lisarorvik - Mitt navn er Lisa Slaaen Rørvik, jeg er 22år. Jeg kommer til å blogge om min kampen om å bli frisk, fra en alvorlig spiseforstyrrelse som heter anoreksia. Jeg deler også mange sunne oppskrifter, jeg har også en stor lidenskap for trening.
Instagram Facebook Lisa.rorvik@hotmail.com

24

Jeg vet ikke om jeg er alene, eller om jeg bare føler meg alene. Jeg tror at når du har vært syk så lenge som det jeg har vært, stopper verden litt opp. Alt som står i fokus er sykdom, legebesøk, innleggelser, avtaler her og der med leger, psykologer, spesialister og alt det som følger med. Det tar på en måte ikke noe ende. Du får jo ikke plass til noe annet enn sykdom. Jeg sier alltid at jeg er så mye mer enn en sykdom, men er jeg egentlig det? Jeg føler egentlig ikke at jeg har vært noe annet de siste årene. Det var jo egentlig ikke sånn disse årene skulle være? Hva skjedde, hva gjorde jeg feil? Alt er bare så sårt, for slik skulle da ikke livet mitt bli. 

Mitt liv skulle vært så annerledes, et liv jeg aldri fikk. Det livet jeg drømte om, det livet jeg ville ha, men slik ble det bare ikke. Det ble så langt ifra det at det nesten er ubeskrivelig. Hvordan skal jeg egentlig beskrive de siste årene mine? En rar tanke som har gått mye i hodet mitt den siste tiden, er dette med når jeg selv får barn. Hva når de vokser opp, og plutselig lurer på hvordan det var for meg å vokse opp? Det gir meg frysninger bare tanken. For hva skal jeg da si, skal jeg være ærlig eller burde jeg lyve? 

Det er ganske skremmende å tenke på. Det eneste jeg får trøste meg med er at det er lenge til dette kommer til å skje. Eller om det i det hele tatt kommer til å skje. For jeg kan ikke bringe et barn til verden sånn som jeg er nå. Det hadde vært utrolig egoistisk av meg å gjøre. Men kanskje en gang i fremtiden, om mange år er jeg klar for det. Kanskje jeg da vet svaret. Kanskje jeg da vet hva som føles riktig av meg, for så å ta det riktige valget for meg selv. For det finnes nok ikke noen fasit på denne her heller, eller en løsning man må følge. Her tror jeg at man må gjøre det som føles riktig, og bare ha troen på at man selv vet hva som er best. 

Jeg vet ikke hvorfor denne tanken alltid går igjennom hodet mitt. Hvorfor føler jeg det er meg mot verden? Som om jeg er helt alene om å føle meg slik, eller ha de tankene jeg har. Jeg vet jo at dette ikke bare gjelder meg, men på en måte så hjelper det ikke at andre føler det samme. Selv om det gir meg en bekreftelse på at jeg ikke er alene, hvorfor føler man seg så alene da? Hva hjelper da? 

Det er så lett å si du er ikke alene. Den kampen du kjemper er det kun deg selv som kan kjempe. Kanskje det er grunnen til at jeg føler meg så alene som det jeg gjør. Eller kanskje det er det at sykdommen min isolerte meg fra omverdenen? Den var så bestemt på at ingen skulle finne ut at jeg var syk, svak, ødelagt eller knust. Nei, ingen skulle få vite hvordan jeg hadde det, selv om det ikke hjalp meg på noen som helst måte. Jeg brukte alle kreftene mine på å skjule meg selv, istedet for å bruke dem på å bli frisk. Det er rart å tenke på at bare for litt over et år siden var det nesten ingen som visste at jeg var så syk som det jeg var fordi jeg var så flink til å skjule det. Jeg kom med den ene unnskyldingen etter den andre. Bare for å sørge for at ingen skulle vite noen ting. 

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg trodde at jeg måtte holde dette skjult. Hva var det som gjorde at jeg ikke ville snakke åpent om det. For å være ærlig så skammet jeg meg, jeg skammet meg så utrolig mye for at jeg lot meg selv bli syk. Ja jeg vet det ikke er min feil, men jeg har ingen andre å legge skylden på enn meg selv. Jeg tror mye av grunnen var for at jeg ikke visste om noen andre som hadde gått igjennom noe av det jeg gikk igjennom. Ikke en eneste person i mitt liv slet psykisk, og det skremte livet ut av meg. For da ville jo jeg bli veldig annerledes enn alle andre. 

Etter at jeg begynte å blogge, har flere og flere åpnet seg for meg for å fortelle hva de har gått igjennom. Det ga meg et stort sjokk. Fra å tro at ingen rundt meg slet psykisk, til å plutselig finne ut at det var så mange som gjorde det. Jeg tror det jeg prøver å si, er at man ikke skal trenger å skamme seg, eller være redd for å ikke passe inn. Alle mennesker kommer med bagasje, og det er bare opp til deg hva du gjør ut av det. Ikke vær redd for å snakke om dine svake sider, for det gjør deg sterkere. Jeg tror flere enn meg hadde fått seg en overraskelse, for når man først er åpen om det, så er det lettere for andre å være det samme.

  • 24

    Nei, det er ikke å ha en depresjon bare fordi du er trist, deppa, eller nedstemt. Er man lei seg, vet man jo innerst inne at det man opplever, er en forbigående tilstand. Når man er lei seg, kan man ta imot trøst og oppmuntring. Etterhvert går det over, og det er lov å være trist og nedtrykt en periode. Livet må jo på en måte gå videre.

    En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. En depresjon er ikke det samme som å føle seg litt nedfor. Depresjon er en sykdom som påvirker hverdagen din over uker eller måneder. Alvorlig depresjon kan noen ganger være direkte livstruende, enten fordi man står i fare for å ta sitt eget liv, eller fordi man slutter å ta til seg mat og drikke. Det kan bli så ille, at man ønsker å ta sitt eget liv. Eller at man ikke klarer å spise eller få i seg drikke. 

    Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og tristhet alle rammes av i løpet av livet. Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen som betyr mye. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon. Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire følges depresjonen av angstproblemer.

    20 til 30 prosent av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. Depresjon er med andre ord en vanlig psykisk helseplage. Å være deprimert kan føles vondt, tungt og ødelegge livsgleden. Men du kan klare å komme deg ut av en depresjon, og du kan også lære deg å forebygge. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner. 

    Nedstemthet, tiltaksløshet, fortvilelse, redsel eller til og med sinne er blant det du kan kjenne på hvis du er deprimert. Kroppslige symptomer som søvnløshet eller å sove mye, unormalt stor eller unormalt dårlig appetitt kan også være tegn på depresjon. Symptomene kan variere fra person til person. Husk også at alle disse følelsene er noe som innimellom er vanlig og som ikke nødvendigvis betyr at du har en psykisk helseplage som trenger behandling. Mange ganger vil det gå over av seg selv, eller etter at du har snakket med en venn eller noen andre du har god kontakt med. Det er hvis de vanskelige følelsene ikke blir borte eller om de blir verre, at det kan være lurt å snakke med legen eller annet helsepersonell, for eksempel en helsesøster hvis du er ungdom.

    En depresjon er noe helt annet enn å være lei seg. Hadde det vært det samme hadde det vel kanskje ikke hatt et eget navn? Å være deprimert er ikke noe man velger å være. Man kan heller ikke velge og slutte å være deprimert. Man kan så klart ikke velge å slutte å være lei seg. Men i motsetning til å være lei seg for noe, er en depresjon som en bakterie i kroppen din som spiser alle de tankene og følelsene dine som gir deg gnist.

    Jeg syns en utrolig god beskrivelse av depresjon er når du slutter å se verden med farger. Når alt bare er grått og trist. Slik følte jeg det selv på det verste. Da var alle dagene mine bare grå, jeg fant ikke noe glede i livet. Jeg klarte ikke ta imot trøst, siden jeg følte meg så tom for følelser. Jeg skjønte på en måte at jeg var lei meg, men så klarte jeg vil ikke helt føle de følelsene heller. Depresjon tar fra deg positivitet i så stor grad at du omtrent ikke husker hva som er positivt for deg lenger. 

