lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

11

Jeg har skjønt at det er utrolig mange av dere som reagerte på måten jeg skrev om ororeksi på. Derfor ville jeg bare oppklare dette, sånn at dere kanskje forstår meg bedre. Det var aldri meningen å si at ororeksi ikke er en skadelig eller alvorlig sykdom. Dette er jo en form for spiseforstyrrelse som ennå ikke omtales i legebøkene. Så det finnes på en måte ikke noe fasitsvar på hva dette er eller ikke. Jeg har en form for en mild ororeksi, som betyr at jeg spiser veldig rent og sunt, samt at jeg også har et mindre matutvalg enn de fleste andre. 

Da jeg skrev at dette er et skritt i riktig retning for meg, som gjelder dette MEG, ikke noen andre der ute. Jeg vet at flere utvikler dette, og som senere utvikler anoreksia, fordi det utvikler seg verre. For meg personlig er dette et kjempestort skritt i riktig retning fordi jeg får i meg den mengden med mat jeg skal i løpet av en dag. Ja faktisk mer mat enn jeg tenger fordi jeg skal opp enda mer i vekt. 

Jeg har ikke lengre noe problem med vekt, kropp, kalorier, følelser, eller et vrangsyn på meg selv. Jeg elsker min egen kropp og er mer enn klar for å gå opp enda mer. Det er en stor forskjellen her, noe jeg tror ikke så mange fikk med seg. Jeg vet denne sykdommen kan utvikle seg negativt for de som utvikler den, og jeg sier ikke at dette ikke er en alvorlig spiseforstyrrelse for andre. Men det er ikke det for meg, og da snakker jeg ikke om noen andre. Kun om MEG. Der tror jeg den største misforståelsen oppsto. 

Innlegget jeg skrev om at jeg ikke hadde diagnosen aneroksi mere, skulle aldri handle om ororeksi. Jeg ville bare gi en kort forklaring på hva det var. Det var aldri meningen å si at sykdommen ikke er alvorlig eller skadelig. Jeg har aldri hatt et ønske om å fremstå som det noen få trodde. Jeg tror dette bygger på en stor misforståelse og at det ble lest litt i mellom linjene. Det var jo ikke poenget med innlegget. Jeg ønsket bare å gi en veldig kort forklaring på hva det er, for de som ikke visste det skulle forstå litt hva dette dreier seg om. 

I og med at dette er en spiseforstyrrelse som ennå ikke har kommet i legebøkene, så kan det jo diskuteres i evigheter om hva dette er og ikke. Dette tror jeg er litt lett å glemme oppi alt dette. Jeg ønsker ikke, og skal aldri si at en spiseforstyrrelse ikke er skadelig, for det er det jo uansett hva man har. Dette er et steg i riktig retning for meg og kun meg. Jeg vil bare baklage at noen misforstod dette. 

For å være ærlig, så trodde jeg at når man leser litt på min blogg, så ser man at jeg brenner for dette med psykiske lidelser. Det å vise at man ikke er alene om å ha det slik og at dette ikke skal være tabu temaer å snakke om. Jeg unner ingen å være syk, og ingen fortjener å ha en slik sykdom. Jeg kommer til å skrive mere om dette fremover, siden dette er jo den lidelsen jeg har av nå. Jeg ønsket å formidle at dette ikke er skadelig for meg, men det betyr overhodet ikke at denne lidelsen ikke er skadelig for andre. 

Håper dere forstår meg litt bedre nå.

  • 42

    Da kan jeg endelig dele den store hemmeligheten med dere. Dette har vært vanskelig å holde skjult for dere. Jeg har visst om dette lenge, og nå er det ute. Jeg tenkte dere heller bare kan se TV-intervjuet, så kan jeg heller dele mine tanker og følelser rundt dette senere. Er litt mye som skjer i hodet nå. Nå vil jeg bare dele dette med dere, så legge fra meg bloggen for dagen. Dette kom ut akkurat nå. Derfor ble det en veldig sen oppdatering fra meg i dag. 


     

    - Dere kan se hele TV-intevjuet med VG HER

    - Gjerne del dette VGTV-inertvjuet vidre. Sånn at det kan nå ut til flere, kanskje vi alle da kan hjelpe til at dette ikke skjer med noen andre.

  • 52

    Det er merkelig, nesten litt ubeskrivelig, men i går fikk jeg en nyhet jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme å få høre. Jeg hadde aldri i mitt liv drømt om at jeg ikke skulle ha denne diagnosen mer. Jeg hadde på en måte sett for meg hele livet mitt med denne sykdomen. Men nå har jeg ikke diagnosen anoreksia lengre. Jeg er vel egentlig ganske målløs for å si det rett ut. Jeg har bare lyst til å skrike det høyt sånn at alle kan høre det. For jeg er så stolt. Så jævlig stolt av meg selv. Endelig var det min tur. Det tok sin tid, men tid leger alle sår. Nå har jeg fått en diagnose som heter ororeksi. Dette er langt fra så ille som anoreksia. Jeg kan jo forklare kort hva dette er for dere som ikke vet det.

    Ororeksi betyr at du spiser veldig rent og sunt. At du har en litt annerledes og anstrengt syn på mat enn de fleste, men du spiser bare det er veldig sunt. Et annet kjennetegn på denne diagnosen er det at du ikke har et så stort matutvalg. Dette har ikke blitt en diagnose i legebøker ennå, men det kommer snart til å komme dit også. De fleste som stiller i bikinifitness kan man si at lider litt av dette, eller kan utvikle dette. Det er ikke i nærheten så skadelig på samme måte som anoreksia er, så dette er et stort steg i riktig retning. 

    Fire år med helvete, sult, null føleser, null liv. Jeg vet bare ikke hvordan dette skal beskrives. Hvordan jeg skal ordlegge meg riktig. For dette har bare vært så jævlig. Hadde noen spurt meg for et år siden om jeg noen gang trodde jeg skulle bli kvitt denne diagnosen hadde jeg sagt nei, men jeg må lære meg å leve med denne resten av livet mitt. Det var det jeg fryktet mest og var så forberedt på det. Så derfor kom alt dette som et stort sjokk på meg i går. Det har vel ikke ennå gått helt opp for meg. Jeg prøver å la dette synke litt inn. Dette er en stor endring jeg må venne meg til om jeg skal være helt ærlig, men det er jo mitt minste problem nå.

    Jeg unner ingen i hele denne verden å måtte gå igjennom det jeg har gjort. Det å hate seg selv på den måte, se ned på seg selv, ikke elske seg selv, bli kvalm av sitt egen speilbilde og ikke klare å tenke. Det var ikke er liv det jeg hadde. Ja jeg pustet og var et menneske på utsiden, men på insiden var jeg dø. 

    Jeg har endelig funnet meg selv igjen, en mening med livet. Nå kan dere kanskje skjønne at når jeg har sagt at jeg har det bra om dagen, føler at jeg lever, smiler fra morgen til kveld så har alt dette vært helt sant. Det livet jeg har nå skal ingen få ta fra meg. Jeg skal aldri tilbake dit jeg var. Så frisk i hodet er jeg nå at jeg virkelig tenker klart igjen og elsker meg selv. Dette er livet jeg vil ha for meg selv. Jeg vet med meg selv at uansett hva som skjer i livet mitt, skal ingen få ta fra meg eller knekke meg. Ingen kan gjøre noe verre mot meg enn det jeg selv allerede har gjort selv. 

    Det var aldri meningen at anoreksia skulle være mitt liv. Det var en sykdom jeg utviklet fordi jeg selv ikke klarte å akseptere hva det var som hadde skjedd. I stedet for å be om hjelp da jeg trengte det mest, utviklet jeg heller en sykdom som ødela alt for meg. Hvordan skulle jeg be om hjelp, når jeg selv ikke klarte å akseptere at jeg trengte det.

    Nå må jeg bare se på disse årene som en lærdom for livet. Dette har gjort meg sterk og formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg kan ikke la dette styre meg mer, jeg må bare legge det bak meg. Det kommer alltid til å være en del av meg og min historie. Dette er nå et sår som endelig har grodd. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg hadde sluppet disse årene med et rent helvete, men jeg får ikke gjort noe med det som har skjedd. Det beste jeg kan gjøre for meg selv nå er å bare komme meg videre. Jeg må snu dette om til noe positivt. For så sterk som jeg er nå, måten jeg ser på livet på, setter pris på livet ønsker jeg skal vare. Det er ikke så mange som gjør det på den måten. Jeg har blitt så klok og lært så mye om meg selv.

    Nå er det en ny tid i vente for meg. Jeg er mer klar enn noen gang for å komme meg helt igjennom dette. Nå vet jeg at når dette året er ferdig, har jeg masse å feire på nyttårsaften. Jeg vet også at i slutten av dette året er det min tur til å begynne i jobb eller studere, forme min egen fremtid. Hva det blir aner jeg ikke enda, men jeg skal finne det ut. Jeg har et hav av muligheter foran meg, men først må jeg bruke den tiden jeg trenger på å jobbe med meg selv. Noe jeg ikke føler på nå, er det at jeg har dårlig tid. Et steg om gangen. Det viktigste er at alle mine små og store steg er kun i riktig retning.

    Endelig har jeg vunnet min kamp mot anoreksi, men jeg har mye å jobbe med. Jeg vant, jeg slo den sykdommen. Kan jeg klare det, kan også du klare det. Aldri gi opp deg selv. En dag klarer du det også. Kjemper man hardt nok med riktig innstilling kan man klare alt!

    Facebook siden min HER!
    Instagram siden min HER!
  • 25

    Det skremmer livet av meg, når jeg nå først klarer å se hvor sterk min spiseforstyrrelse ennå er. Jeg som trodde jeg hadde kommet så langt, men der tok jeg utrolig feil. Dette er ikke en sykdom som forsvinner over natten bare fordi jeg har det bra, lever livet igjen, smiler og ler. Jeg har det faktisk utrolig bra om dagen, men allikevel så klarer jeg bare ikke bli kvitt den anorektiske delen av meg på den måte jeg hadde håpet jeg skulle klart til nå. Når alle brikkene rundt meg faller på plass, en etter en, så trodde jeg det også gjaldt min spiseforstyrrelse. Der tok jeg feil. Den er nok desverre så utrolig sterk og sitter så langt inne, så dette er noe jeg må jobbe mye hardere med for å bli kvitt. Om jeg i det hele tatt klarer å bli 100% frisk igjen. 

    Jeg har jo delt noen hendelser med dere, der sykdommen plutselig lar meg se noe annet i speilet enn den jenta som virkelig står der og ser på seg selv. Den knekker hele selvtilliten min. Den sier så mye stygge ting til meg om meg selv. Forvrenger speilbildet mitt, slik at jeg ikke ser den personen jeg faktisk er. Dette har bare vært små ting, som jeg har klart å jobbe meg ut av selv ut av uten å la sykdommen ta over tankene mine eller det er jeg ser. Jeg vet jo så godt innerst inne at kroppen min ikke ser sånn ut, som spiseforstyrrelsen skal ha det til. Jeg er så utrolig fornøyd med meg selv nå om dagen, etter jeg har klart å gå opp i vekt. 

    For første gang elsker jeg alt med selv igjen. Det har krev utrolig mye fra meg. Det var en helvetes jobb, derfor skal ikke en sykdom bare få ta det fra meg igjen. Nei, nok er nok. Jeg vet at jeg ikke ser sånn ut som du skal ha det til. Hvorfor må du prøve å ødelegge for meg, slik at jeg ikke skal elske meg selv? Eller prøve å få meg til å begynne å sulte meg selv igjen? Nei, jeg skjønner det bare ikke. 

    Med en gang jeg blir dårlig, sånn som jeg har vært i noen dager nå med hodepine, feber og kvalme, kommer spiseforstyrrelsen fort tilbake. Da kan den utnytte dette på en måte, om dere skjønner. Når du først er syk Lisa, da orker du ikke lage mat. Du har nesten ikke krefter, skal du virkelig bruke de kreften du har til overs på å lage mat? Siden du er kvalm Lisa, burde du spise mindre, slik at det ikke kommer opp igjen. Tenk på magen din Lisa, hvor lite den klarer nå. Dette er bare noen av tankene som flyr rundt i hodet mitt. Når jeg er syk, er det jo ikke dette det jeg vil tenke på eller bruke krefter på. Men det er bare noe jeg ikke kommer unna, uansett hvor mye jeg kunne ønske det. 

    Jeg har alltid hatt et stort ønske om at jeg kan kose meg som andre gjør når de er syke. Med god mat og goderi. Men det får jeg ikke lov til av den anorektiske delen. I følge den fortjener jeg ikke mat når jeg bare ligger inne. Så her må jeg kjøre dette dobbelsporet jeg har snakket om før. Uansett hva som skjer i livet mitt på det ene sporet, skal aldri sporet der alle måltidene er stoppe. Dette er noen ganger lettere sagt enn gjort, men jeg prøver mitt beste. Jeg må alltid tenke slik. For jeg kan ikke la en sykdom få overtaket igjen, eller rettere sagt, jeg skal ikke bli styrt av en sykdom igjen. Det er ikke en person jeg vil være. Jeg vil være meg uten at en sykdom skal styre meg. 

    Jeg tror en liten del av meg frykter at jeg aldri helt kommer til å bli kvitt noen av disse plagene og symptomene. At jeg alltid kommer til å måtte gå igjenom slike hendelser for resten av mitt liv. Men det er nok bare opp til meg selv hva jeg gjør ut av det. Enten kan jeg la det ødelegge for meg, eller jeg kan finne løsninger som gjør at jeg klarer å takle dette når det kommer. Jeg har bestemt meg for å finne en løsning. Finne den nøkkelen som kan hjelpe meg igjennom når slike ting skjer. Det med et forvrengt speilbildet har jeg funnet en løsning på, så da er det iallefall ett problem jeg takler. 

    Så var det jo alle disse andre også da. Jeg får bare tenke at jeg må ta litt etter litt. Løsningen er der et sted, det er bare det å bruke tid på å finne den å tørre og bruke den. Selv om anoreksia kommer til å være en del av meg resten av livet mitt, skal jeg ikke la den ta fra meg livet igjen, gleden, latteren, følelsene og alt det gode den tok fra meg. Jeg skal fortsette å kjempe for meg selv. Kanskje enda mer nå enn før. Eller ikke kanskje, jeg skal det.


     

  • 24

    Det må være merkelig, vanskelig, rart eller jeg vet egentlig ikke helt hvilket ord jeg skal bruke. Det å plutselig se at jeg er så "frisk", glad, lykkelig, full av energi, smiler og snakker som en foss igjen. Jeg klarer på en måte ikke helt å se fra min families ståsted hvordan disse årene har vært. Jeg har vært så syk at hodet mitt ikke fungerte som det skulle. En dag i livet mitt på det tyngste kunne føles som en måned. Tiden gikk så sakte, så er det mye jeg ikke husker. Eller kanskje ikke vil huske fordi det var så tungt for meg. Disse årene har jo ikke bare vært tunge for meg, men også for alle rundt meg. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan dette har vært for min mamma, pappa, søsken, familie, mine nærmeste venner og alle de som står meg nært. Det å måtte se en person de elsker over alt på jord sulte seg selv nesten til døde, og bli tynnere og tynnere, helt til hun måtte få intravenøs næring. Så å prøve å ta overdose etter overdose, fordi hun ikke ville leve. Jeg vet jo hvor jævlig dette var for meg, men hva med alle de rundt meg?   

    Jeg får ofte høre at jeg ikke må tenke på det, at det er noe som gjør vondt verre for meg selv. Men hvordan kan jeg ikke tenke på det? Jeg skjønner ikke hvordan de tankene ikke skal gå igjennom hodet mitt på den måten de gjør. Dette er nok et av de vanskeligste innlegg jeg noen gang har skrevet, fordi dette er ikke bare mine følelser, tanker, opplevelser og historie, men hvordan de jeg elsker mest har opplevd det at jeg har vært så syk som det jeg har vært. Min egen familie sier at de nesten ikke kjenner meg igjen om dagen, fordi jeg plutselig har klart å snu et helvete om til noe godt. Jeg klarte å finne noe å kjempe for, finne lykken og ikke minst begynne å elske meg selv igjen. Jeg tror ikke man klarer å elske noen andre om man ikke elsker seg selv. Det høres kanskje rart ut for noen, men for meg så føler jeg ikke at jeg har elsket de jeg burde elske. Jeg hatet meg selv, jeg hatet alt med meg selv så mye at jeg bare ville dø. Jeg trodde det faktisk var det beste for dem rundt meg om jeg bare tok mitt eget liv. 

    Jeg trodde helt oppriktig at om jeg ikke hadde vært her, så hadde livet deres blitt bedre. Da hadde de sluppet den syke jenta, jenta som var ok på utsiden, men som var død på innsiden. Jeg var helt sikker på at dette skulle bli min siste nyttårsaften, fordi den dagen i året er så tung for meg. Det å se at alle rundt meg feirer det året som har gått, alt de har fått til, alt de har klart, mens jeg følte meg så mislykket over at jeg ikke hadde klart noen ting. Jeg trodde ikke at jeg kom til å klare det en gang til. Så slo det meg, at den eneste som kan gjøre en endring er meg selv. Hele min sykdom sitter i hodet. Ja, jeg har arr på utsiden etter overgrepet, og det er noe jeg aldri kommer til å bli kvitt. Det er merker jeg må leve med resten av livet. Men det var på innsiden jeg følte at jeg bare døde mer og mer for hver dag som gikk. Jeg trodde ikke at dette skulle gjøre meg sterkere, se på livet på en annen måte og bare det å sette pris på alt rundt meg.

    Ja, jeg hadde helt fint klart meg uten disse årene og alt som har skjedd. Men når jeg tenker over det, så har det gjort meg sterkere. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag om jeg ikke hadde gått igjennom det. Jeg hadde aldri startet denne bloggen, eller blitt den gode personen jeg føler jeg har blitt nå om jeg skal være helt ærlig. Dette har vært utrolig tungt for alle, men jeg velger å tro på noen kloke ord jeg ble fortalt da jeg var veldig syk. Nemlig det at du ikke kan finne deg selv, før du mister deg selv. Jeg føler for første gang i livet mitt så er det en mening med alt. Jeg vet jeg vil hjelpe andre, noe som er min viktigste grunn for at jeg blogger om min historie. Jeg håper bare at tiden leger alle sår. Også når det kommer til de rundt meg. At de kan legge fra seg det å se på meg som en pasient som alltid må bli passet på, og heller se på meg som en datter, en søster, en bestevenn.

    Jeg vet dette er noe som kommer til å ta tid for alle, spesielt meg selv. Jeg kan ikke fikse alle forhold på en dag. Jeg må ta litt etter litt. Jeg vet at jeg skal klare det til slutt, jeg må bare ikke presse meg for hardt. Det er jeg ikke sterk nok til enda. Men jeg velger å tro at tid leger alle sår. Jeg håper bare alle de rundt meg kan tro og håpe på det samme.

  • 21

    Listen over hvor mye skade jeg har påført kroppen min, både på innsiden og utsiden er så utrolig lang. Jeg tror ikke så mange vet hvor mye det faktisk skader kroppen, det å spise for lite over tid. Det er så alvorlig at det kan føre til døden. Men før det går så langt, skjer det mye med kroppen, som reagerer sterkt. Jeg har blitt skremt av resultater på prøver, men endelig begynner dette å snu. For første gang på lenge ser jeg tegn på at kroppen min har det bedre. At den har begynt å gro, og endelig utvikler seg igjen.  

    Jeg var i utvikling av osteoporose, noe som er beinskjørhet for dem som ikke vet. Dette er noe mange med anoreksia utvikler. Når du først har utviklet dette, er det ingen vei tilbake. Da har du skadet kroppen såpass mye at du ikke kan reparere det. Jeg var heldig som fant ut av dette før det var for sent. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde et skjelett som en 13 åring, og at jeg var i startfasen for å utvikle osteoporose. Jeg kunne snu dette, men da måtte det skje store endringer. Jeg måtte spise mere, begynne på tabletter, og bare fokusere på å stoppe denne utviklingen. Jeg tror jeg klarte det i tide, men det får jeg ikke vite ennå.  Jeg skal tilbake på ny måling av skjelettet. Jeg krysser bare fingrende for at jeg klarte det i tide, og at jeg ikke skal måtte slite med dette resten av livet.

    Jeg sluttet å utvikle kvinnelige hormoner. Det vil si at jeg ikke hadde mensen, og kunne heller ikke få barn om jeg hadde ønsket det.  Jeg stoppet hele utviklingen av det å bli kvinne. Plutselig satt jeg i kroppen til en 13 åring, som ikke hadde kommet i puberteten. Men nå har jeg hatt små blødninger. Etter at jeg gikk opp i vekt og fikk i meg mere mat, produserer jeg hormoner igjen, noe jeg virkelig kan merke på huden min. For den har ikke vært fin i det siste, men sånn er det bare. Dette er et sjokk for kroppen min, så nå har jeg en unormal produksjon av hormoner. Men det kommer til å rette seg etter hvert. Jeg må bare gi kroppen min litt tid. Alt kan ikke skje over natten, men jeg vet at jeg er på rett vei. 

    Jeg har fått tilbake varmen i kroppen min. Dette er noe helt nytt for meg. Det er uvant, men samtidig så utrolig godt. Jeg har vært så kald, fordi kroppen min ikke hadde nok overskudd til å produsere varme. Det som skjer når kroppen ikke får nok mat, kutter den ned på alt den kan. Noe av det første den sparer på er varmen du skal ha i kroppen. Du har bare ikke nok energi til å produsere det. Endelig er den tilbake, noe som føles så godt. Nå slipper jeg å sitte å fryse uansett hva jeg gjøre.

    Jeg har overskudd av energi. For bare noen måneder siden ble jeg helt slått ut av å ta en dusj. Etter en dusj var hele dagen min ødelagt. Jeg brukte alt av krefter, og klarte ikke gjøre noe mere den dagen. Jeg ble utslitt av den minste ting og hadde null energi til å bruke på det jeg ville. Nå har til og med min ADHD begynt å komme tilbake, og det høres kanskje rart ut, men jeg liker det. Jeg er rastløs, jeg klarer nesten ikke sitte stille i en lengre periode. Kroppen min vil gjøre ting, den vil ut, dra på trening, dra på besøk til venner og familie.

    Jeg er så mye friere, fra tvangstanker og tider med mat og alt annet. Det er et nytt liv for meg. Min hverdag er ikke lengre styrt av tider, eller tvangstanker som gjorde det vanskelig å være meg. Jeg kunne aldri planlegge noe. Jeg måtte legge opp hver eneste dag, time for time, etter hvordan sykdommen ville ha det. Det var tungt og vanskelig for både meg, og også alle rundt meg. Alle måtte forholde seg til dette, og det slet meg ut. Jeg hatet det, men klarte ikke gjøre noe med det. Nå føler jeg meg fri. Det er et helt nytt liv for meg, og jeg nyter hver dag, hver time og hvert minutt av det.

    Alt på utsiden begynner å bli normalt. I fra hår, negler og til og med hudfargen min har begynt å bli normal. Håret mitt vokser fortere, det har blitt tykkere og jeg mister ikke store mengder med hår som jeg gjorde før. Endelig ser jeg ikke likblek ut, som jeg følte meg som en periode. Kroppen min var så underernært at den sparte på alt. Neglene mine vokser endelig igjen. Jeg er så glad for alt dette. Og for hver dag som går, blir det bare bedre og bedre. 

    Jeg nyter hvert eneste øyeblikk av dette, og dette er bare noen av tingene som har begynt å bli bedre. For hver dag som går, leger kroppen seg litt etter litt. Jeg skal ikke gi meg, ikke når jeg ser denne store forandringen. Det gir meg så mye motivasjon til å fortsette slik jeg gjør, å kunne føle seg som et menneske. Det å utvikle seg sånn som de rundt meg føles bare helt nydelig. Det er uvant, men jeg liker det. Sykdommen skal ikke få ta dette fra meg, eller snu dette til noe dårlig. Det som skjer med meg er veldig positivt, og noe som jeg skal forsette å kjempe for.

  • 12

    Nei Lisa, selv om ting er vanskelig, kan du ikke stoppe å spise. Nå må den friske delen av deg få ha det siste ordet, og ikke den syke delen.

    Jeg tror med hånden på hjertet at dette alltid kommer til å være et stort problem for meg. For jeg vet hva som skjedde sist jeg sluttet å spise, jeg erstattet rett og slett alt av føleser med å stoppe å spise. Av en eller annen grunn så fungerte det for meg der og da, for jeg slapp på en måte unna alle de vonde følelsene. Livet består av mange oppturer og nedturer. Man kan ikke styre hva som skjer i livet, selv om jeg så inderlig kunne ønske det. Jeg kunne ønske at vonde ting ikke skjedde. At folk jeg bryr meg om ikke kunne dø, eller bli syke. Familie, venner, beskjente og andre. Men det er så mye med livet man ikke får gjort noe med. Ting kan skje så uventet at det føles som et stort slag i trynet. Det at man får en reaksjon er helt normalt. Og det viktige er å la seg selv ha den reaksjonen i stedet for å prøve å flykte fra den.

    Men Lisa, du vet hvor mye dette har skadet deg, både psykisk og fysisk. Det er ikke bare de vonde følelsene som forsvinner, men også alle de andre følelsene. De gode, de som får deg til å smile og le.

    Jeg har hele tiden følte meg veldig svak i og med at jeg ikke klarte å be om hjelp. Da jeg trengte det mest, perioden jeg trengte de som brydde seg mest om meg, den perioden skjøv jeg alle unna. Jeg klarte ikke slippe dem inn. Det mørket soverommet ble min bestevenn, et tomt rom som ikke ga meg noen ting. Men det var kanskje det sykdommen trengte og ville ha. Den ville ikke ha noe hjelp. For da hadde ikke den fått blomstre. Den ødela meg sakte med sikker både psykisk og fysisk. For hvert kilo jeg raste ned i vekt, var det en del av kroppen min som ble ødelagt. Det er ikke bare bare å gå ned i vekt noe kanskje mange tror, men det er en stor påkjenning for kroppen. Jeg har ødelagt store deler av kroppen min, som jeg nå må jobbe beinhardt for å bygge opp. Hadde jeg ikke klart å snu dette da jeg gjorde, hadde jeg utviklet osteoporose. Dette hadde jeg aldri fått gjort noe med, da hadde jeg faktisk ødelagt en viktig del av meg selv.

