeg veldig stor pris på det.

    → Du kan lese hele artikkelen i avisen HER

  • 26

    Nei du er ikke gravid, du har bare lagt på deg. 

    Det er ikke til å legge skjul på, at fasen jeg går igjennom nå er tung og vanskelig. Det å skulle legge litt på seg høres kanskje ikke så vanskelig ut. Det høres kanskje til og med lett ut. Det er jo bare å spise mere god mat tenker sikkert de fleste. Hvem liker vel ikke det? Og jo, jeg liker også det, men sykdommen min dermot hater det. Den klarer bare ikke akseptere det på den måten jeg kunne ønske at den gjorde. Jeg vet så godt at dette bare er bra for meg. For hvert gram jeg legger på meg er det et steg mot å få en sunnere kropp. Jeg vet så altfor godt hvor mye denne sykdommen skader kroppen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt det til meg selv, hørt det av legen, mine behandlere og de rundt meg som bryr seg. Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har lest på nettet, bare for å få en bedre forståelse for min egen sykdom. Jeg leste til og med tre bøker om min egen sykdom da jeg var innlagt på sykehuset. Alt dette for å lære meg mest mulig, og for så å kunne jobbe meg ut av den.

    Det er skremmende å lese og se hva anoreksia kan gjøre med et menneske. Det at denne sykdommen er den mest dødelige av psykiske lidelser gjør det ikke noe lettere å sitte i denne situasjonen som jeg gjør. Det er så rart å tenke litt tilbake i tid. Da jeg satt og sa til min lege at jeg har et problem med mat, men jeg vet at med riktig hjelp kan jeg bli frisk fort. Jeg trodde faktisk at jeg skulle vinne denne kampene på noen uker. Nå sitter jeg her i samme situasjon etter tre år. Det jeg trodde skulle bli en "lett" kamp, viste seg å skulle bli en kamp som føles umulig å vinne. Jeg vet så godt at man aldri skal gi opp, og at denne kampen kommer til å ha oppturer, men også like mange nedturer. Og faktisk enda flere nedturer. Følelsen av å ikke lykkes med målene du setter deg, er bare en utrolig kjip følelse å må gå igjennom. De små skrittene i riktig retning er de skrittene som teller. En dag er det de skrittene som må til for at jeg skal vinne denne kampen.

    Jeg jobber med å legge på meg. For å være helt ærlig føles det nesten ikke ut som jeg gjør noe annet enn å spise. Det er helt greit for meg, men ikke for den syke delen av meg. Men nå er det jeg som har siste ordet, så sykdommen skal få lov å mene og føle alt den vil. Den skal ikke få lov til å stoppe meg. Nei, nok er nok. Jeg har kommet langt, men nå er det faktisk på tide å komme meg enda lengre. Men det at den gjør meg urolig, og får frem følelser jeg aldri har kjent på før, er ikke noe å legge skjul på. Det gikk faktisk så langt at jeg kjøpte graviditetstest. Det er en stor endring som skjer med kroppen min nå. Det å gå fra det at alle bein og knokler syntes og jeg så anorektisk ut, til å så se trent ut, med sixpack, flat og trent mage. Til og med min mage kan faktisk bule litt ut. Det kan nesten se ut som om jeg er gravid til tider.

    Det for meg er en utrolig stort overgang, og jeg trodde faktisk at jeg var gravid noen dager. Flere rundt meg hadde kommentert det. Tankene begynte å fly, jeg ble redd og begynte å tvile. Det gikk så langt at jeg dro ned til apoteket og kjøpte en graviditetstest. Jeg stod og stirret på testen. Men den kom frem negativ, noe jeg egentlig visste at den kom til å gjøre, men du vet jo aldri. Nå må jeg bare akspetere at kroppen min er i en stor utvikling, og at magen min ikke inneholder noe annet enn mat. Det er en stor overgang for meg. Maten legger seg jo i magen, så det betyr også at magen kommer til å endre hvordan den ser ut en god stund fremover. Kroppen min må få lov til å bruke tid på venne seg til å få mere mat. Jeg vet at med riktig trening kan jeg få den tilbake slik jeg ønsker. Men akkurat nå kan jeg ikke tenke på det. Akkurat nå må jeg bare tenke at dette er en stor overgang. Det skal ikke stoppe meg. Jeg skal gjøre det motsatte, nemlig å spise enda mer.

  • 30

    Jeg føler meg så alene. Det er nesten som om jeg lever i min egen boble. At det ikke finnes noen rundt meg, kun meg. Hvor er alle sammen? Jeg ser og hører dem. Men på en måte føler jeg dem ikke. Jeg føler egentlig ikke meg selv heller, annet enn at jeg er alene. Jeg tror jeg har lyst til å gråte, skrike og hyle. Men jeg får det bare ikke til. Det er ingenting som vil ut. Det bare forsetter å bygge seg opp, følelsen av å være alene. Jeg vet mange sier de er ensomme fordi de ikke har noen rundt seg, eller har noen å være sammen med. Jeg føler meg ikke sånn ensom. Bare alene, bare helt alene. Det er en rar følelse, en følelse jeg ofte har kjent på som syk. Fordi jeg ikke trodde noen andre skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg trodde ingen her i hele verden skjønte hva jeg gikk igjennom. Eller hvordan det var, eller alle følelsene som fulgte med. 

    Jeg trodde det var meg mot verden, at jeg var den eneste som hadde det slik. Det er rart å si at man føler seg alene og ensom selv om man har mange rundt seg. Jeg bor ikke en gang alene, men sammen med min søster. Så jeg har jo alltid noen rundt meg, eller jeg har nesten alltid noen rundt meg. Min søster jobber og er ganske så aktiv med alt mulig, så jeg er jo flere timer alene hver dag. Men jeg tror ikke det hadde hatt noe å si om jeg bodde med enda flere. Eller at jeg aldri var alene hjemme. Det hjelper ikke mot følelsen av å føle seg alene. Er jeg virkelig alene? Jeg kan spørre meg selv om det tusen ganger, og jeg vet jo svaret. Nei selvfølgelig er du ikke alene Lisa. Hvorfor føler jeg meg så utrolig ensom da? 

    Hvorfor har det seg slik? Er det sykdommen min som gjør det? Hvor kommer den følelsen fra? Er det bare meg som føler det slik? Er det flere av oss som har mange rundt seg men fortsatt føler seg alene? Sykdommen min har nok en stor del av denne følelsen, fordi den vil ha meg for seg selv. Den vil ikke dele meg med noen andre, og det blir litt for mye av bare meg selv. Hadde det bare vært noe positivt i  den sykdommen. Da hadde det kanskje ikke gjort noe at det bare var meg. Når det ikke er noe positivt med den, blir det tomt og tungt å bære. 

    Hadde den bare fortalt meg at jeg er bra nok som jeg er. Eller fortalt meg at det gjør ingenting om du vil kose deg med sjokolade, eller spise en god middag eller til og med to middager på en dag. Hadde den fortalt meg at jeg er fin, pen, snill, god, omtenksom. Alle de gode ordene, så kanskje jeg ikke hadde følt meg så alene at ingen kan se meg, fordi jeg er så forbanna stygg og fæl. Hold deg hjemme i dag Lisa, sitt i mørket! Skal du virkelig gå i de klærene, du ser jo så feit og stygg ut i dem. Den vonde lista er bare så altfor lang. Den tar aldri slutt. Det må alltid komme noe negativt. Den ene setningen etter den andre, den ene kommentaren etter den andre. Jeg kjenner meg virkelig så ensom. Hvorfor må jeg føle disse følelsene?

  • 22

    Jeg kjente det på hele kroppen, at det ikke er var mange dager til nyttårsaften. En dag som de aller fleste gleder seg veldig til, og det gjør jeg også på en måte, men på en annen måte. Denne dagen er utrolig vanskelig for meg. Jeg tror at uansett hvor mye jeg forbereder meg, eller hvor mye gruer meg, gleder meg, så kommer ikke denne dagen til å bli noe lettere. Jeg vet jeg er sterkere nå enn jeg noen gang har vært med alle mine år som syk, men fortsatt kjenner jeg at denne dagen ikke kommer til å bli som jeg hadde ønsket. Det er en del av meg som allerede har fortalt meg at jeg ikke fortjener, eller har noe å feire den dagen. Jeg blir alltid sittende igjen med det samme spørsmålet? Hva har jeg klart dette året, hva har jeg gjort dette året? Jeg må på en måte bare akseptere at mitt liv er annerledes enn de fleste rundt meg. At det andre har oppnådd dette året er noe jeg ikke kunne klart uansett, fordi jeg har en sykdom som gjør det utrolig vanskelig for meg. 

    Jeg tror for å være helt ærlig, at jeg alltid forventer for mye av meg selv. Jeg klarer på en måte ikke å akseptere at jeg har en sykdom som hindrer meg og som stopper meg til å klare det jeg vil klare. Jeg forventer for mye av meg selv hver gang jeg har en bra periode, uansett om det er en dag, en uke eller en måned, så forventer jeg at jeg skal bli frisk, at endelig er det min tur. At denne gangen kommer det ikke noen nedtur, at jeg er ferdig med å ha det vond. Uansett hvor bra jeg har det, uansett om alle følelsene mine forteller meg at jeg er lykkelig, stopper alt opp når det kommer til mat. Altså mat, herregud jeg føler meg så teit som skriver det. Mat som fiende, hvordan er det overhodet mulig? Ja, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv om det, mat Lisa? Det er bare mat, men det er mat som alltid stopper meg. Stopper meg til å ha en "frisk" kropp, stopper meg for å ha den energien jeg burde ha. Enda et år har gått, og jeg føler at jeg sitter i samme situasjon.

    Jeg kunne bare ønske at denne sykdommen ville gi slipp, for jeg føler meg ferdig. Ferdig med hele sykdommen. Den fører bare med seg dritt, tårer, isolering, skam, hat, følelsesløshet og fortvilelse. Allikevel er det en del av meg som ikke klarer å la den gå. Det er den delen av meg som vet at uten sykdommen så må jeg takle følelser. Kan følelsene være så vonde, at en del av meg vet at jeg ikke klarer å takle dem. Men for å komme meg videre, så må jeg takle dem. Jeg vet jeg ikke har skrevet noe på mange dager. Tror dette er den lengste pausen jeg har hatt fra bloggen så langt i løpet av hele min periode med blogg. Jeg har vært utrolig dårlig. Så dårlig at jeg ikke har hatt krefter til noe. Bare det å skulle få meg selv opp av sengen har vært et helvete. Jeg har vært så lei meg, grått hele tiden. Hver gang jeg er alene, så renner det tårer fra øynene mine. På en måte visste jeg at denne nyttårsaften kom jeg til å feire alene, men etter å ha blitt syk var det ikke snakk om noe annet.

    På en rar måte er jeg glad for det, fordi jeg ikke ville være rundt noen andre på denne dagen. Da alle andre fester og er glade, følte jeg meg knust. Jeg vet at hadde jeg dratt ut, drukket, og bare forsatt å drikke til jeg sovnet, hadde jeg ikke vært koselig å være rundt. Jeg vet ikke hvorfor denne dagen skal være så jævlig vanskelig. Det skal jo være en dag alle er glade. Men for meg fører den med seg så mye mer. Jeg kjenner på  skuffelsen over meg selv. Det gjør vondt, det er vondt å skuffe seg selv på den måten jeg gjør, men hvem vet? Kanskje neste år, da kanskje jeg også har noe å feire. Men i år følte jeg ikke det, i år er jeg skuffet over meg selv. Jeg vet at denne kampen jeg kjemper er noe veldig få forstår, eller noen i det hele tatt klarer å skjønne seg på. Det er jeg glad for, jeg er glad for at det er utrolig få som vet hvordan det er. Jeg unner ingen å gå igjennom det samme. Jeg unner ingen her i verden å måtte gå igjennom mitt liv dag for dag.

    Men jeg sier ikke at jeg har gitt opp meg selv, for det har jeg ikke. Jeg bare føler at dette året ikke startet bra for meg, men fy søren om jeg skal snu det. Greit jeg gikk inn i 2017 med tårer, og det er helt greit. Det er greit å ikke ha det bra, det er greit å kjenne på kroppen at du har bedre av å være alene. Det er faktisk helt OK, men det er hva du gjør fremover som kommer til å bety noe. Jeg må bare bestemme meg for at dette året skal bli annerledes. Når neste nyttårsaften kommer, skal jeg også ha noe å feire. Jeg tror jeg kan klare det, nei jeg tror ikke. Jeg vet at dette året skal bli noe helt nytt for meg.

  • 20

    Kjære Lisa.

    Jeg vet at dette året har vært tøft, med mange nedturer og tøffe kamper. Jeg vet at du ikke får gjort noe med det som har skjedd. Det som har skjedd det har skjedd. Det kommer alltid til å være en del av deg, og har satt et stort spor i den personen du er i dag. Men i stedet for å bruke tid og energi på å tenke på alle dagene som gått til sykdom, må man heller se fremover. Jeg vet kjære Lisa, at dette er lettere sagt enn gjort. I år skal du ikke love deg selv noe du vet du ikke kan klare. Ja du skal få sette deg mål. Store mål om du måtte ønske det, men mål som er realistiske. Det er viktig å ha noe å jobbe mot, strekke deg etter. For hvert mål du klarer, er du et steg nærmere å bli frisk. Uansett om det er museskritt, så er ett skritt frem et skritt i riktig retning. 

    Kjære Lisa.  

    Jeg vet ditt største ønske på nyttårsaften i fjor var å bli frisk, at dette året skulle bli annerledes. Du hadde et stort håp om at du skulle klare denne kampen du kjemper dette året. Men kjære Lisa, det er greit at det ikke ble som du hadde ønsket. Jeg vet du gruer deg like mye hver år til nyttårsaften, fordi du selv er så klar over at enda et år er godt bort til sykdom. 365 dager, det er mange dager det. Så mange dager du kunne blitt frisk på når man ser på det store bildet. Er år er utrolig langt. Når jeg ser tilbake på hele dette året så er det mange dager. Men når man sliter med en psykisk lidelse, så har ikke antall dager så mye å si. Selv om jeg kunne ønske at jeg bare knipset med fingrene og ble frisk. Eller at jeg kunne legge meg, for å si at i morgen når du står opp er du frisk.

    Kjære Lisa.

    Jeg vet du selv ikke tror at du fortjent å bli frisk, men det er ikke deg selv som snakker. Det er sykdommen din, for den vil ikke at du skal bli frisk. Den vil ikke miste kontrollen over deg, for da forsvinner den. Innerst inne så vet du det så godt, du vet så godt at du fortjener et like bra liv som alle andre rundt deg. Det finnes faktisk ie en eneste person her i verden, som ikke fortjene å være frisk. Du er en av de personene, du må bare klare å si det høy til deg selv. Ikke bare si det til andre eller skrive det her på bloggen, men faktisk mene det når du sier det til deg selv. Alle disse ordene klarer alle å si, men det som er vanskelig. Er det å faktisk mene dem, men det skal du klare å få til.

    Kjære Lisa. 

    Jeg vet så godt hvordan dette året har vært for deg. For første gang på lenge klarer jeg på en måte å synes synd på meg selv. For det er trist det jeg har gått igjennom. Men for å snu det helt om, så er du er fighter, en som aldri gir opp. Du har hatt dager der du ville gi opp, fordi du ikke følte du hadde mere å kjempe for. Men du gjorde det ikke, du bare fortsetter å kjempe. Det viser hvor sterkt du faktisk er. Du har ikke tatt den "enkle" løsningen med å ende ditt eget liv. Bare det for meg, viser hvor sterk du egentlig er. 

    Kjære Lisa.

    Du kan bli den personen du vil. Du kan oppnå alle dine drømmer og mål her i verden. Kanskje det ikke skjer om en uke, men hvem vet hva som skjer om en måned. Du trenger bare litt mere tid. Du må jobbe med deg selv først før du kan begynne å jobbe med drømmer og mål. Men en vakker dag er det din tur. Aldri slutt å tro på det. Aldri gi opp deg selv. Jeg vet så godt at du er lei av denne kampen. Jeg vet så godt at den sliter deg ut og snudde livet ditt på hodet. Dette har gjort at du er sykemeldt, og ikke får gjøre som alle rundt deg. Men den dagen vil komme til deg også. Bare gi deg selv litt tid. Med riktig innstilling kan du klare alt, det vet jeg du kan. Jeg har allerede sett mer enn du kanskje klarer å se selv, for jeg vet at den friske delen av deg Lisa kommer til å vinne.

    Kjære Lisa, aldri gi opp.

  • 20

    Har du noen gang våknet opp, og følt at du er i en fremmed kropp? At du ikke kjenner deg selv igjen, at du ikke vet hva som skjer med deg. Følelser og tanker bare forsvinner, og man sitter igjen med ikke å kjenne seg selv igjen. Jeg har lenge gått å ikke kjent på egne følelser og behov, fordi det er en annen ting som har tatt for stor plass. Jeg har ikke visst hva jeg ønsker eller ikke ønsker, hva det er jeg trenger og ikke trenger. Jeg har mistet helt følesen for hva som er godt for meg selv, alt bare forsvant. Fordi det er en del av meg som tar større plass. Jeg har følt meg helt tom, livet mitt føles flatt og grått. Jeg vet jeg er stille, snakker lite og sliter med å svare på meldinger og svare telefonen om noen ringer. Jeg sliter å svare søster som jeg bor sammen med bare hun spør om en ting. Jeg kan nok virke veldig stille på utsiden, men på innsiden er det fullstendig kaos. Et kaos som jeg selv ikke har kontroll over, et kaos så stort at det sliter meg helt ut. De få kreftene jeg føler jeg har, går til å måtte krangle med min anoreksia bare for at jeg skal spise. Bare et lite måltid er et rent helvete av en diskusjon.

    For hver sekund, minutt, time, dag, uke, og måned forsvant en liten del av meg, en liten bit av meg som ble tatt fra meg. Hver del var så liten at jeg selv ikke skjønte at de forsvant. Helt til jeg våknet opp og ikke kjente meg selv igjen, men jeg kjente igjen min sykdom. Anorekisa, depresjon og angst. Jeg mistet lysten til å kjempe, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle kjempe for. Jeg begynte å tvile på om jeg ville bli frisk, om jeg var klar for å bli frisk. Lysten til å gjøre noe som helst. Jeg savner gleden jeg hadde av bloggen, en grunn for å stå opp hver dag. Hver morgen jeg våkner er alt grått, selv om solen skinner. Alt er bare grått, trist og dødt. Alle de fargene jeg elsket å se, bare forsvant. Jeg vet at de er der et sted, men allikevel klare jeg bare ikke se dem. 

    Jeg endte opp med å våkne og ikke kjenne meg selv igjen. Jeg mistet troen på noe av det viktigste, nemlig meg selv. Jeg mistet troen på at jeg kunne bli frisk. For denne kampen virker bare så altfor stor, det føles ikke ut som en kamp jeg kan vinne. En kamp jeg skal klare å kjempe. Jeg føler bare ikke at jeg kommer videre. Jeg tar ett skritt frem, for å så ta to tilbake. Jeg har lenge gått og følt på en følelse av at jeg er mislykket, at jeg ikke får til noe her i livet. Ordene som går om og om igjen i hodet mitt, du er mislykket. Du får ikke dette til, du vil ikke kjempe for deg selv. De få drømmen jeg hadde for noen uker siden, har plutselig blitt drømmer jeg ikke drømmer om lengre. De bare forsvant. De ble bare hvisket ut. Jeg går rundt med en indre uro som gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Jeg har mistet matlyst, noe som har gjort at jeg ikke har noen krefter. 