    Etter å selv ha  slitt såpass mye med en kraftig depresjon som det jeg har gjort, føler jeg at det er riktig av meg å dele dette innlegget med dere. Bare for at flere der ute kanskje skal skjønne forskjellen fra å være lei seg til å være deprimert. For dette er er to helt forskjellige ting, noe jeg tror det er litt lett å glemme. Det at man er lei seg for ting som skjer i livet, er helt normalt. Det å lide av den psykiske sykdommen depresjon er noe helt annet.


    //Jeg har hentet en del fakta fra google, en bok jeg leser og fra egene erfaringer. 

  • 34

    Å ha sex med en du elsker, liker, er forelsket i eller en du bare vil ha det med, er ikke det samme som en voldtekt. Sex og voldtekt er to helt forskjellige ting. Dette er noe som har vært mye i tankene mine den siste tiden, jeg vet ikke helt hvorfor? Kanskje det har noe med at jeg har kommet utrolig langt på min vei mot å bli frisk den siste tiden. Endelig klarer jeg å tenkte, føle, og rett og slett føle meg som en menneske igjen. Det er alt for mange tanker som svirrer rundt i hodet mitt den siste tiden, men det har jo mye med at jeg lar meg selv tenke igjen. Sex er ikke noe som består av vold, tvang og påtrengelse. Nei sex og voldtekt er to helt forskjellige ting. Dette har alltid vært et sårt tema for meg, fordi jeg faktisk ikke helt har klart å skille disse to tingene før nå, altså fire år etter det skjedde. For første gang klarer jeg virkelig å se forskjellen. Det er trist at det tok så lang tid som det har gjort, men tid leger alle sår.

    Dette er noe man ikke skal presse seg selv med, alle opplever dette forskjellig. Jeg har faktisk hørt flere historier om andre som ble utsatt for overgrep som aldri har klart å nyte eller til og med ha sex igjen. Det gir meg en så stor klump i halsen, at jeg ikke helt klarer å beskrive det. Jeg føler så med dem, for sånn har jeg vel egentlig hatt det i flere år nå . Det er egentlig litt rart at vi leser flere saker om voldtekt, men nesten ingen saker om den tiden etterpå. Hvor mye det kan ødelegge for et menneske. Selvfølgelig er jo voldtekten den verste delen av det hele, men hva med den tiden etter?

    Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på hvordan man skal reagere, eller hva som skjer med en person etter en slik hendelse. Vi mennesker er forskjellige. Noen kan gå igjennom dette å bare komme sterkere ut av det. Mens for andre kan dette bryte deg helt ned og ødelegge resten av livet deres. Jeg har tenkt mye over dette at en person kan gjøre dette mot andre mennesker. For dem så går det kanskje fort? Kanskje de ikke tenker mere over det?

    Nei, jeg aner ikke hva som går igjennom hodet på en sånn person. Men jeg tror ikke de er klar over at det faktisk kan ødelegge et helt liv for et annet menneske. Voldtekt er i mitt hodet noe jeg sammenligner med ren vold. Det er ikke noe form for nytelse, det er kun ren vold og makt. Jeg tror aldri jeg kan forstå meg på en person som velger å gjøre dette, uansett hvordan situasjon det er snakk om. For det er faen ikke greit. Jeg trodde aldri jeg egentlig kom til å nyte sex igjen hundre prosent. Jeg har alltid fryktet at en liten del av meg aldri kommer til å gi helt slipp på den frykten og minnene. Dette kommer jo alltid til å være en del av meg, det er noe jeg bare må akseptere. Men nå er det jo opp til meg om jeg skal fortsette å la det ødelegge for meg. Jeg føler veldig på det at tiden leger alle sår, fordi jeg for første gang føler på dette selv. Jeg var redd for at alle disse sårene jeg føler jeg sitter igjen med aldri skulle gro helt. At det kom til å ødelegge for meg resten av livet mitt.

    Etter å ha jobbet mye med dette, snakket om det og egntlig begynt å bearbeide det, føles det som om sårene mine endelig skal gro. Det kommer jo alltid til å være arr der, om jeg kan si det på den måten. Men nå føles det ikke ut som at de sårene er åpne lengre. Sex er jo noe av det mest fantastiske som kan skje mellom to mennesker. Den nærheten og den kjærligheten man føler på da er noe jeg tror vi alle trenger. Jeg vet det er litt tabu å snakke om sex, men hvorfor er det egentlig det?


    Det er jo noe av det mest naturlige vi alle gjør. Å ja, jeg mener vi alle. Jeg trenger også føle den følesen av å kan nyte, uten å måtte tenke på overgrepet. Uten å måtte være redd for at jeg plutselig skal brase ut i gråt. Skjer det så skjer det, men jeg orker ikke la det styre meg mere. Jeg ønsker også å kunne føle på de gode følelsene alle andre får. Jeg vil også ha de samme følelsene og opplevelsene. Dette er kanskje et innlegg mange har ventet på eller lurt på, men jeg har ikke vært klar for å skrive om det før nå.

  • 34

    Hvorfor er det slik at når folk hører psykiatrisk avdeling, så tenker de med en gang galehus?

    Dette er et tema jeg engasjerer meg veldig for. Mer enn de fleste andre, fordi jeg selv har vært der, og sett og opplevd hvordan det er å være innlagt på en psykiatrisk avdeling. Jeg har både vært innlagt flere ganger på tvang, men også frivillig. Men det skremmer meg litt at folk med en gang tenker galehus når noen nevner eller snakker om psykiatrisk avdeling. Jeg tror det er fordi det er alt for lite skrevet og snakket om akkurat dette temaet. Man hører bare om de sykeste historiene, som går igjen og igjen. Men det er jo så mye mer en det. Det er ikke slik at bare de som er gale blir lagt inn. Ja det finnes jo personer som er det også, som må bli lagt inn på grunn av det. Men det er jo bare en veldig liten gruppe. Det finnes så mange forskjellige psykiatriske avdelinger. Både for dem som sliter mye, sliter lite eller bare trenger litt ekstra hjelp i hverdagen. Jeg føler jeg kan skrive om dette temaet, fordi jeg selv har vært der. Så jeg vet virkelig hva jeg snakker om, når det kommer til psykiatrisk avdeling.

    Er man gal, bare fordi man sliter psykisk eller har det vanskelig, eller bare ikke klarer de vanlige tingene i hverdagen som alle andre?

    Det er alt for lett å glemme at noen trenger mer hjelp enn andre. Og det er ikke noe feil i det, så langt i fra. Det er mye mer normalt enn det man tror. Men vi lever dessverre i et samfunn der alt handler om å være så "perfekt" som overhodet mulig. Man skal ikke snakke om problemene sine, eller man skal rett og slett ikke ha problemer om jeg kan si det slik. Jeg tror dette er utrolig usunt for både de yngre og eldre som faktisk sliter, men som ikke tør å snakke åpent om det. Jeg kan vel nesten love at selv om du ikke vet det selv så har du enten en i familien din, en bekjent, en nær venn eller kanskje en bestevenn som sliter psykisk eller ikke klarer å få til de hverdagslige tingene som alle andre tar som en selvfølge. Fordi det som er en "vanlig" hverdag for deg, som er jobb og gjøre noe hele dagen ? vel, det gjelder ikke for alle. Ikke alle har det slik. 

    Det finnes så mange forskjellige måter å slite psykisk på, eller bare ikke klare å fungere i hverdagen. Men det gjør en jo ikke gal av den grunn?