    Men Lisa, hva fikk du egentlig ut av dette? Var det noe bra med dette i det hele tatt? Hvorfor klarte du ikke snu det før, hvorfor lot du deg selv ha det slik i fire år? 

    Jeg tror, eller nei jeg vet, at når man først har uviklet denne sykdommen så er den et rent helvete å bli kvitt. Det høres så lett ut i hodet. Det gjorde det i mitt hode også. Jeg glemmer aldri mitt første møte med legen. Dette er et problem jeg fikser på noen dager sa jeg, for dette er egentlig ikke et så stort problem som dere tror. Jeg har alt under kontroll, var det jeg sa til meg selv hele tiden. Men det var jo ikke meg selv som snakket, det var sykdommen. Sykdommen hadde jo alt under kontroll, som betyr at jeg selv ikke hadde noen kontroll. Det er merkelig å snakke om dette nå, fordi jeg kan se på det med andre øyne enn det jeg klarte før. Hva fikk jeg egentlig ut av denne sykdommen? Ikke en eneste positiv ting! Jeg trodde det var mye positivt, men kan nå se at alt bare var en sykdom som snakket. Den fikk meg til å tro at det var slik jeg skulle ha det. Depresjon, angst, sult, isolering, ikke snakke med noen, ikke tenke på noe annet en mat. Jeg måtte sutte å jobbe. Bare det å skulle kle på meg på morgenen var noe som tok alt av mine krefter.  

    Så kjære Lisa, vit at du fortjener bedre. Du skal aldri ned dit  du var igjen. Du skal aldri prøve å ta ditt eget liv igjen, du skal aldri sulte deg selv igjen. Uansett hva som skjer rundt deg, må du bare fortsette å spise. For det er lov å ikke takle alt helt perfekt. Det å føle er det som gjør oss til mennesker. Å kjære Lisa, du er et menneske som faktisk fortjener å leve likt som alle andre. Ja du har en tøff fortid, men ikke la den bestemme over din fremtid. Kun deg selv Lisa kan kjempe for deg, elske deg. Det er akkurat det du skal gjøre, for jeg har troen på meg selv for første gang. Jeg skal aldri gi opp, aldri gi opp meg selv på den måten.


     

  • 52

    Jeg har lagt på meg 20 kg fra tiden jeg var på mitt tynneste til nå.

    Jeg er målløs, tom for ord, men samtidig full av ord. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle nå dette målet. Sykdommen min har vært så låst på et tall. Et tall på vekten jeg aldri skulle over. Hver gang jeg har begynt å nærme meg dette tallet, pleier alt å gå rett til helvete, for å si det rett ut. Da har det stoppet helt opp, og jeg har begynt å sulte meg selv, bare for å være på den sikre siden. Alt dette for å være under det tallet. Men for første gang har jeg klart det. Ikke bare har jeg kommet over det, men jeg er over med fem kilo. Det beste er at det føles helt fantastisk. Jeg trodde det skulle bli utrolig tungt å veie meg i dag, at alt skulle rakne, og at jeg skulle begynne å sulte meg selv igjen. Jeg har skjønt at jeg var over det, jeg har bare ikke sett det på vekten. Jeg er en ny person, med en ny kropp, som jeg sakte med sikkert har begynt å elske. Det å få formene sine tilbake, bli litt mere kvinne er en helt herlig ting å oppleve. 

    Jeg bestemte meg rett og slett for å ha flere shooter i går med undertøy, for å vise meg selv på bilder hvor mye bedre jeg ser ut nå enn før. Det var ubehagelig og rart, men jeg er så glad for at jeg gjorde det. For jeg ser på kroppen min på en helt annen måte nå. Jeg er for første gang komfortabel i min egen kropp. Jeg skal opp enda mer i vekt. Jeg har allerede satt meg et nytt mål, slik at jeg alltid har noe å jobbe mot. For hvert gram som legger seg på kroppen min, er et gram mer å elske med meg selv. Det høres kanskje rart ut, men bare for noen måneder siden hatet jeg kroppen min. Mye av det var fordi jeg var altfor tynn. Det var ødeleggende for meg å være undervektig. Ikke bare fysisk, men psykisk, det knuste meg. Jeg har måttet plukke opp hver eneste bit, for å plasser dem på nytt. Det er enda mange biter som mangler, men jeg har aldri kommet så langt på vei med å få lagt disse på plass.

    Det er som jeg har sagt flere ganger, det føles som et puslespill. Det er altfor mange brikker som ikke er kommet på plass, slik at man ikke klarer å se det hele bilde. Men det bildet er mer tydelig nå enn noen gang før. Ingenting kan stoppe meg nå. Nok er faen meg nok. En sykdom har styrt livet mitt i fire år. Fire år har jeg mistet, det skal ikke bli et år til. Jeg lar ikke denne sykdommen ta fra meg mere enn det den allerede har gjort. Sakte men sikkert har jeg jobbet meg fremover. For første gang på lenge føler jeg meg bra. Jeg vet jeg har en lang vei igjen å gå, men når man når et mål man ikke trodde var mulig, gir det deg bare så mye motivasjon og styrke. Hver dag er en kamp. Men jeg kjemper den kampen, istedet for å gi opp. Det er ingen andre som kan kjempe denne kampen for meg. Dette er noe jeg selv må gjøre for meg selv. Jeg trengte å innse at jeg er verdt å kjempe for. Jeg fortjener bli frisk å elske meg selv.

    Jeg tror det har vært mitt største problem hele veien, det at jeg ikke trodde eller mente at jeg fortjente å bli frisk. Jeg sluttet å drømme om en fremtid, fordi jeg var helt sikker på at denne sykdommen skulle drepe meg tidlig. At det ikke var noen vits i å drømme, for jeg kom ikke til å leve så lenge at jeg kunne oppfylle noen av de drømmene. Nå drømmer jeg, jeg drømmer stort. Jeg ser en fremtid, jeg ser for meg en Lisa uten anoreksia, depresjon og angst. Alle rundt meg har sagt at de ikke kjenner igjen den jenta jeg er om dagen. Ikke for noe negativt, men kun positivt. For den jenta jeg har vært i fire år, er ikke den jenta jeg er i dag. Jeg er en gledesspreder, som snakker hull  i hodet på alle jeg møter. Jeg er den som snakker høyest, ler mest og tar stor plass. Det er den jeg er som person, en person jeg har savnet. Jeg tror de rundt meg har savnet den personen. Det er jo den jenta de elsker og er glade i. Det er den Lisa jeg skal kjempe for, bli frisk for, drømme om og aldri gi opp for.

  • 20

    Det er vondt å tenke på at bare for noen måneder siden så var mat min største fiende. Det var ikke snakk om å spise mere, heller spise mindre. Jeg hadde en konstant stemme i bakhodet som fortalte meg at jeg ikke fortjente mat. At mat var farlig. Men jeg tror det verste av alt var den indre personen som alltid skulle konkurrere mot meg, presse meg til nye grenser hele tiden med å spise mindre og vente lengre mellom hvert måltid. Hver morgen jeg sto opp kunne jeg kjenne at kroppen trengte mat. Jeg hadde ikke den sultfølelsen som de fleste andre har, men jeg kunne kjenne at starten på dagen ikke ble den samme når kroppen ikke får mat, når jeg hele tiden skulle vente. Lisa, du klarer å vente en time til, enda en time. Kan du ikke like gjerne bare hoppe over det måltiden, for du fortjener det ikke uansett. Det er merkelig å miste en følelse som du egentlig er født med. Som kroppen din naturligvis skal ha, og så bare plutselig forsvinner den.

    Det er mange som ikke skjønner eller forstår hvordan det er å ikke kjenne sultfølelse. Jeg har alltid prøvd å tenke at hvis jeg ikke satt i denne situasjon selv, eller hadde opplevd dette selv, så hadde jeg ikke trodd det var mulig. Hvordan kan man miste en følelse som er like normal som å gråte, smile, le, bli sint og frustrert. Jeg tror det er en grunn til at vi er født med alle disse følelsene. Det er det som gjør oss til mennesker. Det er det kroppen trenger for å skulle klare å fungere. Mat er like viktig som søvn. Når er av de viktigste tingene kroppen din trenger forsvinner, så går det utover alt. I starten fungerte kroppen min faktisk fint uten mat. Jeg vet ikke om de ordene er noe jeg burde si høyt. Men det er sant, i starten fungerte det. Men det tok ikke lange tiden før kroppen min sakte med sikkert sluttet å fungere. Det var lett å legge skylden på at jeg var syk, eller ikke var i form. Jeg hadde alltid tusen unnskyldninger.

    Men nå etter fire år med sykdom, kan jeg si at mat er ikke farlig. Jeg vet jeg har en lang vei igjen å gå, men det å kunne si, og ikke minst mene de ordene er et stort steg i riktig retning. Dette er et innlegg jeg aldri trodde jeg skulle dele med dere. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit jeg er i dag. Jeg har alltid hatt en drøm om det, men jeg trodde ikke dette skulle skje med det første. Mat er ikke farlig, kroppen trenger mat. Kroppen din fungerer faktisk ikke uten mat. Det har tatt lang tid å skjønne dette. Men bedre sent enn aldri. Jeg har hatt mat som fiende i mange år. Det er noe som alltid kommer til å være en del av meg. Jeg har ennå et problem når det kommer til mat, og det er en lang vei igjen å gå. Men dette er en kamp jeg skal forsette å kjempe helt til jeg har vunnet. Jeg har klart å finne løsning etter løsning på mine egne problemer. Det er nok rart for mange at jeg spiser så mange måltider om dagen, men dette var den eneste løsningen som fungerte for meg. Da må jeg bare akseptere det. Jeg jobber mot det som fungerer for meg.

    Det er utrolig sårt og trist å se på bilder av meg selv fra den tiden jeg var på det tynneste. Jeg føler på en måte at jeg kan kjenne min egen smerte. Jeg kan se på den triste, tynne og jenta som hadde gitt opp. Hvor vondt jeg hadde det. Selv om jeg smiler på mange av bildene fra den tyngste tiden i mitt liv, kan jeg likevel se i mine  øyne hvordan jeg hadde det bak smilet. Det var en utrolig tøff situasjon som jeg håper jeg slipper å komme opp i igjen. Jeg føler jeg er på rett vei nå. Men vet at det ennå er en krevende tid jeg har foran meg.

  • 24

    Jeg har lenge følt at sykdom har ødelagt mye for meg, fordi den forandret meg. Den gjorde meg til en annen person enn den jeg egentlig var. I starten når jeg begynte å utvikle anoreksia, skjønte jeg ikke selv at jeg utviklet den. Jeg så ikke faresignalene før det var for sent. I mitt hode gjorde det ingenting om jeg ikke spiste på en hel dag, så lenge jeg ikke tenkte på det. Jeg ville gjøre mest mulig for å slippe å tenke på noe som helst. Litt etter litt ble mat vanskeligere. Dette skjedde med så små steg at jeg selv ikke fikk det med meg før det var for sent. Jeg tror nok at flere rundt meg så det. Det var vel en av mine nærmeste venner på den tiden som først oppdaget at jeg hadde et problem. Hun prøvde å hjelpe meg, men på den tiden var jeg ikke klar for hjelp. Jeg hadde rett og slett ikke sett eller skjønt selv at jeg hadde et problem. Jeg visste det nok kanskje innerst inne, men klarte ikke innse det. Jeg kan se tilbake på det nå, og se at hun bare ville hjelpe meg fordi hun brydde seg. 

    På den tiden klarte jeg ikke helt kontrollere meg selv. Alt som handlet om mat hadde jeg mistet kontrollen på for lenge siden. Jeg reagerte med å være frekk, spydig og ikke minst bitchy. Jeg ser dette godt nå, og ønsker ikke legge skjul på noe som helst. Dette førte til at jeg mistet henne som en av mine nærmeste. Jeg jobber enda den dag i dag med å få henne tilbake, men det for tiden vise. Jeg håper ikke at sykdommen min kommer til å ta fra meg flere av mine nærmeste venner. Jeg kan ennå huske at da hun forsvant ut av livet mitt, så skjønte jeg ikke hvorfor. Hvorfor hadde jeg mistet en av mine nærmeste? Det tok utrolig lang tid før jeg fikk vite grunnen. Selv da skjønte jeg det ikke selv. Jeg hadde vært så ute av kontroll at jeg selv ikke var klar over hva jeg sa, følte eller hvordan jeg behandlet de rundt meg. Det er sårende å tenke på, for jeg vet jo at det overhodet ikke var den personen jeg egentlig er. Men det var den personen sykdommen min gjorde meg til.

    Jeg vet mange sier at man selv bestemmer hva slags person man skal være, og jeg er ganske så enig i det. Du kan bestemme om du skal være snill eller slem, god mot andre eller stygg mot andre. Men når du utvikler en så alvorlig psykisk lidelse, så skjer det noe med hele deg. Du mister deg selv, og blir en helt annen person. Du blir den sykdommen gjør deg til og vil du skal være. Det er noe du selv ikke kan kontrollere. Når jeg tenker tilbake på dette, så er det utrolig sårt. Jeg kjenner jeg alltid får en klump i halsen, og kjenner tårene presser på. For det er først nå jeg kan se det fra hennes side, og ikke bare min egen. Jeg satte meg selv i hennes situasjon og snudde det helt om. Hadde jeg sett en av mine nærmeste venner begynne å bli syk, eller bli veldig tynn, slutte å spise og rase ned i vekt, ja da hadde jeg også reagert. Man bryr seg jo. Man bryr seg så utrolig mye. Mine nærmeste bestevenner er alt for meg. Jeg vet det hadde vært kjempetungt å stå på utsiden å ikke skulle kunne si noe, for man vil jo bare hjelpe.

    Det var akkurat det hun gjorde. Hun prøvde og prøvde om og om igjen. Men jeg var bare ikke klar der å da. Jeg vet det ikke er noen unnskylding. For meg gikk det bare ikke. Når du selv ikke har innsett at du har et problem, er det umulig ta imot hjelp. Når noen sier til deg at de er bekymret og du har et problem, så er det lett å reagere med sinne, slik som jeg gjorde. Jeg var så sikker på at jeg ikke hadde et problem, men den vonde sannheten var jo at det hadde jeg. Jeg hadde et stort problem på den tiden, men det satt bare altfor langt inne. Det var kjempetungt å si det høyt første gang, jeg har utviklet anoreksia. Ordene ville på en måte ikke komme ut. Jeg håper at  jeg en dag vinner henne tilbake. Det får tiden vise.

  • 16

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men dette er noe jeg har hatt lyst til å dele med dere lenge. Jeg har vel delt litt av det her og der, med aldri skrevet et eget innlegg om  akkurat dette. Det føles så sårt, men samtidig så bra. Sakte men sikker over en lang periode har jeg lagt på meg en del. Jeg har klart å holde meg over en viss vekt i flere måneder, og økt den sakte. Dette er noe som er helt nytt for meg. Selv om jeg har vært i den kroppen jeg har nå i flere måneder, så har enda ikke min sykdom akseptert det. Jeg vet innerst inne at det er bra for meg. Hele meg, alt av meg faktisk. For kroppen har ikke godt av å være underernært. Det er så skadelig for kroppen. Ting fungerer ikke som de skal når kroppen er så undervektig. Det er en grunn til at man har målinger som viser din bmi, nettopp for å vite hvordan du ligger an når det kommer til høyde og vekt.

    Jeg fant ut at jeg ikke har kjøpt et eneste klesplagg til meg selv på over ett år, en bukse fordi den andre spjæret. Så da måtte jeg ha en ny, men denne gangen måtte jeg kjøpe i en størrelse større. Jeg ble veldig glad der og da, men tiden etter har ikke vært lett. Mye av mine klær i klesskapet passer ikke lengre, fordi jeg ikke er så tynn  som jeg var før. For min sykdom så er ikke dette akseptert, men for den friske delen av meg vet jeg at det er bra. Jeg skal ikke slutte å legge på meg. Det er trist at sykdommen gjør dette mot meg, for jeg føler meg faktisk bedre med kroppen min, utseendet mitt og jeg har det bedre. Det tok sin tid, men det er helt greit. Det er trist at en sykdom hele tiden skal fortelle deg at du må gå ned de kiloene, eller at fettet henger, du ser feit ut... Ja, den listen bare fortsetter og forsetter hele tiden. Men jeg er lei av å se knokler og ribbein, jeg er så lei av at jeg ikke orker å se meg selv i speilet. Det er ikke snakk om at noen andre skal se det heller. 

    Når kroppen min var på det tynneste, hadde jeg verdens dårligste selvtillit. Jeg tror ikke så mange vet akkurat det. Jeg er utrolig god til å skjule slike ting. Jeg kan utstråle god selvtillit og kanskje litt ekstra her på bloggen. Men det er mye som skjuler seg bak et bilde. Eller som jeg lenge har sagt, bak en maske. Alle kan ta på sminke, fine klær, stelle håret, negler og alt som hører med. Kanskje til og med føle seg fin der og da, eller bare late som, noe jeg ofte har gjort. Det er alltid koselig å få kommentarer på at man er fin eller pen, men når man ikke klarer å ta ordene innover seg, så forsvinner de litt. Jeg tror nok ikke det bare er oss med denne sykdommen som sliter med det. Men jeg har tenkt litt sånn, hvorfor skal jeg ikke være stolt av den jeg er? Jeg er ikke noe mindre verdt om jeg veier mindre. Vekt er bare et tall. For å være herlig ærlig, så synes jeg alle bare burde kaste den fordømte vekta man har på badet. Hvorfor skal et tall ha noe å si uansett om man veier for lite eller for mye, så er man helt perfekt, akkurat sånn som man er. 

    Det aller viktigste er å være lykkelig. Ble jeg lykkelig av å være tynn? Nei, jeg har aldri vært så ulykkelig i hele mitt liv, eller hatt så dårlig selvtillit som det jeg hadde da. Vil jeg tilbake dit? Nei, ikke for noe som helst i verden. Jeg har gjort et lite oppgjør med meg selv, jeg har nemlig begynt å ta ut alle klærne som ikke passer meg lengre i klesskapet. Hvorfor skal jeg ta vare på noe som bare vil gjøre sykdommen min sterkere. Alle klærne som er for små skal bort. For min egen del, men kanskje mest for min sykdom sin skyld. Jeg orker ikke å gå rundt å føle meg sliten hele tiden, ikke orke noe som helst. Bare for noen måneder siden, måtte jeg planlegge det å skulle dusje flere dager i forveien, fordi jeg visste at det kom til å slite meg ut. Hele den dagen ble ødelagt, fordi jeg brukte alle kreftene kroppen min hadde til overs på den lille tingen. Men nå har jeg så mye overskudd, energi, og følelsen av å være lykkelig. Mat har så mye å si, kroppen trenger en viss mengde mat for å fungere. Man må bare akspetere at kroppen ikke fungerer uten. Jeg skal aldri mer sulte min egen kropp. Det å se den store forskjellen er det som gir meg mest motivasjon om dagen.

  • 24

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget. Jeg har valgt å holde dette skjult noen dager rett og slett fordi jeg ikke var klar for å snakke om det, eller dele det med noen andre. For dere som har fulgt meg en stund, så har dere nok fått med dere at jeg lider av en sykdom som heter anoreksia. En evig kamp mot mat og vekt, med et forvrengt speilbilde av deg selv. En stemme i hodet som alltid presser deg ned, og får deg til å føle deg som verdens styggeste person. En som ikke fortjener noe her i livet, en sykdom som har tatt fra meg hele meg selv. En sykdom som fikk meg til å slutte å elske meg selv, som hele tiden fortalte meg at jeg ikke fortjente  å bli frisk. At det ikke er noen sjanse for meg her i livet, og jeg kan like gjerne gi opp. Dette er et sårt tema for meg, men det er det som må til for at jeg skal vinne kampen min mot anoreksia. Sammen med min behandler ble vi enige om at jeg ikke skulle veie meg på en stund. Dette er nå flere måneder siden, og jeg har ikke vært klar for å gå på vekten.

    Jeg hadde ikke peiling på hva jeg veide, og på en måte var det en bra ting for meg der og da. Fordi jeg ikke viste hvordan jeg ville reagere. Min sykdom har laget seg et maks tall når det kommer til vekten, som jeg abloutt ikke skulle bikke over. Jeg velger å holde tall og vekt skjult, fordi det er det ingen andre som har noe med dette å gjøre. Pluss at det kan påvirke andre som sliter med samme sykdom, eller unge jenter som leser min blogg. Det holder at mine behandlere, min familie og mine nærmeste venner vet det. Bare det er for meg litt for mange, men jeg vet at det er deres måte å vite at kroppen min ikke skal kollapse. Å få en bekreftelse på at jeg ikke sulter meg selv. Jeg var rett og slett ikke var klar, jeg måtte bearbeide dette selv først før  jeg kunne dele dette med dere. For første gang på alle mine år som syk har jeg bikket over dette tallet på vekten, som jeg så absolutt ikke skulle over ifølge min sykdom. Men  nå har jeg endelig klar det. 

    Veien har vært tungt, med mange hinder. Jeg har vel følt at jeg alltid har tatt et skritt frem, for å så ta to tilbake. Dette er også grunnen til at jeg har fått lov til å begynne å trene igjen. Uansett hvor mye jeg skulle ønske at vekten ikke skulle ha noe å si, så har det dessverre alt for mye å si når man lider av denne sykdommen. Jeg har ikke villet sett meg selv i speilet. Jeg kan gå å grue meg flere dager i forveien før jeg skal dusje, fordi jeg kanskje får et glimt i speilet av min egne nakne kropp. Tanken på å måtte se det, har gitt meg en klump i magen. Nesten så jeg kan kjenne at jeg kaster opp av tanken på min egen kropp. Men for første gang på lenge har jeg klart å akspetere meg selv for den jeg er, selv om jeg ennå har en lang vei å gå. For første gang på nesten fire år kan jeg sette meg et nytt mål. Min sykdom skal ikke lengre få sette en stopper for min vei mot å bli frisk. Jeg vet at det skal lite til før den tar tilbake kontrollen, men den skal ikke få lov til å ta fra meg de kiloene jeg nå har lagt på meg.

    Jeg ønsket ikke å dele dette innlegget for at dere skulle synes synd på meg, men for å vise at om jeg kan klare mine mål kan du også. Noen ganger er det på en måte godt å se at andre har klart kampen du kjemper, selv om jeg ikke unner noen her i verden å gå igjennom dette. Det er godt å vite at man ikke er alene. At det finnes personer som har gått igjennom det du går igjennom nå. Som har kjempet den sammen kampen, og klart å vinne den. Jeg sier ikke at jeg er frisk, men dette er det største skrittet jeg har klart å ta på disse fire årene med kamp. Jeg har lyst til å bare skrike det ut, for jeg er så stolt av meg selv. Det er lov å være det, uansett hvilket mål man har klart å nå. Jeg tror det er kjempeviktig å skryte av seg selv, fordi alle fortjener å kjenne på den følelsen.

  • 14

    Det er ikke noe å legge skjul på, at når du lider av anoreksia så er julen og egentlig hele juleperioden ganske tøff og vanskelig. Når du har utviklet anoreksia, så har du et helt annet syn på mat enn hva andre har. Du spiser ikke det samme som de andre rundt deg. For alle mine venner, familie og bekjente, så er julen noe de gleder seg utrolig mye til. Masse god mat, masse god drikke, masse gode kaker og julegodteri. Det er den tiden av året der man virkelig kan kose seg litt ekstra. Gjerne i selskap med mange andre, så blir maten et hovedfokus. For en som lider av denne sykdommen som jeg gjør, så er ikke mat noe man koser seg med. Mat i seg selv er ganske vanskelig. Jeg sliter faktisk ennå med å spise foran andre. Da mener jeg ikke mennesker jeg ikke kjenner, men jeg snakker om min egen familie, mine nærmeste venner, altså de som står meg så nær at de betyr alt for meg. Til og med dem er det vanskelig å spise foran. Det er en frykt i seg selv bare å tenke på det. Jeg kjenner at jeg faktisk får en stor klump i magen, som sprer seg opp til halsen.  

    Jeg har en kamp fra morgen til kveld, hver eneste dag. Til hvert eneste måltid. For ikke å snakke om skyldfølelsen jeg får etter at jeg har spist. Selv om jeg spiser den maten som er godkjent av min sykdom, så sitter jeg fortsatt igjen med en helt syk skyldfølelse, en følelse av at jeg ikke fortjener mat. Det er så mye følelser rundt hvert eneste måltid. Jeg har flere ganger vært på juleselskap med familie og  faktisk måttet gå på rommet for å spise mat, fordi jeg ikke klarte det foran noen andre. Jeg vet aldri om det kommer til å gå eller ikke før jeg faktisk sitter rundt bordet sammen med mine nære. Noen få ganger går det, mens andre ganger klarer jeg det bare ikke. Uansett hvor mye jeg selv kunne ønske det, så er sykdommen min såpass sterk at den har det siste ordet når det kommer til dette. 

    I år har jeg satt meg store mål, kanskje de er for store at jeg ikke klarer dem. Men jeg tenker litt sånn, at om jeg ikke setter meg noen mål, så kommer jeg aldri til å komme meg over akkurat dette. Jeg må utfordre meg selv uansett hvor tungt det kan være. Det er bedre å ha et stort mål enn ikke å ha noen mål i det hele tatt. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer et av målene den ene dagen. Da er det bare å akseptere det, for så å prøve igjen nesten gang. Jeg vil dele med dere hva målet mitt er. Det er å spise sammen med familie på alle juleselskap jeg skal på. Spise sammen med mine nære venner når det julebord og slike ting. Jeg vet at jeg ikke er klar for å prøve meg på julemat enda, så jeg kommer til å ta med meg mat. Mat som er trygg for meg. Jeg tenker at det er bedre at jeg spiser noe enn at jeg skal sitte der med en tom tallerken foran meg. Selv om det blir noe helt annet enn hva de andre spiser, så spiser jeg ihvertfall sammen med dem. Det vil gi meg en bedre følelse av at jeg også er med på å kose meg rundt matbordet sammen med de andre.