    Hver eneste kveld når jeg lagt meg har jeg sagt de samme setningene til meg selv. Om og om igjen, de samme ordene. I morgen blir en bedre dag, i morgen skal du få noe ut av dagen. I morgen skal du våkne med et smil, i morgen skal bli en bra dag. Du legger deg og er kjempeoptimist. Du får ikke gjort noe med den dagen som nå er over. Man kan ikke skru tilbake tiden og forandre på noe du har gjort den dagen. Men det er ingen som vet hva den neste dagen vil bringe. Det er for det meste opp til deg selv. Men når du våkner opp neste dag, så har man plutselig glemt alle de setningene du sa til deg selv kvelden før. De ordene som var så sterke bare forsvant da du våknet opp. Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å dele med dere lenge, men ikke turt eller vært klar for. Det er sårt å dele, men jeg vet det kan gi dere en bedre forståelse for hvordan jeg har har hatt det i det siste.

  • 26

    Jeg er syk, jeg er syk. Dette har vært min unnskyldning nå i veldig mange uker. Å ja jeg har vært syk, jeg har hatt influensa, vært kvalm, hatt vondt i hodet, feber og alt det som følger med. Men det ligger så mye mer bak det. Det å si høyt at jeg er syk er så mye lettere enn det å skal si høyt, jeg har det ikke bra. Jeg liker ikke snakke om de følelsene, og har vel ikke helt vært klar for snakke om dem. Dette er de følelsene jeg sitter med nå. Dette er ikke noe som har skjedd for et år siden, men noe jeg går igjennom nå. Som sikkert de fleste av dere har fått med dere, har min farfar vært syk. Han har hatt hjerneslag. Det kom som er sjokk på meg. Min bestevenn er så syk. Og det er så tungt å se på. Det er tungt å stå på utsiden å ikke få gjort noe. Det å se hvordan han har det har bare tatt helt knekken på meg. Jeg trodde jeg var sterkere. Men det er jeg ikke. Alle følelsene og tankene rundt det skremmer meg.

    Jeg har så å si ikke vært ute av døren på nesten en måned nå. En hel måned har jeg brukt unnskyldningen jeg er syk, å ja jeg har vært syk. Men det ligger så utrolig mye mer bak det hele. Det er tungt å dele dette med dere. Fordi det var først i går jeg skjønte dette selv. Jeg har lurt meg selv. For å slippe å føle på de vonde tankene, selv om de har vært til stede var det lettere å si til meg selv og alle andre at jeg bare er syk. Derfor har jeg ikke ønsket å gjøre noe annet enn å være hjemme. Jeg har ikke hatt krefter. Jeg blir sliten av ingenting. Kroppen min fungerer bare ikke sånn som jeg vil den skal fungere. Hvorfor skal det være så vanskelig å bare akseptere det? Hvorfor skal det være så utrolig tøft å bare si det høyt. Det er helt greit at jeg ikke takler alt det som har skjedd med farfar som har gått så utrolig inn på meg. Jeg gråter og gråter. Men jeg må holde meg sterk når jeg besøker dem. Jeg vil ikke at de skal se hvordan jeg faktisk tar det. Det sliter meg ut å skal holde på denne masken.

    Hver gang jeg kommer hjem etter å ha besøk dem, knekker jeg bare sammen. Jeg tror det har vært grunnen til at jeg ikke har vært hos dem så mye som det jeg selv hadde ønsket. Jeg skjønner at det er mange som kanskje ikke forstår hvorfor dette er så tungt for meg. Eller som kanskje ikke har det samme forholdet til sine besteforeldre. Etter at jeg ble syk, har jeg ikke hatt så mange å være sammen med, for alle andre av min venner på min alder og min familie er jo på jobb hver dag. Alle gjør noe hele tiden mens jeg bare går hjemme, hver eneste dag. Hver uke, hver måned. Så etter at jeg ble syk, fant jeg ut at jeg kunne jo besøke farfar og farmor på  dagtid. Slik hadde jeg noen jeg også kunne være sammen med, og bruke litt tid sammen med. Det var så godt å gjøre noe annet enn bare å sitte hjemme. De siste årene har jeg vært hos dem rundt fire til fem dager i uken. Så det sier seg jo selv at jeg bygger opp et veldig sterkt bånn med dem. Hvem hadde vel ikke gjort det.

    Når noen du bryr deg så mye om blir så syk, er det hjerteskjærende. Det gjør så vondt. Hele kroppen min reagerer kraftig, og sykdommen min blir verre av dette. Når jeg fra før av sliter med anoreksia, depresjon og angst, så blir bare alt dette mye verre. Jeg har holdt de fleste psykiske lidelsene mine i sjakk, men etter at farfar ble syk, så har de blomstret opp. Noe som gjøre dette å være meg veldig vanskelig. Jeg har ikke turt å dra på behandling på nesten tre uker. Jeg vet at jeg kommer til knekke sammen når vi skal snakke om hvordan jeg har hatt det. Dette var noe jeg ikke var klar for. Jeg gjorde det samme i går, ringte inn og sa at jeg var syk. Men da min behandler ringte meg opp, fant jeg ut at jeg må på de timene som er satt opp. Jeg er bare redd for å være ærlig, redd for å snakke om hvordan jeg faktisk har det. Redd for at om jeg først begynner å gråte, så vil jeg ikke klare å slutte. Jeg klarer ikke takle dette alene, uansett hvor mye jeg kunne ønske det. Jeg trenger mine behandlere for å komme meg igjenom denne perioden. Det er dessverre en del ting jeg ikke klarer å snakke med noen andre om, uansett hvor mye jeg kunne ønske det. Jeg vet at den eneste måten jeg skal komme meg igjennom den perioden jeg er i nå, er å be om hjelp. Det er greit å ikke takle alt alene. Man må bruke de få personene man klare å snakke om problemet med.

  • 24

    Nei, det er ingen som ønsker å være så ung, og avhengig av sovetabletter. Det er så langt fra det normale som man kan komme. For de aller fleste på min alder vet vel knapt nok hva sovetabletter er. Man skal eller burde ikke gå på slike sterke medisiner når man er så ung. Jeg skammer meg over det, og liker egentlig ikke si det høyt. Jeg er redd for hva andre skal si om det, eller om andre rundt meg har sterke meninger rundt dette. Det hindrer meg i å gjøre mye, siden jeg ikke vil ta sovetabletter når jeg med andre. Jeg går på såpass sterke tabletter at de er vanedannende, noe som betyr at man kan bli avhengig av dem. De er så sterke at jeg glemmer hva jeg har gjort etter jeg har tatt dem. Derfor vil jeg ikke være rundt noen andre. Det er veldig få personer jeg stoler nok på til å ha rundt meg etter at jeg har tatt mine tabletter. Det er sårt å si det, men jeg er bare 22 år og avhengig av sovetabletter.

    Det er på en måte flaut, jeg liker det ikke selv. Jeg kunne ønske at jeg ikke var avhengig, men slik er desverre ikke min situasjon. Jeg vet at jeg egentlig ikke burde skamme meg over dette, fordi jeg vet at uten dem så sover jeg ikke. Jeg klarer ikke bare lukke øynene når kvelden kommer, slik de fleste andre klarer. Det er for mange tanker og følelser oppe i hodet mitt, for ikke å snakke om frykten for å faktisk sove. Jeg er livredd, fordi jeg vet det er stor mulighet for at jeg må møte min voldtektsmann igjen. For marerittene kommer ikke bare en gang i ny og ne, men så altfor ofte. Det skaper en stor frykt. Jeg hater å våkne midt på natten gjennomvåt av svette. Jeg kan ikke styre hva jeg selv drømmer, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Jeg har prøvd å slutte på sovetabletter, men kroppen min får abstinenser. Jeg klarer faktisk ikke sove uten. 

    Noe av det som skremmer meg mest, er tanken på at jeg ikke vet om jeg noen gangen kommer til å klare å slutte med dem. Jeg ønsker ikke å måtte være avhengig resten av livet mitt. Jeg håper jeg en dag er jeg sterkt nok. At jeg klarer å takle det på egen hånd, og at jeg ikke trenger tabletter for å kunne sove. Jeg vet det er flere enn meg med samme problem, og får noen kan det høres ut som et lite problem. Men søvn er så utrolig viktig, man tenker ikke over det. Særlig om man selv ikke har vært i samme situasjon. Søvn er for de aller fleste en naturlig ting. Men den dagen du opplever at du ikke får sove, kommer du til å forstå hvor mye det kan ødelegge. Tenk deg selv hvordan kroppen og hodet ditt fungerer etter en natt uten søvn. Ingenting fungerer slik det skal. Kroppen er bare for avhengig av å få søvn. Etter noen dager blir man så desperat at man gjør hva som helst for å få sove. 

    Jeg hadde gått noen dager uten søvn før jeg ble innlagt for første gang på psykiatrisk avdeling. På den tiden var jeg veldig syk, og jeg ble bare mer syk av å ikke sove. Jeg møtte veggen. Jeg ga opp meg selv. Jeg prøvde å ta mitt eget liv, som var grunnen til at jeg ble innlagt. Det kom fort frem at jeg ikke sov, og fikk sovetabletter allerede første dagen. Jeg sovnet med en gang. Etter dette fikk jeg medisin hver kveld mens jeg var innlagt. Der og da tror jeg det faktisk dette var noe som hjalp meg til å ikke prøve å ta mitt eget liv igjen. Jeg trengte å sove, jeg fungerte ikke uten. Selv om jeg er oppgitt og skammer meg over dette i dag, så er jeg dessverre avhengig av sovetabletter. Det er ikke så mange som er klar over dette. Mest fordi dette er noe jeg ikke snakker høyt om. Det er sjelden snakk om dette til noen av mine nærmeste, fordi jeg ikke vet hva andre vil synes om det. Jeg vet at det er noen i familien min som ønsker at jeg skal slutte fortest mulig, noe jeg ikke er stekt nok til. Jeg håper det kommer en dag da jeg kan si høyt at nå har jeg sluttet med sovetabletter. Jeg velger å tro at den dagen skal komme for meg også.

  • 20

    Men du har jo fått voldsoffererstatning, hva mer kan du be om?

    Hjertet mitt brister. Det føltes som noen strødde salt i et åpent sår som egentlig ikke hadde fått grodd. Det var så åpent at det gjorde vondt. 

    Jeg fikk en telefon mens jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg satt i en gruppe sammen med alle som var innlagt på min avdeling. Vi snakket om hvorfor vi hadde blitt syke, hva var det som gjorde at vi var der vi var. Problemet mitt var at jeg ikke helt hadde innsett  at jeg hadde et problem. Jeg visste innerst inne at jeg var syk, men allikevel var den er stor del av meg som ikke ville si de ordene høyt. Jeg ville ikke vise at jeg var svak til tross for at alle som satt i dette rommet var innlagt på et psykiatrisk sykehus. Man er jo ikke innlagt på et slik sted uten grunn! Men fortsatt så var det en del av meg som bare ikke klarte å akseptere det. Timen var nesten ferdig da jeg kjenner at mobilen min vibrerer i lommen. Jeg smugtitter ned for å se hvem det er som ringer. Der sto det et navn jeg hadde glemt at jeg hadde på min kontakt liste, nemlig navnet til min advokat. Jeg forklarte at jeg måtte gå ut for å ta telefonen, siden det var en viktig telefon.

    Jeg skalv så mye at jeg så vidt klarte å trykke på svarknappen. Jeg kunne kjenne hjertet mitt banke. Jeg tok telefonen, og fikk beskjed om at jeg nå hadde mottatt voldsoffererstatning. Jeg datt rett ned på gulvet, for det var ikke en tanke som hadde slått meg. Jeg var ikke helt tilstede da jeg hadde sittet i møte med min advokat for flere måneder siden. Alt jeg hadde fått med meg, var at hun skulle fikse alt, og at jeg ikke trengte å tenke på noe. Jeg hadde ikke tenkt en eneste tanke at jeg skulle mota voldsoffererstatning. Plutselig hadde jeg fått det, og det var tusen tanken som svirret rundt i hodet mitt. Hva skulle jeg med disse pengene? Det gikk ikke lange tiden før jeg ringte min pappa for å fortelle. Han svarte at dette er en bra ting. Men mitt hodet tenkte ikke det samme. Jeg sjekket saldoen min på telefonen, og fikk sjokk over å se at pengene allerede var satt inn på min konto. Jeg reagerte både med sinne og tårer.

    Det tok ikke lang tid før jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville se pengene. Jeg var bare ikke klar. Derfor fikk jeg flyttet pengene over til en konto som jeg ikke har tilgang til eller får se. Den dag i dag sitter pengene på denne kontoen urørte. Det er nesten to år siden dette skjedde, og jeg er enda ikke klar for å se dem. For å være helt ærlig så vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å bli det. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal bruke dem uten at det kommer til å minne meg om voldtekten. Penger kan ikke erstatte noe av det som ble tatt fra meg. Da jeg fikk dem føltes det på en måte rettferdig, samtidig som det føltes urettferdig. Jeg følte meg aldri helt fortjent til å motta erstatning. Kanskje føler mange  som har opplevd det sammen som meg det samme. Når jeg ser tilbake, finnes det ikke noen sum som kan erstatte det jeg har gått igjennom etter overgrepet.

    Jeg kan vel ikke egentlig kalle det noe liv, men snarere en kamp for å overleve. Ingenting kan erstatte hvor jævlig tøft jeg har hatt det de siste årene. Dette tok fra meg det viktigste i livet, nemlig det å ha lyst til å leve. Jeg mistet meg selv, jeg sluttet å elske meg selv. Denne listen er så lang, så altfor lang. Så når jeg får spørsmålet, eller noen slenger det ut, at en voldsoffererstatning skal gjøre godt det som skjedde, så skjønner man ingenting. Penger kan ikke gjøre det godt igjen. Penger kan ikke stoppe marerittet jeg gikk igjennom, marerittene jeg har natten, min anoreksia, depresjon og angst. Ingenting kan bøte på det, og det tror jeg ikke så mange forstår. Det er lett å tenke at penger kan løse alt. Men det stemmer ikke, ikke for meg, og sikkert ikke for mange andre som sitter i samme situasjon. Men for all del, det er bra at det finnes voldsoffererstatning. Men dessverre så kan det ikke bøte det som har skjedd. Det som har skjedd kommer alltid til å være en del av meg.

  • 48

    Det gjør vondt å skal dele dette med dere. Jeg har valgt å holde dette skjult fra bloggen noen dager. Men min farfar ble hentet av sykebilen på torsdag etter å ha fått hjerneslag. Jeg dro på besøk til dem på torsdag og reagerte veldig fort på hvordan farfar var og oppførte seg. Han hadde blitt litt skjev i ansiktet, og ville bare ligge i sengen. Pluss at han ikke klarte å snakke. Han ligger fortsatt på sykehuset, noe som er så utrolig tungt. Jeg er ikke klar for å miste ham. For dere som har lest bloggen min en stund, vet nok at jeg har et utrolig nært forhold til ham. Han er min bestevenn, den personen jeg er mest sammen med. Ettersom han er pensjonert og jeg er sykmeldt, så har vi fått et utrolig sterkt forhold. Jeg er hos ham og farmor nesten hver dag. Grunnen til at jeg har holdt dette skjul i noen dager, er rett og lett fordi jeg kjente at om jeg sa det høyt, så hadde jeg bare knekt sammen. Hele verden min raste sammen da jeg så på ham ble båret inn i sykebilen. Jeg klarte ikke stoppe å gråte etter den første tåren hadde kommet.

    For meg er farfar en av de viktigste personene i mitt liv. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne knytte et så nært bånd med en mann på over 90 år som det jeg har gjort. Han har vært en stor del av meg. Spesielt etter jeg ble syk. Han var og besøkte meg hele tiden da jeg var innlagt på sykehuset i tre måneder. Han setter alltid meg foran seg selv, han har verdens største hjerte. Jeg føler meg bare så utrolig heldig som har fått æren av å bli kjent med ham. Når jeg har vært på besøk på sykehuset, så har han ikke kjent meg igjen. Noe som er utrolig trist, men slik er livet. Denne gangen har jeg bestemt meg for å ikke låse meg selv inne, eller slutte å spise. Jeg skal fortsette slik jeg har klart de siste ukene, og jobbe enda mer med meg selv. Forsette å kjempe min kamp mot å bli frisk. Det er det beste jeg kan gjøre for meg selv akkurat nå. Jeg kan ikke la de tunge tingene som skjer ødelegge for meg. 

    Det hadde vært så mye bedre å bare bli liggende i sengen å gråte og ikke gjøre noen ting, men det skal jeg ikke la meg selv gjøre. Det skjer desverre mye i livet, og man ikke kan gjøre noe med. Det at folk blir gamle og syke er dessverre en del av livet. Jeg har merket at det er tung for meg å besøke ham nå, men det er bare noe jeg må gjøre. Jeg vet at jeg kommer til å angre bittert om jeg ikke besøker ham så ofte som jeg kan nå. Vi vet ennå ikke helt hva det er som skjer, annet enn at han har hatt flere små hjerneslag. Vi vet ikke om han får komme hjem, eller hva som skjer de nærmeste dagene. Alt jeg vet er at jeg ikke er klar for å miste ham. For å være helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det. Når det skjer, er jeg redd for at jeg skal bli syk igjen. At jeg ikke klarer å takle sorgen. Det skremmer meg at det føles som om en del av meg blir borte.

    Uansett hva som skjer, så vet jeg at han alltid kommer til å ha en stor plass i hjertet mitt. En plass ingen skal ta fra ham. Det er skummelt å bry seg så mye om et annnet menneske. Jeg har lyst til å kjempe enda mere for meg selv, klare å vinne min kamp. For å gjøre han stolt. Jeg vet at denne perioden av livet mitt kommer til å være veldig tøff. Jeg klare ikke gråte foran andre, men når jeg er alene klare jeg ikke holde det tilbake. Jeg vet at jeg ikke må ta sorgene på forskudd, men det er vanskelig når man bryr seg når en person du ser på som din bestevenn, plutselig ikke kjenner deg igjen. Jeg prøver å være sterk for alle de rundt meg, men på innsiden er jeg knust. Jeg føler bare at jeg ikke er klar for å miste ham. Jeg kommer nok aldri til å bli klar for det. Jeg tror egentlig at man aldri er klar for å miste noen, men slik er dessverre livet når man blir gammel og syk. Jeg ønsket å dele dette med dere, slik at dere kanskje skjønner hvorfor bloggen ikke er 100%,  men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg føler at det er bedre å være ærlig med dere slik at dere skjønner litt mere av hvordan jeg har det nå.



    ♥ Det er utrolig tungt å dele dette med dere, men føler det er riktig av meg å dele dette med dere! 

  • 20

    Det å være pårørende til en som har gått igjennom det jeg har gjort, vet jeg at er utrolig tøft. Det å bli sittende på utsiden å se at en som betyr så mye for deg bli dårligere og dårligere for hver dag som går. Uten at man kan gjøre det man egentlig vil, nemlig å hjelpe. Men uansett hvor mye man vil det, så er det ikke sikkert det går. Det å være foreldre er ikke bare lett, fordi man aldri helt vet hva som kan skje. Man leser jo om psykiske  lidelser hele tiden, men tanken på at det skal skje deg selv eller din datter, tror jeg ikke det er så mange som tenker over. Men dette er noe som kan ramme hvem som helst. Derfor syns jeg det er viktig å få dette mere frem. Det er aldri lett å være pårørende til en som sliter psykisk. Det å føle at man ikke kan hjelpe må være en helt jævlig følelse, rett og slett. 