    Bare det å slite med angst, ikke klare å komme seg ut av døren. Eller slite med så kraftig depresjon, at man bare ligger i sengen hele dagen. At livet bare virker svart, trist og grått. Det å ikke klare å se noe lys i hverdagen. Fordi alt man klarer å føle er bare negativt, hvis de i det hele tatt føler noe. Eller det å slite med en spiseforstyrrelse, som gjør at du ikke kan fungere i hverdagen. Enten fordi alt du gjør er å overspise, for å så kaste opp. Eller at du sulter deg selv, så kroppen din ikke klarer virke som den skal. Så har du også de som har opplevd noe vanskelig i sin barndom eller i voksen alder. Som preger dem hver eneste dag, og de kanskje sliter så med traumer at de hele tiden blir "gjensøkt" av det de har opplevd. Eller hva med de som har vokst opp med at foreldrene deres er syke og som gjorde slik at de aldri ble elsket og ikke forstår helt hvordan livet fungerer. Altså, det finnes så mange forskjellige måter å slite på. Vi alle har hver vår kamp, men noen har en mye større og tyngre kamp en andre.

    Så hvorfor skal man dømme en person for å måtte legge seg selv inn på psykiatrisk avdeling. Personer som faktisk klarer å skjønne at de trenger hjelp, er ikke det bare et tegn på styrke?

    Det å legge seg selv inn er et utrolig tung valg. Eller det å måtte bli innlagt på tvang, fordi de kanskje prøver å ta sitt eget liv eller er en fare for seg selv eller de rundt seg. Psykiatrisk avdeling er så mye mer enn et galehus. Det er så trist at de aller fleste tror dette. For det ligger så mye mer bak det, så mye mer enn hva man egentlig kan tenke seg. Og jeg forstår det. Fordi jeg selv kunne si de samme ordene, når jeg ikke visste bedre. Når jeg var yngre trodde jeg det samme, fordi det var disse skumle og jævlige hendelsene man kun hørte om og som ble skrevet om. Jeg tror kanskje ikke at det er så lett å forstå det, og det skjønner jeg godt. Derfor ville jeg få frem dette i dag, fordi det er et så utrolig viktig tema. Både for meg, men også for veldig mange andre der ute.

    Jeg håper at dette innlegget kan nå ut til mange. Fordi vi alle trenger å vite mer om det. Se andre sider av det, for det er ikke greit å dømme en slik avdeling som et galehus. For det er bare så mye mer enn det. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen, hvis de selv har vært der eller har en nær person har gått igjennom dette. Vi trenger å få frem flere sider av denne saken. Også de gode og de ikke så brutale historiene som blir skrevet og snakket om. Kanskje du som leser dette innlegget kanskje forstår litt mer nå, det håper jeg i hvert fall.

  • 32

    Noen ganger tror jeg alle trenger å høre disse ordene, du er bra nok. Jeg tror, eller jeg vet det er altfor lett å glemme disse ordene i en hektisk hverdag. Jeg har funnet ut at min måte hjelpe andre på, er via denne bloggen. Jeg hadde lenge hatt et ønske om å studere noe innenfor psykisk helse for å kunne hjelpe andre som trengte hjelp. Så fikk mine behandlere øynene mine litt opp. For det er sant som de sier, at hadde jeg begynt å jobbe med dette nå som jeg er frisk, så ville jeg jo møtt person etter person som trenger hjelp. Mange hadde kanskje opplevd noe, eller flere av tingene jeg selv har opplevd. Kort fortalt, så hadde jeg blitt påminnet min egen fortid hver dag. Det tror jeg aldri jeg kommer til å bli sterk nok til. Eller sterk nok blir kanskje feil å si. For jeg har vel allerede bevist for meg selv at jeg er utrolig sterk, selv om jeg kanskje ikke tror det hadde hjulpet meg videre i livet. Min måte å hjelpe andre der ute er via denne bloggen.

    For kan jeg klare min kamp, så kan du også. Jeg vil være et forbilde, noe jeg for første gang føler at jeg kan være nå som jeg er såpass frisk som det jeg er. Jeg ønsker å fokusere på dette med å spre glede, hjelpe andre og vise at man ikke skal skamme seg over det å slite psykisk eller være annerledes. Du er bra nok akkurat som du er. Dette gjelder ikke bare oss som sliter eller er annerledes. Det gjelder absolutt alle. Alle er bra nok, og det er viktig at man kan si de ordene til seg selv. For de ordene er så lett å glemme, noe jeg skjønner godt. Jeg synes det er utrolig viktig å bare sette seg ned noe ganger og være stolt av seg selv over det man har klart å oppnå her i livet. Ja vi alle er forskjellige. Noen kan være kjempestolt av å ha utdannet seg til lege, mens andre kan være kjempestolt av å bare klare å komme seg ut døren den ene dagen i uken. Skjønner dere? 

    Ja, vi forskjellige. Det er jo det som gjør oss alle unike på hver vår måte.  Det er viktig å ikke skal sammenligne seg med alle andre rundt oss. Det er ikke noen vits i å bruke tid og energi på det. Hvorfor har ikke jeg den jobben? Hvorfor går ikke jeg på det studie som kommer til å gi den beste jobben? Hvorfor ser ikke jeg ut som henne? Slike spørsmål og tanker må vi bare få bort fra hodet. Det å alltid skal sammenligne seg med andre, gjør deg egentlig ikke noe godt. Det er en ting å se opp til andre, men vi trenger alle her i verden. Vi trenger de som blogger, jobber på McDonalds, studerer for å bli advokat osv. Vi trenger alle. Det er det som gjør at verden går rundt. Dette gjør oss unike. Det er viktig å fokusere på hva du selv vil, hva du selv drømmer om. Du må ikke passe inn i dette "perfekte" livet. For det er ingen ting som heter det perfekte livet. Så gjør heller som meg.

    Ikke bry deg om hva alle andre synes, mener eller forventer av deg. Finn din greie her i livet, dine mål, dine drømmer, ikke alle andre sine drømmer og mål. For det er ikke det som kommer til å gjøre deg lykkelig til slutt. Gjør som meg, vær stolt av deg selv for den du er. Hver eneste dag starter jeg dagen med et stort smil, etterfulgt av at jeg forteller meg selv at jeg er bra nok akkurat som jeg er. Bare det å starte dagen slik har forandret meg til en positiv person som ser på livet på en annen måte. Jeg er stolt av meg selv og elsker meg selv. Bare gi det en sjanse. Jeg tror at når dette kan hjelpe meg så mye, så kan det også hjelpe deg. Vi må bli flinkere til å gi litt mer faen i dette "perfekte" livet. Alle er perfekte på sin måte. Så gjør deg selv og andre en stor tjeneste, si til deg selv at du er bra nok, for det er du!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

  • 32

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget. Jeg er lei meg, sint, forbanna og skuffet. Jeg skjønner bare ikke hvordan det er mulig å behandle andre mennesker på denne måten. Tror de virkelig at jeg ønsker å sitte i denne situasjonen og måtte leve på Nav? Jeg skammer meg, hater å skrive om det, fordi jeg ikke ønsker å ha det slik. I en alder av snart 23 år hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gå på Nav. Hadde noen sagt dette til den unge jenta som begynte å jobbe da hun var 13 år hadde jeg aldri trodd på det. Jeg kan ikke noe for at jeg ble syk på den måte jeg ble. Jeg ba aldri om å bli voldtatt, banket, skadet og få livet ødelagt. Jeg har opplevd mye dritt i livet mitt, mye mer enn hva en person egentlig skal måtte gå igjennom, eller måtte oppleve i det hele tatt. Jeg har alltid klart å kjempe meg igjennom det, men til slutt sa det bare stopp. Kroppen min klarte ikke mere, den sluttet å fungere. Det er faktisk begrensinger på hvor mye en person kan klare å takle før livet sier stopp.