    Feire jul med anoreksia er kjempetøft og vanskelig, men det er hva du gjør det til selv. Jeg kan kose meg like mye som alle andre, bare på en litt annerledes måte. Jeg skal selv bake litt før alle selskapene, så kan jeg ta med noe godt som jeg kan spise når de spiser dessert. Som jeg skrev så tar jeg med meg mat som jeg kan spise når de andre spiser julemat. Denne julen vil jeg prøve å bare kose meg, nyte alle de gode stundene sammen med de som betyr mest for meg. Jeg ønsker å legge det opp slik at jeg bare følger min matplan. Slik kan jeg få med meg alt som skjer i julen. Det er opp til deg selv hva du gjør ut av det. Jeg skal klare mine mål denne julen. Jeg er så bestemt på det. Det samme gjelder en juletradisjon vi har hatt siden jeg ble født, nemlig spise grøt hos farmor og farfar på lillejulaften. Da har farfar bursdag. Vi får mandel i grøten og alltid en premie. Jeg har droppet å spise de siste årene vi har vært der, men denne gangen skal jeg lage meg havregrøt som jeg tar med. Så kan jeg også spise min grøt sammen med de andre. 

    Meningen med dette innlegget er at man kan få til det man ønsker, selv med en sykdom som anoreksia. Man må bare tenke og planlegge det. Legge til rette for seg selv så jeg også kan ta en del av det. Kanskje sitter det flere der ute med denne sykdommen som kjenner på følelsen jeg har hatt i tre år før julaften. Nemlig at jeg gruet meg. Flere uker i forveien begynte jeg å grue meg. Det skal jeg ikke i år. Jeg skal klare dette.  La aldri en sykdom stoppe deg. Alle fortjener en koselig jul, uten å måtte grue seg. Julen er en tid man skal bruke på å kose seg og glede seg over at familien har litt fri fra jobb og skole og kan bruke litt mere tid sammen. Sett deg mål, planlegg det slik at du også kan ta en del av det. Klarer jeg det, så kan du også klare det.

  • 16
    Jeg vil ikke bli den jenta som døde av anoreksia, som ikke klarte kampen mot sykdommen. 

    Som valgte den "enkle" utveien. Og bare endte sitt eget liv, eller bare gi opp, fordi jeg ikke var sterk nok til å kjempe. Sterk nok til å vinne over en sykdom. En sykdom som sitter i hodet. Som gjør hver eneste dag til et rent helvete. En kamp fra sekundet jeg står opp til det siste sekundet før jeg legger meg. Jeg vil ikke være den jenta som mistet de følelsene livet har. Fordi en sykdom tok alt fra henne, en sykdom som gjorde at hun mistet alt hun elsket. En sykdom som fikk meg til å slutte å elske meg selv, en følelse av at jeg aldri kunne bli elsket av noen andre. For hvordan skal noen andre elske meg, når jeg ikke en gang elsker meg selv. En sykdom som tok fra meg følelser, følelser jeg kunne hatt for en annen person. Følelsen av å elske et annet menneske, og bli elsket tilbake.

    Jeg vil ikke være den jenta som alltid sier nei.

    Nei til avtaler, nei til bursdager, nei til familiemiddager, nei til alt jeg blir bedt på. Ordet nei var det eneste ordet jeg ville bruke, eller kunne bruke. Fordi sykdommen ikke hadde krefter til å stille opp på de tingene som betyr noe. Krefter til å vise de rundt meg at jeg er glad i dem, eller kunne gi noe tilbake til de som stiller opp for meg. Følelsen av at jeg alltid er en byrde, at alle må stille opp for meg, når jeg selv ikke klarer å stille opp for dem. Følelsen av at de rundt meg hadde hatt det bedre om jeg ikke hadde vært her. Følelsen jeg alltid sitter igjen med, at jeg ikke gjør noe godt for noen. Alt de andre rundt meg må gå igjennom, fordi de er glad i meg og bryr seg om meg. Jeg vil ikke være den jenta som alltid sier nei, men sykdommen gjør det nesten umulig for meg å si ja. Ja, et så kort ord, med kun to bokstaver. Hvordan skal det være så vanskelig å si? Er det fordi betydningen av det er det som hindrer meg i å bruke det? 

    Jeg vil ikke være den jenta som døde av anoreksia, fordi jeg ikke trodde jeg fortjente å bli frisk.

    Fordi jeg ikke trodde at det var mulig for meg å bli frisk. En sykdom så sterk at den virker uovervinnelig. En kamp jeg ikke trodde at jeg skulle klare å kjempe, eller ha krefter til å kjempe imot. Hvor skal jeg hente krefter fra, når sykdommen tar de fra meg? Stjeler de få kreftene jeg har med å diskutere med meg selv. En evig diskusjon om mat, skal jeg spise eller ikke. Fortjener jeg å spise? Når jeg føler at jeg mister kontrollen om jeg spiser et knekkebrød mer enn jeg pleier. Følelsen av å alltid må ha kontroll over alt, rutiner som blir til tvang. En miste liten ting kan få meg til å spore helt av. Bare noe så lite som at noen har ryddet bort min tallerken som jeg har allerede har brukt, men som jeg må bruke igjen. Tvangstanke etter tvangstanke, om ting jeg selv ikke forstår, men som sykdommen min tviholder på. 

    Jeg vil ikke være den jenta som mista mange år av livet sitt til en sykdom.

    Så mange år at jeg aldri klarte å hente meg inn igjen. Allerede nå merker jeg stor forskjell på hvor langt alle andre på min alder har kommet, mens jeg står på samme sted. Samme sted som jeg har vært de siste årene, fordi jeg må kjempe en kamp mot sykdom før jeg kan komme videre. Jeg henger så etter. Denne sykdommen har tatt fra meg så altfor mye tid, flere år for å være helt presis. Den eneste som kan gjøre noe med det er meg selv. Ingen andre kan kjempe denne kampen for meg. Det er en kamp jeg må kjempe for meg selv. Alle årene som har gått bort i sykdom får jeg ikke gjort noe med. Jeg får aldri de årene tilbake, man det er opp til meg hva de neste årene skal bringe. Det er kun opp til meg selv å gjøre en endring. 

    Jeg skal ikke bli den jenta som døde av anoreksia. Jeg skal bli den jenta som vant over anoreksia.

  • 12

    Du er en del av meg, en alt for stor del av meg. Jeg kunne ønske du var en annen person, en person jeg kunne hate. Men når jeg hater deg, så hater jeg meg selv. Du vil ikke gi slipp på meg. Du vil at jeg skal være syk. Hvorfor tviholder jeg på en sykdom som jeg egentlig vil bli kvitt? Jeg vil jo bli frisk, samtidig som jeg ikke vet om jeg er klar for å bli frisk. Jeg skammet meg for at jeg ikke klarte å kjempe for meg selv. Det var så mye som skjedde i hodet mitt som jeg selv ikke klarte å sette ord på. Den ene vonde følelsen etter den andre, den ene vonde tanken etter den andre. Det føltes nesten som jeg skulle eksplodere. Allikevel klarte jeg ikke si det høyt. Jeg klarte ikke si de ordene jeg burde ha sagt, jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke dette alene, men det for meg var et nederlag. Jeg klarte ikke si at en voldtekt hadde knust meg, revet meg i filler. Jeg klarte ikke få tanker på plass. Det føltes som et puslespill som aldri ville bli ferdig. 

    Jeg var livredd for at noen skulle se det eller tenke den tanken. At en voldtekt ødela meg. Bare tanken skremte meg. Det var lettere å sette på en maske, å late som om alt var bra til omverdenen. Jeg innbilte meg at om en person visste det, så ville den personen aldri se på meg på samme måte igjen. Jeg utviklet spiseforstyrrelser for å slippe unna mine følelser. Det gjorde meg nummen. Jeg slapp å kjenne på de vonde tankene og følelsene. Alt bare forsvant da du kom. Du tok så mye plass at det ikke var plass til noe annet. Du gjorde meg til et gjenferd. Du tok ikke bare fra meg de vonde følelsene og tankene, men også de gode. Muligheten til å smile, føle glede, kjærlighet og le. Alt forsvant, men det var nok det jeg trengte der å da. Jeg vet at hadde jeg latt meg føle, hadde jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse. Det var for mye for meg. For mye for meg å takle, jeg var ikke klar, jeg hadde ikke krefter til å takle dette alene. 

    På en eller annen måte så trengte jeg spiseforstyrrelsen min. Det var bedre å være nummen og kald enn å måtte kjenne på den tøffe følelsen av skammen etter overgrepet. Hele livet mitt raste sammen. Jeg fikk på en måte ikke til noe som helst. Jeg klarte ikke jobbe, jeg klarte ikke være sosial, jeg fikk ikke til noe av det jeg klarte før. Men sulte meg selv, det klarte jeg. Jeg mistet meg selv, jeg var ikke lengre Lisa. Jeg var en sykdom, noe som på en måte var en unnskyldning for meg. En unnskyldning på hvorfor jeg ikke var med noen ting, en unnskyldning på at kroppen min fikk så lite mat. Jeg hadde ikke krefter til noen ting. Det jeg egentlig flyktet fra, var spørsmålet om hvordan jeg hadde det. Jeg orket ikke tanken på å måte snakke om det. Tanken på at de rundt seg brydde seg om meg, når jeg selv ikke klarte å bry meg. Spiseforstyrrelsen ble min bestevenn, en venn som hjalp meg til å slutte å føle.

    Jeg utviklet anorekisa fordi jeg ikke klarte å takle livet. Jeg klarte ikke be om hjelp. Da jeg utviklet anoreksia, og raste ned i vekt, var det et skrik fra kroppen min om at jeg trengte hjelp. Du klarer ikke dette alene, det er ikke normalt å ikke skal føle. Du er et mennenes som skal bestå av masse følelser. Livet kan være så fantastisk med mange gode følelser. Men livet kan også være vanskelig. Så vanskelig at kroppen ikke klarer å takle det. Jeg er avhengi av å ha en spiseforstyrrelse. Ikke for å være tynn. Men for å slippe å føle den følelsen jeg fikk etter overgrepet. Jeg vet aldri om jeg kommer til å bli klar for å kjenne på den. Men jeg vet at om den dagen kommer, kommer også behovet for å ha anoreksia til å forsvinne. Fordi jeg vet at det er defor du er der, nettopp for å sørge for at jeg ikke skal føle på skammen. Selv om jeg føler at du har "hjulpet" meg, så tar du samtidig livet av meg. Sakte, men sikkert. For hver dag som går, skader du kroppen min mer og mer.

  • 19

    Det er ikke til å legge skjul på at anoreksia kommer med mange konsekvenser. Jeg tipper det er flere som meg der ute, som enten har søkt dette opp på nettet eller hørt en lege snakke om det. Kanskje du har sett et intervju om disse konsekvensene som står beskrevet, eller de konsekvensene som vises tydelig på kroppen. Selv har jeg jo fått lært dette den harde veien fordi det skjedde med meg selv. Alt ifra hårtap, og da snakker vi om store mengder med hår tap, rase ned i vekt, begynnelsen på benskjørhet og miste menstruasjon. Du får et forvrengt syn på deg selv, ligger etter med utviklingen av kroppen, hjerte/rytmeforstyrrelse, ja listen er utrolig lang. Men det finnes så mange konsekvenser som det ikke snakkes om. Jeg vet jeg har nevnt noen av disse før, men jeg synes det er utrolig viktig å få dette frem for å kunne vise andre der ute hvor stor skade denne sykdommen faktisk kan gjøre med en person. Vekten er bare et symptom, selve vekta er ikke sykdommen. Jeg tror de fleste kjenner til de fysiske problemene som jeg nevnt kort over.  Jeg skulle ønske jeg visste om konsekvensene utenom de fysiske, for det er den lista som skremmer livet av meg.

    Angst og depresjon - Dette er noe jeg har utviklet etter jeg fikk anoreksia. Jeg har aldri vært borti dette før, og det skremmer meg. Det å ikke tørre å gå ut døren, og uansett hvor mye du har lyst til å komme deg ut, så får man det ikke til, fordi angsten er så sterk. Depresjonene som nesten tok livet av meg, det å føle seg så trist, samtidig ikke å føle noe. Når du først har utviklet anoreksia kjemper du en stor kamp. Når man først har denne sykdommen så er det lett å utvikle andre psykiske lidelser også. 

    Miste venner - Et av de meste såre punktene jeg kan skrive om, fordi det gjør så utrolig vondt å miste venner. Når du virkelig bryr deg om en person, eller en person som har vært viktig for deg i en lang periode plutselig bare forsvinner. Grunnene til det kan være så utrolig mange. Noen kan bli skremt av sykdommen for å så distansere seg. Andre mister jeg selv, uten at jeg egentlig er klar over det. Siden sykdommen isolerer meg, vet jeg at jeg takker altfor mye nei til avtaler eller bursdager eller hva enn det måte være som den anorektiske delen ikke vil.

    Rutinene dine blir til tvang - Når skal jeg spise, hva skal jeg spise. Hvordan skal det ligge på tallerkenen, hvem kan se meg spise. Alle disse små rutinene sykdommen lager for deg, som til slutt blir til tvangstanker. Jeg klarer ikke at noen andre lager mat til meg, selv om det er en av mine nærmeste. Jeg må selv se hva som blir brukt og hvordan det blir laget. Jeg stoler ikke på noen når det kommer til mat, noe som er utrolig slitsomt. Et godt eksempel er sist jeg var i London å skulle bestille meg drikke. De hadde en automat der du selv helte drikke oppi glasset ditt. Selv om det stor zero cola med stor skrift, måtte jeg spørre to ansatte om dette stemte. Til og med da var jeg usikker. 

    Konsentrasjonsproblemer - Når du lider av anoreksia er det utrolig vanskelig å skulle konsentrere seg om andre ting. Tanken på mat er der hele tiden. Hvor mye har jeg spist i dag? Hva inneholdt det? Hva skal jeg spise etterpå? Det er hele tiden en tanke som har med mat å gjøre som svirrer rundt i hodet ditt. Flere ganger når jeg for eksempel sitter i behandling, forsvinner tankene mine et helt annet sted enn hva som snakkes om. De anorektiske tankene har så stor makt i hodet ditt. 

    Du blir utrolig ensom - Som jeg nevnte kort over, så isolere denne sykdommen deg fra alt og andre. Den vil ikke ha noen andre i livet sitt, den vil kun ha deg for seg selv. Jeg har aldri før følt meg så ensom som det jeg har gjort etter at jeg utviklet anoreksia. Det er en helt forferdelig følelse, en følelse ingen fortjener å ha.

    Søvnproblemer - Dette har jeg vel nevnt før til dere. Jeg kan føle trøtthet hele dagen de dagene jeg har spist lite, eller de periodene jeg er veldig syk, fordi kroppen ikke får nok mat. Det er jo mat som gir energi. Søvn har vært et stort problem for meg etter at jeg ble syk. Det var så ille at jeg gikk flere dager uten søvn. Jeg var så sliten at jeg ikke ville leve mer. Søvn er så utrolig viktig for at en kropp skal fungere. Derfor går jeg på sovetabletter. Jeg synes dette er helt forferdelig med tanke på at jeg bare er 22 år å være avhengi av det, men akkurat nå må det være sånn. Jeg håper å kunne slutte på disse tablettene når jeg har kommet enda lengre i min vei mot å bli frisk.

    Kjærlighet - Dette er også et utrolig sårt tema for meg, dette med kjærlighet og anoreksia. Sykdommen har ødelagt så mye for meg, og den har også kommet i veien for kjærlighet. Jeg tror personlig det er veldig utfordrende å være sammen med en som lider av denne sykdommen, siden det er en så krevende sykdom. Det er så trist, fordi kjærlighet er verdens beste følelse å ha.

    Sykdommen tar fra deg alt - Blir du så alvorlig syk som det jeg ble, så kommer du til å miste alt du brenner for. Jeg måtte sykemelde meg fra jobben, slutte å trene, ikke få stilt opp på bursdager. Ikke bare en, men så utrolig mange ganger. Det daglige livet jeg hadde før forsvant bare rett for øynene mine. Kroppen min klarte ikke de små tingene, som for eksempel å dusje. Hele livet mitt ble snudd på hodet. Jeg ville dele dette med dere for å vise hvor alvorlig denne sykdommen er, ikke bare det fysiske, men også det psykiske.

  • 20

    Jeg ble aldri fornøyd, uansett om jeg hadde gått ned 20 kilo. For hvert kilo som raste av kroppen min følte jeg bare at jeg ble større og større. Selv om vekten viste det helt motsatte, var stemmen i hodet mitt så mye sterkere enn hvilket tall som kom opp. En stemme som hele tiden fortalte meg at jeg var feit, at jeg ikke fortjente mat. At for hver bit med mat du spiser, kommer du til å legge på deg. Hver bit med mat ble så utrolig vanskelig, alle tankene som knakk meg. Bit etter bit tok du fra meg. Til jeg til slutt satt igjen med ingenting. Du tok fra meg hele meg selv. Jeg var ikke lengre en person, jeg fungerte ikke som en person. Alt jeg var, var en sykdom. Jeg følte ingen ting, samtidig som jeg følte alt. Det var lettere å ikke skulle la meg føle noe, enn å føle det du gjorde med meg. Jeg har aldri hatet en person i hele mitt liv, men du fikk meg til å hate meg selv. Tanken på å skulle se meg selv fikk meg til å spy. En klump i halsen kom hver gang jeg så meg selv foran et speil.

    Redselen for å se meg selv, tanken på hva du skulle få meg til å se denne gangen. Jeg kunne kjenne på min egen kropp, alle bein og knokler som stakk ut. Huden som var dratt svakt over alle ribbein, som gjorde at jeg ikke kjente noe annet. Knokkel etter knokkel, ribbein etter ribbein. Jeg viste det jo egentlig, innerst inne. Langt langt inne meg selv et sted, var det noe som visste at jeg var sykelig tynn. Men det var for langt inne. Jeg hadde ikke krefter til å få det frem. Jeg husker så utrolig godt alle klærne jeg måtte kaste. Mitt første møte med en klesbutikk. Bare for å finne en bukse som ikke falt av meg. Stemmen som sa til meg at du er så feit. Du trenger det største størrelsen. Etter å ha prøvd bukse etter bukse, og alle falt av meg, måtte jeg gå til barneavdelingen. Jeg endte opp med å kjøpe en bukse som var ment til en 12-åring. Men fortsatt fikk du meg til å føle meg så stor, selv om det eneste som ikke falt av meg var en bukse til en 12-åring.

    Det var vanskelig å skulle akseptere at jeg var syk uansett hvilke faresignaler som kom. Jobben jeg måtte sykmelde meg fra fordi kroppen min ikke hadde noe å jobbe med. Helt tom for mat. Alle de små tingene som var lett å gjøre før, ble plutselig så utrolig tunge. Bare det å skulle reise seg opp fra sengen krevde alt av krefter jeg hadde. Det var bedre å bare ligge der, fordi jeg visste at kroppen min ikke klarte noen ting. Det er en sykdom, sa jeg til meg selv om og om igjen. Men uansett hvor mange ganger jeg sa det, føltes det ikke ut som en sykdom. Det føltes som om det var noe galt med meg, en stor feil med meg. Det å skulle akseptere at jeg var psykisk syk, var bare ikke noe jeg klarte. Det tok lang tid før jeg klarte å si ordene høyt. Jeg tror nok det var en stor del av meg som visste at med en gang jeg sa de ordene høyt, så måtte jeg gjøre noe med det, for på en måte var det godt å ha denne sykdommen. 

    Jeg slapp unna de vonde følelsene. Følelsen av at jeg aldri ble rein. Følelsen av skam, den delen av meg som bare ville gi opp, fordi jeg ikke orket meg selv, jeg var ikke glad i meg selv. Jeg sluttet å elske meg selv. Hvordan skulle noen andre elske meg, når  jeg ikke en gang elsket meg selv? Jeg fikk aldri en bedre følelse av å rase ned i vekt. Men det tok så mye plass, at det ikke var plass til noe annet enn tanken på mat. Tanken på at jeg skulle sulte meg selv, utfordre meg selv til å spise mindre og mindre. Vekten var bare en liten del av det, en bitte liten del. Jeg utviklet aldri anoreksia for å bli tynn, selv om jeg kunne ønske at det var det som var grunnen. Da hadde jeg vært frisk i dag. Sykdommen er bare en liten del, men den delen som holder alle de store delen borte. Det er lettere å ikke spise, enn å si at jeg hater meg selv for det som skjedde. En voldtekt som ikke var min skyld. Men uansett hvor mange ganger jeg sier det, så skylder jeg på meg selv.

  • 28

    Bare en tur ut døren var det eneste jeg hadde planlagt. Bare et skritt ut døren. Det trengte ikke være mer enn det. Det var alt som skulle til. Men det ene skrittet fikk jeg bare ikke til. Gang på gang prøvde jeg, men mislyktes hver gang. Det var en rar følelse. En følelse jeg ikke visste at jeg kunne få. Bare det å skulle si det høyt var så vanskelig. Jeg benektet det lenge, så altfor lenge. Jeg hadde den samme unnskyldningen hele tiden. Jeg var dårlig. Ikke dårlig som det å slite med anoreksia, men dårlig som hodepine, feber og  kvalme. Det var lettere å si høyt, for da hadde jeg på en måte en unnskyldning. Jeg tror ikke det er stor hemmelighet for noen, at når du først sliter psykisk, så kommer den ene plagen etter den andre. Det er som om de psykiske lidelsene mater hverandre. Den ene starter den andre, uten at man selv egentlig er helt klar over det.

    Jeg visste på en måte at det ikke var normalt å ha det slik, med en gang jeg sto foran døren i gangen og ville ta tak i dørhåndtaket for å gå et skritt ut døren. Alt stoppet opp. Det var akkurat som om kroppen min stivnet. Jeg helt stiv, hjertet begynte å banke hardt og fort. Hele kroppen begynte å riste og svetten begynte å renne. Jeg mistet nesten balansen, og kunne kjenne at frokosten var på vei opp. En dør som jeg vanligvis har godt ut og inn av hundre ganger før, ble plutselig så utrolig skummel. Jeg ønsket å ta i dørhåndtaket, men fikk det bare ikke til. Første gangen dette skjedde med meg, la jeg egentlig ikke så mye vekt på det. Jeg trodde at dette var et engangstilfelle. Det eneste jeg sa til meg selv var vi prøver igjen i morgen. Det var først den andre gangen dette skjedde med meg, at jeg virkelig skjønte at noe var galt. Det å bare skulle gå ut døren, ble plutselig en ting jeg ikke fikk til.

    Det å føle at du mister alt av kontroll over din egen kropp. At valg blir tatt for deg. Jeg visste aldri når det kom til å skje, eller om det kom til å skje igjen. Desverre er dette noe jeg har opplevde gang på gang. Noen ganger gikk det dager imellom. Mens andre ganger gikk det uker, men plutselig skjedde det flere ganger på en dag. Dette er noe jeg selv ikke klare å kontrollere, og jeg vet aldri når det kan skje. Dette er er tema som har vært veldig sårt for meg. Jeg har egentlig skjult det for alle rundt meg. Jeg har bare ikke innrømmet det for meg selv før nå ganske så nylig. Jeg visste ikke at det var panikkanfall jeg hadde før jeg snakket om dette med med min behandler. For å være ærlig så har dette vært et tema jeg lenge bare har "gjemt" bort. Jeg har ikke villet snakke høyt om det til noen, men skjønner nå at dette ikke er noe å skamme seg over. 

    Det å skulle innrømme at jeg hadde utviklet panikkangst kom som en stor overraskelse for meg selv. Jeg visste ikke hva panikkangst var. Jeg hadde ikke lest eller hørt om det. Eller, jeg hadde hørt om det, men aldri forstått hva det egentlig var blir vel mere riktig å si. Årsaken er så enkel at etter overgrepet, følte jeg meg helt maktesløs. Når kroppen din blir utsatt for noe med tvang, så skjer det en del med kroppen din. Dessverre har det seg slik at kroppen min begynte å reagere, fordi det er en liten del av meg som plutselig tror den er i fare igjen. Selv om dette er ganske nytt for meg, eller det er vel ikke helt nytt. Men det er først nå at jeg har fått en forklaring på hva det er som skjer. Det å faktisk få høre at dette ikke er så unormalt var på en måte godt å høre, men samtidig så unner jeg ingen å få slike anfall. 

    På en måte er det alltid godt å vite at man ikke er alene om å ha det slik. Det å faktisk få bekreftet at jeg ikke er den eneste. Dette er en måte kroppen min reagerer på fordi det har skjedd noe som ikke burde ha skjedd. Jeg har allerede begynt å jobbe med dette problemet sammen med mine behandlere. Men det er godt å kunne dele dette med dere. Det er nok mange andre som har slitt eller sliter med dette, og dere skal vite at dere ikke er alene. Dette er ikke noe å skamme seg over, og det er helt greit å be om hjelp for å løse det. Man klarer ikke alt alene, selv om de fleste nok kunne ønske det.

  • 20

    Plutselig lykkes man med alt i livet, og glemmer at man selv har en sykdom. I flere uker på rad nå, har jeg hatt det så utrolig bra. Jeg har ikke kjent igjen den person jeg selv var, våknet hver dag med et stort smil. Hoppet ut av sengen, danset og sang mens jeg lagde meg frokost. Smilet på munnen min, var der fordi jeg var lykkelig og glad, ikke fordi jeg presset det frem bare for at de rundt meg skulle tro at jeg ikke hadde det vondt. Dagene mine gikk så fort, jeg fikk mye ut av hver eneste dag. Måltidene gikk som en lek, ja jeg måtte spise litt etter klokken.  Ettersom jeg enda ikke har fått tilbake følelsen av at jeg er sulten, så trengte jeg å minnes på at jeg skulle spise. Jeg spiste forskjellig mat, begynte å prøve med på nye oppskrifter. Mat ble sakte men sikkert litt lettere, for hver dag som gikk. Både kroppen, utseendet og humøret forandret seg til det positive. Jeg så på kroppen min på en måte jeg ikke har gjort på flere år, jeg så ikke den tjukke jenta, eller den anorektiske jenta. Jeg så en jente som jobber med seg selv, som sakte men sikkert legger litt på seg. Noe som var en bra ting, alt var bare så utrolig bra. 


    Så kommer det til at jeg blir syk, fra den første dagen merket jeg at matlysten forsvant sakte men sikkert. Jeg spise fordi jeg måtte, jeg vet innerst inne at min beste medisin er mat. Men likevel klarte jeg ikke få i meg alt jeg burde. Selv om det bare var et eller flere måltider jeg ikke fikk spist så var det mindre enn hva jeg hadde klart å spise fast i en lengere periode. Før jeg vet ordet av det, kommer de anorektiske tankene. Det er så skremmende å se hvor fort disse tankene kommer på banen, hvor fort de klarer å bryte meg ned. Sakte men sikkert, tok sykdommen en liten bit fra meg hele tiden. Jeg nevnte jo kort for dere i stad, at jeg ikke har dusjet siden jeg ble syk. Vel, jeg la vel unnskyldningen på at jeg ikke hadde krefter, men det var ikke hele sannheten. Tanken på at jeg måtte se meg selv i speilet naken, var bare alt for jævlig for å si det rett ut. 