    Når man velger å bli foreldre, så vet man jo at de første årene er tøffe og slitsomme. Det å plutselig skal passe på et barn og lære det barnet alt det skal vite er en stor oppgave i seg selv. Etterhvert som barnet vokser, tar man bevisst litt mer avstand, fordi barnet ikke er et barn lengre. Barnet har utviklet seg til en ungdom. Denne tiden er nok enda tøffere enn når man er barn. Det å gå fra å våkne på natten for å skifte bleier, til å sitte oppe å vente på at de skal komme hjem. Kroppen utvikler seg, hormoner løper løpsk i kroppen. Krangling, hyling, kjeft blir kanskje en del av hverdagen når man hele tiden vil presse grenser. Noen blir forelsket og like fort får hjertet knust. Det å skal være foreldre oppi alt dette, er nok ikke bare en lett sak. Men før man får snudd seg, så er plutselig ungdommen din blitt voksen. Fylt atten, og klar for å klare seg selv på en måte. 

    Plutselig er det lille barnet du skiftet bleie på klar til å flytte ut. Tiden går nok fortere enn det man selv tror. Plutselig det "lille barnet" blitt voksen. Det var slikt jeg følte det. Jeg hadde blitt voksen og var klar for å passe på meg selv. Men så kommer det man ikke kan forutse, ting som kan skje som gjør at man ikke klarer å passe på seg selv. I lang tid nå, har mine foreldre ikke bare vært foreldre. Men vært noen som hele tiden må passe på meg. Sørge for at jeg ikke tok mitt eget liv. Være med til sykehuset, lege besøk, behandling. Listen ble så lang for mye de måtte stille opp på. I en alder av 20 år måtte jeg få min egen pappa som en verge da jeg var for syk til å ta egne valg. I mine fire år som veldig syk, har jeg følt at jeg har mistet mye av det forholdet jeg hadde med mine foreldre. Jeg mistet det forholdet jeg hadde som var far/mor og datter. Min sykdom tok alt av plass. Denne sykdommen har tatt fra meg så altfor mye, mere enn jeg var klar over selv. 

    Jeg har visst at den har tatt fra meg mye, men når jeg ser på det nå, får jeg egentlig ganske sjokk. Jeg ble rett og slett satt helt ut, da jeg faktisk var "frisk" nok til å kunne se dette med andre øyne. Det er vel kanskje en grunn til at jeg ikke har sett dette før nå. Jeg tror ikke jeg har vært sterk nok til å kunne gjøre noe med dette. Sammen med mine behandlere har jeg kommet frem til at dette er noe jeg har lyst til å gjøre noe med. Jeg har lyst til å få tilbake det forholdet jeg hadde med mine foreldre, før jeg ble syk. Jeg tror ikke dette kommer til å bli lett. Faktisk tror jeg dette kommer til å bli utrolig tøft og vanskelig. Men når jeg først har bestemt meg for noe, så vil jeg klare det også.

  • 26

    Jeg møter deg, på nytt og på nytt. Jeg vet aldri når du kommer, men du kommer alltid brått på meg. Jeg får aldri noen forvarsler, det sier bare pang. Så står du der foran meg, og jeg vet hva som skal skje, fordi jeg allerede har vært igjennom det. Du har allerede voldtatt meg. I virkeligheten gikk det egentlig ganske fort, selv om det føltes som en evighet. De minuttene det varte, føltes som flere timer. Men når du kommer nå, og gjenskaper voldtekten om og om igjen, er det som i sakte film, som aldri vil ta slutt. Det bare fortsetter og forsetter, uansett hvor mange ganger jeg sier stopp. Uansett hvor høyt jeg skriker, alle tårene som renner. Jeg prøver å stoppe det, men det føles som om kroppen min er lam. Jeg prøver å gjøre alt for å få det til å stoppe, men jeg har ikke noen krefter i kroppen. Jeg kan kjenne smerten, den samme smerten som dagen du faktisk gjorde det.

    Jeg kan kjenne hvor vondt kroppen min har det, det virker bare så ekte. Så altfor ekte, smertene jeg hadde da du voldtok meg. En smerte jeg aldri kommer til å glemme. Uansett hvor hardt jeg prøver, så er det en del av meg som ikke lar meg glemme. Kanskje fordi det var så veldig vondt. En smerte jeg aldri før har opplevd, en smerte jeg aldri kommer til å klare å glemme. Det å måtte oppleve dette natt på natt, i sakte film sliter meg helt ut. Det tar så mange krefter fra meg. Jeg vet aldri når du kommer igjen, når jeg må møte min voldtektsmann på nytt. Uansett hvor hardt jeg prøver å slippe å oppleve dette igjen, så er det noe jeg ikke klarer å kontrollere. Det er del av kroppen min som bare ikke lar meg gjøre det. 

    Kommer dette noen gang til å ta en slutt? Alle møtene jeg må ha med deg. Alle nettene jeg våkner opp gjennomvåt av svette, puten som er våt etter alle tårene. Pulsen som er så høy, at jeg kan kjenne den i hver eneste kroppsdel. Hjertet som baker så hardt at det nesten gjør vondt. Kroppen som skjelver og rister, følesen av skam som sprer seg sakte. Jeg setter meg alltid på sengekanten, med beina på gulvet. Legger hodet i håndflaten, og prøver å roe meg selv ned. Prøver å skjønne at det bare var enda et mareritt, at faren er over. Jeg er så lei av å våkne opp slik. Kommer dette noen gang til å ta slutt? Hadde det ikke vært for at jeg går på sovemedisin, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å sove noe i det hele tatt. For frykten for enda en drøm om voldtekten gjør at jeg ikke klarer å slappe av. Jeg klarer ikke ligge i sengen uten at frykten kommer. Frykten for enda en vond drøm, frykten for å våkne å måtte gå igjennom det igjen. Det tar bare aldri slutt. 

     Men det er bare et mareritt, selv om det føles så altfor ekte. Det føles som om jeg blir voldtatt på nytt. Du er den siste personen jeg vil se, den siste personen jeg vil møte. Du gjorde meg så vondt, misbrukte meg, trengte deg på meg, holdt meg fast, slo meg, dyttet hodet mitt rett ned i en stein. Du tråkket over alle grensene mine, og tvang deg på meg. Du fikk meg til å føle meg så svak, så svak jeg aldri før har følt meg. Har ikke voldtekten gjort nok skade på meg? Må denne vonde opplevelsen  gjenta seg i drømmen mine? Det er trist å si det, men en drøm kan snu alt for meg. Jeg kan være på topp, livet er kjempe bra. En natt med mareritt, og hele min verden raser sakte men sikkert sammen. Kroppen min takler dette på en dårlig måte, den er ikke det stekt nok. Jeg kunne ønske at jeg slapp dette, fordi dette er det siste jeg trenger. Alt jeg jobber så utrolig hardt for, alle timene jeg bruker på å jobbe med meg selv. Uansett hvor sterk jeg føler at jeg er, så ødelegge et mareritt alt for meg. Jeg er så sliten, jeg er så lei. Kommer dette noen gang til å ta slutt?

  • 26

    Den første personen jeg møtte på voldtektsmottaket hadde jeg ingenting tilovers for. Det er vondt å si det, men når jeg var på mitt mest sårbare, trengte jeg ikke møte en person som ikke trodde på meg, og som skulle stille spørsmål om alt jeg sa. Ordene mine ble så små i forhold til hennes. Jeg var så fortvilet og redd. Det hadde ikke gått opp for meg hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å forklare alt jeg husket i detaljer, med hodet mitt verket. Hodepine som sakte spredde seg, kvalmen som satt seg i halsen. Jeg fortalte at hodet mitt hadde fått seg en trøkk, fordi jeg hadde blitt slått rett ned i en stein. Hvordan kunne denne personen sitte der, og få meg til å føle meg så liten. Jeg skammet meg nok fra før. Det å skulle sitte der å fortelle hva som hadde skjedd i detaljer en hendelse jeg enda ikke hadde skjønt at faktisk hadde skjedd, det var så altfor mye for meg å takle. Hodet mitt banket, og jeg var så svimmel. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Klarte ikke få med meg noen av spørsmålene denne personen stilte. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å svare henne, ettersom jeg følte at hun ikke trodde på meg. 

    Når jeg så ned, kom jeg på at jeg hadde på meg en russebukse. Tankene begynte å surre rundt i hodet mitt, er det kanskje grunnen for at denne personen behandler meg sånn. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg fikk beskjed om at jeg skulle til et annet rom. Det var nesten en lettelse der og da, for jeg tror at den damen hadde fått det til å renne over for meg. Jeg husker hvor sint jeg faktisk ble. I ettertid har jeg tenkt mye på dette, og jeg blir faktisk sint hver gang jeg tenker på det. Når en person blir utsatt for noe så alvorlig, er det første man møter en person som ikke tror på deg. Det er bare ikke en god opplevelse for noen. Det er da man trenger trøst og kos mer enn noe annnet. Ikke føle se mistrodd, men heller bli trøstet. 

    Da jeg ble flyttet på, fikk jeg først beskjed om å sette meg på en stol i gangen. Der skulle jeg bare sitte å vente. Så kom det en lege ut som førte meg inn til et annet rom. Der ble jeg møtt av en helt fantastisk dame som forklarte meg tydelig hva det var som skulle skje. Jeg ble fortalt at det var helt opp til meg selv, hva slags prøver og tester som skulle bli tatt. Jeg er takknemlig for at jeg ble informert om at jo flere prøver du lar oss ta, jo større sannsynlighet er det for at voldtektsmannen kan bli tatt. Da har vi flere bevis vi får levert til politiet, og de får mere å jobbe med. Denne damen gjorde noe med meg. Fra å være sint og oppgitt, fikk hun meg til å føle meg trygg på en måte. Jeg vet ikke helt hva det var med denne fantastiske damen, men hun gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg ble ikke presset til å gjøre noe som helst, men jeg gjenomførte alle testene de kunne ta.

    Det var veldig vanskelig å skulle gjenomføre alle prøvene. Noen var vonde, mens andre kjente jeg ikke i det hele tatt. Det er ennå tungt å tenke på denne opplevelsen. Det var en ubehagelig opplevelse. Det vondeste prøven var prøven de måtte ta for å finne DNA-spor. Jeg hadde jo fått gjort denne undersøkelsen flere ganger før, noe vi jenter/kvinner må igjennom noen ganger. Men aldri før har den gjort så vondt som det den gjorde den dagen på voldtektsmottaket. Jeg ble jo skadet under voldtekten. Jeg hadde enda ikke grått mens jeg hadde vært på voldtektsmottaket, men da denne prøven ble tatt, klarte jeg ikke holde tilbake lengre. Jeg bare gråt. Jeg sitter igjen med bladet følelse i og med at jeg hadde både en dårlig og en god opplevelse av voldtektsmottaket. Jeg kan kanskje ikke kalle det en god opplevelse, men jeg møtte heldigvis denne fantastiske damen som tok vare på meg. Hun ga meg akkurat det jeg trengte da jeg var på mitt svakeste.


    //Bilde er sminket. 

  • 11

    I det siste har det vært så mye snakk om dette med hevnporno. Bilder av kjente eller ikke kjente personer blir spredd ut over nettet uten at man selv hadde et ønske om dette. Det har vært mange forskjellige grunner til hvorfor bilder havnet på nettet, men alle disse har en ting til felles. Nemlig at de har fått nakenbilder av seg selv spredd. Jeg har selv opplevd dette, da jeg var 13-14 år og gikk på ungdomsskolen. Jeg var ung og tenkte ikke over konsekvensene av å sende et slik bilde. Jeg er dessverre ikke den eneste som har opplevd dette. Når man var yngre var det ikke lett å skjønne hva som kunne skje. Jeg vet at jeg stolte på feil gutt, noe jeg den dag i dag fremdeles skammer meg over. Jeg er ganske sint over dette, fordi jeg syns det er en utrolig dårlig ting å gjøre mot et annet menneske. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan ha hjerte til noe slikt, og få en annen person til å føle seg så nedtrykt. På en måte var jeg heldig, for da dette skjedde var ikke det vanlig at man var så mye på nettet som det man er nå. Men mitt bilde ble fortsatt spredd av en gutt som var eldre enn meg. 

    Jeg har lenge gått og tenkt at dette var min egen skyld, og på en måte var det også det. Jeg var ung, dum, naiv og stolte på feil person. Grunnen til at jeg har valgt å dele dette med dere, er ikke for at noen skal synes synd på meg på noen som helst måte. Men heller at unge jenter/gutter der ute skal skjønne at det å sende et nakenbilde kan få store konsekvenser. Eller rettere sagt, det kan gjøre mer skade enn godt. I det samfunnet vi lever i nå, så er alle på nett. Så og si alle har tilgang til nett, hvor enn man er. Dette gjør det enklere enn noen gang å spre slike bilder. Det som skjedde med meg er noe jeg skammer meg utrolig over, fordi jeg føler meg bare så dum. Dette er et viktig tema som trenger å belyses av flere som har opplevd dette. Som sagt var jeg veldig ung da dette skjedde. Vi alle går igjennom en fase i livet, hvor hormoner lever helt sin egen verden. 

    Det er mye som skjer når vi er i denne prossesen med utvikling, fra å gå fra et barn til ungdom til voksen. De aller fleste unge jenter liker å få oppmerksomhet fra en gutt, særlig fra en gutt som er litt eldre. På en måte får det oss til å føle oss spesielle. Det  var akkurat det jeg gjorde. Jeg hadde snakket mye med denne gutten, og jeg ble nok ganske så "blind". Jeg trodde jeg var spesiell for denne personen på en eller annen måte. Etter å ha snakket sammen en stund, sendte jeg ham et bilde av min egen kropp. Jeg fikk også et bilde tilbake. Jeg gjorde som vi ble enige om å slettet det rett etterpå. Noen dager eller uker etter, da jeg kom på skolen, skjønte jeg at det var noe som hadde skjedd. Det tok ikke lange tiden før jeg ble fortalt at denne gutten hadde sendt bildet av meg rundt til alle sine venner. Jeg merker enda at jeg blir så utrolig sint når jeg skriver dette.

    For jeg føler meg som sagt veldig dum. Jeg tror nok også at jeg føler en skam over dette. Jeg ikke kan legge skylden på noen andre enn meg selv for at jeg faktisk gjorde dette. Jeg vet at det er mange der ute som har gjort samme feilen som meg, bare at nå blir bildene spredd på en helt annen måte enn hva det ble for en del år siden. Det må være lov til å gjøre feil. Jeg føler føler med alle de disse jentene/guttene som får dette spredd i dag. Selv om det i mitt tilfelle ikke ble spredd på samme måte, så gjør det fortsatt utrolig vondt. Selv om bilder er blitt tatt av deg selv, andre eller i en situasjon du selv ikke var klar over, så er det ikke greit at noen andre skal spre dette videre. Jeg er så imot hevnporno. Men jeg var ung og gjorde en stor feil, og det fikk jeg lære på. Grunnen til at jeg har valgt å dele noe så personlig, er fordi jeg håper at andre kan lære av min feil. Jeg håper at dette ikke gjør at noen endrer måten de ser på meg, for alle gjør feil i livet. Men andre kan lære av min feil, så kanskje de slipper å måtte gå igjenom det samme som meg. Det å få et slik bilde sendt rundt, er ikke noe jeg unner noen andre å oppleve. Man bør tenke seg grundig om før man sender så personlige bilder til noen

  • 67

    Kjære voldtektsmann. Hadde du bare visst hvor mye du har ødelagt for meg. Du tok fra meg noe av det mest verdifulle i livet mitt, nemlig meg selv. Etter den dagen du voldtok meg, har jeg aldri vært den samme. Du tok fra meg det å være meg selv. Jeg  vet ikke om jeg noen gang kommer til å få meg selv tilbake. Jeg har lenge gått og lurt på hvem jeg var før. Så mye har du ødelagt for meg, at jeg ikke husker hvem jeg var. Det livet jeg hadde før ble tatt fra meg. Jeg har måttet starte helt på nytt. Bygge meg selv opp fra bunnen. Du dro meg så langt ned, at veien opp er så altfor lang. 

    Du lagde et så dypt sår i meg, at jeg ikke klarer å la det gro. For deg varte det noen minutter, så var det over. Men for meg kommer dette alltid til å være en altfor stor del av meg. Det har holdt meg våken på nettene. Gjort at jeg ikke tørr å legge meg for å sove, av redsel for å skulle drømme om dette marerittet igjen. Drømmene virker så ekte, det er som om det skjer på nytt, om og om igjen. Bare tanken gir meg en stor klump i halsen. Hadde det ikke vært for at jeg går på sovemedisin, tror jeg ikke hadde jeg sovet stort. Selv den dag i dag, snart fire år siden det skjedde, kommer marerittene tilbake. Det er trist å si det, men jeg tror det er noe jeg må leve med resten av livet mitt. 

    Kjære voldteksmann, hadde du bare visst hvor mye skade du har påført meg. Du har tatt fra meg det å stole på andre, til og med på meg selv. Jeg har lenge fryktet at kroppen min ikke klarer å gi slipp på den følelsen. Frykten for at noen andre skal røre meg, frykten for at det skal skje igjen. Kroppen min klarer bare ikke å gi slipp på den følelsen. Det sliter meg ut. Jeg skulle mye heller brukt de kreftene på noe annet, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg kunne ønske at jeg ikke lot deg vinne, men jeg kan ikke styre kroppens reaksjoner. Jeg kunne ønske at jeg ikke reagerte på den måten jeg gjorde, at kroppen min kunne taklet dette på en bedre måte. 

    Men den vonde sannheten er at du knuste meg i tusen biter. Så mange biter at jeg selv ikke klarer å sette dem sammen igjen. For hver brikke som kommer på plass, er det fortsatt altfor mange brikker som ikke kommer på plass. Jeg prøver så hardt å sette alle brikken sammen,men det føles som om det er mange som mangler. Det er delene du tok fra meg, og som jeg aldri kan få tilbake. En kveld har ødelagt nesten fire år av livet mitt. Du kan umulig fatte hvor stor skade du har påført et annet menneske. Jeg kunne ønske du kunne se hva du har gjort. Du kunne fått lov til å leve det livet jeg har levd de siste fire årene. Kanskje du da kunne ha sett og følt hvordan jeg har hatt det. Hadde det ikke vært for den kvelden, hadde jeg aldri utviklet anoreksia, en sykdom som nesten har fått meg til å føle meg like ekkel som det du gjorde. 

    Kjære voldtektsmann du tok fra meg meg selv. Du ga meg følelser og tanker jeg ikke trodde fantes. Du fikk meg til å hate meg selv, skamme meg over meg selv. Føle at jeg ikke fortjener å lese. Du har gitt meg en følelse av at jeg aldri blir ren. Uansett hvor mange ganger jeg dusjer, skrubber og vasker meg, så er det spor fra deg som aldri helt forsvinner. Hva skal til for at du skal forsvinne fra livet mitt? Hadde du bare sett skaden du har gjort. Jeg skjønner ikke at noen kan leve med å ha tråkket på et annet  menneske på den måten, tvinge seg på en annen. Presse et menneske til noe det ikke ønsker. Jeg skjønner bare ikke hvordan det er mulig. 

    Kjære voldtektsmann, du har ødelagt meg.