    Det var det det gjorde for meg. Jeg begynte å jobbe allerede som 13-åring. Igjennom hele ungdomskolen og videregående jobbet jeg flere kvelder i uken pluss i helgene. Jeg har blitt opplært til at man skal jobbe for sine egne penger, at penger ikke vokser på trær. Jeg reflekterer alltid, og tenker på den andre siden av saken. Jeg prøver å se saken fra den andre siden. Det har jeg også prøvd med denne saken. Og ja, jeg kan skjønne det. En jente på 22 år, ser frisk ut, godt trent, pent sminket, langt hår. Det er lett å bare se på utsiden. Men hvem vet hva som er på innsiden, hvilket helvete jeg har gått igjennom? Det er dette jeg mener med at man aldri skal dømme en person etter hvordan de ser ut, eller hvordan de går kledd osv. Jeg liker ordtaket, aldri døm en bok etter coveret før du har lest den. Litt sånn tenker jeg også med meg selv. 

    Jeg komme aldri til å glemme mitt første møte med Nav. Jeg har aldri følt meg så liten, for å si det rett ut. På den tiden var jeg så syk at hodet mitt ikke fungerte. Ingen ting fungerte som det skulle med min kropp fordi jeg var så underernært. Så jeg trodde det var helt naturlig, at det var slik det skulle være. Jeg begynte å gråte på møtet og jeg gråt hele veien hjem. Det var første og siste gang jeg dro på et slik møte alene. Hver gang jeg får en innkallelse fra Nav får jeg en klump i halsen. Jeg blir rett og slett dårlig bare av tanken. Nå må jeg alltid ha med meg enten mamma eller pappa. Jeg er så redd for å føle meg overkjørt på den måten igjen. Men er det virkelig sånn det skal være? Har jeg ikke nok å streve med i livet mitt fra før av? Det siste jeg trenger er dette. For nok er nok. Jeg hadde en telefonsamtale på fredag som endte opp i gråt, frustrasjon og en forbannet Lisa. Jeg ringte mamma, som ble om mulig enda mere lei seg enn meg. 

    Ja, jeg vet at det er mange som går på Nav som ikke burde gå der, som faktisk ikke trenger det. Det er tung å si det, men det er bare ren fakta. Det de personene ikke er klar over, er at for oss som ikke har noen annet valg, som ikke kan jobbe fordi vi er for syke, så går det faktisk ut over oss. Jeg sier ikke at man må ha den samme grunnen som meg. Jeg mener de som faktisk kunne ha jobbet, men som ikke gidder eller orker. De som har god helse, både psykisk og fyskisk, som kan jobbe men som ikke gjør det. Slike ødelegger for oss som ikke har noen annet valg. Jeg håper og tror at folk kan få øynene litt opp når det gjelder dette. For det er en ting å ikke ha et valg fordi man sliter såpass enten fysisk eller psykisk, enn for de som ikke orker og gidder. Det er altfor lett å dømme alle som går der. Det man ser på utsiden trenger ikke ha noe med hvordan man faktisk har det. Det er tungt for meg å dele alt dette med dere, men jeg tror ikke jeg er alene om å føle og tenke slik.

  • 28

    Jeg tror vi jenter/kvinner er flinke til å finne feil med oss selv. Vi aldri blir helt fornøyde, det er alltid noe å pirke på. Noe som kunne vært bedre, noe som kunne vært gjort, noe som kunne vært annerledes. Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor skal man bruke tid på de negative sidene, når man man bruke tid på de positive? Jeg tror, eller jeg vet at vi er altfor flinke til å finne det som er feil. Selv om det bare er en liten ting, så fokusere vi altfor mye på det. Vi sammenligner oss med alle andre rundt oss. Men hvem bestemte egentlig hva som er "perfekt" eller hvordan en person skal se ut? Når ble det bestemt hva som er den perfekte kroppen, utseende, personlighet, høyde eller vek? Jeg skjønner ikke hvorfor man hele tiden skal jobbe mot et visst utseende eller kropp. For alle liker forskjellig ting og ser forskjellig ut. Selvfølgelig kan man gjøre mye selv. Har du et stort problem med for eksempel kroppen din, så kan man trene og spise sunt. Om du vil endre måten du ser ut, må du gjøre det for seg selv, og ikke for andre. 

    Jeg vet hvordan min drømmekropp ser ut. Jeg jobber beinhardt for å oppnå akkurat det. Jeg trener 4-6 dager i uken, i flere timer. Jeg spiser riktig, og jobber hardt for å oppnå mitt mål. Men jeg gjør det for meg selv. Mitt syn på en drømmekropp kommer ikke av seg selv. Det er noe som må jobbes for, og det gjør jeg. Jeg er stolt over å ha kommet dit jeg har kommet i dag. Jeg har lagt på meg over 20 kg. For første gang på flere år har jeg faktisk en normal bmi for min høyde. Dette gjør at jeg ikke lengre trenger å tenke på at jeg er altfor tynn, fordi det er jeg ikke mer. Jeg har en trent kropp, men det er fordi jeg jobber for det. Men som jeg skrev tidligere, det som er mitt syn på en drømmekropp, trenger så absolutt ikke være noen andres. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg har alltid hatt en stort problem med leggene mine. Det høres kanskje ikke så ille ut for noen, men jeg tror vi jenter/kvinner kan kjenne oss selv igjen på dette. At det er en ting på kroppen din eller utseende som du alltid har hatet. Som bare knuste selvtilliten din. Vel, min ting var leggene mine. Jeg hatet dem, og det ødela mye av min egen selvtillit da jeg var yngre. Det var den ene tingen med meg selv som jeg for alt i verden ønsket jeg kunne få gjort noe med. Når jeg ser tilbake på det nå, må jeg bare smile av meg selv. Hvorfor brukte jeg så mye tid og energi på det, hvorfor lot jeg den ene lille tingen ødelegge så mye for meg? Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde hatt den tankegangen jeg har nå da jeg gikk igjennom denne fasen. Da hadde jeg ikke tenkt på den måten jeg gjorde. 

    Det er et utrolig kroppspress blandt unge i dag, noe som er utrolig trist, fordi jeg vet hvor tøft det er. De fleste har en fase de går igjennom, og mange hadde nok hatt det bedre kunne de fått sluppet den fasen, men slik er bare ikke livet. Uansett hvor stor endring man prøver å gjøre, så tror jeg ikke at presset kommer til å forandre seg. Alt jeg kan si til de unge i dag, er at det blir bedre. Jo eldre du blir, jo mindre press blir det. Jeg håper og tror at man lærer av det, at det kan gjøre en sterkere. Selv om det er tung og helt jævlig så har vi alle vært der da vi var yngre. Men det er bare det å komme seg igjennom det. For det blir bedre, tro meg. Av egne erfaringer, og av alle andre sine erfaringer rundt meg på min alder eller eldre, så sier alle det samme. Det var et vanvittig press da vi var yngre, men det er det ikke nå mer.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg er stolt av hva jeg selv har fått til, for dette har vært en hard og helt for jævlig kamp mot meg selv!  

  • 21

    Hva skjedde med jenta som hadde så angst at hun aldri kom seg ut døren? 

    Vel, den jenta klarer nå knapt vente på å komme seg ut. Jeg vet ikke hva det er som har skjedd. Hvordan jeg har klart å vinne over den frykten. Kanskje jeg ikke lar det stoppe meg mer. At selv om jeg kjenner at angsten kommer, så lar jeg den ikke stoppe meg. Jeg vil ikke bare sitte hjemme, jeg kan ikke bare sitte hjemme. Jeg trenger nye impulser, noe å gjøre på dagen. Jeg kan ikke la en frykt stoppe meg. Stoppe meg for å leve, møte de jeg bryr meg om, handle på butikken eller dra på trening. Jeg kan enda kjenne på angsten. Den kommer ofte, men det er en del av meg som alltid setter ned foten. 

    Hvor ble det av den jenta som ikke turte å vise kroppen sin, som hatet alt med seg selv? Som hadde så dårlig selvtillit, at hun aldri følte seg bra nok? 