    Jeg vet at kroppen min er ganske så lik som det den var før jeg ble syk. En kropp jeg hadde begynt å akseptere, å være stolt over i stedet for å alltid tenke på at jeg måtte skjule den, en kropp som egentlig er helt OK.
    Men denne sykdommen, får meg til å hate kroppen min, og til å se meg selv på en måte som overhodet ikke stemmer. Jeg vet så godt at jeg ikke er kjempestor, men på en eller annen måte så har sykdommen fått meg til å føle det igjen, jeg merker det så godt på meg selv. Sykdommen fører til at jeg bevisst gjør ting for å skåne meg selv, store klær, mørke rom. Alle disse små tingene, for at jeg skal slippe å se meg selv. Jeg er på en måte glad for at jeg selv faktisk innså dette såpass fort. For hver dag som går som spiseforstyrrelsen får litt mer makt, får den muligheten til å bygge seg sterke. Da blir det tyngre for meg, å komme tilbake ditt jeg var før jeg ble syk. Det er så skremmende å se hvor mye makt den får, så utrolig fort. Bare på en dag klarte den å gjøre om mitt syn på mat.


    Dette er hvordan jeg ser på meg selv nå som jeg har klart å holde sykdommen så lenge i sjakk. Hvis det går an å si det slik, er det på en måte godt å kunne dele dette med dere. For jeg føler at det viser hvor langt jeg egentlig har kommet, på min vei mot å bli frisk. Det å kunne se faresignalene med mine egne øyne, er noe jeg ikke klarte før. Nå må jeg bare sette meg ned med meg selv, finne ut hvordan jeg skal klare å gjøre det beste ut av situasjonen. Formen er enda ikke på topp, men det er ikke en unnskyldning for at min sykdom skal få blomstre. Allerede i dag, satte jeg ned foten for meg selv når det kommer til mat, nei jeg skal ikke tillate meg selv å hoppe over et eneste måltid.
    Selv om jeg ikke har lyst på mat, så skal jeg spise. Selv om jeg ikke har lyst til å gå ut døren, fordi jeg føler meg helt for jævlig så skal sykdommen ikke få låse meg inne igjen, jeg må kunne klare å kjøre et dobbelspor. For sykdom kommer og går, det er ikke noe jeg selv kan styre. Men det at jeg skal spise det jeg skal, er faktisk noe jeg selv kan styre. Det er godt å dele dette med dere, fordi det legger ekstra press på meg selv. Men det trenger jeg nå. Heldigvis så jeg dette tidlig og skal gjøre noe med det, jeg har allerede startet å fikse opp i dette problemer fra og med nå.

  • 28

    I disse månedene jeg har blogget har jeg på en måte hatt en stort mål, dette med å gi en bedre forståelse når det kommer til min sykdom anoreksia. Jeg vet det skrives mye om dette på nettet, men jeg føler ikke at det alltid gir et like bra bilde som fra en som faktisk sliter med det selv, og skriver og deler hvordan det er. Det er mange som har stilt meg spørsmål rundt mitt kjærlighets liv, og jeg har bestemt ikke svart på det. Grunnen har kanskje vært noe helt annet en det dere tror. Jeg tror kanskje at grunnen kan overraske mange. Men nå føler jeg at jeg er klar for dele dette med dere. Jeg har nå vært syk i nesten fire år. Fire tøffe år har gått kun til min sykdom. Den første perioden jeg var syk, var jeg så syk at det ikke var plass til noen andre enn meg selv. Jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å slippe noen nye inn i livet mitt. Jeg slet med å holde kontakten med de jeg hadde der fra før. Det er vondt å si det, men jeg har mistet mange, fordi sykdommen rett og slett tok for stor plass. 

    Men det var ikke bare sykdommen som stoppet meg. Tiden etter voldtekten har vært utrolig hard. Når noen tråkker over en grense du har satt for deg selv, så mister man fort dette med å stole på seg selv. For mange av oss som har blitt utsatt for overgrep, har kroppen på en måte satt opp en stor vegg som er umulig å komme igjennom. Jeg skal prøve å forklare enda litt bedre. Kroppen min vil forsvare meg. Den har ennå ikke helt klart å funnet ut at faren er over. Det skal så lite til før kroppen reagerer sterkt. Jeg er nesten ikke klar over det før det skjer. Jeg har på en måte aldri kjempet imot den reaksjonen, fordi jeg aldri helt har klart og sett det på den måten jeg gjør nå. Jeg vet med meg selv at for hver dag som går og jeg jobber med dette, blir jeg sterkere til å gå videre. Jeg tror vel egentlig at jeg aldri har vært helt klar for dette før nå. 

    Jeg har åpnet hjertet mitt to ganger mens jeg har vært syk. Noe jeg i ettertid ser at kanskje ikke var så bra for meg. For å være helt ærlig, så er dette noe jeg aldri burde ha gjort. Kroppen og hodet mitt var ikke klar for det. Jeg er en følsom person, og jeg har egentlig alltid har hatt en kjæreste. Igjennom hele mitt tenåring-voksenliv, så har jeg vært i lange forhold. Følelsen av å være forelsket og ha en person der er en helt fantastisk følelse, en følelse jeg savner mer enn noe annet. Men uansett hvor god den følelsen er, så er jeg desverre ikke kommet ditt enda. Akkurat nå trenger jeg kun å fokusere på meg selv, jobbe med meg selv. Kanskje det høres egoistisk ut, men det er sannheten. Jeg trodde jeg var klar, men sykdommen min har allerede ødelagt dette to ganger. Det er vondt å si det høyt, men sykdommen kommer først. Den veier tyngst, og tar mest plass. Ingen fortjener å være i et forholdt med en som ikke kan sette den personen først. For den plassen har dessverre min sykdom, og den plassen kommer den enda til å ha en god stund. 

    Det er et utrolig sårt tema for meg å dele dette med dere. Jeg har rett og slett ikke klart å skrive eller snakke om dette før nå. Men jeg håper dere kanskje skjønner meg litt. Det har også vært flere grunnen til at jeg ikke har hatt lyst til å dele dette. Ettersom jeg deler livet mitt med alle mine lesere, er det ofte jeg blir kontaktet av gutter og menn. Jeg får ofte spørsmål om jeg vil møtes, gå på en date eller lignende. Det er ikke for å være frekk jeg sier nei, men rett og slett fordi jeg ikke er klar. Jeg vet det er lett å tro at jeg er overlegen, eller kjempekresen. Men det er ikke det som er problemet her, jeg er bare ikke klar. Kanskje en dag i fremtiden kommer jeg til å bli det. Hvem vet når den dagen kommer. Sånn som det er nå, har jeg mer enn nok med meg selv. Jeg trenger å bruke all min tid og energi på å bli frisk. Men jeg vet at en dag så kan jeg også få muligheten til å bli forelsket igjen.

  • 38

    Jeg kunne ønske at dette ikke var mitt liv. Hvordan kunne jeg gjøre dette mot meg selv? Når var det alt gikk til helvete? Hvorfor så jeg ikke faresignalene før? Det er så utrolig tungt å si det høyt, fordi jeg selv ikke har akseptert det. Men jeg har utviklet anoreksia. Det er ikke normalt å ha et slik forhold til mat som det jeg har. Fra morgen til kveld er det tanker om mat som står i hodet mitt hele tiden. Den indre stemmen som hele tiden forteller meg at jeg skal spise mindre. Du klarer mindre mat enn dagen før. En evig kamp mot å hele tiden skal sulte meg selv. Uansett hvor mye kroppen min skriker etter mat, så hjelper det ikke. Jeg klarer ikke gi kroppen min det den trenger. 

    Skyldfølelsen etter hver bit med mat jeg spiser blir bare større og større for hver dag som går. Det er lettere å ikke spise, for da slipper jeg alle de følesene som kommer etterpå. Men kroppen min trenger mat. Hvordan kan jeg føle meg så dårlig av å gi kroppen noe den trenger? Jeg ser at jeg skader meg selv. Jeg har nesten ingen klær igjen som passer og vekten viser at jeg har gått ned masse. Men når jeg står og ser på meg selv i speilet, ser jeg en kjempestor jente. Det gir ikke noe mening, hvordan kan vekten vise en ting, mens speilbildet viser noe annet? Hvem av de jentene er det jeg egentlig er? For et utrolig rart spørsmål å sitte her å tenke på. Men jeg finner ikke det svaret jeg leter etter. Jeg orker ikke mitt eget speilbilde. Jeg blir bare kvalm av å se meg selv. 

    Dagene er så lange, men nettene er enda lengre. Jeg har ikke krefter til noen ting, jeg orker ikke en gang å dusje. Jeg føler meg ekkel, men kreftene streker bare ikke til. Jeg vet ikke hva som er verst, tanken på at jeg ikke har dusjet på flere dager, eller det at jeg måtte risikere å se meg selv naken i speilet. Jeg orker ikke se den store jenta. Jeg er helt utslitt, men likevel får jeg ikke sove uansett hvor hardt jeg prøver. Kroppen min verker etter søvn. Legene her har begynt å snakke om sove medesin, noe jeg er veldig skeptisk til. Men nå har jeg gått så mange dager uten søvn, at jeg begynner å bli desperat. For hver natt som går uten søvn, kommer tankene på at jeg ikke vil leve. Alle timene jeg bare ligger og ser rundt i den svarte rommet. Men jeg liker at det mørkt. Da slipper jeg å se meg selv. Bare tanken gjør meg ekkel. Jeg har aldri hatt så dårlig selvtillit som det jeg har nå. 

    Jeg skjønner ikke at det er mulig å tenke så mye på mat som det jeg gjør. Alle tanken mine handler om mat, på en eller annen måte. Men samtidig så klarer jeg ikke spise. Det er en indre stemme som bryter meg ned. Som hele tiden minner meg på at jeg ikke fortjener mat. Du klarer å spise mindre. Jeg blir så sliten av alt som skjer i hodet mitt. For hver dag som går blir det verre og verre. Tanken på å skal lage meg mat for å så spise den, gjør meg kvalm. Jeg får frysninger i hele kroppen. Jeg bare skjønner det ikke, hvordan kan jeg gå fra å elske mat, til å nå ha det som en fiende? Det er jo bare mat! Jeg prøver å si det til meg selv hele tiden, mat er ikke farlig. Men uansett hvor mange ganger jeg sier det, så er det en indre stemme som gjør at jeg ikke klare å akseptere det. 

    Jeg trodde ikke det fantes så mange negative tanker som det jeg har fått om meg selv. Jeg hadde aldri trodd at mine egne tanker er det som skulle bryte meg ned. For hver dag som går, er det akkurat som om en bit av meg forsvinner. Jeg har ikke plass for noen følelser eller tanker, fordi maten tar all plass. Jeg vet jeg burde være trist, men jeg klarer ikke gråte. Jeg føler meg som en spøkelse, en skikkelse som bare er der. En person uten noen følelser. Hvordan kan en sykdom ta fra meg det å være et menneske? Jeg skammer meg over hvor svak jeg føler meg. Jeg kunne ønske at alt dette bare var et mareritt. At når jeg står opp dagen etter, så var alt dette bare et vondt mareritt. Jeg vil ikke være den personen jeg har blitt. Jeg savner å føle at jeg lever. Jeg savner å ha en mening med livet. Det er ingen som fortjener å leve et liv som et gjenferd.


    //Dette innlegget er skrevet ut i fra min personlige dagbok, fra tiden jeg var veldig syk. 

  • 34

    Jeg prøver å lukke øynene slik at det skal bli mørkt. Men lyset fra dørsprekken lar det ikke bli mørkt. Selv om jeg lukker øynene hardt igjen og legger den tynne dynen over ansiktet så hjelper det ikke. Hver minste bevegelse i den harde sengen lager knirke-lyd. Jeg har sittet og sett på sengen jeg skulle tilbringe natten i. For det var ikke min seng, det var en sykeseng.  Ikke nok med at jeg følte meg syk fra før, men nå måtte jeg tilbringe natten i en sykeseng. Jeg var så utrolig redd, selv om det satt en dame ved døren min hele natten. Jeg hadde aldri før vært på psykiatrisk avdeling, noe jeg heller aldri hadde trodd jeg skulle oppleve. Det kommer så mange tanker og følelser frem, som er vanskelig å snakke om. Det er lettere å skrive i dagboken min. Et sted jeg kan dele mine tanker og følelser. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det, når jeg klarer å skrive det? 

    Jeg hater å være her. På et rom som kun består av en sykeseng, en stol og et lite bord. Jeg måtte ut å spørre om jeg kunne få penalet mitt slik at jeg kunne tegne og skive. Det første som møtte meg her, var at jeg ble tatt fra alt jeg hadde med meg. De var redde for at jeg skulle prøve å skade meg selv igjen. Det eneste jeg fikk beholde over natten var mobilen min. Ikke en gang laderen til mobilen min fikk jeg lov til å beholde. Jeg har ikke sovet noe i natt. Jeg ikke klarer å finne roen. Jeg stresser, jeg er redd, jeg føler meg så utrolig ensom. Den siste perosnen jeg så som jeg kjente og var trygg på var pappa da han kjørte meg hit på kvelden dagen før. Det å ikke ha ham rundt meg, gjør meg usikker. 

    Jeg er småirritert over at jeg måtte fortelle hele historien min om igjen til den første legen jeg møte. Det var en ung man, som ikke helt skjønte hvorfor jeg var her. Det føltes som om han dømte meg litt ut ifra den ytre. Man kan jo ikke se så godt på utsiden hvordan jeg har det. Jeg liker ikke vise at jeg er svak. Derfor smiler jeg, men inni meg gjør alt vondt. Det er så mange tanker og føleser jeg ikke vil vise, det er vanskelig å skal sette ord på det. Det er et spørsmål som sitter i meg etter samtalene med den unge legen, hvorfor er du egentlig her? Det å måtte si de ordene høyt, var tyngre enn jeg trodde det skulle være. Jeg klarte ikke en gang fullføre setningen. Det startet med jeg prøvde å si, hvorfor..... Så stoppet det opp. De siste ordene ville bare ikke komme ut av munnen min. Jeg ble stum, tom for ord. Jeg prøvde å si setningen igjen, jeg prøvde å ta mitt eget liv. 

    Det å bli overvåket 24 timer i døgnet er en ny opplevelse for meg. Jeg liker mitt privatliv. Jeg spiste ikke noen ting i går. Natten har vært utrolig lang, siden jeg ikke fikk sove denne natten heller. Til frokost spiste jeg lite, fordi de ikke har noe mat her som passer for meg. De har ikke mat tilrettelagt for min sykdom, så da blir det heller ikke noe særlig mat på meg. Jeg hadde så lyst på litt frisk luft etter frokosten så jeg gikk ut på verandaen. En bitte liten plass, med gitter rundt. Dette føltes ikke ut som en psykiatrisk avdeling, men snarere som et fengsel. Jeg trives ikke her, jeg vil hjem. Jeg føler faktisk at jeg blir mer syk av å være her. Men jeg vet at jeg er her fordi jeg er en fare for meg selv. For første gang er jeg faktisk redd for meg selv. Fordi jeg ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg har møtt bunnen. Jeg vil ikke leve. Jeg orker ikke dette livet mere. 


    Det er tungt å dele dette innlegget med dere. Dette er hentet ut fra min personlige dagbok fra den tiden jeg var veldig syk. Følelser og tanker jeg hadde da jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Det var en utrolig tung opplevse for meg. Det er tøft å lese hvor jævlig jeg hadde det der og da. Til tross for dette føler jeg meg klar for å dele dette med dere. Det kommer til å komme flere innlegg som er hentet ut ifra min dagbok.

  • 38

    Anoreksia er en sykdom som alltid følger med deg. Uansett hvor langt du reiser, så er den alltid med deg. Det er mange tanker og følelser som styres av sykdommen spesielt når det kommer til mat. Jeg har jo sagt til dere, at jeg på en måte tar litt ferie fra sykdommen min. Men det betyr ikke at det gjør det noe letter for meg. Tankene rundt mat er der hele tiden. Jeg kan ikke sette meg på en fin restaurant, lese igjennom menyen, for så å plukke ut det som frister mest. Jeg klarer heller ikke spise noe nytt hver dag, som jo er litt av det beste med å være på feire, det å prøve ut masse ny mat. Det at noen andre lager mat til deg, det å bli servert en ferdig middag er jo en drøm for de aller fleste. Dette er noe av det beste med å være på feire. Men for en som sliter med anoreksia, så er dette et rent helvete. 

    Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte tenke igjennom alt hva jeg spiser, til den minste detalj. At jeg må velge det sunneste, i stedet for det som høres best ut, er bare en av mange ting man må ta hensyn til når man lider av denne sykdommen. Jeg føler meg alltid så dum når jeg skal bestille mat. Det er nesten som om jeg får en stor klump i magen bare av å tenke på det. Det å alltid må være nøye på hva det er jeg får, og hvordan det er tilberedt. At alt skal være plassert hver for seg, slik at jeg selv kan spise og blande det jeg selv klarer å spise. Det er vanskelig og alltid føle seg til bry. Alle blikkene jeg får av kelnere, som sikkert tenker at jeg er utrolig kresen person. 

    Jeg mister den kontrollen jeg må ha når jeg selv ikke lager maten. For når du lager den selv, så vet du hvordan den blir tilberedt, og hva som er i maten. Man har på en måte mere kontroll enn det jeg får her. Jeg misunner min søster, som ser igjennom en meny, og plukker ut det som ser best ut. Det å spise noe nytt hver dag, og ikke minst nyte maten. Så kommer jeg, som er så pirkete, og alltid bestiller det samme. Det føles bare så feil, men på en måte så riktig. Det er den eneste grunnen til at jeg får i meg mat, noe som egentlig er det viktigste. Alt hadde kanskje blitt lettere, om jeg bare hadde sagt til kelneren at jeg har anoreksia. Men de ordene er ord jeg ikke har lyst til å si høyt mens jeg er på ferie. Den stygge sykdommen er noe jeg ikke har lyst til å gi mer oppmerksomhet enn det den allerede stjeler fra meg. Den tar fra meg nok som det er. 

    En ting jeg er utrolig stolt av, er at jeg faktisk har klart å spise en is hver dag. Og ikke den isen med minst kalorier i, noe jeg ville valgt ellers. Sykdommen min fungerer slik, alltid plukk ut det sunneste. Selv om jeg ikke liker det, skal det alltid være det alternativet som er sunnest. Men på denne turen har jeg faktisk plukket ut den isen jeg synes smaker best. Det er en helt fantastisk følelse å kan unne seg selv dette. Det høres kanskje litt rart ut at jeg er så stolt av dette. Men for meg er dette noe som aldri skjer hjemme. Det som høres ut som en liten ting, er for meg en stor ting. Det er noe jeg ikke trodde skulle skje da jeg dro hjemmefra. 

    Jeg tror ikke man tenker så mye over at dette er en sykdom som ødelegger så mye for meg. Jeg har gått med en klump i magen fordi jeg ikke visste om jeg skulle klare å gå i bikini engang. Når en stor del av deg rakker ned på deg hele tiden, og forteller deg at du må skamme deg over deg selv. Du kan ikke vise kroppen din til til noen andre, er bare noen av tankene jeg går rundt med hele tiden. Jeg får en påminnelse om at jeg ikke er bra nok. At jeg ikke fortjener å kose meg på ferie. Ifølge min sykdom skal jeg bare ligge hjemme i sengen på et mørkt rom, der ingen kan se meg. Ikke engang meg selv skal se meg. Det er tungt å tenke litt tilbake, på den perioden der min anoreksia faktisk fikk det som den ønsket. Jeg låste meg inne. Når jeg tenker over det har jeg faktisk kommet utrolig langt. Mye lengere en det kanskje ser ut som på utsiden, for i denne ferien har jeg bare kost meg. Jeg merker at det er jeg som har mest kontroll. Jeg har fått lov til å være meg selv. Smile, le , spise, drikke og være på standen i bikini. Jeg håper at jeg klarer å ta med meg en del av disse gode opplevelsene hjem. For dette er det jeg kaller å leve.

    //Et innlegg jeg har skrevt på før, etter og i mens jeg var på ferie. 

  • 30

    Etter en kommentar jeg fikk her på bloggen, ble jeg sittende igjen ganske så paff. Dette var en kommentar fra en anonym person. Jeg har nevnt denne kommentaren før. Jeg ønsker å dele alt med dere når det gjelder min kamp mot å bli frisk. Hvordan jeg har det, og det som skjer med denne bloggen. Jeg vet det er mange som blir utsatt for dette med anonyme nett-troll, og jeg er heller intet unntak når det kommer til det. Ja, jeg har vært utrolig heldig som har fått lite negative kommentarer. Av over 10 000 kommentarer, så har jeg vel fått 6-7 skikkelig stygge kommentarer. Så det kaller jeg veldig heldig om man ser på helheten. Men den kommentaren jeg fikk for noen dager siden, den fikk meg virkelig til å tenke. For denne anonyme personen skrev; klarer du ikke blogge om noe annet en anoreksia. Det er ikke mere synd på deg enn alle oss andre bare fordi du er syk. Du er ingenting uten sykdomen din. Det virker som om du er redd for å vise hvem du er uten den. 

    Bang sier jeg, snakk om å skulle tråkke på noen som allerede ligger nede. Heldigvis slettet jeg bare denne kommentaren, og lot det ikke gå inn på meg. For jeg vet at det ikke blir siste gang jeg kommer til å oppleve dette. Men det jeg satt igjen med etter denne kommentaren, var det at jeg ikke bare er en sykdom. Jeg vet jeg skriver mye om sykdommen min, men det er fordi det er en så stor del av min hverdag. Jeg tviler på at de som ikke har opplevd denne sykdommen selv, kan forestille seg hvordan det egentlig er. Når alle avgjørelser, beslutninger, planer og alt som skjer i løpet av en dag blir styrt av en sykdom. En lidelse som har så stor makt over deg, at du ikke klarer å tenke klart. En sykdom som tar fra deg livsgleden. Som bryter deg ned og tar fra deg bit etter bit av den personen du var. Jeg tror det kan være lett å glemme, at dette er en lidelse ingen har lyst til å ha. 

    Jeg føler så utrolig med alle som sliter med det samme, fordi jeg vet hvor jævlig det er. Når jeg bestemte meg for å starte denne bloggen, var jeg helt bestemt på at jeg ikke skulle gjøre noe halvveis. Skulle jeg først skrive om sykdommen, så skulle jeg dele alt. Jeg startet ikke denne bloggen for at andre skulle synes synd på meg, men heller få en forståelse for denne lidelsen. Man kan lese masse på nettet, der eksperter har skrevet om hva denne sykdommen er, så det å finne ut av det er ikke vanskelig. Men det å faktisk få et innblikk i hvordan det er å leve med sykdommen, det finner man ikke så mye informasjon om. Det er flere bloggere enn meg som skriver om det. Det er noe jeg synes er bra, for da kan man nå ut til flere. For det er så mange der ute som sliter med denne lidelsen, og som ikke tør å snakke høyt om det. For hver person som sliter med dette, så har de som oftes en mor, far, søster, bror, kjæreste, venner og bestevenner. 

    Dette er en sykdom som på en måte også rammer alle de som står deg nær. Jeg vet med hånden på hjertet at dette har vært utrolig tøft for alle de som bryr seg om meg. Det å se at sin egen datter sulte seg må være utrolig hardt. Det å føle seg så hjelpeløs. Og ikke skjønne noe av sykdommen gjør det enda verre. Etter jeg begynte å skrive såpass åpent om dette, så har alle rundt meg forstått meg bedre. Hva er det er jeg går igjennom. Jeg har også fått utrolig mange brev fra andre med samme sykdom, eller fra pårørende. Det er godt å høre at de forstår bedre etter å ha lest det jeg deler. 

    Sykdom kommer nok alltid til å være en stor del av meg, selv om jeg blir 100% frisk. Jeg kan ikke viske ut det som har skjedd. Men jeg er så mye mer enn bare denne sykdommen. Jeg føler at jeg deler mye mer, enn bare det å ha anorekisa. Jeg er en helt vanlig person som alle andre der ute. Sykdom er ikke det som gjør meg til meg, langt ifra. Så svaret til denne anonyme kommentaren, er at jeg er så mye mer. Sykdommen er ikke det som gjør meg spesiell, det er en den personene jeg er. Fordi det er ingen der ute som er akkurat som meg eller deg. Men jeg vet at anoreksia er en lidelse som tar stor plass. Som tar fra deg så mye av den personene du egentlig er. Uansett hvor mye den klarer å ta fra meg, så skal den aldri få ta fra meg den personen jeg er. Sykdommen er ikke meg.

  • 30

    Dette er er innlegg jeg har begynt å skrive flere ganger, men jeg har alltid endt opp med å slette det. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er så vanskelig for meg å skrive. Den siste tiden har ting virkelig gått i riktig retning for meg. Det har gått flere uker siden jeg hadde en nedtur, og jeg ser store forandringer, både på kroppen og humøret. Jeg har ikke helt villet innrømme det. Dette fordi jeg vet at med en gang jeg sier der høyt, så blir det plutselig virkelig. Det er en ting å vite det selv, men det å skal dele det med andre er ikke like lett. Dette med å se fremgang er utrolig skummelt. Jeg vet jo at det er en bra ting, men det å skulle gi slipp på kontrollen er så vanskelig. Det fører med seg veldig mye psykisk som man ikke kan se på utsiden. Anoreksia er kanskje den psykiske lidelsen som faktisk vises mest på utsiden, med tanke på at man går ned så mye i vekt. Jeg tror mange ikke skjønner at det tyngste med denne sykdom er det som ikke synes. 

    Jeg har sittet igjen med tusen spørsmål, og et som går igjen,er dette med at når jeg har det bra og begynt å trene og spise mere, så vil sykdommen allikevel ikke gi slipp. Uansett hva jeg gjør føler jeg ikke at jeg lykkes. Jeg føler ikke at jeg kommer meg  videre når det kommer til denne sykdommen. Livet mitt på alle andre områder klarer å ta de riktige stegene. Men når det kommer til mat, så er det en stor sperre der. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg har alltid hatt et stort håp at når alt annet faller på plass, så ville den anorektiske delen også gjøre det. Men slik er det bare ikke med meg. Jeg vet jeg har kommet et stort steg i riktig retning. Jeg har klart å bryte mønsteret jeg har hatt siden jeg ble syk. Men jeg føler bare aldri at det er nok. Det er ikke den forandringen jeg skulle ønske jeg hadde.