    //Bilde er sminket 

  • 46

    I går under behandling kom det en del ting opp som jeg ikke har hatt lyst til å snakke  høyt med noen andre om. Jeg er vedlig klar over alt dette selv, men det har bare vært så altfor vanskelig. Det har vært lettere å ikke skulle snakke om det. Det å si ordene høyt var bare helt jævlig. Jeg skalv, ristet, svettet, fikk klump i magen og halsen, jeg kjente tårene presse seg på. Men uansett hvor mye jeg hadde lyst til å gråte, så var det noe som holdt meg igjen. Jeg klarte bare ikke gråte foran noen andre i går. Mamma kjørte meg til behandlingen i går, noe jeg er utrolig glad for, siden jeg tviler på om jeg hadde klart å kjøre hjem selv. Så ille reagerte kroppen min. Men jeg holdt ut helt til jeg kom inn døren på leiligheten min. 

    Det første som skjer er at jeg må løpe til toalettet for å kaste opp. Så knekker jeg sammen på baderomsgulvet og ble liggende der noen timer. Jeg mistet alt av kontroll over kroppen min, jeg klarte ikke stoppe å gråte. Jeg får tårer i øynene bare av å skrive dette innlegget, fordi jeg aldri før har opplevd at kroppen min reagerer så sterkt på noe før. Vi snakket nemlig om hvordan sykdommen min utviklet seg. Hvordan det var å se alle andre rundt meg forme livene sine. Hvordan det er at alle vennen mine enten jobber eller studerer, fått samboer og til og med noen som er gravide. Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på sykdommen min? Jeg tror behandleren min fikk litt sjokk over hvor klart jeg ser hele sykdommen min. Jeg ser på den fra to forskjellige vinkler. Den ene siden er den syke delen av meg, mens den andre delen er den friske delen av meg. Jeg vet hvor mye sykdomen min skader meg, og hvor mye den tar fra meg.

    Jeg vet at det er sykdommen som gjør meg til en person jeg ikke vil være. Hvem vil vel være en person nesten uten følelser. Som så vidt kommer seg ut, sulter kroppen sin. Prøver å ta livet av deg, sperrer deg bort fra all kontakt med alle du er glad i. Den listen er så utrolig lang, for hva det er sykdommen min gjør med meg. Jeg ser det så godt selv, men det er en større ting som ligger bak sykdommen. Som sykdommen skjuler, fordi sykdommen tar så mye plass. Den lar ikke noen andre ting komme frem. Jeg vet at jeg utviklet denne sykdommen fordi jeg ikke klarte å kjenne på følelsene mine. Jeg trengte noe for å fjerne alt det vonde, for jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte mer. Jeg har sagt at denne sykdommen har prøvd å tatt livet mitt. Men for å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg hadde vært her i dag om jeg ikke hadde utviklet den. Så jævlig vondt hadde jeg det, at jeg følte jeg hadde hatt det bedre av å bare dø. 

    Jeg fikk spørsmålet i går, hvorfor utviklet du anoreksia? Hvorfor sitter du her du sitter i dag? Hva holder deg igjen? Det var vondt å skulle svare, men svaret er så tydelig. Etter en voldtekt gikk livet mitt rett til helvete. Etter den dagen har jeg aldri vært den samme. Jeg ble tråkket på på en måte som gjorde at jeg ikke orket meg selv. Jeg stolte ikke på meg selv lengre. Jeg vet det ikke er min skyld det som skjedde. Men allikevel så legger jeg skylden på meg selv. Tro meg, jeg vet så godt at det ikke er min skyld. Men uansett hvor mange ganger jeg sier det til meg selv, så hjelper det på en måte ikke. I går begynte jeg å tenke over hvor jeg hadde vært dag om voldtekten ikke hadde skjedd. Jeg vet at den tankene er en vond tanke. Men jeg klarte ikke la være å tenke på det, for livet mitt hadde vært så annerledes. 

    Hadde jeg ikke fått en så kraftig hjernerystelse den natten, så hadde jeg gått opp til eksamen. Nå hadde jeg vel snart vært ferdig med min utdanning, men sånn er desverre ikke. Livet mitt har blitt satt på vent. Uansett hvor vondt det er å innrømme, så tror jeg at alt skjer for en grunn. Kanskje det ikke var meningen at jeg skulle gå på det studie jeg hadde søkt på. Kanskje det var en grunn for at jeg startet å blogge. Jeg hadde aldri trodd at blogging var noe for meg, siden jeg egentlig sliter med å lese og skrive. Men jeg brenner får å blogge. Jeg tror det er en mening med at jeg skal dele mitt liv så offentlig, og jobbe for å prøve å få disse tabu temaene til ikke å være så tabu mere. Å vise andre at det er greit å slite psykisk. At man ikke trenger å skamme seg over det. Kanskje min mening her i livet er å hjelpe andre som sitter i samme situasjon som meg. Hvem vet hva fremtiden vil bringe. Det eneste jeg vet, er at jeg en dag vil hjelpe noen andre som går igjenom det samme som meg.

  • 33

    Jeg kjenner pusten min. Luften som går inn og ut av kroppen. Når jeg legger hånden på brystet, kan jeg kjenne bevegelsen. Brystet går opp og ned. Den følger pusten sin rytme. Jeg har en stor klump i halsen, det er nesten vondt å puste. Klumpen er så stor, og det kjennes ut som jeg vil gråte. Jeg merker tårene presser seg på, men det kommer ikke en eneste tåre. Øynene er tørre. Det føles feil. Jeg burde gråte, men jeg klarer det ikke. Jeg ser meg rundt i rommet, alt er helt likt. Ingen ting har forandret seg. Er jeg her enda? 

    En følelse av skuffelse kommer krypende. Den siger igjennom kroppen, på en måte jeg aldri har kjent før. Jeg fikk det ikke til, ikke denne gangen heller. Kroppen min føles annerledes, som om det er noe galt. Det er noe som ikke stemmer. Jeg får plutselig veldig mye vann i munnen. Det kjennes nesten ut som en foss. Jeg kan kjenne hva det er kroppen sender signaler om. Jeg løper mot do, blir sittende på baderomsgulvet. Vannet i munnen er borte, og jeg reiser meg sakte opp. Så kommer det tilbake, og før jeg vet ordet av det, henger jeg over doen. Kroppen min vrenger seg. Det stopper ikke, før kroppen ikke har noe mer som skal opp. Når jeg skal trekke opp, blir jeg stående å se ned i toalettet. 

    En haug med piller ligger der. Jeg trekker fort opp. Synet var for tungt å se. Jeg setter meg ned på det varme baderomsgulvet. Jeg krøker meg sammen som en ball. Hodet ligger i hendene. Jeg kjenner en tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg gråter, noe jeg ikke har gjort på lenge. Uansett hvor trist jeg har vært, har jeg ikke klart å gråte. Det er en rar følelse. Før jeg rekker å tørke bort tåren fra kinnet, renner det en på det andre kinnet. Men i stedet for å tørke dem bort, tar jeg hånden på brystet. Må kjenne etter pusten på nytt. Den går rakere nå enn den gjorde i stad. Det er rart å kjenne at kroppen enda fungere. Jeg hadde sett for meg at pusten sakte men sikkert skulle forsvinne. For det var det som var målet mitt, slutte å leve. 

    Etter en hel dag med oppkast, om man kan kalle det det, var kroppen min som et vrak. Jeg satt i bilen til faren min. Det var blitt mørkt ute, men jeg visste hvor vi var på vei. Selv om  jeg ikke kunne se så godt rundt meg, visste jeg akkurat hvilken vei vi kjørte på. Pappa slapp meg av utenfor sykehuset. Jeg ringte på dørklokken og sa navnet mitt. Så hørte jeg den samme lyden jeg hadde gjort så altfor mange ganger, lyden av at døren ble låst opp. Jeg orket ikke gå trappene, så jeg tok heisen for første gang. Opp til avdelingen jeg var innlagt på. Jeg hadde sluttet å brekke meg. Men jeg kunne kjenne at noe var galt når jeg tok hånden på brystet. Jeg kunne kjenne at pusten gikk altfor fort. Uansett hvor mye jeg prøvde å roen den ned, så klarte jeg det ikke. 

    Da jeg kom til min avdeling, ville jeg bare løpe til rommet der jeg bodde. Jeg vinket til dem som var på jobb. For så å gå inn til rommet mitt, eller det var ikke mitt rom. Men det var der jeg skulle bo. Jeg hadde allerede sovet der i nesten to uker. Jeg la meg ned i sengen, for å ta hånden på brystet mitt igjen. Nå gikk pusten enda fortere, jeg klarte ikke stoppe det. En ansatt kom inn på rommet mitt, jeg tror hun så på meg at noe var galt. Jeg prøvde å holde pusten for å late som om ingenting var galt. Tankene i hodet mitt var bare et stort kaos. Nå måtte jeg si de ordene høyt igjen. Men før jeg rakk å si et eneste ord, kunne jeg kjenne tårene presset seg på. Jeg klarte ikke stoppe det. Den ansatte ble sittende å se på meg, og så måtte jeg innrømme det. 

    Jeg tok en overdose, men kroppen min brakk seg fort. Så alle tablettene jeg hadde svelget, hadde nå blitt trukket ned i do. Men pusten min er ikke som den skal, jeg klarer ikke få den til å roe seg. Den ansatte reiste seg, og fortalte at hun måtte ut til kontoret for å ringe nødnummeret. Jeg ble sittende helt stum, med tårene som rant nedover kinnet mitt. Det tok ikke lang tid før den ansatte kom tilbake, men denne gangen hadde hun med seg noe. Hun måtte sjekke blodtrykket mitt. Resultatet kom fort. Hun gikk ut igjen for snakke med en lege på telefonen, og heldigvis trengte ikke noen å komme, ettersom kroppen min hadde kvittet seg med alle tablettene jeg hadde svelget. I stedet måtte den ansatte ta blodtrykket mitt hver andre time, i 24 timer. Det døgnet ble det lite søvn, ettersom jeg ble vekket hver andre time. 

    Jeg tror det var en mening med at kroppen min reagerte på den måten den gjorde. Det var ikke min tur til å dø den dagen. Å skrive dette innlegget var utrolig tungt. Jeg har jobbet med det i flere dager, etter jeg har sittet og lest i min dagbok. Denne dagen kommer alltid til å være en del av meg. Det var en dag hvor ja ga opp kampen jeg kjemper. Jeg skal aldri tillate meg selv å prøve å ta mitt eget liv igjen. Jeg skal kjempe for å vinne denne kampen.


    //bilde tatt av Helene Michaelsen. 

  • 64

    I dag skjedde noe av det jævligste jeg har opplevd i hele mitt liv, som er grunnen for at jeg kun har oppdatert bloggen en gang i dag. Min søster og meg tok oss nemlig en tur til Svergie, for å handle inn litt mat og annet. Vi dro veldig tidelig for å slippe unna kø, turen hadde gått kjempe bra. Vi hadde fått tak i alt vi skulle handle, å var på på vei hjem fra Svergie. Vi kjørte på motor veien, i 110km som er fartsgrensen på strekningen. Plutselig smeller det, hele bilen rister. Svinger fra felt til felt, jeg mistet helt kontrollen over bilen i noen sekunder. Før jeg klarer å ta tak i styringen, sakte bremse ned farten. Å får kjørt bilen på siden av motorveien, det lukter brent og svidd. 

    Jeg skjelver, klarer nesten ikke gå. Når bilen har fått stoppet, ble jeg sittetende noen sekunder. Før jeg kom meg ut av bilen, for å se hva som hadde skjedd. Hele den ene hjulet på bilen hadde eksplodert, jeg ristet av redsel. Med hjerte så langt oppi i halsen som jeg har har hatt det før, fy søren så heldige vi var som overlevde dette. Hadde det ikke vært for at det var to filer, med ingen biler rundt oss. Så hadde dette ikke gått så bra som det gjorde, det å miste kontroll over bilen på denne måten. Er bare helt for jævlig, den høye farten vi også hadde. Er bare så utrolig skremmende å tenke på, i dag har vi virkelig hatt englevinger med oss. Jeg sitter enda med en klump i halsen, jeg har ikke ord for å beskrive hvor jævlig denne hendelsen var. 

    Vi fikk heldigvis fort kontakt med viking, som kom for å hjelpe oss. Det måtte komme to biler, etter som vi var helt inntil motorveien. Så måtte en bil stenge det felte som var nærmest oss, mens den andre bilen flyttet vår bil oppå seg. Vi ble fraktet til en parkerings plass, der vi fikk hjelp til å bytte dekk. Jeg har heldigvis reserve dekk i bilen, så vi fikk kjørt bilen helt til Ski fra Sarsborg. Det var helt for jævlig å måtte kjøre bilen i en time, etter denne hendelsen. Men siden det bare er meg som har lappen av oss, så var det ikke noe annet alternativ. Det tok ektra lang tid å kjøre den strekningen, fordi jeg var utrolig nervøs. Pluss at det reserve dekket kun kan kjøres i 80km i timen, tror nok at det var mange som ble oppgitt over hvor sakte vi kjørte på motorveien etter hendelsen.

    Men det får bare være, når man opplever noe slikt. Så bryr man seg ikke så mye, om at man ligger litt under fartsgrensen. Bildene dere ser på dette innlegget, er hvordan det hjulet som eksploderte så ut. Man kan trygt si at det eksploderte, hele hjulet er helt ødelagt. Jeg er helt utslitt nå her jeg sitter å skriver til dere, det blir tidelig kveld på meg i dag for å si det sånn. Hele kroppen min er så anspent, beklager vist det er litt skrive feil i dette innlegget. Men jeg er så sliten at jeg ikke orker mer nå, nå skal jeg legge fra meg pc. For å prøve å slappe litt av, så blogges vi heller mer i morgen. 



    ♥ Heldigvis er det ikke noe skade på oss, å det er det som er det viktigste! 

  • 30

    Det er ikke noe å legge skjul på, at den siste tiden har voldtektssaker spredt seg ut over nettet. Jeg tror ikke det har gått en eneste dag den siste tiden, uten at jeg har sett en overskrift med dette temaet, både på blogger, i aviser og nettsteder. Det å selv ha vært en av dem som har opplevd dette, gjør det utrolig vondt å lese alt dette. Det som har skjedd, er som et stort sår som aldri vil gro. Når man leser overskrift etter overskrift i media så er det som om dette såret bare blir større, når du tror det har grodd litt. Den lille skorpen som har kommet blir bare revet av på noen få sekunder. Selvfølgelig er det utrolig vondt å lese at andre har gått igjennom dette, fordi jeg selv vet hvor vondt det er. Men uansett hvor tøft det er å lese andre sine saker, så syns jeg at det er bra at dette har fått såpass mye oppmerksomhet.


    Fordi det er så alt for mange som ikke tør, eller klarer, å anmelde saken sin. Grunnene til det kan være mange, så har du de som fikk samme beskjed som meg. Saken din er henlagt. Den dagen jeg fikk denne beskjeden av politiet var dagen der alt gikk til helvetet for meg, fordi jeg følte at de ga meg opp. Noe som førte til at jeg ga meg selv opp også, denne perioden begynte jeg å utvikle anoreksia. Jeg klarte ikke takle alle følelsene som kom etter denne beskjeden. Så i stedet for å innrømme at jeg var knust, utviklet jeg en sykdom som gjorde at jeg slapp å føle. Jeg var ikke klar over dette i starten, at denne sykdommen var så sterk. At den skulle prøve å ta livet mitt flere ganger, at den skulle gjøre at jeg har vært sykemeldt i snart tre år. Livet mitt etter overgrepet, har vært så ødelagt at man nesten ikke kan kalle det et liv.


    Dere skjønner kanskje hvilken sak det er jeg snakker om, nemlig Andrea Voll Voldum saken. En dame med bein i nesa, som jeg ser utrolig opp til. Hun anmeldte tre menn for gjengvoldtekt, som ble frikjente, ettersom bare fire av sju dommere mente de var skyldige. Etter dommen ble satt, bestemte Andrea seg for å gå til media med saken sin. Hun har navngitt de tre mennene, pluss at hun forteller sin historie fordi hun ikke vil at dette skal skje med andre. Noe jeg syns er utrolig tøft å gjøre. En stor grunn for at jeg valgte å blogge om dette, var at kanskje en annen som har opplevd dette skulle tørre å stå frem, eller kanskje en i samme situasjon ikke skulle føle seg så alene. Når man blir utsatt for en slik grusom opplevelse, føler man seg så utrolig alene. Jeg tror jeg aldri har følt meg så alene, som jeg gjorde på den tiden. Det å føle at det er ingen der ute som skjønner deg, men sannheten er at det dessverre er så alt for mange som faktisk forstår hvordan du føler deg. 


    Fordi antall voldtektssaker er skremmende høyt, og det tallet blir bare høyere og høyere for hver år som går. Det å være åpen om et overgrep er en ting, men det er ikke så mange saker om tiden etter et overgrep. Det er et av mine hovedfokus her på bloggen, nemlig tiden etter et overgrep. Hadde jeg ikke blitt voldtatt, hadde jeg ikke sittet her jeg sitter i dag, sykemeldt, anoreksia, inn og ut av sykehus, prøvd å tatt mitt eget liv. Den listen er så alt for lang, for hva som har skjedd med meg etter en hendelse. Det er vondt å si det, men det er sannheten. En kveld ødela livet mitt, tok fra meg noe av det viktigste her i livet. Nemlig å elske seg selv, sette pris på seg selv. Mitt største ønske med denne bloggen, er at andre i samme situasjon skal tørre å be om hjelp. For det å be om hjelp er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke. Ikke gjør samme feilen som meg, det er en grunn for at alle følelsene kommer. I steden for å jobbe i mot dem, begynn å bearbeide dem. Jeg vet hvor tøft det kan være, men jeg kunne ønske at noen sa det samme til meg. 


    Ingen trenger å gå igjennom dette alene, for sammen er vi sterke.

  • 36

    Jeg har allerede delt med dere at jeg har tatt abort to ganger. Jeg bestemte at når jeg først skulle dele dette med dere, så ville jeg også skrive to egne innlegg om hver av abortene. Siden jeg har gått igjennom en pilleabort, og en kirurgisk abort, så er dette to helt forskjellige erfaringer. Derfor ville jeg dele det opp i hvert sitt innlegg. Jeg startet med å dele min opplevelse med pilleabort, fordi den opplevdes mye mindre smertefull. Så det var på en måte lettere å dele dette med dere. Dette innlegget har jeg har gått inn og ut av utrolig mange ganger. Skrevet noen setninger, lagt det i utkast. Så gått inn og skrevet noen til. Så slettet noen setninger. Sånn har jeg holdt på en del dager nå, fordi jeg på en måte er redd for å skrive noe feil. Fordi jeg vet at det er mange sterke meninger om dette temaet. Jeg står for det jeg alltid har sagt. Og det er at alle må ha lov til å ta det valget de selv mener er best. Det er flere enn meg der ute som har tatt dette vanskelige valget. 

    Det er aldri et lett valg å ta, det var det heller ikke for meg. Noe som også gjør det tøft å skrive, men når jeg først har bestemt meg for å dele, så er det fordi jeg føler meg klar for det. Jeg har følt at det har vært en del som jeg har måttett skjule lenge for dere. Jeg har vurdert å dele dette lenge. Da mamma fikk det første innlegget mitt; jeg var gravid som 14 åring, ringte hun etter at hun hadde rettet det. Det første hun sa var at dette er et innlegg hun hadde ventet på. Disse to valgene jeg tok, kommer alltid til å være en stor del av meg. Jeg har prøvd å tilgi meg selv, men klarer bare ikke gjøre det ennå. 