    Vel, den jenta er borte. Livet er altfor kort til å bruke tid og energi på hate seg selv, bare se de negative sidene med seg selv. Jeg har begynte å elske meg selv igjen. Ikke bare meg som person, men alt med meg selv. Jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Hvorfor skal man bruke tid på de negative tingene med seg selv? Alle er bra nok akkurat som de er. Aldri la noen fortelle deg noe annet. Vær stolt av deg selv. Ikke bare en liten ting, men alt med deg selv, personlighet, utseende, utstråling. Alt  med deg er bra nok. Akkurat som det er bra nok med meg også. 

    Hva skjedde med den jenta som hatet seg selv, som ikke trodde hun fortjente å leve? 

    Den jenta har funnet livsgleden igjen. Endelig har jeg forstått at jeg fortjener like mye som alle andre å leve. Mitt liv er ikke noe mindre verdt bare fordi jeg har vært syk. Eller utsatt for overgrep. Mitt liv er verdt å leve, mitt liv er verdt å kjempe for. Det har vel egentlig alltid vært det, men jeg har bare ikke sett eller forstått det selv. Før nå, for første gang på mange år. Jeg skal aldri gi opp meg selv. Jeg skal aldri prøve å ta mitt eget liv igjen, fordi mitt liv er et liv som fortjener like mye som andres. 

    Hvor ble det av den jenta som ikke følte på noen følelser, som var så godt som et gjenferd? Som bare var i en kropp, men ikke følte noen ting? 

    Vel, for første gang på lenge føler jeg. Og jeg føler alt som kan føles. Jeg er sint, gråter, ler og smiler. Det er mange følelser som plutselig kommer frem, men det er slik det er å leve. Vi mennesker er skapt for å føle på alt mulig rart, vi er skapt for å le og gråte. Det er det som gjør oss til et menneske. Dette er noe jeg ikke føler jeg har vært på lenge, men nå dere. Ja, nå er endelig mine følelser tilbake. Det er ekte smil, latter og tårer. Det er ikke bare en maske jeg har satt på for å prøve å vise omverdenen at jeg også føler meg som et "normalt" menneske. Nei, det er ekte følelser, og jeg elsker å endelig kan føle igjen. 

    Hva skjedde med jenta som ikke hadde noen drømmer, som trodde hun aldri skulle vinne sin egen kamp? At sykdom var det livet hun kom til å ha, at en hendelse skulle ødelegge alt for henne? 

    Den jenta er borte. Endelig drømmer jeg igjen, og jeg har troen på min egne drømmer. Sykdom har vært helt jævlig, et liv jeg ikke unner noen. Men det er en del av meg. Det er faktisk den delen som kommer til å gjøre meg sterkere, som har gjort at jeg ser på livet på en helt annen måte enn mange andre. Sykdom styrer ikke lengre mine dager, timer og minutter. Hendelsen var utrolig tøff, og kommer til å være noe jeg må bære med meg resten av livet. Men det er opp til meg hva jeg gjør ut av det. Jeg kan velge å la det ødelegge hele livet mitt. Eller bygge meg opp, akseptere at det som har skjedd har skjedd, og heller bli sterkere av det. Det er kun meg selv som kan styre dette. Bestemme hva jeg skal gjøre og ikke, men jeg har bestemt meg for at dette kun skal gjøre meg sterkere.

  • 20

    Det er en ting hva jeg viser dere leser, men det er noe annet hvordan jeg er innerst inne. Meg uten filter er noe jeg alltid vil vise, men det noe som alltid holder meg litt tilbake. Jeg vet ikke hvorfor, men bare det å vise at jeg har en kvise er noe jeg ikke vil at dere skal se, for det er en jente bak fasaden som jeg kan kalle det. Det er en jente som er like normal som alle andre. Jeg er lei av å bli bedømt etter hvordan jeg ser ut. Det finnes så mye bak "fasaden" som ikke er synlig. Ja, jeg deler mye, utrolig mye. Men allikevel er det så mye jeg holder for meg selv. Det å redigere bort en kvise er en ting, men det å alltid må tenke på hva andre synes om meg sliter meg ut. Jeg orker ikke mere av det, jeg er så ferdig. Ferdig med det å måtte ha en perfekt fasade. For meg som person er så langt fra det. 

    Når ukjente spør meg hva meg hva jeg gjør, har jeg alltid mye å si. Hvordan skal egentlig svare på det? Skal jeg være ærlig eller lyve? Jeg vet ennå ikke, for jeg vet ikke hva slags reaksjoner jeg vil få. Alle reagerer forskjellig, men jeg er meg. Det kan jeg ikke forandre på. Ja, jeg kommer med mye bagasje, men det har gjort meg klokere, sterkere og formet meg til en ny person. Jeg ser på livet på en annen måte, jeg tar vare på de små tingene i livet på en måte som kanskje ikke alle andre ville gjort. Jeg har blitt utrolig voksen. Jeg har fått smake på hva livet virkelig kan gi og ta fra deg. Men jeg er ikke perfekt, jeg er så langt fra det som det er mulig å komme. Jeg ønsker ikke late som, fordi det ikke er meg. Vi er alle spesielle  på hver vår måte, med våre historier. Ja, noens er tyngre enn andres. Enkelte av oss har opplevd ting i livet som andre kanskje bare leser om på nettet eller ser i en trist film. Sånn er livet, og det er det som former oss. Jeg tror man må bare akseptere at det er sånn og bygge seg opp i stedet for å bryte seg ned. 

    Jeg er veldig opptatt av at man aldri skal dømme en person etter utseende eller hvordan de er. Man vet faktisk aldri vet hva de skjuler. Da jeg var i kirken på juleaften kom presten med en helt utrolig historie som jeg vil dele med dere. Det var en far med tre små barn på bussen. Barna løp, skrek og slåss på bussen. Faren gjorde ingenting, og satt bare og så ut av vinduet. En gammel dame kommer bort til ham for å kritisere at han ikke roet ned barna siden de bråkte og lagde så mye styr. Mannen ser på damen og svarer, hadde det vært en hvilken som helt annen dag, så skulle jeg ha gjort det. Men ikke akkurat i dag, for vi har akkurat tatt farvel med moren deres, som døde i sted. Damen ble helt stille, og satte seg tilbake på sin plass. Den historien gjorde meg så mye klokere, og fikk meg virkelig til å åpne øynene mine. Jeg tenkte på meg selv i den historien, ikke at det kan sammenlignes, men litt dette med at man aldri skal dømme en person. Ingen vet hva andre har gått igjennom eller hva som har skjedd den dagen. 

    Kanskje den dama du var på vors med var var en bitch og overlegen. Du begynner å snakke om det, men hva vet du om hva hun kan ha opplevd. Jeg prøver å ikke dømme noen. Ja, jeg gjorde det før, jeg hadde lett for slenge litt med leppa. Dømme andre etter hva slags fasade de hadde. Men aldri mer, aldri aldri mer. Jeg er en klokere person nå. Jeg har lenge sagt at jeg kunne ønske at det som skjedde med meg bare kunne forsvinne fra tankene mine. At jeg på en måte bare kunne glemme alt det som har skjedd. Men nå tenker jeg annerledes. Ja, det har vært utrolig vondt. Men det er faktisk dette som har gjort meg til en bedre person, og fått meg til å se på livet på en annen måte. Jeg tar vare på de små tingene. Den personen jeg er nå hadde jeg aldri blitt om jeg ikke hadde gått igjenom disse årene med helvete. 

    Hvem vet? Kanskje min historie en dag hjelper andre. Kanskje kan det jeg selv har lært hjelpe noen i samme situasjon. Jeg klarer sakte men sikkert å komme meg igjennom dette. Kan jeg klare det, så kan du også. Bare aldri gi opp håpet. Uansett hvor tøff din historie er, så finnes det alltid en der ute med en enda tøffere en. Det er kun opp til deg selv hva du gjør med det. Bruk det til noe bedre, ikke la det knekke deg og stoppe deg. I bunn og grunn gjør det deg sterkere, sterkere enn du noen gang trodde du selv kunne bli.