    Det har vært mange følelser som har kommet til overflaten som jeg ikke har kjent på før. Det har nok vært en blanding av medisiner og det at kroppen min ikke har vært klar. Det har vært mye lettere å putte alt i en boks, låse denne, for så å kaste nøkkelen. Så åpnes den kun når det er enda mer jeg trenger å putte oppi den. Men nå som jeg har vært sterk nok, føler jeg meg fortsatt svak. 

    Jeg sitter alltid igjen med en stor redsel når jeg ser fremgang. Jeg er så redd for at det skal gå rett til helvete igjen, for å være helt ærlig. Den forandringen jeg ser på kroppen min nå, har jeg hatt en gang tidligere på disse tre årene jeg har vært syk. Jeg er livredd for at nå som jeg deler dette med dere, hva som vil skje dersom jeg ikke klarer å holde meg der? Jeg er så stolt av meg selv at jeg har kommet enda et skritt lengre enn der jeg var sist. Men jeg har etter mye tenking frem og tilbake bestemt meg for å dele alt av følelser med dere. Dere skal få følge hele min vei mot å bli frisk. Jeg tenker mye på å ikke skuffe alle rundt me med at jeg skal få et tilbakefall. Men den tanken må jeg bare legge fra meg. Dette er en kamp med mange nedturer og oppturer. Når jeg sammenligner litt bilder og ser hvor stor forskjell det er, så gjør det meg godt, samtidig som det skremmer livet ut av meg. Jeg vet jo at fremgang er en god ting, men det å skal gi slipp kontrollen er ikke bare lett. 

    Jeg vet ikke om det er meg selv som tenker, eller om det er sykdommen min som gjør det, når jeg er livredd for fremgang. Det å se at kroppen har forandret seg er en ting. Men det å skal gi slipp på den store kontrollen er en helt annen ting. Det å skal ta tilbake den store makten er en ting jeg må igjennom for å bli bedre. Men hvorfor skal det være så utrolig vanskelig? Det høres så lett ut når jeg snakker om det i behandling eller  når jeg snakker om det med venner og familie. Men når jeg setter meg ned alene og tenker over det, så skjønner jeg at det å snakke om det er noe helt annet enn det å faktisk få det til. Veien mot å bli frisk er bare lengre og lengre. Nye hindre dukker alltid opp. Men jeg skal ikke slutte å kjempe. Jeg skal gå hele veien uansett hvor lang den er.


    Begge bildene er av meg. 

    ♦ Jeg blogger veldig åpen om min sykdom anoreksia, for dere som vil følge min kamp mot å bli frisk. Så kan du like min facebook side, der poster jeg alle mine innlegg.  Den finner du ved å trykke her -> FACEBOOK-LISA! 

  • 30

    Det å hele tiden bli fortalt at du ikke er bra nok, at du ikke kan vise deg til noen. At du må skamme deg over deg selv, at du ikke fortjener mat. At et smil er ikke for deg.  Følelser skal ikke være bra. Det eneste du fortjener er å ha det vondt. En følelse av lykke er et nederlag. Når du klarer å legge på deg, slik at det ikke er opplagt for alle at du er syk. Når du får en kommentar på at du ser bedre ut, snur sykdomen det til at man har gitt opp. Fordi man klarer å gi litt slipp på kontrollen, skal man bli hardt straffet. Bare fordi man spiser mat, skal man sitte igjen med skyldfølelse. Som om det jeg gjør er skadelig, når det er det helt motsatte. 

    Se for deg at du går på en sti, som deler seg i to. På den ene siden kan du se deg selv som frisk person som har en mening med livet. På den andre derimot, er det fullt av sorg, et liv med sykdom. Det er lett å tenke at man burde valgt den positive siden. For hvem vil vel ha et liv med sykdom? Et liv som ikke har noen mening? Jeg kunne ønske at jeg selv kunne få valgt, for jeg er så sliten av å ha denne sykdommen. En sykdom som tar alle mine valg. Som ikke lar meg gå over til den siden med det gode. Et skritt i riktig retning, og sykdommen straffer meg. Det er som om jeg ikke fortjener å ha det bra, eller bare være en vanlig jente. 

    Denne sykdommen har så stor makt, at du føler deg knust i tusen knust biter. For hver bit du klarer å reparere, blir denne knust. Det er som et puslespill som aldri blir ferdig. Brikkene vil falle på plass, men sklir bare enda lengre fra hverandre. I det siste har jeg følt at jeg sitter på gulvet med så altfor mange brikker foran meg.Jeg klarer å sette sammen en og en, men bildet blir aldri helt ferdig. Dette gjør vondt. Jeg trenger at alle brikkene skal falle på plass for å kunne komme meg videre. Men en stor del av meg jobber imot at dette skal skje. 

    Jeg har begynt å tenke på hvem jeg er uten denne sykdommen. Svaret skremmer meg. For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Sykdommen har tatt så stor plass, at jeg ikke helt vet hva som skal fylle den plassen. Det har vært en så stor smerte, en kamp fra morgen til kveld. En stemme som alltid vil presse meg ned, fortelle meg at jeg ikke fortjener et liv. En sykdom som gjorde at jeg sluttet å elske meg selv. Sluttet å bry meg om meg selv. Den nektet meg det kroppen min trengte mest. Den tok fra meg alle følelsene mine, og fikk meg til å bli en person jeg ikke ville være. Når man ikke bryr seg om seg selv, hvordan skal man da klare å bry seg om andre? Når man ikke elsker seg selv, hvordan skal da andre klare det? 

    Når jeg trengte å sørge, lot du meg ikke gråte. Når jeg mest trengte å le, lot du meg ikke en gang smile. Når jeg trengte en å snakke med, sperret du meg inne. Når jeg trengte en klem, fikk du meg til å tro at ingen kunne røre meg. Når jeg ville be om hjelp, fikk du meg til å føle meg så alene. Som om ingen i hele verden kunne skjønne seg på meg. Sannheten er at jeg var svak. Jeg var så svak som jeg aldri før har vært. Du holdt kanskje følelsene mine i sjakk, men innvendig raste min verden sammen. For hvert minutt som gikk, tok du fra meg det å være meg selv. Du lot meg ikke en gang se meg selv som den jeg er i speilet. 

    En tåre er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke. Det å be om hjelp når du ikke klarer det selv, er kun et tegn på at man er villig til å kjempe. Man er ikke svak fordi man ikke klarer å løse alt selv. Man er bare et menneske.

  • 38

    Kjære anoreksia, hvorfor måtte du la meg gå igjennom denne sykdomen. Hvorfor vil du ikke gi slipp på meg. Hvorfor er det alltid noe som holder meg tilbake. Du har tatt fra meg så mye, dager, uker, måneder og år. Du har styrt så mye i livet mitt. Har du en dårlig dag, går det så alt for hardt ut over meg. Vil ikke du smile, får heller ikke jeg smile. Vil du ikke vise deg for noen andre, låser du meg med deg inn på rommet. Det å sittet i en mørkt rom, hvor ingen kan se meg. Hvor du slapp å se deg selv, var noe du gjorde mot meg hele tiden. Du fikk meg til å se ned på meg selv. Til å tro at jeg ikke var verdt noen ting. Du har gjort skader på kroppen min som jeg enda ikke vet om jeg noen gang kan fikse. Kan du ikke se at jeg har det bedre uten deg? Du tar så altfor stor plass. 

    Du ser en ting i speilet, mens jeg ser noe annet. Jeg skjønner ikke hvordan du kan ha kontrollert meg så lenge som du har. Den makten du har over meg, som bare vokste seg sterker og sterkere for hver dag som gikk. Jeg trodde aldri at en sykdom kunne få så stor makt til å styre alt som skjer med meg. Den bestemte hvordan jeg skal se på meg selv. Snakke nedlatende til meg hele tiden. Nok er nok. Jeg vet at jeg ikke er den personen du prøver å fortelle meg at jeg er. Jeg vet at jeg er bedre, sterkere og fortjener lykke i livet mitt. Så mye av det du sier, stemmer ikke. Men hvorfor tror jeg da på det du sier? Hvorfor kan jeg ikke overse alt du mener. Dine ord er så sterke. Det skal så lite til før du knekker meg. Du tar en liten bit av selvtilliten min hele tiden. En bit jeg alltid må jobbe med for å sette på plass igjen. Ser du ikke at du bryter meg ned, og at det er jeg som sitter igjen med å bygge meg opp igjen. 

    Alle minuttene, timene, dagene, månedene jeg har måtte være på sykehus kun på grunn av deg. Alle stikkene i armen etter alle blodprøvene jeg måtte ta, bare fordi du gjorde meg sykere og sykere. Du tok fra meg det jeg trengte mest, nemlig mat, slik at kroppen min kunne fungere. For hvert måltid du ikke lot meg spise, ble til enda et måltid. Det startet med så lite, at jeg selv ikke la merke til det. Du nektet meg mat, når kroppen min skrek etter det. Alle dagene der du allerede hadde bestemt deg for at jeg ikke skulle få noe mat. Et måltid ble fort til en dag. Du klarte ikke stoppe å presse meg. Det var aldri godt nok for deg. Uansett hva jeg gjorde ble du aldri fornøyd. 

    Du har fått meg til å føle meg så alene, så utrolig alene. At det var ingen her i verden, som skjønte hvordan jeg hadde det. Du fikk meg til å droppe avtaler, svare på meldinger og svare når noen ringer. Du tok så stor plass, at det ikke var noe plass igjen til noe annet en deg. Du klarte ikke dele meg med andre. Du skulle ha meg for deg selv. Du tok så mye plass, mye mere enn det jeg trodde i det hele tatt var mulig. Kjære anoreksia, du gjorde meg så syk at jeg ikke klarte mer. Du dro meg så langt ned, at jeg aldri trodde jeg skulle komme opp. Jeg klarte ikke stå opp om dagen. Alt ble en stor kamp, deg mot meg. Samtidig virker du som en annen person, en person jeg ikke vil at skal være en del av meg. 

    Kjære anoreksia, du har hatt kontrollen over meg så altfor lenge. Er det ikke på tide at du snart kan gi slipp? La meg leve det livet jeg har lyst til å leve. Det å slippe å kjemper imot deg, til alle måltider. Diskutere med deg om hvordan jeg faktisk ser ut, for du får meg til å se en person jeg ikke er. Du gjør meg til person jeg ikke vil være mer. Jeg er så sliten og lei av deg. Når skal du la meg få et liv igjen, la meg få et normalt syn på mat. Kunne spise det jeg har lyst på, ikke bare den maten som er greit for deg. Når skal du la meg se hva den jenta som  egentlig står og ser på seg selv i speilet? Den jenta som er sosial, som vil få noe ut av livet. Uten deg, er jeg en bedre meg. 

    Kjære anoreksia, kan du gi slipp på meg.

  • 16

    Det å opprettholde en for lav kroppsvekt er usunt og helseskadelig. Dette har flere negative følger for ens fysiske, psykiske og sosiale fungering. Etter jeg var i behandling i går, fikk jeg med meg en liten lekse hjem: dette med å lese hva det er som skjer med kroppen, når man er undervektig. Jeg har merket at mange av disse punktene har blitt mye bedre ettersom jeg er på bedringens vei. Men jeg hadde lyst til å dele dette med dere, for å vise hva det er som skjer med kroppen når man er undervektig. Noen av disse punktene under gjelder ikke bare de som er undervektige, men også for de som spiser alt for lite, uansett deres aktuelle vekt. 


    PSYKOLOGISKE KONSEKVENSER 


    Tenkning - Tenkning er påvirket av å være undervektig. Dette er ikke overraskende fordi en hjerne krever mye energi (dvs kalorier) for å fungere. Tenkningen blir lite fleksibel ved en lav kroppsvekt, noe som gjør at det blir vanskelig å hurtig skifte fokus fra emne til emne. Det blir også vanskeligere å ta avgjørelser. 


    Konsentrasjon - Er nesten alltid svekket, selv om noen personer kanskje ikke er klar over dette siden de tvinger seg selv til å fokusere på hva de gjør. Denne svekkelsen av konsentrasjon skyldes til dels at personene har tilbakevendende tanker om mat og spising, som kommer i veien for muligheten/evnen til å fokusere på andre ting. Noen opplever også at de til og med drømmer om mat og spising. Det er flere som blir veldig interessert i matlagning, og bruker mye tid på å se på matlagningsprogrammer, leter etter nye oppskrifter og så videre. Det kan føre til mindre interesse for andre ting, og at man da ofte gir opp gamle interesser og hobbyer. 


    Følelser og atferd - Humøret blir påvirket av å være undervektig. Humøret er generelt litt lavt, og noen personer kan lett bli irritert. Når personer er betydelig undervektig endrer de atferden sin. Om de har vært undervektig en lang tid, kan de tenke at dette er deres "personlighet". Det er også vanlig at undervektige personer har vansker med å være spontane. 


    SOSIALE KONSEKVENSER 


    Det å være undervektig har en tydelig påvirkning på sosial fungering. Det er en tendens til at man fokuserer innover og blir selvfokusert, og man har stort behov for faste rutiner og forutsigbarhet og får dermed vansker med å være spontan. Som et resultat av dette kan personene trekke seg tilbake fra det sosiale, og de blir vant med leve på denne måten. Det er også et tap av sexlyst som også kan bidra til den sosiale tilbaketrekningen. 


    FYSISKE KONSEKVENSER 


    Hjerte og sirkulasjon - Det er tydelig effekter på hjerte og på sirkulasjon. Hjertemuskelen svekkes og hjerte kan bli svakere som er resultat av dette. Blodtrykket faller og hjerteraten (pulsen) faller. Det er også forhøyet risiko for uregelmessige hjerneslag (arytmi). 
    Sexhormon og evnen til å bli gravid - Det er tydelige effekter på hormonell funksjon, som gjør at sexhormonproduksjonene blir vesentlig redusert og personene kan bli infertile (ikke kunne få barn). Det er mindre interesse for sex og mindre seksuell lyst. 


    Bein - Det er en svekkelse i bentetthet/benstyrken. Dette skyldes delvis hormonelle endringer, delvis den reduserte vekten som beina må bære og delvis den restriktive spisingen. Konsekvensen av dette er økt risiko for osteoporose (beinskjørhet) og frakturer (brudd). 


    Mage/tarmsystemet - Magen roer ned tempoet, og som resultat av dette går maten sakte igjennom systemet. Det at maten i magen bruker mye lengere tid enn normalt å for gå igjennom tynntarmen, kan forklare hvorfor noen har en økt opplevelser å være mett selv etter å ha spist relativt lite. Smak kan være svekket så det kan være en økt bruk av krydder for å gi maten smak. Noen personer kan være kontinuerlige sultne. 


    Muskler - Muskler svekkes og blir svakere. Dette er mest tydelig når en går opp trapper eller prøver å reise seg opp fra sittende posisjon. 


    Hud og hår - Det er ulik grad av effekt her. Hår på kroppen kan begynne å vokse, spesielt på ansiktet, magen, ryggen og armene. Det kan også være hårtap fra hodet, huden blir ofte tørr og kan utvikle en oransje glød. 


    Regulering av temperatur og søvn - Det blir en reduksjon i kroppstemperatur, personer kan følge seg gjennomgripende kalde. Søvn er svekket når man er undervektig. Søvn gjør deg nødvendigvis ikke uthvilt, samt at det er en tendens til å våkne tidlig.

  • 20

    Det er utrolig vanskelig å se på bilder fra da jeg var farlig tynn. Ikke bare fordi jeg nå kan se hvor tynn jeg faktisk var, men fordi det er utrolig sårt å se at jeg hadde det så vondt. Jeg klarer for første gang å se den smerten jeg faktisk hadde på alle disse bildene. Jeg ser at jeg var sykelig tynn, men når jeg stod og så meg selv de dagene så følte jeg meg som verdens største jente. Jeg tror jeg aldri har hatt så dårlig selvtillit som det jeg hadde denne perioden. Det som alltid sto i hodet mitt, var at jeg måtte skjule meg. Ingen skulle få se det jeg trodde at jeg så, skammen over meg selv. Det å aldri føle seg bra, det at jeg ikke klarte å se selv hva jeg holdt på med. Selv om vekten raste ned, så følte jeg at jeg bare ble større og strørre. Det å føle at man ikke vil leve mer, fordi man har det så vondt. 

    Jeg var så sliten av å ikke ha krefter. Jeg var så lei av å være lei meg. Det å skulle innse at man hadde et stort problem, var noe jeg brukte lang tid på. Jeg var jo en sterk jente, som skulle klare alt selv. Det å be om hjelp var for meg et tegn på at jeg var svak. Jeg skjønte ikke hva det var jeg hadde gjort med meg selv, før det var for sent. Minutter ble til timer, timer ble til dager. Dager ble til uker, uker ble til måneder. Måneder ble til år, og min sykdom vokste seg sterkere og sterkere. Jeg trodde at jeg skulle klare å bli frisk på noen uker, men nå sitter jeg her. Årene har gått, og flere år kommer det til å bli med sykdom. Jeg har alltid følt at enten så er jeg syk, eller så skulle jeg være helt frisk. For meg var det ikke snakk om noen mellomting. Nå ser jeg at er det må jeg innse. I stedet for å vente på at jeg skal bli helt frisk, må jeg heller bruke min tid og energi på å leve på best mulig måte med sykdommen. 

    I stedet for å alltid skal kjempe i mot meg selv, må jeg kjempe med meg selv. Jeg trodde aldri at dette var en sykdom jeg kunne leve med. Hvis ikke sykdommen kom til å ta livet av meg, ville jeg ha gjort det selv. Så sterk er denne sykdomen. Den ødlegger ikke bare det man kan se på utsiden, men det knuser deg i tusen biter. Det at man kunne se hvor tøft jeg hadde det på utsiden, var ikke i nærheten av hvor vanskelig jeg hadde det på innsiden. Det tyngste med denne sykdomen er alle følelsene rundt det. Det å konstant ha noe som rakker ned på deg. En stemme i hodet som forteller deg hva du kan og ikke kan. En stemmen som får deg til å tro at det kroppen trenger mest, er det den fortjener minst. Hvordan kan dette med mat bli så jævlig vanskelig? 

    Jeg klarer bare ikke forstå hvordan denne sykdommen kan nekte deg å leve det livet du egentlig vil. Hvordan en sykdom kan ødelegge så mye for en person. Hvorfor ble det slik? Hvordan klarte jeg å utvikle denne sykdommen? Kommer jeg noen gang til å tilgi meg selv for dette? Jeg legger mye skyld på meg selv for at jeg ble syk, men sannheten er at dette var så mye større krefter enn det jeg selv klarte å kontrollere. Det er mye som skjer i livet man ikke selv kan påvirke, eller selv kan kontrollere. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg kunne reise tilbake i tid, å snakke med den jenta jeg var da jeg hadde gitt opp. Det å kunne fortelle den knuste jenta, at livet kommer til å se lysere ut. Selv om det da virket som det ikke var noe lys i tunnelen, at jeg ikke hadde noe å kjempe for. 

    For å være helt ærlig med dere, den dagen hadde jeg bestemt meg for å ta mitt eget liv. Jeg ble faktisk skuffet over meg selv da jeg ikke klarte det. Den jenta jeg var da var helt tom for krefter. Når jeg selv hadde gitt opp, hvorfor skulle da noen andre kjempe for meg? Det var vel ingen rundt meg, som visste hva de skulle si eller gjøre for å hjelpe. Det visste jo ikke engang jeg selv der og da. Hadde jeg kunnet snakket med den jenta i dag, var det mye jeg skulle ha sagt. Hadde jeg visst at jeg kom til å smile og le igjen, at dette var en kamp jeg skal klare å vinne, hadde jeg aldri gitt opp meg selv.

  • 22

    Jeg har det så bra nå, og humøret er stabilt. Siden jeg begynte å trene, har jeg ikke hatt en eneste dårlig dag. Det at jeg ikke har lyst til å stå opp, eller bevege meg utenfor leiligheten. Jeg har faktisk vært så stabil de siste uken, at jeg har vært ute av leiligheten hver eneste dag. Dagene mine går kjempefort, noe som er en veldig stor forandring fra hvordan jeg hadde det for en måned siden. Dagene da føltes så lange og harde. Bare det å komme seg ut av sengen om morgen var utrolig vanskelig. Tanken på at jeg skulle komme meg ut en tur, var bare ikke et tema for meg i det hele tatt. Å se den store forandringen som har skjedd med meg de siste ukene, er nesten så jeg ikke tror det selv. Jeg kjenner nesten ikke igjen den jenta jeg er. Jeg smiler fra morgen til kveld. Men nå som jeg har det bra, hvorfor synes ikke det også på vekten? 

    Jeg hadde en veldig jevn og fin  vektøkning på rundt 100 gram i uken, noe som for meg var veldig stort. Det at det gikk sakte men sikkert fremover, var noe jeg jobbet kjempehardt for. Siste gang jeg var på behandling, hadde jeg gått ned litt, men jeg tenkte at det bare var normalt siden jeg bruker kroppen mer. Men jeg trodde ikke at jeg skulle gå ned enda mer. Jeg veide meg en ektra gang på søndags morgen, bare for å se om det hadde snudd. Men vekten forsetter å gå nedover, og jeg merket at jeg ble utrolig skuffet over meg selv. Jeg ble egentlig ganske fortviltet der jeg sto. Jeg hadde nesten lyst til å kaste vekten i veggen. Det jeg har jobbet for i flere uker, bare forsvant på noen dager. Jeg trodde at når jeg hadde det bra med meg selv, at maten også skulle bli lettere for meg, men det er det ikke. Det er fremdeles like vanskelig å spise. 

    Den første uken jeg trente, kjente jeg på sult-følelsen til nesten hvert måltid. En følelse jeg ikke har kjent på nesten tre år. Det har skjedd en gang i ny og ne at jeg har kjent den følelsen, men svært sjeldent de tre årene som jeg har hatt anoreksia. Da den først var der i nesten en hel uke, trodde  jeg at den skulle vare. Men den bare forsvant. Kroppen min er så vant til ikke å kjenne den følelsen, at jeg ikke merket at den forsvant. Det skjedde så fort, og plutselig gikk det alt for mange timer mellom måltidene mine. Jeg hadde lagt bort alarm-klokken som minnet meg på når jeg skulle spise, fordi jeg ikke trodde jeg trengte den mer. Men nå er jeg tilbake der jeg må spise etter klokken, noe som var et veldig nederlag. Men det er det jeg må gjøre for å spise når jeg skal. 

    Denne helgene som har gått har det vært mange tanker i hodet mitt, om hva jeg kan gjøre for endre dette. Det er bare en ting jeg kan gjøre, å det er å få i meg mer næring. Jeg er nå på min andre dag med et ektra måltid om dagen, noe som er utrolig vanskelig. Anoreksia handler om kontroll og vaner, så det å skal bryte det mønsteret jeg har hatt i snart tre år er ikke en enkel sak. Det er en ting og si eller skrive det. Men det å faktisk gjøre det, er noe helt annet. Det at jeg klarte det i går er jeg veldig stolt av. Nå gjenstår det bare å klare dette hver dag. Speilbildet mitt har levd helt sin egen verden de siste dagene. I det ene minuttet ser jeg kjempestor ut. Mens i det neste så ser jeg for tynn ut. Da ser jeg bein og knokler stikke ut her og der.

    Jeg har vært forberedt en god stund nå på at denne tiden kommer til å bli vanskelig, det å gjør det helt motsatte av hva sykdommen min vil. Er utrolig slitsomt og en evig kamp med meg selv, det å måtte diskutere med meg selv til hver eneste måltid sliter meg faktisk helt ut. Det at den friske delen skal ha det siste ordet, er noe jeg overhode ikke er vant til. Men det må til for at jeg skal komme meg videre. Mat er for meg som medisin for kroppen. Det er faktisk det kroppen min trenger for å bli bedre, så jeg må bare se på mat som den beste medisinene for meg akkurat nå. Nå skal jeg klare å få meg en ny rutine, med et ekstra måltid om dagen. Dette er noe som  ikke er greit for den anorektiske delen, men den kampen tar jeg nå. Så krysser jeg alle fingrene for at det kommer til å gå greit etter hvert, for nå er det på tide at den friske delen skal få det siste ordet.


    Bilde tatt av Helene Michaelsen 

  • 30

    Som jeg nevnte kort i stad, så fant jeg en utrolig stor inspirasjon for meg på instagram. Dette er en dame som har slitt med anoreksia, men som klarte å vinne denne kampen med trening. Jeg tenkte at om hun har klart det, så burde jeg også klare det. Det var akkurat en slik inspirasjon jeg trengte nå. Det har gitt meg enda mer motivasjon til å trene og spise. Hver gang jeg ikke er i humør til å trene, kan jeg bare se på disse bildene. Det får fart på humøret og motivasjonen min. Jeg tror at dette er den beste måten for meg å vinne denne kampen. For det er ikke noe å legge skjul på at jeg har stått ganske stille i et og et halvt år. Jeg har vært flink til å holde en viss vekt. Jeg har ikke latt meg selv falle så langt ned som jeg gjorde da jeg raste ned i vekt. 

    Det er faktisk skremmende å se på bilder av meg selv fra den tiden, så utrolig tynn jeg var. Knokler og bein stakk ut over alt. Jeg skjønner ikke selv at jeg kunne tro at jeg var kjempestor. Eller hva jeg utsatte kroppen min for, at jeg skadet kroppen min såpass mye som jeg gjorde. Man kan nesten beskrive det som at jeg lekte med døden om jeg ikke hadde fått hjelp. Jeg tror faktisk at jeg hadde sultet meg. Jeg tror ikke at jeg hadde klart å snu det alene. For denne sykdomen er så mye sterkere enn hva man selv tror, det er en dødelig sykdom. Det er faktisk den psykiske lidelsen, som har flest dødsfall. Jeg er utrolig stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet, men jeg har enda en lang vei igjen å gå. Jeg har prøvd de fleste måter å vinne denne kampen på, men det er ingenting som har fungert for meg. 