    Jeg fant ut at jeg gravid for andre gang, helt alene på et toalett  på et kjøpesenter. Jeg hadde ikke hatt mensen på en stund, og hadde andre symptomer på graviditet. Jeg bestemte meg for å kjøpe en test på apoteket, og jeg klarte ikke vente til jeg kom hjem. Så jeg gikk på toalettet på senteret for å ta testen med en gang. Jeg husker ventetiden på resultatet som utrolig lang. Jeg satt der helt alene, og bare så ned på testen. Så kom det jeg fryktet, nemlig to streker. Min første reaksjon var at jeg kastet opp. Jeg vet ikke hvorfor kroppen min reagerte slik, men etter jeg hadde fått samlet meg litt, fikk jeg vasket meg og kommet meg på vei hjem. På turen hjem gikk det tusen tanker gjennom hodet mitt. Det første jeg klarte var å samle mot til å ringe min søster for å fortelle dette. 

    Jeg fikk raskt konsultasjon på sykehuset. Jeg er utrolig heldig som hadde mine bestevenner med som støtte. Jeg kom inn til ultralyd, og fikk høre hvilke muligheter jeg hadde. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ta abort, men idet jeg sa de ordene høyt, besvimte jeg. Det ble bare alt for mye for kroppen min å takle. Grunnen til at jeg valgte å ta abort en gang til, er jeg ikke klar for å dele. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli klar for det, men det var det eneste valget for meg for at jeg skulle klare å forsette å leve et "bra" liv med meg selv. Det var et utrolig tøft valg, men for meg var det ingen andre alternativer. Jeg fikk dato ganske så fort, for å utføre selve operasjonen. Dagene i mellom ultralyd og operasjon gikk på en måte veldig fort, men på en annen måte utrolig sakte. 

    Da jeg kom til sykehuset for operasjonsdagen, ble jeg møtt av et veldig hyggelige legeteam. De tok godt vare på meg, og fortalte meg alt som skulle skje. Slik følte jeg meg trygg på det som skulle skje. Jeg ble lagt ned på en operasjonsbenk, før jeg fikk en sprøyte i armen. Så en maske over munnen, og jeg skulle telle ned fra 10. Da jeg våknet fra narkosen, følte jeg meg beruset. Jeg kunne se at jeg hadde blødd mye, men det viste jeg at jeg kom til å gjøre. Det tok ikke lang tid før jeg satt i bilen på vei hjem. De første timene etter operasjonen er veldig uklare for meg. Dagen etter kunne jeg kjenne smertene. Jeg hadde utrolig vondt. Jeg hadde fått fri fra skolen de første dagene, men jeg var tilbake på skolebenken ganske fort. 

    Det tok faktisk flere uker før det gikk opp for meg det som hadde skjedd. Og når det først gikk opp for meg, knakk jeg sammen. Det kom så mange tårer når jeg først lot meg selv gråte, så jeg klarte ikke slutte. Tiden etter har vært tung og vanskelig. Mange følelser og tanker har kommet. Det går sjelden en dag uten at jeg tenker på det. Min psykolog sier alltid at jeg må tilgi meg selv, men det er lettere sagt enn gjort. Grunnen til at jeg har velgt å dele dette, er fordi jeg vet det er mange som meg der ute. Som har måtte ta dette tunge valget. Men dere skal vite at dere ikke er alene. Det er lett å dømme andre som har tatt dette valget, når man selv ikke trengt å gjør det. Det er viktig at man tenker seg om to ganger, før man bestemmer seg for å dømme noen for dette. Det er et utrolig tøft valg å ta, men for noen så er det faktisk det rette valget.

  • 36

    Dette er et av de innleggene det gjør vondt å skrive, men jeg føler at jeg er klar for å dele dette med dere. Uansett hvor vanskelig det er å skrive det, så vil jeg få det ut. Jeg har jo allerede delt med dere at jeg var gravid som 14 åring, at jeg tok en abort. Nå vil jeg dele hvordan det var for meg, men det er enda en hemmelighet jeg må dele med dere først. Jeg har nemlig tatt to aborter, men jeg er ikke klar for å dele grunnen for at jeg gjorde dette igjen. Men det var den eneste utveien for meg, der og da. For at jeg skulle kunne klare å leve livet mitt videre, måtte jeg ta denne utrolig vanskelige beslutningen en gang til. Det er så sårt, at jeg aldri vet om jeg kommer til å klare å dele grunnen med dere. Men jeg har delt en liten del med dere, om min første abort. Og det er nok for denne gangen, men selv om jeg ikke klarer å dele grunnen så vil jeg dele hvordan det var, fordi den første gangen tok jeg tabletter. Mens den andre gangen tok jeg en kirurgisk abort. 


    Dette er to helt forskjellige måter å gjennomføre en abort på, og jeg vil dele med dere begge historiene. Før jeg skulle gjennomføre min første abort, som var en pille-abort, så kom jeg på sykehuset for å ta enda en ultralyd. Da hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg skulle ta det vekk, men det tror jeg ikke legene viste. For jeg fikk nemlig se på skjermen, mens de tok en ultralyd. Noe som bare gjord vondt, enda verre. Tårene trillet, og legen spurte om det gikk bra. Når jeg fortalte at jeg skulle ta en abort, snudde han skjermen med en gang. Man da hadde jeg allerede sett den lille prikken på skjermen, i tillegg så fortalte han termin datoen. Så den dagen for meg, er alltid en dårlig dag. Det er en dag jeg må være alene, tenne et lys. Å ikke snakke med noen, det er en sår dag. Som alltid kommer til å være det for meg, jeg kunne ønske at jeg slapp å både se og vite denne datoen. Det var som å strø salt, i et åpent sår. 


    Selve pille-aborten gikk veldig fort. Jeg fikk to tabletter jeg svelget på sykehuset, så fikk jeg med meg enda flere tabletter hjem som skulle føres opp i underlivet neste morgen. Så skulle jeg ligge stille i en del timer, mens tablettene virket. Jeg personlig syns ikke at dette var veldig vondt, det var ubehagelig og jeg blødde mye. Jeg blødde i mange dager, tror faktiske det varte i flere uker. Men selv om det gikk veldig fort, så var det fortsatt veldig sårt. Men jeg kom meg fort, og kom tilbake til hverdagen noen dager etter. Det som sitter mest inni meg enda, er første friminutt på ungdomsskolen. Når vi skulle ned på butikken for å kjøpe mat, så fikk jeg øye på en mamma som lekte med barnet sitt. Da knakk jeg helt sammen, det var så sårt å se. Det fikk meg til å tenke at det kunne vært meg, og det tok meg utrolig lang tid å se et barn uten å gråte. 


    Men jeg tror at når man går igjennom en abort, så er det følelsene før og etter som er det tyngste å gå igjennom, det at man sitter igjen med et valg man har gjort. Det er sårt uansett hva andre sier til deg, selv om alle rundt meg var veldig støttende. De få som visste om det, fortalte meg hele tiden at det var det riktig valget. Men på en måte så gikk ikke det helt inn på meg, jeg sa til min behandler for noen uker siden. At jeg hadde tilgitt meg selv for valget jeg tok, men sannheten er den at det har jeg ikke, og jeg tror faktisk ikke at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Jeg vet det var det riktig valget for meg, men skyldfølelsen forsvinner ikke av den grunn. Tanken på at jeg kunne ha hatt barn nå, er veldig sår. Tankene om hvor gamle de hadde vært, hvordan livet mitt hadde sett ut. Det er tanker som kommer og går hele tiden, selv om jeg kunne ønske så inderlig at jeg slapp de tankene. 


    Det går enda flere tanker igjennom hodet mitt når jeg skriver og deler dette med dere, jeg har sittet og sett på publiser knappen en god stund. Men klarte til slutt å dele det, og jeg må dele opp dette innlegget i to deler for at det ikke skal bli alt for langt, så det kommer et eget innlegg om den kirurgiske aborten. Jeg har begynt å skrive det, så det kommer også ut en dag.  Jeg sier det igjen, jeg vet at det er mange sterke meninger om dette temaet der ute. Men gjør meg og alle de andre som har tatt dette utrolig vanskelig valgte en stor tjeneste, hold de negative tankene for deg selv. Dette er tungt nok fra før av, jeg trenger ikke at flere skal rakke ned på meg for dette. For det klarer jeg helt fint selv.

  • 54

    Det skjærer i hjertet mitt når jeg skriver dette til dere. Dette er en av de hemmelighetene jeg har holdt for meg selv, som jeg ikke har klart å dele med dere. Jeg har ikke vært klar for dele dette før nå. Dette er noe som har vært utrolig tungt for meg, og det var et vanskelig valg for meg å ta. Men jeg var bare en ung jente på 14 år, som ikke visste bedre. Jeg hadde ikke trodd at dette skulle gå så inn på meg som det det har gjort. Jeg sliter ennå. Det er mye tanker og følelser. Det føles som et stort sår som aldri skal gro. Men jeg er klar for å dele dette med dere. Før du leser det, bil jeg at du skal tenke på at jeg kun var 14 år da jeg tok dette valget og når dette skjedde med meg. Kanskje kan dette gi dere mere forståelse rundt en del ting jeg har nevnt før. Jeg har på en måte delt litt av denne hemmeligheten noen ganger, men uten å ha nevnt hva det egetntlig er. Nå skjønner dere kanskje hvorfor den kommentaren jeg fikk med at du kan ikke bli gravid gjorde så vondt som det den gjorde. 

    Det har seg nemlig slik at da jeg var 14 år, var jeg en veldig urolig jente. En jente som ikke helt hadde funnet ut av hvem hun var eller hva hun ville. Eller hva som egentlig var min plass her i verden. Jeg hadde det veldig vanskelig i denne perioden av livet mitt. Det var sommer, og jeg hadde begynt å legge på meg. Jeg hadde ikke endret kostholdet mitt, men tenkte at det kunne ha noe å gjøre med at jeg var tenåring. Det var en ren tilfeldighet at jeg dro til helsesøster sammen med en venninne. Jeg var der ikke for min egen del, men mens vi satt der og snakket, kom det opp at jeg ikke hadde hatt mensen på en god stund, samt at jeg hadde begynt å legge på meg. Jeg  skjønte ikke hva som var grunnen til dette. Derfor foreslo helsesøsteren en graviditets-test.jeg trodde nesten det var en spøk. 

    Det gikk ikke mange minuttene før testen viste to streker. Helsesøster fortalte at det var en positiv test, så ja, du er gravid. Jeg ba henne ta en ny test, men det kom også ut positiv. Jeg begynte nesten å le før det gikk opp for meg. Da ble latteren fort gjort om til tårer. Jeg var overhode ikke klar for dette. Jeg er bare 14 år, og hadde nok å styre med i livet mitt som det var fra før. Dette var det siste jeg trengte. Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. Helsesøsteren sa at hun måtte ringe en av foreldrene mine. Jeg ønsket at mamma skulle få vite det. Mamma kom fort til legekontoret der jeg hadde fått en hastetime for å ta en ultralyd. Her ble det konstatert at det var som jeg fryktet, jeg var gravid. 

    Alle tankene mine som gikk gjennom hodet mitt den dagen, var bare alt for mye for meg å takle. Jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte bestemme meg relativt fort hva jeg ønsket å gjøre. Det ble bestilt time på sykehuset for en grundigere ultralyd ganske fort. Da jeg kom til sykehuset for en ny ultralydundersøkelse, var det først jeg fikk høre, gratulerer så mye. Gratulerer tenkte jeg, det var en rar ting å si til en som ikke visste hva hun skulle gjøre med dette. Det var utrolig ubehagelig å ta ultralyd, ikke bare det at selve undersøkelsen var ubehagelig. Jeg hadde vel allerede på en måte bestemt meg for å ta abort, fordi jeg rett og slett ikke var klar for dette. Jeg følte ikke at jeg kunne ta vare på meg selv, så hvordan skulle jeg klare å ta vare på noen andre. Jeg slet med både selvskading og psykiske problemer. Så dette var noe jeg overhode ikke var klar for. Jeg måtte tenke fremover i tid. 

    Jeg kom frem til at dette klarer jeg ikke nå. Jeg var alt for ung til å klare å ta vare på et barn. Jeg var jo kun en barn selv. Jeg vet at det finnes mange andre utveier enn abort. Men jeg visste at jeg ikke hadde vært sterk nok til å kunne gi fra meg et barn. Derfor bestemte jeg meg for å få ta abort. Det kommer et eget innlegg om selve aborten når jeg er klar for å skrive og dele det. Abort er aldri et lett valg. Det var utrolig vanskelig der og da, men også i ettertid. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på valget jeg tok. Det er et av de tøffeste valgene jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi meg selv for det,  eller om såret noen gang kommer til å gro. Selv om abort aldri et lett valg å ta, er det for noen riktig avgjørelse. Jeg vet at det er mange sterke meninger om dette temaet. Men dette er et altfor tabu tema. Jeg føler man må respektere andres valg. Det er ikke alle som er klare til å oppdra et barn. Særlig når man er et barn selv.

  • 40

    Jeg bråvåknet, helt gjennomvåt av svette. Det tok meg noen minutter før jeg skjønte at det bare var et mareritt. Det virket så ekte, så altfor ekte. Jeg hadde nemlig en drøm om at jeg ble gravid. Det er ikke å legge skjul på at jeg fremdeles sliter veldig mye med min sykdom anoreksia. Det har kanskje ikke vært så tydelig, men jeg har slitt de siste ukene. Jeg er på bedringens vei, men det er fremdeles en utrolig lang vei å gå. Jeg tror at det som utløste dette marerittet, kan ha noe med med en person som har skrevet en del til meg på snapchat. Som så absolutt skulle poengtere at jeg ødlegger meg selv. Vedkommende ga inntrykk av å vite mere om min sykdom enn meg selv. At dette var en sykdom bare for unge mennesker. Hadde jeg vært eldre, hadde jeg aldri blitt syk. Å for å toppe det hele, skrev denne personen til meg at jeg ikke kunne bli gravid. 

    Drømmen var så lang, men samtidig så kort. Jeg begynte å legge på meg, plutselig gikk vekten bare mer og mer opp. Uten at jeg spiste noe mere. Jeg dro til legen for å ta de vanlige blodprøvene. Så fikk jeg svar om at jeg var gravid. Der og da var jeg en lykkelig jente, som ville ha barn. Men dette var noe sykdommen min var helt uenig i. Magen vokste, mens jeg spiste mindre og mindre. Jeg ble mere og mere syk for hver dag som gikk. Ikke bare skadet jeg meg selv, men også det som var i magen. Det er en ting å skade seg selv, men det er slett ikke greit å skade en annen person. Særlig en som trenger mere næring enn andre. Den tanken skremte meg. 

    Denne drømmen var faktisk helt jævlig for å være helt ærlig med dere. Jeg lagde meg en kopp kaffe, noe jeg gjør hver morgen. Vanligvis pleier jeg å kose meg med noe på tv, men jeg satt bare å så ut. Jeg hadde ikke en gang skrudd på TV. Jeg begynte å tenke over dette. Hva hadde skjedd om jeg hadde blitt gravid nå? Hvordan hadde sykdommen min taklet det? Tanken er skremmende, for sanheten er at jeg ikke vet. Jeg aner ikke en gang om jeg kan bli gravid. En stor ulempe med denne sykdommen, er at den skader kroppen mer enn man tror. Legene har sagt det til meg før. At dette er noe som kan gjøre permanent skade, ikke bare nå, men også i fremtiden. 

    Jeg så et tv-program, der en voksen kvinne utviklet anoreksia da hun ble gravid. Da tenker jeg, jeg har hatt denne sykdommen i tre år nå. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli 100% frisk. Tenk om denne sykdommen skal nekte meg i å få barn? Den har allerede tatt fra meg så mye. Jeg hadde lyst til å dele dette med dere, for at dere også skal få et innblikk i hva jeg tenker om dette. Det har gått mange føleser igjennom hodet mitt i dag om akkurat dette temaet. For jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det. Min største frykt er jo at hvis dette skulle skje meg en dag. At jeg ikke kommer til å klare å spise det jeg skal, eller ta vare på meg selv og det som som skal vokse inne i magen min. Jeg vet med meg selv, at dette ikke er et tema for meg sånn som det er nå. 

    Noen år frem i tid, så ønsker jo jeg meg også barn. Ingen kan vel egentlig vite hvordan det kommer til å bli, eller om det i det hele tatt er noe jeg noen gang kommer  til å bli klar for. Jeg tenker at når man har hatt denne sykdommen så lenge som meg, så er det lett med tilbakefall. Det gir meg en klump i magen bare å tenke på dette temaet. Et av mine største ønsker her i livet, er å selv få en kjempestor familie. Dette kanskje fordi jeg kommer fra en stor familie selv. Jeg vet at man ikke skal ta sorgene på forskudd, men dette er et tema jeg ikke har tenkt på før nå, etter denne drømmen. Denne sykdommen har så utrolig mye mer makt enn noen kan forestille seg seg. Jeg ville dele dette med dere, fordi jeg liker at dere kan følge min vei, både mine oppturer og mine nedturer.

  • 24

    Siden det var så mange av dere lesere som ville at jeg skulle skrive et innlegg om mine erfaringer med silikon, så tenkte jeg å dele dette med dere. Hvis det er noe mer dere lurer på, er det bare å legge igjen en kommentar her på dette innlegget. Hvis det blir mange spørsmål, lager jeg enda et innlegg om akkurat dette. 

    Før operasjonen - Før operasjonen  måtte jeg til en konsultasjon, der jeg fikk snakke med kirurgen. Vi snakket om hvor mye jeg ville legge inn og hvilken profil jeg ville ha på innleggene. Vi gikk også igjennom komplikasjoner som kan skje. Og om hva man må gjøre i etter tid, for det er ikke til å legge skjul på at dette er en stor påkjennelse for kroppen. Så jeg visste at tiden etter operasjonen kom til å bli ganske tøff og vond. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville legge inn rundt 400-500 gram, men jeg lot kirurgen min bestemme eksakt vekt.

    Operasjonsdagen - Da jeg sto opp på morgen, kunne jeg kjenne at jeg var utrolig urolig. Jeg satt og fiklet med noe hele veien inn til sykehuset der jeg skulle opereres. Jeg hadde med meg min storesøster Malin og min bestekompis Magnus. Det gikk ikke mange minuttene før kirurgen kom til venterommet for å hente meg. Mens jeg ble gjort klar for operasjon, fortalte jeg at han skulle gjøre det han mente ble finest. Han har jo lang erfaring med dette, og ser godt hva som passer best. Jeg fikk hilse på alle som skulle være på operasjonsstuen under operasjonen. Da jeg ble lagt ned på operasjonsbenken, ble jeg plutselig veldig redd. Plutselig gikk jeg fra rolig til å bli veldig stresset. Men så kom en herlig sykepleier bort til meg og tok meg i hendene. Hun ba meg slappe av, og da ble jeg utrolig rolig. Så satt de bedøvelse i armen min, og jeg måtte telle ned fra 10. Jeg tror jeg kom til 7, før jeg sovnet. 

    Oppvåkning - Da jeg våknet, var jeg utrolig sliten, men uten smerter. Jeg måtte så gå på toalettet, så jeg reiste meg opp nesten med en gang. Men litt hjelp fra min søster, klarte jeg det. Kirurgen ble litt sjokkert over at jeg allerede hadde kommet meg ut av sengen. Det var to andre jenter der, som ble operert før meg, og som enda lå i sengene sine. Jeg var nok ennå veldig ruset på morfin. Derfor kjente jeg ikke noen smerter, men jeg klarte heller ikke helt få med meg hva som ble sagt eller gjort. Alt jeg tenkte på var at jeg ville komme meg hjem så fort som overhodet mulig. 