  • 12

    Når ble det ikke bra nok å bare være seg selv, bare være den du er født som? Jeg har aldri egentlig helt funnet min plass her i verden. På en merkelig måte har jeg alltid følt at det er noe som mangler med meg selv. Jeg har aldri visst hva jeg ville bli, eller hva jeg ville med livet mitt. Jeg har lenge lett etter svar jeg føler jeg aldri fant. Jeg tror jeg mistet en liten del av meg for hver dag, uke, måned og år som gikk. Det var som om jeg aldri følte meg hel. Jeg tror jeg nå mere enn noen gang trenger å finne meg selv. Jeg ønsker ikke å lete etter den jenta jeg var før hele dette helvete begynte med sykdom. Jeg trenger bare å finne ut av hvem jeg er, hva jeg vil, hva jeg drømmer om. Jeg prøver å la meg selv drømme, men hver gang jeg gjør det, er det akkurat som om noe ikke stemmer. Som om det ikke er meningen at jeg skal få lov til å gjøre det. Eller at en del av meg enda frykter at jeg ikke kan drømme.

    Jeg vet jo så godt selv at det er en grunn til at jeg ikke har latt meg selv drømme. Jeg har helt ærlig aldri trodd at jeg skulle bi 100% frisk, og at det å drømme for meg bare var bortkastet tid. Det kom aldri til å skje uansett, men nå, ja nå? Nå kan jeg begynne, men nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg vet egentlig ikke helt hvem Lisa er, eller hvem Lisa var før? Den personen jeg var før er jo borte, og henne får jeg aldri igjen. For de siste årene med sykdom kan jeg aldri viske bort. Det kommer alltid til å være en utrolig stor del av meg. Det har jeg først nå akseptert, men jeg må jobbe meg videre derfra. Det er greit å være lei seg for det som har skjedd. Jeg har lov til å føle at det var tunge år for meg. Men det er opp til meg nå hva jeg gjør ut av det. Jeg kan enten bygge videre på det og akseptere at det som har skjedd har faktisk skjedd. Eller jeg kan henge meg opp i det, å være trist for dette igjennom hele mitt liv. 

    Nei, jeg velger løsning nummer en, jeg må gjøre det beste ut av det. Jeg tror ikke jeg er den enste som ikke helt vet hvilken person de er i dag, og som prøver å finne sin plass her i livet. Jeg tror det er en del av det å vokse opp, det å lete etter svar. Jeg føler meg blank, jeg har ikke peiling på hva det er jeg vil med livet mitt. Men jeg vet at jeg kanskje vil hjelpe noen andre, kanskje bruke det jeg selv har lært igjennom fire år meg sykdom. Jeg vet at disse årene har gitt meg mye, selv om de også har tatt fra meg mye. Men den personen jeg kommer til å ende opp som, er en person ikke mange kan klare å bli. Jeg ser på livet på en helt annen måte enn hva jeg gjorde før jeg ble syk. Før tok jeg egentlig livet mitt ganske så for gitt, mens nå ser jeg på det som en gave. For hver dag som går, er jeg bare så takknemlig for at jeg er her jeg er. 

    Jeg kunne nok fint klart meg uten de årene med sykdom, men slik er det bare ikke. Og det er greit, for dette har gjort meg sterkere. Dette har vist meg at jeg er en fighter, som kan klare det jeg vil klare her i livet. Jeg tror jeg kommer til å finne meg selv, og jeg tror jeg kommer til å like den personen. Dette er nytt for meg, men jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg håper jeg kommer til å bli den beste Lisa jeg noen gang kunne ha blitt. Fordi jeg vet hva livet kan gjøre med deg. Jeg vet hva sykdom gjør med deg, men det er opp til deg selv hva du gjør ut av det. Du kan enten komme mye sterkere ut av det, eller du kan gi opp og henge deg opp i det som har skjedd og la det ødelegge resten av livet ditt. Det er kun opp til deg selv. Det er du selv som må ta styringen over ditt liv. Og det er akkurat det jeg skal, jeg må bare akseptere at dette kommer til å ta litt tid. Heldigvis har jeg all verdens tid. Jeg er sikker på at jeg en dag finner alle de svarene jeg leter etter.

  • 22

    Den siste tiden har det vært full krig her i bloggverdenen når det kommer til temaet å legge seg under kniven. Det blir delt innlegg etter innlegg  om dette temaet der folk rakker ned på de som har gjort akkurat dette. Det som skrives er rett og slett dritt og kun negative kommentarer. Dette blir for meg mobbing. Når ble det greit å rakke ned på andre på denne måten? Det at de har fått gjort en operasjon gjør ikke den personen noe mindre verdt som menneske enn det alle andre er. Det er ikke slik at de som har gjort dette valget ikke har noen følelser eller tenker på andre. Jeg kjenner jeg blir forbanna på måten de blir behandlet på. Jeg synes ikke denne debatten er grei i det hele tatt. Jeg skjønner ikke dere som sitter og heier på disse bloggerne som faktisk sitter der og skriver dritt om andre kun for å få frem at det ikke er greit å la seg operere. Jeg tror mange ikke tenker på det på den måten fordi de selv ikke sitter på den andre siden sånn som meg. Dette er bare ikke greit. Det er mobbing, og det er ikke greit uansett hvordan man gjør det, eller hva poenget er!  

    Jeg delte med dere for lenge siden at jeg selv har lagt inn silikon, og jeg skrev et innlegg om hvorfor. Jeg kunne ikke dele alt med dere, fordi jeg da ikke hadde åpnet meg opp om mine aborter. Noe jeg heller ikke visste om jeg kom til å gjøre, men jeg kom til et punkt når jeg følte at tiden var klar. Så nå kan dere endelig kanskje få se hele siden fra mitt ståsted i denne saken, og kanskje forstå hvorfor jeg gjorde det valget jeg gjorde. Jeg kom tidlig i puberteten, og hadde store pupper fra jeg var ganske så ung. Jeg måtte ta det tøffeste valget jeg noen gang har gjort i en alder av 14 år og gikk jeg igjennom en abort. Lite visste jeg at når jeg gjorde dette gikk jeg ned fire bh-størrelser, men jeg hadde da enda pupper. Jeg måtte ta dette tøffe valget en gang til, med å gjennomføre enda en abort. Jeg kommer nok aldri til å dele med dere hvorfor det ble som del ble. Alt jeg kan si er at det hadde med det destruktive forholdet jeg var i. 

    Noe er så personlig og sårt for meg at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å bli klar for å snakke om det. Jeg tror det er viktig å få lov til å holde noen ting for seg selv, og dette er dessverre en av de tingene jeg vil holde for meg selv. Men jeg gikk først ned fire bh-størrelser, så gikk jeg ned enda flere. Før jeg utviklet anoreksia hadde jeg allerede mistet alt jeg hadde av pupper. Dette var noe som ødela min selvtillit, fordi jeg ikke følte meg som en kvinne lengre. Da jeg utviklet anoreksia ble dette problemet bare enda verre. Men det var først på den tiden jeg hadde mulighet for å gjennomføre operasjonen. Dette var ikke et impulsivt valg av meg. Jeg hadde spart penger lenge. Så dette er ikke noe jeg bestemme meg for sånn plutselig. Jeg bruke lang tid før jeg var klar, fordi det var mange tanker som jeg måtte igjennom for å være sikkert på at dette var det riktige valget for meg, og kun meg.

    Men har silikon gjort meg lykkeligere?