    Så nå håper jeg virkelig at trening kan være det jeg trenger, at det faktisk kan hjelpe meg med å komme enda lengere. Det er ikke noe å legge skjul på at den perioden jeg skal inn i, eller er inne i, kommer til å bli utrolig tøff. Det å faktisk tillate seg selv å spise mer. For når man bruker kroppen, så trenger kroppen drivstoff, nemlig mat. Jeg vet alle disse faktaene så godt. Så nå er det det å klare å gjennomføre det. Matlysten har begynt å øke. Men det hjelper meg jo ikke noen ting om den anorektiske delen får det siste ordet. Så nå må jeg bare kjempe enda mer, mer enn jeg noen gang har kjempet i hele mitt liv. For nå er det nok. Jeg vil ha tilbake den friske Lisa. Det at sommeren nærmer seg med stor skritt, er jo enda en god grunn for å jobbe med dette. Jeg har et langsiktig mål, nemlig ikke se anorektisk ut til sommeren. 

    Jeg er så lei av å måtte skjule meg selv, slik at ingen skal se tegn på min sykdom. Jeg er så sliten av å aldri føle meg bra. Jeg har lyst til å kunne gå på stranda i bikini. Men for at jeg skal klare dette store målet, må det mange små mål til først. Så planen min fremover er å sette små ukes-mål, i stedet for å ha et stort mål. Hver dag kommer til å bli en kamp, men jeg har tro på at hver dag som går i riktig retning kommer til å gjøre det letter for meg. Hvert lite skritt i riktig retning, er et skritt på veien min til å bli frisk. Jeg har for første gang klart å la meg selv drømme. La meg selv sette meg et mål jeg vil oppnå. Det å la seg selv drømme igjen, har gjort at jeg føler meg mer som et normalt menneske igjen. Hvem vet hva jeg faktisk kan oppnå når jeg har klart denne kampen. Jeg vet at jeg kan oppnå mye her i livet. Klarer jeg bare komme meg over dette store hinderet, så skal jeg endelig få startet livet mitt slik jeg vil.



    ♥ Brklager vis disse bildene er trigene for noen, men dette er min største i inspirasjon nå. Bildene er hentet fra instagram profilen til Sandra Ramadan, for dere som vil ta dere en titt på hennes profil heter hun FIGHTFORGROWTH på instagram. 

  • 34

    Det er sikkert flere av dere som har merket at i det siste har jeg brukt en del bilder som jeg har brukt her på bloggen før. Det er en god stund siden jeg tok frem speilreflekskameraet for å ta bilder av meg selv. Dette er det er grunn til. Den fasen jeg har vært i nå i det siste, har vært veldig stressende for meg. Det har gått utrolig mye ut over huden min. Og jeg føler at jeg har hatt så uren hud. Men dette har bare vært en liten brøk del av hva som egentlig er problemet. Som dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg utrolig mye med å legge på meg. Det går veldig sakte, men vekten går sakte men sikkert opp. Dette er noe som har gjort meg utrolig usikker på meg selv, selv om det er snakk om noen gram. 

    Dette er veldig utenfor min komfortsone. Jeg skjønner at enkelte ikke skjønner akkurat dette. Men for en person som ser noe helt annet i speilet, enn hva som faktisk står der, så blir dette vanskelig for meg, jeg kunne ønske at jeg kunne se i speilet hva som virkelig er der. For jeg vet jo at jeg er undervektig. Men jeg er ikke i en faresone som jeg var før. Men jeg er fortsatt et godt stykke unna en normal BMI, noe som føles langt frem akkurat nå. Jeg har rett og slett tenkt mye på at jeg må skjule meg, noe som har gjort at jeg ikke har klart å ta noen nye bilder i det siste. Dette har vært utrolig vanskelig for meg. Hver dag så har jeg et mål, som det å få tatt litt nye bilder. Jeg klarer bare ikke gjennomføre dette akkurat nå. Jeg tror at jeg må bli mer sikker på meg selv først. 

    Jeg jobber fortsatt med å legge på meg, og jeg vet at det er bra for meg. Men de anorektiske tankene og den delen av meg liker ikke dette, rakker ned på meg hele tiden. Noe som har gjort at jeg blir utrolig usikker på meg selv. Jeg tror det kommer til å ta litt tid for meg selv å akseptere denne overgangen. Jeg var jo alvorlig tynn i en lang periode. Så klarte jeg å begynne å legge på meg litt. Slik kom jeg ut av den faresonen når vekten var farlig. Men nå må jeg komme meg enda lengere enn dette, og det er så utrolig vanskelig. Jeg trenger å fokusere på meg selv på en helt annen måte enn hva jeg har gjort før. For jeg må lære meg å akseptere at jeg trenger å legge på meg, for at kroppen min skal ha det bra. 

    Den fasen som jeg er i nå, er noe av det hardeste jeg må komme meg igjennom. Det at en så stor del av meg jobber imot meg hele tiden er utrolig slitsomt. Min friske del klarer å finne nok feil med meg selv. Jeg trenger ikke i tillegg de anoretiske tankene, som bare skal presse meg enda lengere ned. Jeg har heldigvis klart å holde meg unna vekten. Jeg veier meg kun en gang i uken før jeg skal til behandling. Dette er noe jeg må forsette med, selv om fristelsen er utrolig stor. Men jeg vet med meg selv at går jeg opp på vekten, mer enn det jeg skal som er en gang i uken, så gjør jeg alt mye vanskeligere for meg selv. Jeg må bare klare å holde meg selv litt ørene. Jeg må tenke litt lengre, for tillater jeg det en gang, da vet jeg at dette kommer til å bli et stort problem for meg igjen. Det er det siste jeg trenge akkurat nå. 

    Jeg har et stort ønske om at den anorektiske delen av meg skal gi litt slipp. Og heller støtte det jeg jobber mot nå, i stedet for å kjempe for det helt motsatte. Det er jo bare et tall! Jeg skjønner ikke hvorfor det skal bety så mye som det gjør. Jeg har tro på at med trening, så kommer ting til å ordne seg. Jeg merker allerede nå at spiseforstyrrelsen, aksepterer alt dette som skjer med kroppen min nå på en helt annen måte. For når jeg legger på meg nå, så er det jo mer muskler enn bare fett. Hvis det er mulig å beskrive det sånn, så jeg tror at trening kan hjelpe den syke delen av meg til å se at dette er greit. Jeg håper virkelig at selvtilliten min kommer litt tilbake snart. Jeg er lei av tenke at jeg må skjule meg.

    Bilde tatt av Helene Michaelsen 

  • 8

    Når man har anoreksia så kan man beskrive dette med at man består av to personer. Den ene er den anorektiske delen. Den andre er en "frisk" del, eller rettere sagt en del som ikke har de anorektiske tankene og meningene. Fra den dagen jeg ble diagnosert med anoreksia, har jeg alltid hatt en frisk del. Som har skjønt at det jeg utsatte meg selv for ikke var bra, det skadet meg både pyskisk og fysisk. I starten var dette en sykdom jeg hadde kontroll over til en viss grad. Det tok noen månder før jeg mistet kontrollen. Da det skjedde raste jeg ned i vekt. Da var det ikke snakk om noen få kilo som forsvant gradvis. Jeg stupte ned i vekt. 

    Når det skjedde så var det alltid en del av meg som sa at dette ikke var bra. At jeg måtte begynne å spise mer. At jeg faktisk måtte se konsekvensene av jeg utsatte kroppen min for. Likevel ble den stemmen så svak, til tross for at den var der hele tiden. Jeg så alle tegnene til hva jeg begynte å utvikle. Men uansett hvor godt den friske delene visste det, så var det de anoretiske tankene som hadde siste ordet. Jeg trodde at dette var en sykdom jeg skulle bli kvitt fort. Da jeg ble innlagt så tenkte jeg at om noen månder er jeg frisk. Da skal jeg begynne å jobbe igjen, og leve et normalt liv. Så feil jeg tok. Dette er en sykdom med utrolig mange krefter. Som tar kontrollen fra deg før du får snudd deg. Det å spise var lett. Jeg elsket mat, jeg elsket å lage mat og finne nye oppskrifter. Jeg har aldri vært en kresen person. Jeg likte egentlig det meste som hadde med mat å gjøre. 

    Mat var for meg en glede. Det var noe utrolig sosialt som jeg likte. Det å dra ut med venner å spise ute. Det å bli invitert på bursdager eller middag selskap var noe av det beste jeg viste. Jeg er jo egentlig en person som elsker mat. Hvordan kunne det ha seg slik at dette skulle bli en fiende? Et evig sjansespill med meg selv, hvor lenge jeg klarte å sulte meg selv. Hver dag som gikk skulle jeg klare å spise enda mindre, eller hvorfor spise i det hele tatt? Du trenger jo ikke mat, du fortjener ikke mat. Dette var tanker som var i hodet mitt hele tiden. De ville ikke gi slipp. Det var lettere å bare gjøre som de sa. Jeg orket ikke kjempe mer for meg selv. Alt jeg hadde lært om hvor viktig mat er for kroppen, bare forsvant når anoreksiaen begynte å utvikle seg. 

    Men for meg handlet det egentlig ikke om å bli tynn. Det handlet om at jeg ville forandre meg. Jeg trengte å se en drastisk forandring på hele meg. Det hjalp ikke at jeg farget håret mitt fra svart til blondt igjen. Det var ikke en stor nok forandring. Jeg orket ikke se på meg selv mer, se den jenta jeg var da voldtekten skjedde. Men uansett hvor mye jeg prøvde å forandre meg, var det aldri nok. Den dag i dag er det heller ikke nok. Hvordan kunne jeg tro at hvis jeg ble tynn så var jeg ikke den samme personen mer. For sannheten er jo den at innerst inne er jeg alltid Lisa. Det jeg har opplevd kommer jo alltid til å være en del av meg, uansett hvordan jeg ser ut. 

    Hvorfor kunne jeg ikke bare ha bedt om hjelp, i stedet for å tro at jeg skulle fikse alt selv. Bare jeg forandrer meg nok, så skulle alle problemene mine forsvinne. Jeg er på en måte utrolig skuffet over meg selv, for at jeg ikke ba om hjelp før. At jeg faktisk ikke skjønte hvor alvorlig anoreksia er. For å tro at dette er en sykdom jeg kan bli frisk fra fort er helt feil. Hvor mye det har ødelagt livet mitt, selvbildet mitt. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg noen gang kommer til å se den jenta jeg egentlig er i speilet. Ser jeg ikke kjempestor ut, så ser jeg merker fra overgrepet. For meg var dette en måte å ta kontrollen tilbake, men egentlig så ga jeg den bort til en sykdom. Kommer denne kontrollen som anoreksiaen har over meg, noen gang til å gi slipp? Svaret er at jeg faktisk ikke vet. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli 100% frisk igjen.

  • 8

    Dette er et innlegg jeg har vært litt usikker på om jeg ville dele med dere, fordi det er et veldig sårt tema. Men jeg tror dette kan få dere til å forstå min sykdom bedre. Hvordan min sykdom styrer min hverdag. Den tar på en måte alle valgene for meg. Når det kommer til mat, drikke, humør, planene mine og den styrer egentlig hele dagen min. Det er ikke alltid jeg tenker over det, for det skjer på en måte bare av seg selv. 

    Alt starter når jeg står opp om morgenen. For de fleste betyr dette frokost. Da går man og titter i kjøleskapet hva man har, og ender opp med å spise det som frister der og da. For meg begynner alle tankene å rulle, hva skal jeg spise, når skal jeg spise, trenger jeg egentlig mat? Jeg spiser det samme til frokost hver eneste dag. Noe jeg har gjort i snart tre år. Det er aldri noen forandring. Mat som er sikker for meg, som jeg vet nøyaktig hva det inneholder er det eneste spiseforstyrrelsen min aksepterer. 

    Et annet eksempel jeg har lyst til å dele med dere, er dette når jeg har vært ute og reist. Dette er alltid veldig vanskelig for meg, for på restauranter skjønner de veldig lite om dette med anoreksia. Jeg føler at selv om jeg forteller dem det, så er det akkurat som om de ikke skjønner hva det er. For jeg må vite alt hva retten inneholder, hvordan den lages, hvordan den serveres. Dette er ting jeg må vite før jeg kan bestille en rett. Har jeg først klar å bestille en rett, så kommer den kanskje ikke slik jeg hadde sett for meg. Går det heller ikke an å spise den, da er det akkurat som om hele verden raser sammen. Jeg blir sur og lei meg, for at jeg ikke får det til. 

    Går vi i butikken for å kjøpe oss lunch eller mat, så går jeg ikke etter hva som ser godt ut. Men hva som inneholder minst kalorier. Det kan være så ille at jeg går for en salt mais. Jeg har hater mais, men bare fordi den inneholdt minst kalorier velger jeg den. Så presser jeg heller i meg noe jeg ikke liker, bare fordi det var det riktig valg for min spiseforstyrrelse. Det jeg selv har lyst på, har på en måte ikke noe å si. Det er akkurat som om mine egne meninger og stemme ikke finnes. For spiseforstyrrelsen bare tråkker over det jeg selv vil uansett. Jeg tar aldri noen valg. 

    Jeg kan våkne opp en dag, ha masse planer den dagen som jeg har gledet meg til en god stund. Men når jeg står opp, så har anoreksiaen allerede bestemt seg for at denne dagene ikke skal bli slik jeg vil. Det kan være alt fra at jeg ikke har lyst til å spise, eller at noe skjedde dagen før som gjorde at den ble trigget. Eller bare at jeg har en dårlig dag. Det skal så utrolig lite til før det skjer noe som gjør at vi ikke spiller på lag. Når du har en spiseforstyrrelse, består man som oftes av to personer. Den ene er den friske delen. Mens den andre delen er den syke. Etter tre år skjønner jeg at jeg må finne en balanse. Altså noe som er greit for den syke delen, og den friske delen. Detter er utrolig vanskelig. 

    For den friske delen av meg skjønner hvorfor jeg må spise. Hvorfor kroppen min faktisk trenger mat for å fungere. Jeg ser jo så utrolig godt hva det er jeg utsetter meg selv for. Jeg skammer meg hver gang jeg har vært på ferie, og faktisk må gå fra bordet siden maten ikke var slik jeg trodde. Alle avtaler jeg har måtte avlyse. Den tar så utrolig mange valg for meg, som jeg egentlig har lyst til å ta selv. Det å ha mat som fiende, er jo det samme som å ha det kroppen trenger mest som fiende. Mat, som gjør at du kan fungere, gi deg energi, hjelpe kroppen til å utvikle seg. Listen er lang. 

    Jeg tror det er veldig få som  kan skjønne hvor vanskelig det er å ha en spiseforstyrrelse. Uansett hvilken form av spiseforstyrrelse man har, så er dette en en kamp fra morgen til kveld. Hvor valg blir tatt for en. Hvor kontrollen blir sterkere og sterkere. Hva du skal få spise, hvor lite eller hvor mye. Det er en kamp mot vekten, et følelsesmessig spill. Noen sliter noen måneder, andre i flere år. Det er en sykdom som er så forskjellig fra person til person. Men som allikevel har så mange likhetstrekk. Uansett er dette en sykdom å ta på alvor.


    Bilde tatt av Helene Michaelsen

  • 18

    Min søster har vært så snill å svar på mange spørsmål, om hvordan det er å bo med en som har anoreksia og er syk. Så jeg samlet en del spørsmål som slik at dere kan få litt bedre innblikk i min sykdom, å se det fra noen andre sine øyne men som er oppi det hele tiden. Er det noen andre spørsmål dere vil henne skulle ha svart på, er det bare å legge igjen spørsmålet i kommentar feltet. 

    Hvordan det er å bo med en med spiseforstyrrelse?
    Det går overraskende fint, vi kjenner hverandre såpass godt at vi forteller hverandre når vi Evt har noen problemer. Jeg drar på jobb hver dag og har mitt liv og det skjønner henne. Hun er veldig flink til å gjøre ting hjemme hvis hun har en god dag. Jeg setter alltid på klesvasken før jeg drar på jobb og hun henger opp. Vi er veldig flinke med penger begge to, hun er kanskje hakke mere gjerrig enn meg men vi for det alltid til å gå rundt. 

    Legger du merke til hvor vanskelig det er for Lisa å spise ? 
    Ja, for henne går det på klokka når hun spiser. Ikke for at hun er sulten eller har lyst på noe. Hun er veldig nøye på dette med klokka, så hvis vi skal ut kan vi ikke gjøre dette før hun har spist. 

    Spiser Lisa foran deg ? 
    Ja, lisa spiser foran meg. Det har hun heldigvis nesten alltid gjort. 

    Hvordan er det når det kommer til mat i huset, har Lisa spesielle måter hun må ha ting på? 
    Ja, Hun har sine egne hyller i kjøleskapet som jeg ikke for bruke. Der ligger ting i en viktig rekkefølge. 

    Føler du at du har et ansvar når det kommer til om Lisa spiser eller ikke ? 
    Både ja og nei, lisa er voksen og hun skjønner at jeg også har et liv utenfor. 

    Spør du henne ofte om hun har spist det hun skal på en dag ? Nei det gjør jeg ikke, hun snakker veldig åpent om det om hun Har fått i seg alle måltidene tidene. Man legger oss veldig merke til det når hun ikke har spist det hun skal, da er hun enten veldig dårlig eller sur. 

    Hvordan er det for deg når du må på jobb, mens henne bare er hjemme? 
    Jobb er blitt en del av livet mitt, jeg elsker å dra på jobb og ha noe gjøre. Lisa er veldig flink til å respektere det, hun ser vel at jeg har godt av å jobbe. Så har ikke dårlig samvittighet for å dra på jobb med mindre hun er kjempe dårlig. Da ringer jeg mamma og får Hun til å dra opp en tur. 

    Har Lisa forandret seg mye etter hun ble syk ? 
    Ovenfor meg syns jeg ikke det, hun har alltid vært den lisa jeg kjenner. Hun har vært syk i så mange år så er nesten litt vanskelig og tenke tilbake på den tiden før dette. 

    Når dere handler inn mat til ukes handel, merker du noe forskjell på å handle en som har spiseforstyrrelser? 
    Ja, lisa har sin mat og jeg har min mat. Det er noe vi handler inn som er likt men det er mest grønnsaker og sånt. Vi betaler annakvar uke for maten, for maten for koster ca det samme. Det er også visse ting som må være på en bestemt måte, for eks eplene er de ikke store nok på den butikken vi er må vi på en annen butikk. 

    Hva er det verste med at Lisa er syk? 
    Det verste med at Lisa er syk er at hun ikke klarer å gjøre alt hun egentlig vil. Hun har ikke energi til å gjøre alt. Det er også veldig kjedelig at vi ikke kan sitte sammen og spise det samme, men hun jobber hardt for å bli frisk. Så en vakker dag klarer hun det! 


    Hvordan er Lisa på kjøkkenet? 
    Lisa er kjempe flink på kjøkkenet! Jeg er veldig heldig som bor med henne. Når jeg jobber sent så kommer jeg alltid hjem til ferdig middag på bordet. Hun liker å lage mat til meg, og en vakker dag kan vi kanskje spise det sammen. 

    Blir du påvirket av at Lisa spiser annerledes? 
    Nei, det syns jeg ikke. Jeg syns at folk skal få bestemme selv hva de velger og spise, det har ingen andre noe med å gjøre. Hun har spist det samme i flere år nå så er nesten mere rart hvis hun spiser noe annet endag og ikke det vanlige.

    kan du lage mat til Lisa eller er dette noe henne må gjøre selv? 
    Lisa lager sin egen mat. Eneste gangene jeg har laget mat til henne var når hun hadde operert og ikke kunne selv. Da fikk jeg beskje om hvordan jeg skulle gjøre det. 

    Vet dine venner om at Lisa er syk? 
    Ja det vet de, jeg har pratet med mine bestevenner om dette. Det var heller ikke så vanskelig å se når Hun hadde gått ned så mye i vekt. Vennene mine er veldig støttende og Lisa er alltid velkommen på våre vors eller fester.

    Kjenner du Lisa såpass godt at du kan se når henne har en bra eller dårlig dag?
    Ja, det er veldig lett og se. Har hun en dårlig dag prøver jeg alltid å være litt mere støttende og hjelpe henne. Syns hun har flere gode dager enn dårlig dager så det er veldig bra. Hun har hatt gått av og flytte ut, da må hun gjøre visse ting hver dag for det er ingen som gjør det for oss. 

    Er det annerledes å bo med Lisa etter som hun er syk, en å skulle hatt en annen samboer? Nei tror faktisk ikke det. Selv om lisa er syk er det fortsatt hun jeg kjenner aller best, vi går veldig godt overens. Vi skjønner hverandre veldig godt og respekterer alltid hverandres vaner og uvaner. Det som er fordel med å bo med et familiemedlem er at eneste vi betaler hver for oss er mat resten kjøper vi sammen. Hadde jeg bodd med en venninne tviler jeg på at vi hadde delt sjampo og sånt.

  • 8

    I dette innlegget vil jeg gi dere et bedre innblikk i hvordan det var for meg å bo på et psykiatrisk sykehus. Jeg tenkte å dele med dere litt mine erfaringer fra dette, da jeg har vært en del inn og ut av psykiatrisk sykehus. Jeg har både vært innlagt på tvungen, men også frivillig. I dag vil jeg skrive om når jeg var innlagt frivillig. Jeg bodde der i tre måneder, så det er det jeg har mest erfaring med. Jeg ble innlagt fordi jeg var veldig syk, jeg hadde gått ned veldig mange kilo. Jeg fortsatte å rase ned i vekt. Jeg var så syk at jeg ikke hadde lyst til å leve. 

    Alt som gikk igjennom hodet mitt var å planlegge å ta livet mitt. Jeg var så syk at jeg ikke følte at jeg hadde noe å kjempe for. Jeg klarte ikke ta vare på meg selv. Jeg spiste ikke. Jeg dusjet ikke. Jeg skiftet ikke klær. Jeg var på en måte til stede, men samtidig som jeg ikke var det. Jeg ble bare verre og verre for hver dag som gikk, så det var da pappa satt ned foten og sa at nå må vi få gjort noe veldig fort. Jeg var først ut og inn fra tvungen, men så var det en ledig plass på et psykiatrisk sykehus på samme sted som jeg bodde. Så da ble det bestemt at jeg skulle legges inn der. Jeg  fikk aldri vite hvor lenge jeg skulle være der. 

    De første dagene var veldig tunge. Jeg skammet meg mye over å være innlagt. Mine nærmeste visste om det, men jeg var livredd for at dette skulle komme ut. Jeg var redd det skulle starte et rykte som ikke var sant, noe av grunnen for at jeg faktisk startet å blogge. For jeg ville ikke at andre skulle snakke om noe de egentlig ikke visste hele historien om. Derfor blogger jeg åpent om min sykdom. For jeg vil heller fortelle min historie med mine egen ord, enn at det går en historie rundt som ikke er sann. Med hånden på hjerte kan jeg si at det å være innlagt gjorde at jeg ville kjempe. Det fikk meg til å innse at jeg faktisk kan klarer dette. 

    Det er veldig strenge regler når man er innlagt. Alle må stille opp til alle måltidene. Det er ikke lov til å se på tv før etter klokken seks, og man skulle legge seg til en viss tid hver kveld. Vi var mange som var innlagt, men kun to med spiseforstyrrelser. Så jeg var den yngste som bodde der. De fleste var 30-40 + så det var en del aldersforskjell. Men det var aldri noe jeg tenke så veldig mye over. Vi hadde alle hvert vårt rom. Med eget bad, seng, skap og en skrivepult. Så hvis man ville være for seg selv, så kunne man alltid bare gå inn på rommet sitt. På dagtid var det veldig mye som skjedde. Alt fra gruppetimer, gå turer, utflukter, hobby-verksted, baking og det meste dere egentlig kan tenke dere. 

    For meg hjalp dette meg til å komme meg inn i en rutine. Du måtte stå opp hver dag til frokost klokken ni. Vi tok blodprøver to ganger i uken for å sjekke at kroppen hadde det bra. Jeg snakket også med en psykolog to ganger i uken, og ble veid en gang i uken. Hver mandag startet med et møte, der det ble planlagt hvordan uken skulle være. Om jeg skulle få lov til å dra hjem, eller få besøk. Hvor mye jeg skulle spise til hvert måltid, og en del mål for uken. Jeg klarte ikke spise det jeg skulle. Det ble lagt på for mye mat alt for fort for meg. Så jeg endte opp med å gå ned i vekt. Det var også grunnen for at vi bestemte oss etter tre måneder at jeg skulle flytte hjem. Fordi det opplegget de hadde hjalp ikke meg. Men det betyr ikke at det ikke kan hjelpe andre i samme situasjon. 

    Det var alltid mange leger, sykepleiere, miljøarbeidere og andre som var på jobb 24 timer i døgnet. Så du hadde alltid en å snakke med hvis det var noe. Før hvert måltid måtte jeg snakke med en ansatt om hvordan vi skulle klare å gjennomføre dette måltidet på best mulig måte for meg. Jeg satt også med en ansatt en time etter hvert måltid. For meg var dette en positiv opplevelse. Selv om jeg skammet meg mye over å være innlagt, så ser jeg tilbake og ser at det faktisk var det jeg trengte. Jeg trengte den hjelpen da jeg var så syk, for å klare å ta vare på meg selv, og komme meg inn i en rutine.

    Bilde er fra noen dager før jeg ble innlagt, å måtte få intravenøst på sykehuset. 

    ♦ Jeg har skrevet et lignende innlegg før, men siden jeg ofte får spørsmål om akuratt dette. Hadde jeg lyst til å skrive et til, hvis dere har noen spørsmål eller noe dere ikke fikk svar på er det bare å stille et spørsmål i kommentar feltet. 

  • 24

    Jeg har lenge hatt lyst til å dele med dere hvorfor jeg ikke aner hva jeg vil gjøre med livet mitt. Om jeg vil studere eller jobbe, jeg har ingen drømmer mer. Jeg trodde aldri at jeg skulle overleve den tiden jeg var så syk at jeg prøvde å ta livet mitt, jeg var helt sikker den dagen at nå skulle jeg ikke leve mer. Jeg klarte ikke mer smerte, det var for vondt å stå opp. Jeg hadde ikke noen grunn for å egentlig gå ut av sengen, jeg bare lå der. Følte meg så skitten at ingen skulle få se meg, jeg låste meg helt inne. Jeg klarte ingenting, jeg klarte ikke spise. Jeg klarte ikke en gang komme meg i dusjen, uansett hvor skitten jeg følte meg. 