    De første dagene etter operasjonen - Etter å ha kommet  meg hjem fra sykehuset, sovnet jeg med en gang. Det var først da jeg våknet opp, at jeg kunne kjenne på smertene. Og så utrolig vondt som det var. Jeg kunne ikke bevege noe som helst på overkroppen. Smertene var utrolig sterke, og jeg gråt når jeg måtte bevege meg. Jeg hadde fått med meg smertestillende, men kunne nok ønske at jeg hadde fått enda sterkere  medisiner. Søsteren min passet på meg hele døgnet. Hun måtte hjelpe meg med absolutt alt. Fra det å skulle bytte liggestilling, lage mat, komme meg på toalett, og gi meg medisiner. Hun måtte gjøre alt for meg. Jeg klarte så godt som ingen ting, så det er veldig viktig å ha noen rundt seg hele tiden etter en slik operasjon. 

    1 uke etter operasjonen - Jeg fikk litt sjokk første gang jeg så brystene mine, fordi de var så hovne,  og satt veldig høyt oppe. Dette er helt normalt. De faller på en måte på plass etter  en måneds tid. Etter en uke fikk jeg får første gang lov til å dusje. Jeg tror aldri at jeg har følt meg så skitten før. Det gikk faktisk overraskende greit å dusje, og jeg klarte det helt alene. Jeg måtte bruke en støtte-bh i flere uker. Jeg måtte ikke løfte armene over hodet, og generelt bruke armene minst mulig. Arrene etter operasjonen klødde veldig, og det var utrolig vanskelig å ikke skulle klø. Jeg fikk hjelp av mamma og min søster til å bytte plaster og bandasjer på sårene. 

    Litt fakta om mine implantater - Jeg har 450 gram i hvert bryst. Jeg har innleggene under brystmuskelen. Dette er litt vondere enn for de som har de over. Jeg har middels profil, og er kjempefornøyd med det. Jeg har ikke noen problemer med sove, eller ligge på magen. Jeg er utrolig fornøyd med resultatet, og syns de passer bra til min kropp. Noen månder etter operasjonen fikk jeg store smerter i det ene brystet. Jeg dro til kirurgen min for å høre hva det kunne være, og fikk da vite at det var helt normalt. Det er stor forskjell fra person til person hvor fort arrene gror.  Selv om det var smertefullt, så var det verdt det.




    ♥ Er det noe mer dere lurer på, så er det bare å legge igjen en kommentar! 

  • 36

    De siste dagene har det ikke bare vært formen min det har vært noe galt med, men hele meg for å være helt ærlig. Jeg har jo delt med dere at jeg ikke har følt meg bra. At jeg sover mye om dagen, men det var bare en liten del av sanheten. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men det hele startet på fredag. Plutselig begynte jeg å få tilbakeblikk fra voldtekten, noe som har ført til at jeg begynte å bli usikker på meg selv. Jeg vet at med min sykdom anoreksia, så kommer det mye frem i speilet som ikke er sant. Uansett hva vekten viser, så klarer jeg bare se den store jenta stirre tilbake på meg i speilet. Jeg har vært vant til at dette speilbildet lever sin egen verden. Det kan forandre seg på noen få sekunder. Men siden jeg har fått tilbakeblikk fra voldtekten, er ikke det at jeg ser en stor jente i speilet det største problemet. Men det at jeg ser en jente med blåmerker og sår, det å se den jenta jeg var da jeg var på det mest svake har bare gjort disse dagene enda verre for meg. Jeg var bare ikke klar for alle disse følelsene og tankene som følger med. 

    Jeg begynte faktisk å tro at jeg ikke skulle klare dette. Jeg begynte å gi opp meg selv igjen. For denne kampen er så mye tøffere enn hva noen som ikke har opplevd det kan tenke seg. Jeg vil så utrolig mye her i livet, men føler vel ikke at jeg klarer det jeg burde klare. Når jeg har hatt en så lang periode med å ha det bra, så var jeg livredd for å dele med dere at jeg ikke hadde det så bra. Jeg har et stort ønske om å kunne dele alt med dere. Det er derfor jeg bestemte meg for dele dette. Dere skal få følge hele  prosessen. Alle dager kan ikke være supre. Dessverre så er det mye med denne sykdommen som er veldig negativt. 

    Jeg har endret hovedfokus på denne bloggen, men det har seg slik at sykdom er en stor del av meg. Den er vel egentlig den største delen av meg, nå som dagene ikke har vært så bra. Jeg ønsker ikke lyve til dere, å si at alt er bra når det ikke er det. Jeg har faktisk slitt en del de siste dagene, både pyskisk og fysisk. Jeg har vært dårlig, med hodepine, feber og kvalme. Men jeg har også slitt psykisk. Det er tungt å dele dette med dere, fordi jeg ønsker ikke at noen skal se at jeg ikke har det bra. Jeg håper dette går over fort, slik at jeg kan bli den Lisa som sprer masse glede igjen. Jeg vet at jeg trenger å kommer meg litt ut, for jeg har vært inne i en ond sirkel. Jeg har bare villet være inne, ligge å sove. Jeg har ikke orket å snakke eller møte noen. Den onde sirkelen jeg har havnet i, er ikke bra for meg. Jeg trenger å gjøre en forandring nå. Jeg kan ikke la sykdommen ta over kontrollen igjen. Ikke nå igjen, nå som jeg endelig har kommet så langt. 

    Jeg er skuffet over meg selv. Jeg vet innerst inne at jeg ikke burde føle slik, men jeg klarer ikke styre følelsene mine. Dette viser virkelig hvor sterk denne sykdommen er. Hvor lite som skal til før det føles som om jeg knuses i tusen biter. Et stort puslespill med altfor mange biter til at jeg klarer å bli helt ferdig. Hver gang jeg kommer et godt stykke, forsvinner de brikkene jeg trenger mest for å klare å fullføre. Jeg skulle ønske så inderlig at dette var en sykdom jeg kunne ha sluppet å kjempe mot. Når man ikke har det bra, må man bare lytte til kroppen sin. Jeg håper dere lesere ikke gir meg opp, eller blir skuffet over at jeg ikke har spredd den gleden jeg har gjort den siste tiden. Sannheten er at jeg har det veldig tøft akkurat nå. Jeg vet at jeg skal komme meg igjennom denne perioden, for jeg er sterkere enn hva jeg har vært før. Jeg håper bare at dette snur fort, for sånn jeg har der nå, er ikke slik jeg vil ha det.

  • 32

    Jeg har alltid sagt at jeg skal være helt ærlig med dere, og dette har jeg delt med dere før også. Jeg har lagt inn silikon, og jeg vet det er tusenvis av meninger der ute om akkurat dette. Jeg har lyst til å dele med dere hvorfor jeg gjorde det. Jeg kom veldig tidlig i puberteten, og fikk ganske store pupper i tidlig alder. Jeg gikk igjennom to tøffe valg da jeg var yngre som jeg enda ikke er klar for å dele med dere. Men de valgene jeg tok da jeg var yngre førte til at jeg gikk ned mange bh-størrelser. Jeg hadde enda litt pupper, så der og da ikke dette et problem for meg. Etter at jeg  utviklet anoreksia, og jeg raste ned i vekt, forsvant alt av det jeg hadde av pupper. Jeg ble rett og slett helt flat. Jeg passet ikke inn i en a-cup en gang, noe som jo er den minste størrelsen du får tak i når det kommer til bh-størrelser. Det eneste jeg satt igjen med, var litt overflødig fett, men ikke nok. 

    Selv om jeg klarte å legge på meg, ble jeg ikke større over puppene. Jeg var enda helt flat. Når jeg sier flat, så mener jeg virkelig helt flat. Jeg brukte a-cup med super push og puter slik at det skulle  se ut som jeg hadde litt. Dette var noe som gikk veldig inn på meg. Det var liksom ikke nok med at jeg så og si mistet alle formene mine etter sykdommen. Jeg følte meg ikke kvinnelig, og hadde utrolig dårlig selvtillit på grunn av dette. Så jeg bestemte meg lenge før jeg gjorde det, og hadde spart penger til dette kjempelenge. Så når jeg først fikk lov til å gjøre det, så valgte jeg å gjøre det. 

    Dette er ikke det samme som at jeg anbefaler dette til alle rundt meg. Men det er faktisk mange kvinner som bare ikke får pupper. Jeg tenker ikke på de som faktisk har store pupper og velger å gjøre dem enda større. Men jeg snakker om oss som er helt flate, og føler at dette blir er et kjempestort problem. For meg ble dette et problem som bare vokste seg større og større. Jeg følte meg bare ikke som en kvinne eller jente, når jeg var like flat som en gutt. Det ødela selvtilliten min helt, og jeg skammet meg når jeg gikk i bikini. 

    Jeg har tenkt mye på dette med å være et godt forbilde, og jeg føler ikke egentlig at dette gjør meg til et dårlig forbilde. Jeg vet at alle har en mening når det kommer til dette med silikon. For meg var dette et riktig valg, og jeg gikk igjennom denne operasjonen for min egen del. Dette var noe jeg gjorde kun for meg selv, for at jeg skulle følge meg mer som en kvinne. Jeg får en del spørsmål om dette med silikon. Derfor hadde jeg lyst til å skrive et innlegg om min historie. Hvis dere er interessert, tenkte jeg å skrive et innlegg om mine erfaringer, når det kommer til silikon. Det er jo min egen kropp, og det er jeg som skal leve med den. Se på den. Dette var det riktige for meg å gjøre. Jeg føler meg mer kvinnelig nå som jeg har fått pupper. Det har hjulpet meg utrolig mye. Kanskje jeg føler det ekstra sterkt siden jeg hadde relativt store pupper før. 

    Jeg tror ikke at dette kommer som noen overraskelse for dere som ikke visste om dette fra før. Det er jo ikke så veldig vanlig å være så tynn, og ha store pupper. Men jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke har operert. Jeg har alltid vært ærlig med dere når noen har lagt igjen en kommentar, pluss at jeg har skrevet et innlegg om det før. Det viktige her er å få frem her at jeg gjorde dette for meg selv. Det var ingen rundt meg som sa jeg burde, eller ikke burde gjennomføre dette. Dette var et valgt jeg gjorde helt selv. Det at familien og vennene mine støttet meg i dette valget, er noe jeg setter utrolig stor pris på. Jeg håper også dere lesere kanskje skjønner valget mitt litt bedre nå, og ikke "dømmer" meg for valget jeg har gjort. Legg gjerne igjen en tilbakemelding på om dere vil at jeg skal skrive om mine erfaringer, hvordan det var å operere, og om alt som har med dette å gjøre. Da vil jeg skrive et innlegg om dette.

  • 20

    Jeg har et stort ønske om å dele alt med dere, uansett hvor vanskelig det er for meg å trykke på publiser. Jeg har funnet ut at skriving har hjulpet meg til å sette mere ord på mine følelsene. Det er tungt å skrive. Noen dager klarer jeg ikke skrive noen ting. Men jeg har alltid vært veldig ærlig med dere, noe jeg skal være i dag også. Dette er noe som er vanskelig for meg å dele, fordi jeg forstod dette først i går. Som jeg har delt med dere, så har kroppen min reagert veldig kraftig en del ganger i det siste. Jeg har ikke skjønt hva det er som skjer. Jeg har vært så utrolig fortviltet over meg selv. Når du vet at noe er galt, men ikke klarer å forstå hva som egentlig er galt. Men under behandling i går, kom det frem hva det er som utløser det. Det har seg nemlig slik, at uansett hvor mye jeg snakker om problemet, eller jobber med det, så kommer det alltid til å være en liten del av meg som ikke tror at faren er over. 

    Det skal utrolig lite til, før det utløses. Men kommer det opp noe som minner meg om dagen da overgrepet skjedde, så er det som om en del av meg går igjennom det en gang til. Uten at jeg selv klarer å styre det, så reagerer kroppen min med å være ekstra på vakt. Det kan beskrives som når du skvetter, så reagerer man automatisk. Med et lite skrik, og kroppen din blir på vakt. Synet blir sterkere, kroppen din jobber mere enn hva den ellers ville gjort. Det er dette som skjer med meg når jeg blir på minnet det vonde. Kroppen min begynner å beskytte meg, uten at jeg selv er klar over det. Noe som er utrolig slitsomt, for den bruke alt av krefter jeg har til overs. Det er ikke noe å legge skjul på, men når kroppen din ikke får nok mat har den heller ikke noe å jobbe med. Mitt matinntak er enda for lite til at kroppen min skal ha noe ekstra overskudd. 

    Når kroppen min reagerer slik blir jeg helt utslitt. Men jeg klarer ikke gjøre noe med det, fordi det er en reaksjon som skjer uten at jeg selv vil det. Arrene på kroppen min etter overgrepet, er det nok det som er de mest vanskelig. Det er enkle steder på kroppen, ingen andre enn meg selv kan røre. Men det har seg slik, at de mest såre punktene på kroppen min har jeg ikke ville delt med noen andre. Selv om det er det jeg kanskje egentlig burde ha gjort. For da hadde jeg kanskje sluppet unna denne nedturen jeg fikk. Men det å skal dele dine svakeste sider med andre, er lettere sakgt enn gjort. Hvem ønsker vel at andre skal vite det du selv vet at kan knekke deg. Jeg har alltid sagt at tid leger alle sår, men selv om sårene mine har blitt til arr, så er de jo ikke borte. Det er merker som jeg er redd aldri kommer til å gå bort. 

    Jeg er faktisk ikke sikker på om arrene noen gang går bort. At alle følelsene rundt det område også går bort. Det har være mye tanker i hodet mitt, når det kommer til det å dele denne store svakheten med dere. Men jeg synes at det å dele en svakhet, viser hvor sterk du er. Fordi det krever styrke å dele dette. Alle mennesker har hver sine svakheter. Men det er også en del av det å være menneske. Men allikevel snakker vi nesten bare om våre sterke sider. Jeg ser på meg selv som en sterk person. Hadde jeg ikke vært sterk, hadde jeg aldri klart å kjempe den kampen jeg gjør. Men jeg har også mange svake sider. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg hadde sluppet alle svakhetene som har kommet etter voldtekten, men dessverre vil det alltid til å være en stor del av meg. 

    Jeg har kommet så langt, så utrolig langt når jeg ser tilbake på de tre siste årene av livet mitt. Jeg føler meg endelig som et menneske igjen. Jeg ler og smiler, gråter og hyler. Jeg har nye kamper og kjemper hver eneste dag. Det at jeg faktisk har bestemt meg for å kjempe i stedet for å gi opp, viser bare at jeg har tro på meg selv. At jeg har funnet tilbake livsgleden, at jeg vet at jeg også fortjener å ha det bra. Følelsen av å gi opp meg selv, er noe jeg vet at jeg aldri skal føle igjen. Uansett hvor tøffe dager jeg må igjennom, uansett hvor mange tårer som renner. Uansett hvor lang tid det tar å vinne over denne sykdommen, så vet jeg at en vakker dag kan jeg si at jeg klarte å kjempe meg igjennom en kamp jeg aldri hadde trodd jeg skulle vinne.


    Bilde er sminket 

  • 24

    Jeg tror det er normalt å knytte seg veldig til en person når man går igjennom en så tøff periode som det jeg gjorde. For meg var det vanskelig å skulle snakke med noen. Jeg stengte mange ute da jeg var dårlig. Det var ikke noe jeg gjorde bevisst. Det bare ble sånn. Det var rett og slett for vanskelig for meg å skulle svare andre eller ta kontakt. Hver dag var en kamp. Bare det å skulle stå opp om morgen tok all energien min. Det var en så vanskelig periode i livet mitt, at jeg ikke klarte å tenke på noe annet. 

    Jeg endte opp med å knytte et veldig nært bånd til min farfar. Vi har alltid hatt et veldig spesielt vennskap. Men den perioden jeg var veldig syk, ble han den person jeg virkelig kunne snakke med om absolutt alt og ingenting. Jeg tror mye av grunnen til at jeg ble så nær han, var fordi han er pensjonist, noe som gjorde at han hadde god tid. Det hadde jo jeg også, så det at han alltid hadde tid til meg, gjorde at det var han jeg knyttet meg ektra til. Han har alltid vært veldig lett å snakke med, noe jeg kan huske igjennom hele livet mitt. Han har alltid vært en person som har vært der for meg. Når det er familie, vet man på en måte at uansett hva som skjer, så kommer de til å være i livet ditt. Dette gjorde at jeg turte å åpne meg opp for han. 

    Mens jeg var innlagt på sykehuset, ble farfar syk. Han fikk hjerneslag og hjerte-problemer på en gang. Dette gikk utrolig mye ut over hukommelsen hans. Han mistet også mye av synet. Han gikk fra å være den personen jeg kunne snakke med om alt, til så vidt å kunne snakke. Jeg kommer aldri til å glemme den telefonene jeg fikk av pappa, når han skulle fortelle meg dette. Det var akkurat som om hele min verden raste sammen. Jeg var knust. Jeg var så utrolig redd for  å miste han. Jeg kjenner jeg får en stor klump i halsen når jeg skriver dette. Selv om det begynner å bli en stund siden dette skjedde med ham, så har han ikke blitt den samme han var før dette skjedde. Alle de lange samtalene vi hadde, ble bare visket ut på noen sekunder. Jeg var på sykehuset hver dag mens han lå der. 

    Da han kom hjem, var han som sagt ikke den samme personen som før. Dette var noe som gikk veldig inn på meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg taklet dette dårlig. Jeg begynte med å ta avstand fra han, fordi jeg var redd for å knytte meg såpass til han igjen. Jeg vet at han er veldig gammel, og at alt kan skje. Jeg angrer mye på at jeg tok avstand en periode, men det var bare slik kroppen min reagerte. Den ville på en måte beskytte meg, slik at om dette skal skulle skje igjen, så skulle jeg ikke bli like knust. En ting jeg har lært av dette, og det er at man aldri vet hva som kan skje. Derfor bestemte jeg meg for å bruke den tiden jeg har igjen med ham så godt som jeg kan. Jeg vil heller gjøre det beste ut av situasjonen. 

    Det var en tankevekker for meg jeg selv da jeg merket merket hvor lei meg jeg ble når jeg kunne mistet farfar. Det fikk meg faktisk til å tenke nøye igjennom dette at jeg selv hadde villet gi opp. Jeg har jo prøvd å tatt mitt eget liv, fordi jeg ikke orket mere. Men da tenkte jeg at det var det beste for meg selv og de rundt meg. Men sannheten er at det ikke er sant. Jeg hadde bare påført alle mine nære mere smerte om jeg hadde gjort det. Nå som jeg ser tilbake, skjønner jeg ikke at jeg i det hele tatt kunne prøve å gjøre det. At det faktisk virket som den eneste utveien for meg. Livet er for kort til å ende det. Livet består av mange nedturer, men også mange oppturer. Det er en del av det å leve. Jeg skal aldri la meg selv tro, at den enste utveien er å gi opp. Nå vet jeg at tiden leger alle sår. Selvfølgelig er det kjempetøft å skal kjempe denne kampen, men i bunn og grunn så er det verdt det.

  • 14

    Jeg er en person med utrolig mange følelser. Jeg vet ikke om sykdommen min har gjort meg mere følsom. I nesten et helt år følte jeg ingen ting. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å føle. Jeg begynte i tillegg på medisiner, noe som skulle hjelpe meg å kontrollere følelsene. Medisiner som egentlig skulle holde følelsene mine i sjakk, sørget i stedet for at de forsvant. Når jeg ser tilbake på den tiden, følte jeg meg som et gjenferd. Jeg var til stede, men samtidig var jeg ikke til stede. Det var mange ganger jeg bare ville sette meg ned for å gråte. Men det kom ikke en eneste tåre. Jeg kunne smile og le, med det var noe jeg klarte fordi jeg måtte, ikke fordi at kroppen min faktisk ville det.