    Nei, det har vel ikke egentlig det. Jeg har funnet ut at selvtillit sitter i hodet. Men det å få noe som gjør meg mer kvinne, har hjulpet meg i ettertid. Jeg forstår andre som selv har sittet i min situasjon, som faktisk er helt flate. Det er jo på en måte våre kvinnelige former som gjør oss til kvinner. Jeg visste at uansett hvor mye jeg la på meg, så kom ikke mine bryster til å komme tilbake. Min vekt har svingt frem og tilbake de siste årene. Men uansett hvor mye jeg la på meg, kom aldri mine former tilbake. Så det å gå fra å ha store pupper til å plutselig bli helt flat var noe som ødela min egen selvtillit. Jeg tror det viktigste med alt dette var det at jeg gjorde dette kun for meg selv, ikke for noen andre. Dette er min kropp, og ingen andre skal bestemme over den. Min familie og venner visste lenge at jeg kom til å gjøre dette. De valgte å støtte meg, fordi de visste hvor stort problem dette hadde vært for meg. Jeg har ikke lyst til å anbefale andre å gjøre dette bare fordi jeg gjorde det. Men jeg vil være åpen om hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har gjort.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

  • 30

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg er så dritt lei av å måtte skjule meg. De siste fire årene har jeg ikke fokusert på noe annet enn å skjule meg. Ingen skulle se kroppen min slik den egentlig var. Det var en ting å kanskje dele et bilde her og der. Men jeg gikk alltid med den samme tanken i hodet at jeg er for tynn. Jeg kan påvirke de rundt meg. Jeg må alltid tenke over hva jeg går med, hva jeg deler. Det var så mange tanker i hodet mitt hele tiden som sørget for at jeg endte opp med å hate meg selv. Jeg hadde alltid negative tanker om meg selv, en stemme som hele tiden fortalte meg at jeg er stygg, feit, jævlig og ikke verdt noen ting. Listen er så lang. Jeg har jobbet så hardt for å være den jeg er i dag. Både med å vinne over min sykdom, men ikke for å snakke om hvor hardt jeg har jobbet på treningssenteret. Jeg har jobbet med å bygge meg selv opp. Jeg måtte legge om alle de negative tankene som var i hodet mitt. For hva fikk jeg ut av det? Jo, det skal jeg fortelle dere, ikke en dritt. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Det å gå rundt å hate seg selv, å ikke tørre å være stolt av seg selv og sin egen kropp, utseende og seg selv som person spiser deg opp. Jeg leste noen kloke ord her om dagen. Selvtillit sitter i hodet, det er kun deg selv som kan jobbe med den. Du kan velge å fokusere på alt det negative. Ja, kanskje har jeg for stor nese, kanskje har jeg for tynne bein? Fokuserer du på de negative tingene med deg selv, så er det også det som blir satt i fokus i hodet ditt. Du gjør det kanskje ubevisst, men det er bare slik det blir. Hadde du heller brukt tid og energi på å fokusere på de gode tingene, ja de øynene mine er sykt fine, magen min er faktisk ganske så fin den også. Jeg er sexy, jeg er hot. Dette er ordene du burde fortelle deg selv hver eneste dag.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg gjorde en liten undersøkelse med meg selv da jeg var i startfasen på å snu om tankegangen min. Når jeg har stått og sminket meg, så har jeg alltid funnet alt som er feil med meg. Dette gjorde at jeg aldri følte meg fin. Jeg ble aldri fornøyd nettopp fordi jeg kun fokuserte på det negative. Så jeg startet med å si positive ting til meg selv, før jeg sminket meg og mens jeg sminket meg. Jeg ga meg selv komplement etter komplement. Da jeg var ferdig sminket og klar sa jeg til meg selv, i dag ser du bra ut Lisa. Du er pen, du er sexy, du er hot og ingen er som deg. Den dagen var den første dagen jeg plutselig fant mye positivt med meg selv, og jeg hadde aldri følt meg så bra som det jeg gjorde den dagen. Nå gjør jeg det samme hele tiden, jeg fokuserer på det jeg liker med mitt eget utseende og kropp i stedet for å fokusere på det jeg ikke liker. Jeg føler meg som en ny person, full av selvtillit. Jeg fokuserer på de bra tingene i stedet for de dårlige. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Selvtillit er noe som kommer innenfra. Det starter i hodet ditt. Det er der du må gjøre en endring. Klarer du det, så skal du se at alle bitene faller på plass, en etter en. Du kan bygge opp en selvtillit du kanskje ikke trodde var mulig for deg å ha. Alt ligger i hodet ditt. Jeg  jobber beinhardt for å få den drømmekroppen jeg selv ønsker. Ønsker du forandre på noe så jobb for det. Alt er mulig, du må bare ville det nok og jobbe for det hard. Slik kan du også klare å nå ditt mål. Mitt syn på en drømmekropp, er kanskje ikke ditt syn på en drømmekropp. Men jeg tror at alle kan få til det de selv ønsker for seg selv, bare du jobber hardt nok for det.  Alle kvinner er fine akkurat som de er. Er du ikke fornøyd, så gjør noe med det. Verre en det er det faktisk ikke. Vi er alle forskjellige, og det må man bare akseptere. Men det er jo det som gjør oss spesielle, fordi ingen er som deg, ser ut som deg eller har din personlighet. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Jeg vet med hånden på hjertet hvor tøft dette kan være. Bare for noen måneder siden trodde jeg ikke at jeg noen gang i livet mitt skulle få en god selvtillit. Jeg var sikkert på at det er du enten født meg eller ikke, men det stemmer ikke. Alle kan gjøre en forandring. Begynn med deg selv, snu om på tankegangen så skal du se at du selv også kan klare dette, akkurat som meg. I dag har jeg begynt å elske meg selv igjen og blitt stolt av meg selv. Jeg har begynt å elske kroppen og utseendet  mitt i stedet for å hate det. Jeg har det så mye bedre med meg selv både psykisk og fysisk. Klarer jeg det, så kan du også klare det. Jeg tror vært fall vi kvinner er utrolig flinke til å finne det som er feil, noe vi bare må slutte med!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    → Hva tenker du om dette temaet, gjerne del din mening med meg?

  • 32

    Det er mange som har reagert på det at jeg bor for meg selv, og for å være helt ærlig, så hadde jeg ikke forventet noe annet. Jeg skjønner at folk lurer når situasjonen min er som den er, for ja, jeg går på Nav. Jeg tror det er lett å glemme at jeg ikke ønsker å leve av Nav. Dette er noe som er et utrolig sårt tema for meg. Jeg hadde aldri i mitt liv forestilt meg at jeg skulle sitte i denne situasjonen, nemlig at jeg i en alder av 22 år er 100% sykmeldt. Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg ikke sittet i denne situasjonen. Det jeg tror mange ikke vet, er det at jeg begynte å jobbe da jeg var 13-14 år. Så tidlig begynte jeg å tjene mine egne penger. Jeg gikk på skole, men jobbet flere dager i uken. Senere begynte jeg også i enda en jobb. Når skolen var ferdig, jobbet jeg faktisk i tre forskjellige jobber. Så det å skulle jobbe er en ting jeg elsker og stortrives med. Dessverre er det slik at man ikke alltid får det slik man ønsker. Det at jeg går på Nav er ikke en ting jeg gjør fordi jeg er lat, eller ikke har lyst til å jobbe.    

    Dette er noe jeg må gjøre, fordi helsen min er/var såpass dårlig at jeg ikke hadde noe valg. Jeg vet at dette er vanskelig for mange rundt meg å forstå, og kanskje ekstra vanskelig for en del av mine lesere. Dere kan lese mye om hvordan jeg har det, men dere har ikke sett hva jeg har gått igjennom. For min familie og nærmeste venner så er det lettere å forstå. Dette er noe jeg må. Jeg tror, eller nei, jeg vet at de fleste som sitter i samme situasjon som meg ikke ønsker å gå på Nav. Det er jo ingen som ønsker å være så syk at de ikke kan jobbe, å gjøre de hverdagslige tingene alle rundt deg gjør. For at jeg skulle bli bedre, trengte jeg en forandring. Jeg trengte en stor forandring i min hverdag. Jeg hadde et ønske om å flytte ut fra foreldrene mine. Jeg har bodd litt her og litt der, når det kommer til mine foreldre. Fordi når jeg var så syk som det jeg var, var det mye jobb for dem jeg bodde sammen med. 