    Ingenting hjalp for å få bort de følelsene jeg hadde om meg selv, jeg skammet meg. Alt jeg sto for bare forsvant, alle grensene mine ble tråkket over. Jeg var ødelagt, for hver dag som gikk følte jeg meg bare enda verre. Jeg ble tynnere og tynnere, jeg viste ikke hva jeg skulle si. Jeg klarte ikke be om hjelp heller, selv om det er det jeg burde ha gjort. Men jeg møtte bunnen, jeg falt hardt. Så langt ned at veien opp føltes ut som noe jeg aldri skulle klare, jeg orket ikke mer. Jeg måtte bare få en slutt på alt, det føltes riktig der å da. Å ta en overdose, bare gi helt slipp på seg selv. Hvorfor skulle noe andre bry seg om meg, når jeg ikke brydde meg om meg selv. 


    Dagen jeg tok en overdose, var det det eneste i hodet mitt som føltes riktig. Jeg trodde ikke at jeg hadde noe fremtid, enten så kom spiseforstyrelsen til å ta livet av meg eller så kunne jeg bare gjøre det den dagen, da slapp jeg på en måte å bare sitte å vente på at kroppen min skulle slutte å fungere. Hvorfor ikke bare gjøre det selv, bare få slutt på et liv som jeg ikke følte at jeg levde mer. Dagene mine besto kun av å ligge i sengen, sulte meg selv. Orket ikke snakke med noen, tanken på at noen skulle få se meg slik var bare for jævlig. Det var et bevis på at jeg ikke var så sterk som det jeg trodde, jeg lot en hendelse ødelegge hele livet mitt.


    Jeg hadde ikke noe å kjempe for, alt var bare helt svart i hodet mitt. Men nå når jeg ser tilbake på den tiden, den dagene jeg trodde at jeg skulle ende livet mitt, kunne jeg ønske at jeg bare hadde akseptert at det er greit at såret ikke hadde grodd. Det er greit å være lei seg for noe som har skjedd, det var ikke min skyld. Jeg var ikke ekkel, jeg burde trøstet meg selv i steden for å sulte meg selv. Jeg burde klart å se at en dag kommer jeg til å klare å stå opp, jeg kom til å finne en ny mening med livet. Det var ikke min tid for å gå bort, jeg er evig takknemlig for at pappa faktisk så hvor alvorlig det var. At han faktisk skjønte hva jeg skulle gjøre, hadde det ikke vært for han hadde jeg ikke vært her i dag. 


    Jeg var sur for at han fikk meg innlagt, at jeg ble overvåket hele døgnet. Men nå i dag skjønner jeg at det var det som gjorde at jeg er her nå, det er grunnen for at jeg begynte å kjempe igjen. Nå har jeg en mening med livet, jeg skal aldri la meg selv havne på bånn igjen. Jeg skal alltid kjempe meg opp, jeg skal en dag begynne å drømme igjen. Jeg skal bli frisk, veien ditt er lang. Men det er en vei jeg er villig til å gå, en dag skal jeg bli frisk. En dag skal jeg se tilbake på alt dette, og se at jeg har kommet sterkere ut av det.

  • 14

    Ser du meg, eller ser du meg ikke. 
    Ser du meg for den jeg er, eller er jeg bare den syke jenta i dine øyne?
    Det er aldri lett å slite psykisk, fordi det er så mange lidelser som ikke synes på utsiden. Jeg vil jo passe inn, men føler aldri at jeg gjør det. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan, jeg vil skjule at jeg ikke har det bra. Jeg vil ikke at folk skal se på meg som en svak person, for jeg er sterkere enn jeg noen gang har vært. Kommer jeg noen gang til å bli den Lisa jeg var før, eller har sykdommen min satt så store spor i meg at den alltid kommer til å være en del av meg? 


    Kommer jeg noen gang til å se på mat som noe man kan nyte, bare lage det jeg har lyst på. I stedet for å tenke på hva maten inneholder, eller dra ut for å spise med venner. Det er så mye sykdommen tar fra meg, som gjør at jeg ikke føler at jeg passer inn. Jeg har det jo bra, men jeg har det ikke lett. Alle marerittene som kommer og går, alle diskusjonene jeg har med meg selv bare for å få i meg mat. Det er noe hele tiden, som bare drar meg ned eller holder meg tilbake. Jeg føler ikke at jeg klarer å ta flere skritt frem, før jeg havner flere tilbake. 


    Jeg kunne ønske at jeg hadde kommet lengre, jeg trodde det skulle være lettere. Jeg trodde ikke at den kampen min skulle ta så lang tid, det føles ut som den aldri skal ta stopp. Jeg prøver virkelig, jeg kjemper med alt jeg har av krefter. Men det føles ikke som om det er nok, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme nærmere det å bli frisk. Det er akkurat som om noe inni meg ikke vil gi slipp, det er noe som holder meg fast. Som alltid trykker meg ned, som kjemper i mot det jeg vil. I det siste har det føltes som om jeg ser på livet mitt fra utsiden, jeg ser hva jeg gjør med meg selv. Men likevel så klarer jeg ikke gjøre noe med det, selv om jeg vet hva som skal til for å bli frisk. 


    Men jeg har ennå ikke klart å finne ut hvordan jeg skal komme dit, hva som skal til for at spiseforstyrrelsen skal gi slipp. Spiseforstyrrelsen har bygd seg så utrolig sterk igjennom disse årene jeg har hatt den, hvordan skal jeg klare å bryte den ned. Eller bare klare å spille på lag sammen med den, alt er så mye lettere sagt en gjort. Alle drømmene mine har blitt tatt fra meg, fra første eksamen jeg ikke kunne stille opp på siden jeg hadde så sterk hjernerystelse. Den dagen jeg fikk den beskjeden, var det akkurat som om alle drømmene mine bare forsvant. Jeg er redd for drømme om noe, jeg er redd for å skuffe meg selv igjen på den måten. 


    Alt av drømmer og håp ble bare tatt fra meg, en natt, en hendelse. Gjorde så mye skade for meg, et stort sår som føles ut som det aldri skal gro. Jeg sier til meg selv at en dag kommer det til å gro, men det føles bare alt for lenge til. Det er vel egentlig ikke noe fasit på når det skal skje, for jeg vet helt ærlig ikke. Men uansett hvor og når det skjer, kommer det nok til å skje en dag. Hvem vet om det blir i morgen, eller om et år. Men jeg skal ikke gi opp på å tro at det kommer til å skje meg også, det er et håp jeg aldri skal la noen ta fra meg.

  • 18

    Når du ser deg selv i speilet, ser du en ting. Mens når du ser ned på kroppen din, ser du noe annet. Du vet så godt med deg selv at alle sporene er borte. Det skjer ikke hver dag, heller ikke hver uke. Men når det først skjer, kommer det så brått at jeg skvetter like mye hver gang. Det er som å få et slag i ansiktet, en klar beskjed om hva du har gått igjennom. Blåmerkene og sårene jeg fikk etter overgrepet er borte, men noen ganger kommer de opp i speilbildet mitt. Jeg vet aldri når dette skjer, eller hvorfor det skjer. 

    Men i dag fikk vi snakket mye om dette temaet i behandling. Jeg fikk på en måte svar på noe jeg har lurt på i flere år. Hvorfor skjer dette med meg enda den dag i dag, hvorfor skal jeg enda slite med flashback? En ting er det å ha mareritt, noe jeg har veldig ofte. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har våknet på natten, av at jeg var gjennomvåt av svette. At jeg sitter og rister, mens tårene bare triller ned fra kinnet mitt. Men det er på natten, og jeg klarer å samle meg tilbake og få tankene over på noe annet etter at jeg har stått opp. Men dette med speilbildet kan skje når som helst på dagen. 

    Jeg mister alle følelsene i hele kroppen. Jeg står bare og ser på meg selv i speilet. Akkurat som om det ikke er meg. Det kan virke så uvirkelig. Samtidig som det er veldig virkelig. Det er vanskelig å beskrive hva det er som skjer med meg. Det er vanskelig å snakke om det, noe du selv ser men som egentlig ikke er der. Jeg er på en måte glad for at vi har begynt å jobbe med akkurat dette, for jeg har ikke vist hvordan jeg skal takle det når det skjer. Jeg blir bare helt lam, jeg kjenner ikke hva det er som skjer med meg selv. Jeg føler meg tom, men samtidig overfylt. Skammen som smyger seg inn i hodet mitt, redselen for at noen andre skal kunne se det jeg ser. 

    Er det en måte for kroppen å vise meg at jeg ikke skal glemme det som skjedde? Hver gang jeg føler at jeg har kommet et godt stykke med å bearbeide det som skjedde, så skjer dette, og alle tankene kommer tilbake. Jeg spurte min behandler i dag om dette noen gang kommer til å ta slutt, noe hun hadde ikke svar på. Kroppen min fungerer veldig rart. Grunnen til at jeg fikk anoreksia, var en måte for min kropp å glemme på,i stedet for å føle noe med som hadde skjedd. Det å utvikle spiseforstyrrelser gjorde at kroppen og hodet mitt hadde noe annet å jobbe med. Alle tankene som kommer rundt dette med å ha anoreksia, tar veldig mye plass. Det tar faktisk hele dagene min, fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser fordi jeg ville bli tynn, eller fordi jeg har misfornøyd med meg selv. 

    Det var min kropp sin måte å si at jeg trengte hjelp, men samtidig finne noe annet å tenke på. Noe annet som skulle styre dagene mine. Anoreksia handler om kontroll. Ja-mat og nei-mat. Hvor mye eller hvor lite du skal spise. Hva du skal spise og når du skal spise. Det skjer hundrevis av diskusjoner med meg selv hele tiden. Jeg rakk ikke tenke på det jeg egentlig burde tenke på. Alle kreftene min gikk til spiseforstyrrelsen. På en måte har det vært en bra ting for meg, men samtidig har det vært det verste som kunne skje meg. Når vi har jobbet intensivt med alle de vonde opplevelsene i livet mitt, og fått litt mere orden oppi hodet mitt, så har dette med mat også blitt lettere. Det er rart å se tilbake på alt dette nå. 


    Jeg er redd for at min anoreksia har klart å bygge seg stor på alle disse årene, selv om vi jobber masse med alle følelser. Kanskje jeg en dag kan gi slipp på dem. Kommer jeg da også til å gi slipp på spiseforstyrrelsen? Jeg har ikke et svar på det nå. Men det er noe tiden får vise. Det å dele dette med dere, er et tegn fra min side at jeg er klar for å snakke om det. Jeg er klar for å innrømme hva jeg ser i speilet. Jeg har jobbet såpass bra med dette at jeg ikke skammer meg over den jenta som ser tilbake på meg i speilet. I stedet for å bare se på den jenta i speilet, skal jeg heller gi henne en klem. Prøve å gi henne den kjærligheten henne fortjener. 

    En vakker dag kommer hun til å være borte, da skal jeg bare se meg selv som den jeg er. En strekt jente som har overlevd alt dette, en jente uten spor.

  • 7

    Hvor mye vi veier har lenge vært et omfattende og viktig tema blant unge og voksne. Noen setter seg et enkelt mål og bruker vekten som er verktøy, mens andre sjekker det for å berolige seg om at de er innenfor den sosiale normen. Få tenker over hvor store konsekvensene kan være av trenden. Jeg vil fortelle dere historien min og den djevelske vennen på badegulvet som endret hverdagen min drastisk og toktotal kontroll over hverdagen min. 

    Hver morgen startet jeg med å gå på vekten. Det var den første tanken som slo meg hver gang jeg våknet. Bare for å kontroller at jeg ikke hadde lagt på meg, bare over natten. Jeg mistet kontroll over hva som var realistisk og viktig i livet mitt. Én ting var det å måtte veie seg hver morgen, men videre tok tvangstankene over og jeg begynte å veie meg flere ganger om dagen. Både før og etter et måltid. Hadde jeg trent eller vært aktiv var det rett på vekten etterpå. Humøret mitt ble bestemt ut i frahvilket tall som viste seg på vekten, og jeg møtte ha kontroll over tallet hele dagen. 

    Hvis jeg var flere timer borte fra hjemme mitt, ble jeg utrolig stresset. Tanken på at det hadde gått flere timer siden jeg sist hadde veid meg, var det eneste som svermet i hodet mitt. Det ble en veldig ond sirkel og et rent mareritt. Jeg kunne droppe å møte venner, bare for å være i nærheten av vekten. Den var som min beste venn og min verste fiende. Ikke som om jeg møtte så mange venner på den tiden jeg var veldig syk, men for meg kunne jeg finne på en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kunne. Sånn at jeg skulle slippe å være for lenge borte fra vekten, den lille firkantet tingen styrte dagene mine. 

    Det at et tall kunne diktere om jeg hadde en bra dag, eller en dårlig dag er utenkelig og ufattelig vondt i etterkant. Jeg klarer enda ikke å begripe hvorfor dette med et ynkelig tall på en vekt er så viktig, hvorfor skal det være så utrolig vanskelig å legge på seg når jeg først bestemte meg for å gå opp i vekt. Jeg skjønner godt at ingen rundt meg skjønte hvorfor det skulle være så vanskelig for meg. Hvis du ikke har opplevdspiseforstyrrelser selv, tror jeg ikke man klarer å skjønne hva som skjer i hodet til en som er utsatt for det. Du vet hva som er logisk og hva som skal til, men likevel så er det så vanskelig. Det er bare et tall kan den friske Lisa si, mens den andre delen som styres av anoreksi mener noe helt annet.

    Senere visste jeg ikke hvordan jeg skulle fortelle det til hun som behandlet meg. At jeg ikke klarte meg uten en vekt. Jeg holdt det for meg selv i flere måneder, før jeg endelig klarte å være ærlig med de rundt meg. Jeg er utrolig glad for at jeg faktisk klarte å innrømme problemet mitt. Allerede dagen etter tok vi tak i problemet mitt og jobbet for å finne en løsning. Det var faktisk utrolig vanskelig å jobbe med det. Fra å gå fra å veie seg hele dagen og være konstant slavisk av resultatet på vekten , til å bare skulle gjøre det en gang i uken. Det var en utrolig utfordrende prosess som tok tid og krefter. For første gang på nesten tre år kan jeg si at jeg ikke er avhengig av vekten, og jeg har endelig nådd målet jeg har jobbet så hardt for å oppnå. 

    Jeg veier meg kun før jeg skal i behandling, kun for å følge med på hvordan jeg ligger an. Hvis jeg derimot ikke skal til erneringspykologen min den onsdagen jeg drar i behandling, så veier jeg ikke meg ikke den uken. Jeg er så utrolig stolt av meg selv fra å gå fra å veie meg hele tiden hver dag, til nå å bare gjøre det før jeg skal til hun. Grunnen for at jeg ville dele dette med dere, er for å vise at man ikke trenger å være så opptatt av hva man veier. Jeg har kommet et langt stykke, men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Det å alltid skulle ha kontroll over hva jeg veide var slitsomt, det tok mye krefter fra meg og det er ikke et liv jeg anbefaler videre. 

    Det gjorde meg egentlig bare mer syk å skulle veie meg hele tiden, at hva slags tall som kom opp denne gangen skulle bestemme hvordan jeg hadde det. Jeg har fått det bedre med meg selv etter at jeg klarte å slutte å veie meg hele tiden, det er godt å bare kunne gå rett forbi firkanten som ligger på badegulvet. Uten å måtte stelle meg oppå den, vekten er bare et tall. Det har ikke noe å si hva du veier, vi er alle forskjellige å takk Gud for det. Alle disse innleggene som blir skrevet om vekt, irriterer meg skikkelig. For vi alle er fine på hver vår måte, hele bruk tid på å være stolt av deg selv. Vi alle burde egentlig bare kaste vekten vi har på bade, for det har ingen verdens ting å si hva vi veier. Den dagen jeg ikke må veie meg før jeg skal i behandling, skal jeg faktisk ta et oppgjør og kaste vekten som har påført meg så mye smerte.



     

  • 42

    Det gikk hundrevis av tanker igjennom hodet mitt i dag, før jeg skulle i behandling. Jeg er veldig flink til å gjemme bort de negative tankene i hodet mitt. Å late som om jeg har det bedre enn det jeg egentlig har det. Jeg har sett på klærne mine i det siste at de ikke har passet like bra som før. Så jeg var på en måte litt forberedt på at jeg hadde gått ned i vekt, men jeg fikk en stor klump i magen når jeg jeg gikk på vekten i dag. Jeg følte at jeg hadde gått ned litt, men ikke så mye. 

    Jeg prøvde egentlig å finne ut selv hva det var som har gjort at jeg har gått ned, men fant ikke noe svar på det. Jeg har diskutert mye med meg selv hvorfor dette skjedde igjen nå, jeg som har klart å holde en viss vekt veldig lenge nå. For noen uker siden sa jeg til min behandler at jeg følte meg klar for å legge på meg litt mer, men nå har jeg tatt mange skritt tilbake. Nå må jeg kjempe for å komme opp til den ok vekten igjen, en vekt som har vært greit for meg lenge. Men nå vet jeg ikke hva som har skjedd, eller hvordan jeg kunne la dette skje. Min spiseforstyrrelse anoreksi har tatt over kontrollen igjen, den friske delen og den syke delen av meg spiller ikke på samme lag igjen. 

    De har gått to helt forskjellige veier, noe som har gjort at dette med mat er veldig vanskelig for meg om dagen. Jeg fikk ikke en gang med meg at det skjedde. I går var jeg lykkelig. Jeg har egentlig hatt det ganske bra med meg selv lenge, så hvordan kunne jeg ikke legge merke til hva som egentlig skjedde bakerst i hodet mitt? Jeg har alltid vært flink til å legge bort de tunge tankene og følelsene, så det er nok det jeg gjort denne gangen også. Jeg har ikke sett det før nå, så på en måte var det godt å få dette bekreftet. Det å faktisk snakke om de tankene som ikke alltid er så lette, for jeg holder mye inne. Det er nesten lettere for meg å bare ikke tenke på problemet, i stedet for å gjøre noe med det. 

    Det å ha en sykdom du ikke selv klarer å kontrollere, er både tøft og tungt. Det å ha mat som fiende, en ting vi mennesker trenger for å fungere. Hvorfor skal det være så vanskelig? Det er jo bare mat. Hvorfor er det bare den friske delen av meg som tar dette til seg, når det er den syke delen som trenger å ta det til seg? Men nå skal jeg sette ned foten, jeg skal ikke la den vinne denne kampen. Jeg skal ikke la meg havne der jeg har havnet før. Det er ikke et liv jeg vil leve. Denne sykdommen har allerede tatt fra meg så mye. Den skal ikke få ta noe mer. Jeg er klar for å kjempe, men jeg er også redd for å kjempe. Jeg må bare klare å finne tilbake den mellomtingen, der den friske og den syke delen kan spille på samme lag. For kommer jeg ditt, vet jeg at jeg kan klare å ta enda et skritt i riktig retning. 

    Jeg er både skuffet og sint på meg selv, for at jeg ikke selv klarte å se hva som skjedde med meg. Men nå som jeg har klart å sette ord på det, tror jeg at det er et stort skritt i riktig retning. Jeg har klart å ta tilbake kontrollen før, så hvorfor skal jeg ikke klare deg igjen? Denne sykdommen er som en evig kamp, ett skritt frem og så to tilbake. Men jeg har tro på meg selv. En dag skal jeg bli kvitt denne sykdommen. Uansett hvor lang tid det tar og hvor mange krefter som må brukes, så er dette noe jeg skal klare. Dagen  vil komme for meg når jeg kan si at jeg vant over min anoreksia.



     

  • 28

    Jeg får frysninger bare av å se på et bilde av meg selv, fra tiden jeg var veldig tynn. Jeg klarer den dag i dag å se tilbake på de bildene å se at jeg var tynn, men på den tiden følte jeg meg som verdens største jente. Jeg tok noen bilder av kroppen min da jeg var på mitt tynneste, å tilogmed da kunne jeg ikke se det. Den perioden jeg var på mitt tynneste følte jeg meg som det største jeg noen gang hadde vært. Hver gang jeg så meg selv i speilet, føltes det ut som jeg bare ble større og større.


    Alle tankene mine var så forvrengt, at jeg faktisk ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive det. Det at jeg klarte å la det gå så langt, at det tok meg så lang tid for å skjønne at dette ikke er normalt. Jeg brukte så lang tid for å klare å innrømme selv at jeg hadde anoreksi, det var faktisk noe av det vanskeligste jeg har gjort. Det å si det høyt, jeg brukte lang tid før jeg klarte å si det høyt at jeg hadde anoreksi. Dette er en sykdom som er vanskelig å få gjort noe med, med mindre man tør å innrømme det selv. Hvorfor skal det være så hardt å tørre å si et ord høyt, men ordene «jeg har anoreksi» er vel egentlig ikke noe man har lyst til å si høyt.


    Jeg ble faktisk ganske flink til å skjule det, med store klær. Ingen andre enn meg visste faktisk hvor tynn jeg var. Jeg ville ikke at noen skulle se det, jeg tror det var min måte på å prøve å "gjemme" bort at jeg hadde et problem. Jeg visste jo ganske fort egentlig at dette er ikke normalt, det er ikke normalt å spise så lite som det jeg gjorde. Men samtidig klarte jeg ikke å skjønne hvor stort problem dette egentlig var og hva det kunne utvikle seg til. Jeg var så sikker på at jeg hadde alt under kontroll, at dette var noe jeg helt fint skulle klare selv.


    Det gikk måned etter måned, jeg gikk ned litt og litt. Plutselig sa det bare bang for meg, det var da jeg raste ned i vekt. Det gikk så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg selv, jeg spør meg dette samme spørsmålet hele tiden: Hvordan kunne jeg ikke se hva som skjedde med min egen kropp? Jeg klarte ikke å forstå hvor alvorlig syk jeg var, fordi jeg trodde jeg hadde kontroll over alt dette. Men denne sykdommen tar over kontrollen veldig fort, mye fortere enn hva man egentlig tror. Men et stort skritt i riktig retning er faktisk det å innrømme det selv at man har et problem. Uansett hvor tungt det er, så må det faktisk til.



  • 14

    Kampen mot meg selv. Kampen mot min spiseforstyrrelse anoreksi. Kampen mot min depresjon. Kampen for å bli frisk. Jeg har så mange kamper med meg selv hver dag. Fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg er min egen værste fiende. Det er utrolig vanskelig å være rundt sin værste fiende hele tiden. Det er noe jeg er, for min værste fiende er jo meg selv. Den delen av Lisa som blir styrt av depresjon og anoreksi. Jeg kommer meg på en måte ikke unna meg selv. Jeg blir aldri fri fra denne kampen. Jeg får aldri tatt en pause fra min sykdom. Den er i tankene mine hele tiden. 

    Det å kjempe mot seg selv sånn jeg gjør, tar mye krefter fra meg. Det er flere ganger jeg ikke har hatt mere krefter å kjempe med. Det var da jeg endte opp med å prøve å ta mitt eget liv, men det er noe jeg aldri skal tillate meg selv å prøve igjen. Når man består av en frisk del og en syk del, vet man heller aldri hvilken Lisa du møter. Når sykdomen min har kontrollen over meg, holder jeg bare inne. Vil ikke en gang møte familien min da. Jeg vet aldri om jeg kan eksplodere eller brase sammen i gråt. Jeg kunne ønske at jeg visste dagen før, hvordan neste dag blir.  Hvilken Lisa jeg kommer til å være i morgen, for jeg får jo aldri planlagt noen ting. 

    Det å kjempe mot seg selv hele tiden, er utrolig tøft og slitsomt. Jeg tror egentlig ingen som ikke er i samme situasjonen som meg, skjønner hvordan det er. Det er å være uenig med seg selv hele tiden, det å faktisk krangle med seg selv. Den friske delen av Lisa vil jo bli frisk, mens den syke delen bare vil bli mere syk. Jeg skjønner jo at det er den friske delen av meg som jeg må kjempe for at skal ha kontrollen. Men det er ikke alltid like lett. Det skal så utrolig lite til før den syke delen får kontrollen. Det er faktisk skremmende hvor lite som egentlig skal til. Men sånn kommer det nok til å være helt til jeg har klart min kamp. Jeg har ikke lyst til å være to personer, men det er ikke noe jeg får gjort med det i dag. 

    Jeg jobber og jeg kjemper alle mine kamper hver dag, det må jeg gjøre for å ikke gi opp.  Det er ingen der ute som kan kjempe denne kampen for meg, det er kun meg selv. Det er en skremmende tanke å ha, men det er faktisk sannheten. Ingen kan presse meg til å spise mer, ingen kan fjerne depresjonen min. Alle disse tingene må jeg kjempe for selv, og det gjør jeg virkelig. For en ting er klart,  jeg skal aldri gi opp meg selv. Denne kampen mot sykdom skal jeg vinne en vakker dag, for jeg skal gjøre alt for at den dagen skal komme. Jeg synes det er inspirerende å se andre som har slitt like mye som meg, og klart å bli helt frisk. Det gir meg et stor håp om at jeg også skal klarer det. Det andre har klart, skal jeg også klare. 

    Det å holde mote oppe, det å finne krefter til å kjempe for meg selv er ikke alltid like lett. Det er faktisk veldig vanskelig. Når jeg slipper jeg alt dette, trenger jeg ikke kjempe mere.  De tankene er skumle, det skremmer meg faktisk hvor lett tankene går over til det. Men uansett hvor ofte jeg får de tankene, skal jeg ikke la det skje. Det har jeg lovt meg selv. Uansett om jeg ikke har mer krefter igjen skal jeg ikke gi opp. Jeg skal alltid finne en styrke i meg selv. På de tyngste dagene må jeg bare jobbe enda mere for å holde mote oppe. Både tanker og humør svinger hele dagen. Men så lenge jeg vet med meg selv at jeg aldri skal gi slipp på meg selv, så vet jeg at jeg aldri skal gi opp. Sår tar tid for å gro. Akuratt sånn er det med meg også, bare at såret gror altfor sakte. 


  • 26

    Den siste tiden har det kommet inn en del spørsmål til meg om jeg enda har anoreksi, om jeg enda sliter med mat. Svaret på dette er ja, jeg har enda en kamp fra morgen til kveld bare for å få i meg mat. Jeg spiser enda mye mindre enn hva jeg egentlig skal ha i meg. Skyldfølelsen etter vært måltid er like stor som før. Jeg spiser alle måltidene mine alene. Jeg har enda ikke klart å spise foran andre. Jeg spiser også kun en viss mat, så svaret er JA jeg sliter like mye nå som det jeg gjorde før med anoreksi. 