    Nå om dagen er det som jeg føler alt. Selv den minste lille ting fører med masse følelser. Jeg har savnet det å kunne føle hvordan kroppen har det, hjertet og hodet. Det å la meg selv føle igjen, gjør at jeg føler meg mer som et menneske enn et gjenferd. Det er ikke like lett å skal føle på alt, for med min sykdom følger det med mye følelser jeg egentlig ikke vil kjenne på. Men for at jeg skal lære meg mer å skjønne hva det er som skjer med meg, så trenger jeg å føle på det. Når jeg smiler, gjør jeg det fordi jeg er glad. Når det kommer tårer, så er det fordi jeg er lei meg. Jeg har hatt noen fantastiske uker. Jeg er fortsatt like stabil som det jeg har vært i det siste. Men jeg har godtatt at det å smile og le, er like greit som det å gråte. 

    For noen uker siden gikk jeg igjennom en sorgprosess hvor jeg lot meg selv gråte. Jeg aksepterte at det er greit at det renner tårer. Jeg har sluttet å ikke akseptere at jeg er lei meg. Det å ikke la seg selv gråte, er noe av det verste jeg kunne gjøre mot meg selv. Det å alltid skal holde det inne. Det var ikke det at jeg bare var redd for at andre skulle se hvordan jeg hadde det, men jeg ville heller ikke la meg selv se det. Det var lettere for meg å bare late som om følelsene ikke var der. Jeg var rett og slett ikke klar for at følelsene skulle komme frem, for å være helt ærlig med dere. Jeg var også livredd for alle følelsene jeg hadde holdt inne. Jeg visste at om jeg lot de gode følelsene komme frem, så kom også de dårlige. Uansett hvor tøft det faktisk var å la meg selv føle igjen, er det noe av det viktigste jeg har gjort for meg selv. Det er normalt å skulle føle. 

    For meg var det løsningen akkurat da. Jeg var for svak, så altfor svak til å skulle takle mine egne følelser. Det var ikke bare det at jeg var redd for å være lei meg, men jeg var også redd for alt sinne jeg hadde inne i meg. Den store skuffelsen jeg følte. Det å føle at man ikke får til noen ting. Etter å ha latt følelsene mine komme frem, er jeg mer stabil enn jeg har vært gjennom hele denne sykdommen. Jeg har i det siste tenkt mye på dette med å tilgi meg selv, men jeg har enda ikke helt klart å gjøre det. Med hånden på hjerte, så vet jeg faktisk ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Men hvem vet hva fremtiden vil bringe. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i denne kampen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om meg selv. Jeg hadde faktisk begynt å akseptere at hele livet mitt kom til å bestå av sykdom. 

    Jeg trodde at denne kampen var for stor til meg til å vinne, men nå ser jeg at jeg faktisk kan klare dette. Jeg har latt meg selv føle, drømme og håpe om at min hverdag skal bli slik som de andre rundt meg har. Jeg har tro på meg selv, at jeg skal oppnå mine egne drømmer. I stedet for å bare se på alle de andre rundt meg gjøre det, så vil det til å komme en dag hvor jeg selv også kan gjøre det. Livet mitt har stått stille i noen år nå, siden jeg kun har måttet konsentrere meg om å bli frisk. Noe som er helt greit. Det er det som må til før jeg også kan starte livet mitt.

  • 18

    Noe som har gått mye igjennom tankene mine den siste tiden, er alle arrene jeg har på kroppen. Jeg har skrevet innlegg om dette med selvskading før. Jeg slet med dette i flere år da jeg var yngre. Dette er noe jeg klarte å slutte med for flere år siden, men arrene er der enda. Det er noe som får meg til føle meg veldig usikker. Det går alltid en tanke igjennom hodet mitt når jeg tar på meg klær der man kan se dem. De verste er på undersiden av armene mine. Jeg er alltid litt redd for at noen skal spørre om det, fordi det er et tema jeg ikke er så komfortabel å snakke om. Det er spor av en tung periode i livet mitt. Det er faktisk flere år siden jeg klarte å slutte. Men arrene er veldig synlig faktisk. Jeg kunne ønske de ikke var synlige. Jeg føler jeg har prøvd det meste for å få dem bort. Dette er ikke et problem for meg nå, jeg kunne aldri begynt med det igjen. Men sporene er synlige. 

    Jeg tror det er vanskelig for andre som ikke har vært i samme situasjon, å forstå seg på hvordan man kan gjøre dette mot seg selv. Jeg har vel egentlig ikke noen fasit. Jeg tror det er veldig forskjellig fra person til person. For noen kan det være et skrik om hjelp, når man selv ikke klarer å be om det. For andre kan det være en måte å takle sine problemer på. Andre igjen gjør det for å straffe seg selv. Har man først gjort det en gang, så er det en stor sannsynlighet for at det skjer igjen. Det sier jeg av mine egne erfaringer. Jeg slet med dette er flere år. Det var mye av og på, noen hendelser verre enn andre. Jeg tror nok den verste opplevelsen for meg, var da jeg måtte til legevakten for å stripse sårene. Det var også den siste gangen jeg gjorde dette mot meg selv. Det var som å få et stort slag i ansiktet. Jeg måtte våkne opp å se hva jeg gjorde mot meg selv, at dette er så alvorlig at det en dag kunne gå skikkelig ille. 

    Jeg håper og tror at arrene mine en dag skal gå bort. Sannheten er at jeg ikke vet om de noen gang kommer til å forsvinne helt. Jeg vet at jeg tenker langt frem i tid nå, men en dag vil jeg selv ha barn. Tanken på at mitt barn skal spørre meg en dag, hva er alle arene på armen din bekymrer meg. Den tanken gir meg en stor klump i magen. Hvordan skal man egentlig forklare det til noen? At jeg slet med selvskading. Nå i etter tid tenker jeg mye på at måten jeg taklet problemene mine på da, nok var den verste måten å takle det på. Det å hele tiden skulle påføre meg selv smerte, i tener for å snakke om problemet. Hadde jeg kunnet gå tilbake i tid, hadde jeg nok fortalt meg selv at det finnes mange bedre måter å takle problemer på enn selvskading. Jeg ble avhengi av å påføre meg selv smerte. Det virkelig så uvirkelig nå, at jeg kunne la meg selv gjøre dette. 

    Når jeg tenker litt nærmere på dette, så er jo faktisk min spiseforstyrrelse også en måte å straffe meg selv på. Det å nekte kroppen min mat, er jo også egentlig en måte straffe meg selv på. Spiseforstyrrelsen min har også satt en del spor på kroppen min. De er nok ikke så synlige nå som de var før. Men de sporene er noe jeg kan gjøre noe med. Arrene er ikke like lett å skulle gjøre noe med. Det gjør meg bare enda mere usikker, når jeg faktisk ikke vet om de kommer til å gå bort. Tiden leger alle sår blir det sagt, men hva med de sårene som har blitt gjort om til arr? Kommer de med tid og stunder også til å forsvinne, eller må jeg bare akseptere virkeligheten? At det alltid kommer til å være en del av meg. En liten del av min historie som synes så alt for godt på kroppen. Jeg har bestemt meg for at i år, skal jeg ikke bruke min tid og energi på alltid måtte skjule dem. Jeg skal ikke la arrene mine få bestemme hva jeg skal ha på å meg. De er en del av meg uansett hvor mye jeg kunne ønske at de ikke var det. 

    Grunnen for at jeg ville dele dette med dere, er fordi jeg vil at de som sliter med dette nå, eller har slitt, skal vite at dere ikke er alene. Det er faktisk utrolig mange der ute som sliter med dette. Tenk dere om dere to ganger før dere kommenterer, eller lager en egen historie om hvorfor noen gjør dette mot seg selv. Om det er et rop om hjelp, bruk heller tid og energi på å faktisk hjelpe. Det er lett å dømme, men det ligger alltid mye mer bak enn det man faktisk kan se.


    Bilde er av min arm, tatt av Helene Michaelsen 

  • 16

    Jeg har alltid følt meg litt annerledes. Jeg klarte aldri å sette ord på det da jeg var mindre. Men jeg merket at jeg ikke var som alle de andre rundt meg. Jeg skilte meg også ut i forholdt til alle mine søsken. Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid slitt med konsentrasjon. Det skulle ingen til før jeg ble glad eller lei meg. Alle følelsene  mine var så utrolig sterke,noe jeg aldri egentlig skjønte. Jeg hadde et energi nivå som aldri tok slutt. Det å skulle sitte stille, var en jobb i seg selv. Det var vel ikke før videregående, at jeg faktisk skjønte at det var noe som ikke helt stemte. Lærerne mine forsto fort at dette var noe som måtte undersøkes mer, og jeg ble sent til utredning. Etter mange tester, kom frem at jeg hadde ADHD. 

    Jeg har aldri sett på det å ADHD som en negativ ting. Jeg tror dette er noe man selv må velge hvordan man takler. Det er forskjellige grader av denne diagnosen, og jeg fikk vite at jeg hadde ganske så sterk ADHD. Jeg er litt oppgitt over at jeg ikke ble testet for dette tidligere, før jeg begynte på videregående. Det var noe som gikk ut over skolearbeidet. Jeg hadde ikke sjans til å sitte å konsentrere meg i timene. Hadde mine lærere da kunne blitt informert om dette mye tidligere, hadde jeg nok sluppet unna mye kjeft. Jeg hadde ikke behøvd å føle at jeg hang så langt etter de andre. Når du ikke klarer å konsentrere deg, blir alt som har med skole å gjøre utrolig vanskelig. Det å skulle sette seg ned med lekser etter skolen, fungerte fint i de første minuttene. Helt til konsentrasjonen bare forsvant, og jeg måtte gjøre noe helt annet. 

    Sinnet mitt har alltid vært et problem for meg. Jeg ble aldri sint som de rundt meg. Men jeg eksploderte. Det var som om det gikk fra null til hundre på noen sekunder. Det skulle så utrolig lite til før alt bare ble svart i hodet mitt. Jeg har vært mye frustrert over meg selv. Selv tiden etter jeg fikk diagnosen, var det mye jeg selv ikke klarte å kontrollere. Det var som om kroppen og hodet mitt ikke jobbet på samme lag. Var det ikke det ene så var det det andre. Jeg har følt veldig på det at følelsene mine er så utrolig sterke. Når jeg har vært forelsket så har jeg falt pladask. Noe som på en måte er en bra ting, for kjærlighet har vært en god ting for meg. Det som derimot ikke har vært så bra, er når det blir slutt og kjærlighets-sorg kommer. For da går jeg fra å ha svevd på en rosa sky, til å bli helt knust. 

    Jeg har nok hatt ADHD i hele mitt liv, selv om jeg ikke fikk diagnosen før jeg var rundt 13 år. Det er først nå jeg har lært meg å leve med det. Jeg vet ikke om det er det at jeg kanskje har vokst litt fra det. Eller om det er det at jeg vet hvordan jeg skal takle det, etter jeg utviklet anoreksi. Min ADHD ble svekket da kroppen min fikk mindre mat. Jeg hadde aldri noe overskudd. Kroppen min hadde ikke noe å gå på. Den brukte all energi den fikk fra mat til bare det å kunne komme meg igjennom dagen. Jeg merker nå som jeg får i meg mer mat, har symptomene begynt å komme tilbake. De er ikke så sterke som de var før jeg ble syk, men det å skal sitte helt stille, merker jeg begynner å bli litt vanskelig igjen. Enten om det er at jeg bare rører litt på en kroppsdel, eller at jeg må gjøre noe hele tiden. 

    En ting jeg har lært meg, Er at trening hjelper meg med å holde det litt i sjakk. Jeg får ut mye av de følelsene jeg ellers ikke klarer å få ut. Jeg er så glad at jeg kan trene igjen. Jeg snakker mere, smiler og ler hele tiden. Jeg har alltid tatt litt stor plass i venne-gjengen og familien, men det er jo bare sånn jeg er. Det er slik venner og familie er vant til å se meg, ikke den jenta som bare sitter der, og som man kan se på flere meters avstand at ikke har det noe bra. At jeg egentlig ikke har lyst til å være ute blant folk. Nei, det er ikke den jenta jeg er ment for å være, men noe sykdom gjorde meg til. For hver dag som går, er jeg enda et skritt nærmere til å bli den personen jeg var før jeg ble syk.

  • 12

    Det er ikke noe å legge skjul på at jeg trodde jeg skulle vinne denne kampen fort, når jeg først fikk diagnosen anoreksia. Da trodde jeg at det skulle bli en lett kamp, at om noen uker kom jeg til å komme meg tilbake til jobb. Alt jeg trengte å gjøre var bare å spise mer, for jeg hadde det jo bra. Det var bare maten som hadde blitt et problem for meg, det var det jeg trodde. Men sannheten er den at jeg sperret ut alt av følelser, maten tok så stor plass at det ikke var plass til andre tanker. Jeg var fullt klar over at jeg hadde gått ned mye i vekt, men jeg klarte ikke se det selv på meg. Jeg så at tallet på vekten gikk nedover, men i speilet ble jeg bare større. Regnestykket gikk ikke opp for meg, jeg lot det jeg så i speilet ta avgjørelsene for meg. For i speilet var jeg jo kjempestor, og jeg ble bare større. 


    Når jeg først hadde klart å innse at jeg hadde anoreksia, så var det for sent. Da hadde sykdommen klart å utvikle seg mye mer enn det jeg trodde, den hadde så stor makt over alle valgene mine. Den styrte alle tankene mine. Når folk sa jeg hadde blitt tynn så gikk det rett inn det ene øret og ut det andre. Når jeg først klarte å innse at dette er noe jeg trenger hjelp med, og ikke bare litt hjelp, men jeg trengte så mye hjelp at mitt beste alternativ var å bli innlagt. Dette er noe som er vanskelig å skrive om, og som jeg enda skammer meg over, og jeg ble boende på sykehuset i tre måneder. Det var da jeg innså hvor syk jeg faktisk var. Det åpnet øyene mine for hvor sterk denne sykdommen var, at det å skulle spise noe annet eller noe mer var bare helt uaktuelt. Det var en ting å si at jeg skulle gjøre det, men når jeg satt på kjøkkenet og skulle spise så ble alt jeg hadde sagt borte. 


    Da var det de anorektiske tankene som tok over, og det er heller ikke noe å legge skjul på at jeg nå har stått "stille" i noen år. For bare noen uker siden kom tankene om at jeg vurderte en ny innleggelse, fordi jeg ikke klarte å komme noe videre. Alt jeg sa og alle målene jeg satte meg, ble bare ord som forsvant. Jeg ville så utrolig mye, men klarte bare ikke gjennomføre noe av det. Jeg klarte ikke se noen løsninger på problemet mitt, for uansett hvor sterk viljestyrken min var så var det alltid de anorektiske tankene som hadde det siste ordet. Jeg var så utrolig lei av å ikke ha noe mening med livet. Dagene mine gikk så utrolig sakte, og jeg sov dårlig på natten. Det føltes bare ut som jeg ikke fikk til noen ting, men så fikk jeg verdens beste beskjed av min behandler: nemlig det at jeg fikk lov til å trene! Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at det skulle hjelpe meg så mye som det det faktisk har gjort. 


    I stedet for en innleggelse, så fant jeg terapi i trening. Det var akkurat det jeg trengte for å ta det steget i riktig retning som jeg har ventet på i over et år. Det å stå stille, å føle at man kjemper for noe som ikke går noen vei, gjorde at jeg følte meg utrolig hjelpesløs, og som om dette var en kamp jeg ikke skulle klare å vinne. Jeg trodde at den eneste løsningen min var en ny innleggelse, men nå har jeg forstått at det er andre måter å takle problemene sine på. Vi er alle forskjellige, noen hadde kanskje klart å ta et skritt i riktig retning med en innleggelse. Mens andre kan finne hjelp ved trening eller andre ting, jeg er så utrolig takknemlig for å slippe sykehuset igjen. For jeg tror faktisk at jeg bare ble mer syk av å være innlagt, for når du bor på et sykehus så blir man minnet på fra morgen til kveld at man er syk. 


    Alt handler jo da om sykdom, selv om jeg fikk utrolig god hjelp og støtte når jeg bodde på sykehuset. Ikke misforstå meg, men jeg har det best når jeg får bo hjemme. Men jeg følte meg bare så hjelpeløs og håpløs, at jeg ikke kom noen vei her i livet. At jeg kjempet og kjempet for noe som ikke ga noen resultater, men nå er jeg så stolt over meg selv. Jeg har funnet min løsning, men ja, jeg har en lang vei igjen å gå. Men endelig skjer det noen forandringer i livet mitt, og dette klarte jeg helt selv uten å behøve å legge meg selv inn. Tanken på en ny innleggelse tror jeg ikke kommer til å komme tilbake til meg sånn som jeg har det nå. Jeg skal klare denne kampen ved hjelp av trening ? og det er noe jeg selv har stor tro på at jeg skal klare.

  • 22

    Da jeg kom hjem fra voldtekts-mottaket, hadde jeg bare fått en time med søvn. Jeg var helt utslitt, og det første jeg tenkte var at jeg måtte komme meg i dusjen. Da jeg sto i dusjen med vannet rennende ned på kroppen min, føltes det som om jeg ikke ble ren. Jeg følte meg så skitten. Det var som om det var et stort lag rundt hele kroppen min som ikke ville bort. Jeg var sår, sliten og visste egentlig ikke helt hva jeg skulle føle. Jeg var så lei av å snakke om det som hadde skjedd. Det hadde nok ikke gått opp for meg. Jeg hadde brukt så mange timer på å ta alt mulig av prøver, og jeg hadde gitt fra meg alt av det jeg hadde på meg av klær. Jeg hadde snakket om hva som hadde skjedd, så mange ganger til forskjellige leger. Det eneste jeg ville var å sove, bare få lagt meg ned å prøve og glemme noen timer.

    Men slik ble det ikke. Da jeg hadde kommet ut av dusjen var det rett til politiet. For å da begynne å fortelle en gang til. Det var som å dra av et plaster fra et sår gang på gang. Jeg fortalte til politiet at jeg var alt for sliten til å gjøre dette. Jeg hadde ikke mere krefter eller energi igjen. Jeg orket ikke snakke mer, men jeg visste at jeg måtte bare bite tennene sammen, og klare å komme meg igjen enda en samtale. Jeg synes det var utrolig ubehagelig å være hos politiet. Det føltes nesten ut som om det var jeg som hadde gjort noe galt. Det ble stilt så mange spørsmål at jeg til slutt ikke klarte å få med meg hva som ble sagt. Jeg ville så gjerne bare la dette vente, men det kunne jeg ikke. Jeg fikk klar beskjed om at jo fortere de fikk begynne å etterforske hendelsen, jo lettere kunne det være for dem å finne bevis. 

    Det kom fort frem at de ville vi skulle dra til stede der det skjedde, noe som gjorde at klumpen i magen min bare vokste. Jeg kunne kjenne at det ikke bare var i magen det var en klump, men i halsen også. Jeg følte vel ikke at dette var noe jeg selv hadde lyst til, men noe jeg bare måtte klare. Jeg hadde jo allerede gitt alt av prøver til legene på voldtekts-mottaket. Det var alt i fra q-tips i sårene, prøver av underlivet, bilder av alle sårene og blåmerkene. Ja ga dem til og med alt av klær jeg hadde på meg, og jeg trodde at det skulle være nok. Det var vanskelig nok for meg, uten at jeg måtte bli med til stedet der det skjedde. Hvorfor skulle de la meg gå igjennom det? Jeg var både sint og redd. I ettertid ser jeg hvorfor det var så viktig. Det var for å få en bedre forståelse for hva som hadde skjedd. Slik kunne politiet begynne etterforskningen sin. Det var siste gang jeg så stedet. Jeg kommer aldri til å dra tilbake ditt. Det var noe av det tøffeste jeg har gjort. 

    Mitt møte med politiet førte til en del blandede følelser, fordi det ble stilt så mange spørsmål. Jeg husker så godt at jeg til slutt måtte stoppe hun som stilte spørsmål. Det ble rett og slett for ble ubehagelig for meg. Hadde jeg ikke vært igjennom nok som det var? Det siste jeg trengte var å få ubehagelige spørsmål. Det kunne virke som om det var jeg som hadde gjort noe feil, med noen av spørsmålene jeg fikk. Jeg ser i ettertid at det var en grunn for alle spørsmålene jeg fikk den gangen, men der og da virket det bare helt unødvendig. Jeg tror alle som har vært igjennom dette selv, vet hvor utrolig vanskelig det er. Man har forskjellige reaksjoner. Jeg hadde alt mulig av reaksjoner. Alt fra å ikke akseptere at det hadde skjedd, fra å føle meg kjempeskitten. Jeg gikk igjennom en periode der jeg var kjempesint. Det har vært en indre uro i meg, som nesten har vart i 3 år. Det er noe inne i meg som ikke klarer å akseptere at faren er over. 

    Det er den indre uroen som gjorde at jeg ikke klarte å komme meg ut av sengen når det var russetid. Det var akkurat som om hver gang jeg så en med russebukse, eller bare et bilde av en russ, så var det som om det skulle skje igjen. Nå har jeg endelig klart å få bort den indre uroen. Det tok meg tre år, men nå har jeg klart å akseptere at faren er over. Det som skjedde er fortid, og ikke nåtid. Jeg spør meg selv ofte det samme spørsmålet. Var det verdt å anmelde det? Nå kan jeg svare at ja, det var det. Ja, det var utrolig tøft alt det man måtte gå igjennom, men det som alltid var i tankene mine var, tenk om han gjør dette en gang til. Dette var ikke noe jeg gjorde bare for meg selv, men også for å prøve å forhindre at denne mannen skal gjøre det samme mot en annen jente.

  • 22

    Jeg har jobbet så utrolig lenge for akkurat dette, jeg hadde endelig kommet til et punkt hvor jeg følte meg trygg. Jeg hadde ingen problem med å gå ute alene, jeg følte at faren var over. Jeg klarte endelig å snakke om det, jeg hadde klart å få bort følelsen av at jeg var ekkel. Jeg hadde endelig klart å få tilbake litt av min egen klesstil, uten å bare tenke på at jeg måtte skjule meg selv. Alle timene i behandling for å stabilisere alle følelsene mine, jeg trodde virkelig ikke at dette skulle skje igjen. Det er nå snart tre år siden overgrepet, men alt jeg hadde jobbet for bare forsvant. Det gikk så fort at jeg ikke en gang skjønte det selv at det faktisk hadde skjedd, bare et glimt av et bilde på nettet gjorde at alt falt sammen igjen.

    Dere har nok fått med dere at jeg har hatt det utrolig vanskelig i det siste, jeg har ikke vært meg selv. Jeg har ikke skjønt hva det var som skjedde med kroppene min, eller hvorfor jeg begynte å gråte. Hvorfor jeg ikke har turt å åpne døren når det ringer på, hvorfor jeg skvetter bare av den minste lyd. Jeg var vært så fortvilet, sur og skuffet over meg selv. Hvorfor jeg ikke ville være med noen, selv om det jeg egentlig trengte mest var noen rundt meg. Slik at jeg kunne følt meg trygg, eller kanskje til og med fått trøst. Hvorfor skal det være slik at jeg ikke vil at noen skal se meg når jeg har det vanskelig, hvorfor må jeg hele tiden tenke på at jeg må skjule det? Det er ikke noe jeg burde skamme meg over, men likevel så skammer jeg meg så utrolig. 

    Det var utrolig vanskelig å snakke om alt dette i går, det å si til min behandler at jeg ikke har det bra. Men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det bra, jeg gråter. Jeg sover dårlig, marerittene har kommet tilbake. Matlysten har forsvunnet, men jeg vet ikke hvorfor. Vi begynte å snakke mer om hva som hadde skjedd den siste tiden, jeg snakket uten å tenke over hva det var jeg sa. Ord etter ord kom bare ut av munnen min, helt til jeg stoppet meg selv. Kroppen begynte å skjelve, tårene presset seg på. Klumpen som har vært i magen, flyttet seg til halsen. For jeg skjønte hva som hadde skjedd, hva det var som hadde utløst alt dette. Nemlig et bilde av en russebukse, som jeg kom over for to uker siden. For snart er det russetid igjen, det var en jente som hadde lagt ut bilde av at hun drev å dekorerte buksen sin. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, jeg bladde bare videre. 

    Jeg trodde virkelig at jeg hadde kommet lengere, at denne perioden vi skal inn i nå skulle bli annerledes enn hva det har vært de to siste årene, men minnet er enda så sårt. Noe jeg alltid kommer til å bli minnet på hver eneste år, uansett hvor mye jeg jobber med det. Så kan jeg ikke styre alle følelsene som kommer, selv om jeg kunne ønske at jeg kunne det. Jeg vet ikke om denne perioden noen gang kommer til å bli lettere for meg. Det er et så dypt spor i meg, det er for mange vonde minner. Den natten ødela livet mitt, det er grunnen for at jeg sitter her og er sykemeldt. Så kommer det noen gang til å bli lettere? For å være helt ærlig så vet jeg ikke. En natt har blitt gjort om til flere år med sykdom. Den tiden som egentlig skulle bli den beste i mitt liv har blitt gjort om til den verste. En hendelse gjorde slik at jeg har prøvd å ta livet mitt, måtte bo på et sykehus i tre måneder, utviklet anoreksia. 

    Lista er så lang, så alt for lang. Alt som har skjedd i ettertid, kommer alltid til å være en del av meg. Jeg kan aldri viske ut denne delen av livet mitt, selv om det er noe jeg virkelig kunne ønske at jeg kunne.

  • 20

    Jeg delte et innlegg i stad, der jeg skrev grunnen for at jeg har vært borte fra bloggen noen dager. Der skrev jeg at grunnen er fordi jeg ikke har hatt nett, og ja det er vel den største grunnen for at jeg ikke har blogget. Men det jeg ikke nevnte i stad er hvor sliten jeg var, for jeg har holdt på fra morgen til kveld. Noe jeg ikke i det hele tatt er vant til, kroppen min tåler mye mindre en hva andre tåler. Jeg kan bli utslitt bare etter en tur på butikken, og nå den siste tiden har jeg ikke lyttet til kroppen. Jeg har bare presset meg selv hele tiden, jeg hadde lyst til å hjelpe til. Jeg har hatt mange bra dager på rad, jeg har storkost meg med flytting, opppussing og det å innredet sitt eget sted. Men jeg har faktisk ikke klart å høre på kroppen min, slik jeg egentlig burde. Så ja, jeg har fått et litt sånn ettersmell, mandag lå jeg rett ut i sofaen hele dagen. Jeg orket ingen ting, jeg klarte rett å slett ikke bruke kroppen min på noen som helst måte.

    Jeg merker veldig på kroppen nå de siste dagene at den har blitt brukt mer enn hva jeg burde. Men samtidig er jeg veldig stolt over meg selv, at jeg faktisk har klart å bidra og hjelpe til så mye som det jeg har gjort. Jeg har fått tatt en stor del av dette med å flytte, jeg tror faktisk at jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde gjort det. Det å føle at alle rundt deg gjør så mye for deg, mens jeg bare hadde ligget og sett på tv. Hadde blitt helt feil for meg, så jeg er jo glad for at jeg tok de valgene jeg gjorde. Men nå må jeg faktisk bare bruke litt tid på at kroppen skal få slappe av. Slik at jeg kommer meg litt tilbake, jeg merker faktisk at kroppen allerede har begynt å komme seg. Så jeg er veldig på rett vei nå, jeg skal bare lytte til kroppen og gjøre det beste for den.

    Mat og måltidene mine har gått veldig opp og ned, den ene dagen spiste jeg det jeg skulle. Mens neste dag så begynte jeg å tulle igjen, altså hoppe over måltid. Noe som har gått litt ut over vekten min. Men etter behandling i dag så har jeg blitt fast bestemt på at jeg må være enda strengere med meg selv, sette ned foten for meg selv rett og slett. Så det er målet mitt nå denne uken, få tilbake de gode rutinene jeg hadde. Spise alle måltidene som jeg skal, begynne med litt mellommåltider igjen. Jeg har fått litt ny motivasjon til å jobbe med meg selv, har laget en del nye planer med mine behandlere. Slik at vi skal prøve å komme oss litt videre, har stått litt stille dette året her. Har vel egentlig tatt noen steg tilbake dette nyåret, isteden for å ta noen skritt videre. Så nå må jeg bare fokusere på å komme tilbake der jeg var, så begynne å komme meg litt videre.

    Dette skal jeg bare klare, jeg skal ikke la spiseforstyrrelsen ta over. Det er jeg som skal vinne denne kampen, med ny instiling og motivasjon vet jeg at jeg skal klare å komme noen steg videre. For jeg har lyst til å bli frisk, denne kampen har vært så mye tyngre og lengre enn hva jeg selv trodde. Jeg hadde aldri trodd at denne kampen skulle vare så lenge, men jeg kan ikke gi opp. Jeg må bare forsette å kjempe, det er ingen andre som kan kjempe denne kampen for meg.


  • 12

    Dette er faktisk et utrolig sårt tema for meg. Det har faktisk vært så sårt at jeg ikke har klart å skrive om det før nå. Men når jeg begynte å bli veldig syk, klarte jeg ikke ta kontakt med noen. Jeg svarte ikke på noen meldinger eller tok telefonen om noen ringte. Jeg var så langt nede at jeg låste alle ute. Jeg skammet meg utrolig mye over det at jeg prøvde å ta mitt eget liv. Det er noe jeg nå har klart å snakke litt mere åpent om med mine nære venner. Men det tok tid før jeg klarte å si det. Det var en utrolig hard ting jeg måtte dele med dem. 

    Mye av grunnen for at jeg låste alle ute, var fordi min anoreksi var vedlig sterk da jeg begynte å utvikle dette. Den hadde virkelig all kontroll over meg, og jeg følte ikke at Lisa var til stede. Jeg visste aldri hvordan min anoreksi ville reagere, den var så sårbar. Jeg kunne gå fra å gråte til å bli kjempe sint. Humøret mitt svingte så mye at jeg aldri visste hvordan jeg skulle reagere på ting. Det gjorde at jeg bare dyttet bort alle. Jeg ville ikke at noen skulle se hvor syk jeg var. 

    Jeg var alltid redd for at folk ikke visste at anoreksia-delen av meg svarte. Det er ikke så mange som tenker på det. Når du har en sykdom som tar over hele deg, vil du ikke at noen skal se det. Jeg beskyttet meg selv på en måte. Jeg gjorde det jeg trodde var best for meg. La mine nære og kjære slippe å se hvor syk jeg var. La dem slippe møte den andre Lisa som styres av anoreksia. 

    Det var så mye som skjedde med meg den perioden som varte nesten i to år. Jeg klarte ikke å ta kontakt med mine venner. Jeg hadde det så jævlig med meg selv. Når du har det så dårlig med deg selv, så vil man faktisk ikke møte andre. Man vil bare ligge inne for seg selv. Bare det å møte familien min var tøft på den tiden. 

    Når jeg ser tilbake på de årene jeg var veldig syk nå, så ser jeg hvor mange venner jeg faktisk har mistet. Det er noe som er utrolig trist for meg. Jeg merker at klumpen i halsen min bare blir større og større av å skrive dette. Det er så sårende å tenke på hvor mye en sykdom kan ta fra deg. Ikke nok med at den tatt fra meg tre år av mitt liv. Men at jeg skulle miste så mange venner hadde jeg ikke trodd. Men en ting skal være vist, jeg har virkelig funnet ut hvem mine ekte venner er. De som har stilt opp for meg, vært sammen med meg uansett hvor syk jeg har vært. Jeg er heldig som har de jeg har rundt meg, men det er sårende hvor mange jeg har mistet. 


  • 24

    Etter behandling min i dag knakk jeg helt sammen. Jeg rakk ikke komme meg til bilen før tårene begynte å presse på. Jeg måtte bare stoppe opp, ta noen gode pust Ut og inn før jeg kunne forsette mot bilen. Jeg trodde jeg hadde fått det under kontroll. Men der tok jeg feil. Tårene presset seg på. Jeg klarte ikke stoppe det. Det endte med at jeg bare måtte la meg selv gråte. Der satt jeg på parkerings plassen, alene i min bil og gråt. Hvor kom alle de følelsene fra. Det virker som om jeg har holdt inne veldig mye altfor lenge. Alt måtte bare komme ut. Jeg klarte faktisk ikke holde det tilbake. 

    Men det var godt å gråte. Jeg brydde meg ikke om folk som gikk forbi. Eller biler som kom og parkerte på plassen der jeg satt alene i min bil og gråt. Noen ganger må man ba la følelsene komme når de kommer. Jeg kan ikke bestemme selv når jeg vil gråte. Jeg gråter veldig sjelden. Det skal egentlig utrolig mye til før det kommer en eneste tåre fra meg. Men i dag skjedde det bare så plutselig. Ble nesten litt sjokkert over meg selv når følelsene bare kom. Jeg har slitt lenge med at jeg ikke klarer å vise følelser. Men nå om dagen er jeg mer følsom enn jeg noen gang har vært. Jeg tror det er et skritt i riktig retning det å kjenne på følelsene sine. Det å la seg selv gråte. 

    Jeg har gått lenge uten å kjenne på lykke eller glede, sinne eller tårer. Jeg gikk på så sterke medisiner at jeg ikke klarte å føle noen ting. Grunnen til at jeg gikk på de var fordi jeg skulle slippe alle de vonde følelsene.  De gjorde også slik at jeg ikke husket hva jeg drømte. Det var en god mening bak dette, å gi meg slike medisiner. Men hadde jeg visst at de fjernet alle følelser, i tillegg til min hukommelse, da hadde jeg aldri gått på dem. Det er virkelig to år Nesten borte. Så jeg vet med meg selv, at jeg aldri kommer til å gå på slike tabletter igjen. 

    For en ting er visst, man  trenger å kjenne på følelsene sine. Uansett om de er tung eller gode, så trenger vi å føle dem. Det er ikke bra å skal bare legge alt bort, late som om man har det bra. Det er en grunn for at vi er født med følelser. Jeg vet hvor tungt det kan være. Men det er en ting man må igjennom i livet, selv om man helst ville ha sluppet unna alt det vonde. Men sånn er det ikke. Vonde følelser er like viktige som de gode. Kansje det høres litt rart ut, men det er faktisk det som former oss. Det som gir oss erfaring på hvordan livet er. Livet er ikke perfekt for noen.  Kanskje noen av oss er mer uheldige enn andre, mens andre er mer heldige.  Sånn kommer det alltid til å være. Det kan virke urettferdig, men sånn er livet. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. 


  • 34

    Klumpen i halsen jeg får hver gang jeg tenker på det. Tårene som vil trille fra øynene mine når jeg ser tilbake. Hvordan kunne jeg ikke se det selv, hvorfor måtte jeg skjule det fra alle. Jeg klarte å skjule følesene mine alt for lenge. Kiloene som raste av meg. Det gikk så fort at jeg ikke skjønte det selv. Det ble min hverdag å gå i store klær. Det ble en vanesak å ta på meg masken, et stort smil som om ingenting hadde skjedd. Sminken jeg tok på, lag for lag. For å skjule alle spor. Klærne dekket alerede alle spor på kroppen. Inngen kun se, ingen kunne vite om sårene eller blåmerkenejeg hadde. Det var min lille hemlighet. Ingen hadde satt noen spor på meg.

    Jeg var sterk og kunne takle alt. Jeg var på toppen. Jeg hadde det utrolig bra. Livet mitt, vennen mine. Alt var der det skulle være. Jeg hadde laget meg en stor drøm om hva jeg skulle bli. Søkt skole fordi jeg ville studere. Jeg var lykkelig. Livet mitt var akuratt sånn det skulle være, og for første gang var jeg stolt av meg selv. Jeg hadde tatt mange valg jeg aldri trodde jeg skulle ta. Livet mitt skulle endelig starte. Jeg følte jeg hadde opplevde det meste, både sorg og lykke. Nå var jeg klar for å bli voksen. Dette året skulle bli mitt år. Jeg hadde lagt så mye tid og energi i å planlegge. Alle timene og dagene jeg hadde brukt hos spesial-lærere. Det tunge valget med å bare aksepter at jeg trengte piller for min ADHD, jeg var annerledes. Men endelig hadde jeg fått alt på plass, alle brikkene passet endelig inn i hverandre. 

    Dagen kom når vi skulle ta på oss russebuksen, jeg hadde i skjul gått med den hver dag siden jeg fikk den. Men det gikk så fort, plutselig satt jeg på stolen. Og fikk spørsmålet, kan vi ta russebuksen din også. Plutselig var det som om jeg kom tilbake til virkeligheten. Alle timene med prøver, alle bildene som ble tatt. Alt var veldig tåkete. Det var som om å se meg selv utenfra. En tom jente som ikke klarte å skjønne hva som skjedde. Det var som om jeg så på en annen. Men det var meg selv, jeg klarte bare ikke føle noe. Jeg var så tom, alt for tom. Jeg hadde gitt dem alt, de hadde fått pirket i alle sår. Tatt alt av klær jeg hadde på meg, og nå ville de ha russebuksen min. 

    Den ene tingen som jeg hadde gledet meg så altfor lenge til å gå med. Jeg  satt i klær som ikke var mine. Jeg ga dem alt jeg kunne for at de skulle ha mest mulig bevis. Alle timene jeg brukte der. Det var vel grunnen for at jeg ble så skuffet når telefonen ringte fra politiet, om at saken min var henlagt. Den store skuffelsen, jeg kan huske dagen som om det var i går. Jeg satt i bilen akurat ferdig på jobb. Jeg kjørte hjem og bare satt i bilen. Helt til jeg klarte å komme meg ut og så rett opp på rommet. Jeg trakk dyna over hodet mens jeg bare lå der. Hadde jeg klart å akseptere allerede den dagen at jeg trengte hjelp, hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Siste oppfølgingstime jeg hadde hos legen på voldtektsmottaket, kommenterte legen at jeg hadde gått ned i vekt. Men jeg var for opptatt av å late som om jeg hadde det bra, at jeg ikke klarte å akseptere det. 

    Kansje det var en mening med at jeg ikke klarte å be om hjelp. Jeg får hvertfall ikke gjort noe med det nå. Gjort er gjort, og nå har jeg denne kampen jeg må kjempe. Det tok meg lang tid å aksepter at jeg var syk. Jeg kunne ønske at jeg klarte å be om hjelp lenge før det jeg gjorde. Grunnen til at jeg vil at dette skal komme frem, er at man burde be om hjelp før det jeg selv gjorde. Det er et stort skritt å akseptere at man er syk, men det er et stort skritt i riktig retning.