    Men jeg sulter ikke meg selv lenger. Jeg spiser faktisk minst 4 måltider hver dag. Jeg har klart og lagt på meg litt, men det går veldig sakte. Men for meg så tar jeg som regel to skritt frem, så ett tilbake. Vekten har ikke blitt så stor fiende som før, og jeg har faktisk klart å legge den bort. Jeg veier meg kun før jeg skal til min ernæringsfysiolog, for hun må vite vekten min. Med utenom det, veier jeg meg aldri. Det er en ting som trigger meg masse, hvis jeg først begynner å veie meg oftere igjen. Jeg redd for at det kommer ut av kontroll, det som skjedde når jeg raste ned i vekt. Jeg kunne veie meg opp til 20 ganger om dagen, og det gjorde meg seriøst helt sprø.

    Selv om jeg har klart å legge på meg litt, så er jeg langt i fra der jeg burde ha vært. Men denne sykdommen tar tid. Tar jeg et for stort skritt så havner jeg lengere bak enn dit jeg har klart å komme. Jeg skjønner veldig godt at jeg får dette spørsmålet. Jeg ser jo ikke anoretisk ut, ihvertfall ikke med klær. Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, eller med lite klær,ser jeg fortsatt en kjempe stor jente, noe jeg vet er i hodet mitt egentlig ikke stemmer. Så derfor prøver jeg å unngå dette for mitt eget beste. Jeg har som mål å klare å legge på meg legge på meg litt til. Men kampen mot kiloene er hard. Det er så utrolig tøft å faktisk skulle klare å legge på seg.

    Jeg har en "stemme" i hodet mitt som hele tiden minner meg på at du ikke skal legge på deg. Eller spise det du har lyst på, men kun den maten som er grei for spiseforstyrrelsen min.  Min anoreksi er like sterk som det den alltid har vært, jeg har bare klart å spille litt på lag med den. Funnet det som faktisk hjelper for meg, jeg spiser etter klokken. Grunnen for det er at jeg ikke merker når jeg er sulten. Jeg kjenner ikke på noen sult-følelse. Derfor spiser jeg etter klokka. Det er noe som virkelig har fungert bra for meg, det at jeg har funnet ut hvordan spiseforstyrrelsen og meg skal være et bra team, i stedet for at de sloss mot hverandre hele tiden. Det er grunnen for at jeg har klart å komme hit jeg er nå. 

    En sykdom som dette er noe man kan slite med i mange år, men det går veldig i perioder hvor ille det er. Jeg har kommet et langt stykke på vei, men jeg har enda en lang vei å gå. Det mange som rammes av denne sykdomen, og som aldri blir 100% frisk. For å være helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å få et normalt syn på mat. Men det er målet mitt, jeg vil jo blir frisk men dette tar tid. Jeg skal klare en dag å vinne over denne sykdommen, men jeg har desverre mye jobb foran meg. Før jeg kan si jeg er frisk, eller fått et mer normalt syn på mat. 

     

  • 30

    Den perioden jeg begynte å gå ned i vekt, skjedde så fort at jeg ikke fikk det med meg. Hver kommentar jeg fikk på at jeg hadde gått ned i vekt, tenkte jeg ikke over. Jeg var i min egen lille boble, en boble som bestod av at jeg ikke hadde matlyst. Jeg klarte ikke spise, jeg merket aldri at jeg var sulten. Det starter i det små, jeg gikk ned litt og litt. Men plutselig skjedde det noe, jeg raste ned i vekt. Det gikk så fort at jeg egentlig ikke klarer å skjønne at det skjedde, jeg klarte ikke se hvor tynn jeg hadde blitt.

    Det startet med at jeg hoppet over noen måltider, så plutselig spiste jeg bare et eller to måltider om dagen. Det gikk så fort, altfor fort. Jeg hadde vel egentlig mistet kontrollen, jeg hadde ikke matlyst. Jeg hadde mistet den følelsen av å være sulten. Jeg hadde hørt om anoreksi, jeg visste at det var en alvorlig sykdom. Det var ikke før jeg satt hos min behandler at jeg forsto at jeg hadde utviklet anoreksi. Det tok flere måneder før jeg ble diagnosert med anoreksi. Når jeg først ble innlagt på sykehuset der jeg bodde i flere måneder, bestemte jeg meg for å finne ut hva slags sykdom det var jeg hadde.

    Jeg dro ned til bibliotek og leide meg bøker om sykdommen. Jeg tenkte som så, at jo mer jeg visste om den, jo lettere kan jeg bli kvitt den. Jeg leste alt som var mulig å leie på biblioteket. Jeg leste også masse på nettet, men jo mer jeg leste, jo mer fortvilet ble jeg egentlig. Jeg trodde at nøkkelen til å bli frisk, var å bare kunne nok om det. Men der tok jeg veldig feil. Dette er en kjempealvorlig sykdom. Alle er forskjellige, alle utvikler denne sykdomen av forskjellige grunner. Jeg har nå gått i behandling i to år, og ja, jeg har kommet langt. Men jeg har en lang vei igjen å gå. Kiloene på kroppen min forsvinner like fort som de kommer. Dette er en sykdom som faktisk krever mye behandling, og jeg er virkelig klar for å kjempe dette året.

    Desverre har min behandler vært syk den siste tiden, så jeg har ikke gått i behandling på noen uker. Men fra og med neste uke, så begynner jeg igjen for fullt. Jeg må si jeg gleder meg, for nå er jeg virkelig klar for å jobbe med meg selv. Jeg tror faktisk at jeg har hatt litt godt av å ha en liten pause fra behandling. Nå har jeg funnet ut en del ting om meg selv. Så fra og med neste uke begynner jobben mot å bli frisk. Jeg skal jobbe hardere en jeg noen gang har gjort før, jeg har så mye motivasjon til å bli frisk. Ja jeg vil virkelig klarer dette. Når man har den rette innstillingen vet jeg at jeg kommer til å klare dette. Jeg har klart å holde meg over den farlige vekten, men jeg har ikke klart det nye målet mitt. Vekten svinger mye, men jeg er stolt av meg selv at jeg har holdt meg over den farlige vekten.

    Dette er en sykdom man ikke skal spøke med. Den er dødelig og svært skadelig for kroppen. Jeg har fått skader på kroppen og skjelettet som jeg aldri kommer til å bli kvitt. Tror du at du selv eller noen du kjenner begynner å utvikle anoreksi, eller en annen form for spiseforstyrrelse, si i fra eller be om hjelp. Jo tidligere man får hjelp jo lettere er det å bli frisk. Jeg jobber også med et innlegg om faresignalene på en spiseforstyrrelse som snart kommer ut. Anoreksi kan være veldig synlig utenpå, men man trenger ikke se anorektisk ut for å ha anoreksi. Jeg har sett både veldig anorektisk ut, men nå kan man ikke se at jeg er syk utenpå. Men jeg sliter enda mye, og kjemper like hardt for å bli frisk.



  • 26

    Jeg satt der helt alene, uten noen krefter igjen. Jeg hadde planlagt dette lenge i hode mitt, jeg var sikker på at nå var det min tur til å dø. Jeg orket ikke mer, jeg var tom for krefter. Jeg dopet meg ned på sovetabletter og anti depresiva og sov døgnet rundt. Jeg tok tabletter for å sove. Når jeg våknet tok jeg en ny dose. Jeg sov igjennom dag og natt, jeg klarte ikke være våken. Fordi jeg viste at med en gang måtte jeg kjempe med krefter jeg ikke hadde. Jeg ville bare dø, fordi jeg ikke hadde mer å gi. Jeg hadde ikke mer å kjempe for. Jeg var tom for krefter og motivasjon. 

    Dette er et innlegg jeg har skrevet mange ganger, men jeg har alltid slettet det. Det har gått ti tusen tanker i hodet mitt om akkurat dette innlegget. Grunnen til  at jeg til slutt har valgt å dele det med dere, er fordi jeg vil vise dere. Jeg vil vise dere hvor skummelt dette med tabletter er. Man man skal ikke spøke med slike tabletter. Dette gjorde jeg for å overleve.  Jeg var så langt nede at jeg ikke klarte å være våken i mer enn en time. Dette var absolutt den perioden jeg var mest syk. Denne perioden var jeg også på mitt tynneste. Jeg sov hele tiden, jeg spiste ikke. Jeg svarte ingen som prøvde å få tak i meg. Jeg sperret alle ute. Det var ingen som visste hvordan jeg hadde det. Jeg klarte ikke snakke om det til noen.

    Jeg skammet meg over meg selv, jeg kunne ikke dusje. Fordi jeg var redd for å se min egen kropp. Alt jeg kunne se var blåmerker. Det var flere måneder siden jeg hadde hatt noen blåmerker, men de gikk ikke bort i hodet mitt. Minene om alle sår og alle blåmerker hadde satt seg så godt, at jeg ikke klarte å få de bort. Uansett hvor mange ganger jeg forklarte til meg selv, at det er ikke noen spor. Men bilder i speilet ville ikke forandre seg,. Jeg orket ikke mer. Dagene mine ble kortere og kortere. Jeg la meg tidligere og sov til langt ut på dagen.

    Følelsene mine og tankene ble alt for mye for meg å takle. Jeg klarte ikke finne noe glede i noe. Det var så tungt å stå opp, at jeg bare sluttet med å stå opp. Alt ble en vedlig ond sirkel, alt jeg gjorde var bare å sove. Det var den letteste utveien for meg, for da slapp jeg å kjenne på noen ting. Mobilen hadde jeg kastet under senga et sted. Tanken på å skulle snakke med noen orket jeg ikke. Hver gang noen kom inn på rommet mitt, ba jeg dem gå ut igjen. For jeg var redd for å få spørsmålet, hvordan har du det. For hva skulle jeg svare, at jeg ville dø? At jeg ikke orket mer. Hvordan  skulle jeg klare å svare. Når det er et svar ingen ville høre, så jeg tok den "lette" utveien. 

    Jeg dopet meg ned dag og natt. Jeg  hadde tabletter i kroppen hele tiden. Jeg slapp å kjenne på noen ting, alt jeg kjente på var at jeg var trøtt. Jeg tok halve dosen jeg skulle på kvelden, og resten av den dosen på morgen. Jeg slapp å kjenne på noen ting, for å være helt ærlig husker jeg faktisk ikke så mye av den tiden. Den dag i dag angrer jeg veldig på det valget jeg tok der å da. Jeg til slutt klarte å be om hjelp. Veien etter denne perioden i mitt liv har vært tungt. Det har vært mange tøffe hinder jeg har klart å komme meg over. Men en ting er sikkert, jeg skal aldri gi opp meg selv sånn som jeg gjorde da. Uansett hvor tungt eller tøft det kan være, skal jeg kjempe meg igjennom det uten å dope meg ned. Dagen jeg klarte å innrømme til min behandler hvordan jeg hadde det, var dagen i mitt liv jeg for første gang fikk den hjelpen jeg trengte. 

  • 32

    Hver morgen jeg våkner starter en ny kamp for meg. Det tar som regel 1-2 timer før jeg får til å spise frokost. Da går tankene mine frem og tilbake hele tiden, jeg har en stort diskusjon i hode mitt. Den friske Lisa vil ha frokost, hun er sulten og trenger mat for å starte dagen. Mens den andre delen av meg, min anoreksi, mener det helt motsatte. Trenger du virkelig dette måltidet?Kan du ikke bare hoppe over det eller droppe å spise. Du fortjener ikke å spise, husk hvor mye alt inneholder. Det er spørsmål og tanker som går igjennom hodet mitt. En evig kampen med meg selv bare for å få spist frokost. Denne kampen begynner med en gang jeg står opp, og den holder på helt til jeg skal legge meg.  

    Hvert måltid jeg skal ha er en tøff og hard kamp mot min anoreksi. Det er utrolig slitsomt å diskutere med seg selv om man skal få spise eller ikke. Kroppen min trenger mat for å fungerer. Mat er det som gir meg energi til å kan gjøre ting. Jeg vet så godt selv at jeg trenger mat. Den friske Lisa er veldig klar over hvor viktig mat er. Med den andre delen av meg, min anoreksi mener at mat er en fiende. Det å være to personer som vil to helt forskjellige ting er slitsomt. Det å krangle med seg selv flere ganger hver eneste dag. Men det er en kamp jeg må igjennom. Det  er en kamp jeg må ta hver dag. Det går vedlig i perioder hvem som har mest kontroll, den ene dagen er det den friske Lisa, som setter ned foten og bestemmer seg for å spise alle måltidene jeg skal den dagen. Men så neste dag kan det være anoreksien som har mest kontroll. Da blir alle måltidene et helvete. Den vil at jeg skal hoppe over måltider og spise mindre enn det jeg skal.

    Etter hvert eneste måltid kommer skyldfølelsen. Alle de negative tankene om at jeg har spist. Det er nesten som jeg skammer meg over å spise. Jeg spiser ikke foran andre. Jeg spiser alle mine måltider nede på rommet mitt, jeg klarer ikke at andre skal se meg spise. Det skjer en sjelden gang at jeg spiser sammen men andre, men når jeg gjør det blir kjempestressa. Noe av det mest triste med denne sykdomen er at mat er veldig sosialt. Det å spise lunch ute med en venninne. Hvert bursdags-selskap det blir servert mat. Alle høytider hvor familien skal samles å nyte et godt måltid sammen. Alle disse oplevelsene jeg ikke klarer å være en del av, alle unnskyldning jeg må finne på for å slippe å spise. Hvordan har det seg slik at jeg kunne gå fra å elske mat, til at mat har blitt min største fiende? Det kroppen min trenger aller mest, er det jeg ikke klarer å gi den. Alle timene, alle dagene, alle årene denne sykdomen har tatt fra meg. Det er tid av livet mitt jeg aldri vil få tilbake. Hvorfor lot jeg det gå så langt at veien tilbake er så vanskelig? 

    Denne kampen jeg har virker som den aldri kommer til å ta slutt. Den tar så mye krefter fra meg. Den kontrollerer humøret mitt, og har gjort meg utrolig sårbar. Samtidig som den har gjort meg veldig sterk, har den ødelagt selvbildet mitt. Den har forandrer hvordan jeg ser på meg selv. Uansett hvor mye fakta jeg får så ser jeg fortsatt noe helt annet i speilet. Når skal jeg få slippe denne kampen?  Når skal jeg kunne gå tilbake og bare leve livet mitt som jeg selv vil? Få være med på alt det sosiale, som inneholder mat, det å kunne spise det jeg har lyst på. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få et normalt syn på mat, eller bare det å kunne kose seg med et måltid. Jeg tror alle danner seg sitt eget bilde om denne sykdomen. De aller fleste skjønner seg nok ikke på den. Og det er noe jeg skjønner vedlig godt, for før jeg hadde den skjønte jeg ikke hvordan noen kunne sulte seg selv. Eller hvordan mat kunne være en fiende, men en ting er sikkert. Denne sykdomen er ikke noe å spøke med. Tror du at du eller noen du er nær begynner å utvikle denne sykdomen, be om hjelp. Jo tidligere man ber om hjelp, jo  lettere er det å bli frisk. 

     
    bilde tatt av Helene Michaelsen

  • 40

    Kjære, kjære Lisa.

    Hvor skal jeg starte. Først av alt vil jeg si at jeg er utrolig glad for at du har startet å blogge. For første gang på 2 år, kan jeg se noe som får deg til å stå opp og gripe dagen.

    Når du først spurte om jeg ville skrive et gjesteinnlegg om opplevelsen min rundt sykdommen din, tenkte jeg; dæven, for en oppgave. Jeg mener, hvordan skal jeg kunne beskrive de forferdelige følelsene og uforglemmelige opplevelse vi har hatt sammen de siste to årene?
    Så, jeg har bestemt meg for å starte å fortelle om meg selv i situasjonen. Kanskje ikke poetisk riktig på din blogg, men jeg tror det er en god måte å virkelig få deg til å forstå hvor viktig du er for de rundt deg. Fra et annet ståsted. Jeg husker førsteklasse på ungdomsskolen. En sjenert, usikker og rebelsk jente som nettopp hadde flyttet til en ny by. Jeg kan vel si det rett ut at de første månedene ikke var lett. Det er ikke lett å bli sosialt akseptert i et miljø man ikke er oppvokst i. Reglene er annerledes og hierarkiet er bygget opp fra mange års erfaring, selv om avstanden ikke var stor.

    Jeg husker første gang du snakket til meg. Så klart visste jeg hvem du var. Lisa Rørvik. Queen B og sjef på skolen. Jeg hadde aldri opplevd en jente med så stor innflytelse på mennesker rundt seg. Du hadde alt. En stor og kjærlig familie som støttet deg gjennom tykt og tynt og en vennekrets som virkelig så opp til deg. Du var ubeskrivelig pen, du kunne danse, synge, flørte og alltid spre godt humør rundt deg. Du var så og si perfekt. Jeg husker at du kom bort til meg. Så på meg en stund før du spurte hva søren jeg drev med bak skuret, alene. Et beroligede og frekt smil møtte meg. Blikket ditt ga meg en sterk beskjed om at jeg måtte skjerpe meg. Hvem søren har retten til å tråkke ned på meg? Hvem tror de egentlig at de er og hvorfor skal ikke jeg leve livet fult ut?
    Dette var en stor endring i livet mitt og en perfekt beskrivelse på hvordan du er som person Lisa.

    Uansett hvor mange som forventet en annen mening fra deg, positive eller ei så tok du dit eget standpunkt. Du valgte selv hvem du faktisk ville tilbringe hverdagen din med. Heldigvis for meg, var jeg en du fant interesse i. Etter den dagen har vennskapet vårt grodd. Vi har gått igjennom mye rart eller hva Lisa?

    Favoritt blomsten min er orkidé. Den er mystisk, vakker og det kommer alltid nye spirer som overrasker og lyser opp dagen min. Det er deg Lisa. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er i deg. Så, hvordan er det å oppleve å se sitt eget forbildet og bestevenn går fra en vakker blomst til en nedtrykt og mørk gjenferd? Vel, det er noe av det tøffeste jeg har opplevd i tenåringsperioden.
    Vi alle så det Lisa. Ikke tro et sekund at vi ikke så det. Du kastet opp. Du avlyste avtaler. Du var lei deg. Så innmari lei deg. Du ble gradvis psykisk borte og den Lisa vi kjente til forsvant skremmende fort. Vi er lært opp å leve etter den "gylne regel." Vær mot andre som du selv vil at andre skal være mot deg. Jeg kan vel si at opplevelsen med deg de siste årene, har satt teorien i tvil. Jeg mener, du har alltid stilt opp for de du er glad i. Du lagde scrapbooks, arrangerte fester og kom på døren med suppe og kald Cola de dagene vennene dine ikke var i form. Du var en perfekt bestevenn. Dessverre tok sykdommen det fra deg, gradvis og smertefullt. Å vitne så mange mennesker snu ryggen til deg, vel det endret mitt naive og godtroende syn på menneskers grunnleggende og sosiale behov. Overraskende mange stilte ikke opp for deg når du trengte det. Dessverre er mennesker født egoistiske og grådige, noe du har virkelig fått kjenne på. Du måtte takle dine mørke demoner alene. Familie og venner som faktisk stilte opp for deg, skjøv du unna deg. Det kunne gå flere uker uten at jeg fikk tak i deg Lisa. Jeg fikk ikke sove om nettene. Redselen om at jeg skulle våkne en dag å få telefonen at du ikke var i live lenger, gikk konstant i tankene mine og endret hverdagen drastisk.

    Men, jeg skjønner det godt. Når man er så langt nede i det svarte dypet og ikke greier å ta vare på seg selv, greier man heller ikke å ta vare på de rundt seg.
    Men jeg vil at du skal vite at jeg har savnet deg Lisa. Så ufattelig mye. Jeg savnet Lisa, mitt livsglade forbildet. Ikke synet av et innsnevret skjellet som lever i psykiatri og trenger konstant oppsyn for å overleve dagen. Heldigvis er den tiden over. Og så utrolig glad vi er for det. Du begynner å blomstre igjen, og glimtet i øynene dine er tilbake. Vi er selv herre over vår egen skute. Vi er selv ansvarlige for å leve et verdifullt og lykkelig liv på denne korte tiden vi har på jordkloden. Du har opplevd grusomme og uforglemmelig hendelser i livet ditt der mennesker har frastjålet evnen din til å være lykkelig. Det kommer vi aldri til å kunne overse, men livet går videre og vi må lære å leve med det, uansett hvor lang til det tar. Husk at det alltid er lys i tunnelen. Råd fra en smart jente jeg møtte bak skuret...

    Husk at du alltid kommer til å være Lisa Rørvik for meg, dine nærmeste venner, familie og ikke minst Malin. Ikke forsvinn fra oss. Jeg ber deg... Vi trenger deg... Vi trenger deg til å lyse opp hverdagen med dine håpløse og latterfulle stunder, som vi er så heldig å oppleve med deg. Du er en person jeg virkelig setter pris på å dele uforglemmelige minner med. Minner jeg husker, setter pris på, ler av og forteller videre. Det er ikke stunder du er i kjelleren og ikke vet forskjellen på dag og natt. Takk for at du er den fantastiske personen du er, og vit at du har et ansvar for de rundt deg som er så ufattelig glad i deg. I blant nevner du for meg at du kanskje aldri blir frisk. Vel, det tror jeg ikke på. Jeg tror på den sterke, morsomme og pålitelige personligheten jeg ble kjent med bak skuret. Ikke forsvinn fra oss og vær glad i deg selv. Du er en jente med bein i nesa, og jeg kan se at du ikke vil gi opp.

    Hilsen din kjære Dina 

  • 18

    Det hele begynte vel for 2 og et halvt år siden, Lisa begynte å føle seg mye dårlig. Vi trodde vel helt i starten at det var noe hun ikke tålte, siden hun ble så fort kvalm. Begynnte å spise mindre, men skjønte veldig fort at dette var mye mere alvorlig enn det. Det var veldig vanskelig i starten og forstå at hun var syk. Jeg er jo eldst i flokken og har alltid hatt et veldig stort mamma innstinkt, så det første jeg tenkte var at jeg måtte hjelpe henne med å bli frisk.


    Husker første samtale jeg fikk som det var igår, at hun var blitt lagt inn på sykehuset på tvang. Fikk telefonen mens jeg var på jobb, ringte mamma ganske fort og spurte om vi kunne dra å besøke henne. Det kunne vi jo selvfølgelig gjøre, så vi dro etter jobb. Det stedet kommer jeg vel aldri til å glemme, det var så trist og ekkelt at mamma gråt da vi kjørte hjem og sa at der skal ikke Lisa tilbringe en natt til. Heldigvis kom hun rimelig fort ut derfra og det gjorde ting litt lettere.

    Etter hvert ble hun lagt inn på en klinikk i ski, det gjorde alt veldig mye lettere for da kunne jeg besøke hun mye oftere og hun fikk lov til å ha mobilen sin på seg. Vi pratet nesten sammen hver eneste dag, alltid prøvd å prate om andre ting enn sykdom med henne og det tror jeg hun liker. Vi har en helt spesiell kontakt jeg tror ingen andre forstår. Klinkken i ski gjorde henne kanskje ikke bedre, men tror hun lærte veldig mye der.


    Tiden etter hun har vært innlagt har vært veldig opp og ned. Har alltid prøvd å ta hun med på ting jeg vet hun klarer. Nyttårsaften i fjor var en veldig tung dag for henne, så hun feiret det sammen med meg og vennene mine. Alle mine venner vet hva Lisa går gjennom, så de er veldig støttende overfor henne og meg. Lisa kommer alltid til å være den samme personen for meg uansett om hun er syk eller ikke.

    Selv om sykdommen kanskje har forandret Lisa som person, kommer hun alltid den jeg setter jeg høyest av alle. Vi har et veldig godt forhold, vi prater om alt. Tror ikke det er mange søsken som ringer lillesøsteren sin hver gang det skjer noe stort i livet. Hun har alltid vært en stor gledesspreder i familien og vår lille klovn. Vi tuller ofte og kaller henne dritten i midten, det er en vel kanskje litt slemte og si men hun skjønner hva vi mener. Håper virkelig at hun endag blir frisk, selv om hun aldri blir 100% frisk, har hun kommet veldig langt allerede og jeg ser veldig frem til den dagen vi kan spise en god middag sammen igjen.

  • 64

    Det som skulle bli noe av det beste jeg skulle oppleve, til å ende opp med å bli et rent mareritt. Så lenge jeg kan huske hadde jeg alltid gledet meg til russefeiring, alle historien mine eldre søsken hadde fortalt. Om at denne feiringen er noe av det morsomste og fantastiske de hadde opplevd, mye latter og fanteri med god venner. Store fester og bra konserter, dette er noe som skulle nytes for alt det var verdt.

    Jeg fikk oppleve mye av russefeiringen for det den var verdt, hve dag var en ny dag med latter og festing. Men det skulle fort snu seg fra latter til tårer, fra drikking til å måtte være edru. På noen minutter var det fra festing til voldtekts-mottaket, og bli tatt alt av tester som over hode var mulig. Ble samlet inn DNA fra alle sårene, ble også samlet inn DNA fra mitt underliv. Det var den verste testen jeg måtte igjennom, for jeg var så sår nedentil. Jeg begynte å gråte under den undersøkelsen. 

    Det ble tatt bilder av alle sår og blå merker, jeg måtte gi fra meg alt jeg hadde på meg av klær. Vi holdt på i flere timer med undersøkelser, men jeg viste at dette var noe jeg måtte bare klarer meg igjennom. Grunnen for at jeg har valgt å skrive dette innlegget, er fordi jeg vil at alle som skal være russ må vite at det kan skje med alle. Det kan være akkurat deg som blir det neste offeret, på grunn av en voldtekt har jeg vært sykemeldt i to og et halv år. 

    Til alle foreldre som har et barn som skal være russ, sett dere ned å snakk med dem om hvor farlig det kan være. Om at de aldri skal gå alene, om dette med å være forsiktig med alkohold. Det finnes ingen ting som kan fjerne den smerten og skamfølesene jeg har hatt, alle søvnløse nettene og alle marerittene. Det å skjule alle sårene og sporene som var på kroppen min, jeg skulle være så sterk. Men innerst inne var jeg helt ødelagt. Gjør alt dere kan for at akkurat du skal slippe å gå igjennom det her. 


    // Bildene er sminket

    Husk å bli med på min konkurranse uken blogg TRYKK HER!!  for å komme direkte til konkurransen.