    Jeg visste at om jeg flyttet ut, så måtte jeg bli "voksen" om dere skjønner. Man får mere ansvar, og dette var noe som var utrolig riktig for meg. Jeg har spart penger  hele mitt liv, og alltid vært flink med penger. Jeg hadde faktisk egenkapital til å kunne kjøpe meg noe sammen med min søster. Men dessverre så var inntekten min for lav. Jeg må ha større inntekt før jeg kan kjøpe noe selv. Men min mamma og stefar kjøpte en leilighet, og det er der vi bor nå. Vi leier av dem, og det er det beste jeg har gjort for meg selv. Dette har bidratt mye til at jeg har blitt bedre, men jeg skal ikke legge skjul på at dette er beintøft. Økonomien min går akkurat rundt. Jeg tenkte at jeg skulle være så ærlig med dere nå og fortelle alt. Jeg får utbetalt rundt 10 000 kr i måneden. Jeg betaler 5 000 kr i husleie, så kommer strøm, Internett og TV og alt det andre oppå det igjen. Så kommer behandling og medisiner, noe som koster meg rundt 1500-2000 i måneden. 

    Jeg kommer nok til å få frikort ganske raskt, og da slipper jeg de fleste utgifter på behandling og medisiner. Så da er det de vanlige utgiftene som mobil, trening og mat som står igjen. Denne og neste måned blir kjempetøffe for meg økonomisk, helt til jeg får frikort. Min mening med dette innlegget, er å vise at man kan få til det meste man vil om man virkelig prøver. Det er mye prioritering det er snakk om. Jeg skal ikke klage. Jeg klarer meg helt fint. Det er bare litt vanskelig tidlig på året i og med at jeg mister frikortet mitt hos helsevesenet. Selvsagt kunne jeg ønske at jeg hadde litt ekstra i måneden, slik at jeg også kunne få kjøpt meg noen nye klær og slikt. Men det gir meg jo bare enda mer motivasjon for å komme meg ut i arbeid. Jeg har ikke noe ønske om å gå på Nav, og jeg  tror dette kommer til å bli mitt år. Hvem vet, med den motivasjonen og styrken jeg har om dagen, så skal dere ikke se bort ifra at jeg kanskje begynner litt i det små å jobbe igjen.

    Jeg vet ikke om det kommer til å skje denne måneden, eller kanskje neste. Men jeg har tro på meg selv at jeg skal klare det. Jeg jobber beinhardt hver eneste dag. Jeg skal klare dette. Ingen skal klare å hindre meg i å nå mine mål.

  • 18

    Følelsen av å alltid være alene. At ingen forstår deg eller skjønner hva du tenker, hva du føler, eller hvorfor dette akkurat skjedde med meg. Av alle menneskene som finnes på denne jorden, hvorfor var det akkurat jeg som ble syk. Den tanken slår meg veldig ofte, nesten litt for ofte. Følelsen av å alltid være alene, meg mot verden. Jeg har alltid trodd at alt skjer for en grunn, det er en grunn til at akkurat jeg er meg. Og akkurat du er deg. Ting skjer for en grunn. Uansett hvor jævlig det kan føles, så er alt du går igjennom og opplever i løpet av livet ditt med på å forme deg. Jeg tenker ofte at det er mye jeg skulle ønske ikke hadde skjedd. Men det som har skjedd får man ikke gjort noe med, men det er opp til enhver hva vi gjør ut av det. Jeg trodde jeg visste hvem jeg selv var, at jeg kjente meg selv bedre enn noen andre. Men sannheten er at jeg ikke visste hvem jeg selv var, og jeg leter ennå etter meg selv. 

    Jeg har ofte sagt at jeg savner den personen jeg var før, at jeg jobber hele tiden med å finne tilbake til den personen jeg var før jeg ble syk. Men sannheten er den at den personen jeg var før er borte, helt borte. Jeg kommer aldri til å bli den jeg var før, uansett hvor mye jeg prøver. Når jeg tenker litt over det, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt har prøvd. Hvorfor bruke tid og energi på noe jeg ikke kan oppnå, for jeg kan ikke viske ut det som har skjedd. Det er en del av meg, og kommer alltid til å være en stor del av meg. Det jeg går igjennom nå, og har gått igjennom tidligere er med på å forme meg som person, en ny person. Kanskje til og med en bedre person. Jeg tror det er sant det mange sier, at du må miste deg selv får å kunne finne deg selv igjen. Jeg har virkelig opplevd det å miste meg selv, det å faktisk ikke kjenne meg selv igjen. Men for hver dag som går, finner jeg en liten del av meg selv. En liten del etter en liten del vil til slutt ende opp med alle bitene jeg føler mangler.

    Jeg kan sammenligne livet mitt med et stort puslespill. Ikke de puslespillene du lekte med da du var liten der brikkene er store og få, og som du klarte å legge ferdig på nytt og på nytt. Der brikkene bare falt på plass, fordi du visste hvor du skulle legge dem for å få til bildet som skulle vises til slutt. Nei, dette er et slik puslespill som har så mange små brikker. Du prøver deg på det, men gir opp fordi det er altfor mange små brikker. Du klarer kanskje legge sammen rammen etter noen timer, siden de brikkene har en kant på seg. Men så sitter du igjen med å måtte fylle det store tomme rommet som mangler, som virker umulig. Nesten helt umulig. Bruker du lang nok tid, klarer du det til slutt. Det er bare det å ikke gi opp. Slik føler jeg livet mitt er, et altfor stort puslespill. Med altfor mange små brikker. Klarer jeg å legge sammen en brikke hver dag vil jeg til slutt se det store bildet, som da vil bety at jeg har funnet alle delene av meg selv. En dag vil jeg klare dette. 

    Jeg må bare tro på det selv, og aldri gi opp håpet. En dag skal jeg finne meg selv igjen. Da skal det ikke være meg mot verden, men verden sammen med meg. Finner jeg meg selv vil jeg også finne min plass i livet. Tanken skremmer meg litt. For jeg vet helt ærlig ikke hva jeg har i vente. Jeg vet ikke hva slags person jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet det kommer til å være meg, men meg uten sykdom. Eller jeg håper det er meg uten sykdom. Jeg håper jeg en dagen kan si at jeg vant over anoreksia, depresjon, angst og traumelidelser. Den dagen jeg har lagt alle brikkene på plass, den dagen finner jeg meg selv igjen. Det er da jeg kan begynne å jobbe med meg selv. Kanskje til og med begynne å elske meg selv igjen, for det er noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg trenger å finne meg selv, fordi sånn som det er nå så mangler jeg alt for mange brikker. En dag skal puslespillet mitt falle på plass. Alle brikkene som ennå ikke er der, kommer etter hvert. Jeg må bare akseptere at dette tar tid, men jeg vet at den dagen skal komme for meg også.

  • 16

    Det er like normalt som unormalt å slite pyskisk. Det antas faktisk at så mange som 50 prosten av den norske befolkningen, har en form for psykisk lidelse eller plage i løpet av livet. Det er litt flere kvinner enn menn, og de vanligste lidelsene er angst og depresjon. Så hvorfor har det seg slik at de som sliter psykisk blir sett "ned" på, eller stemplet for at de er annerledes? Det er lett å søke seg frem på for eks google for å finne ut hva en psykisk lidelse er. Der står det sider med sider om fakta om akkurat dette, men jeg tror kanskje ingen som ikke har gått igjennom det selv kan forstå hvordan det er. Jeg tror det hadde vært lettere for dem som ikke har gått igjennom det, eller har en nær person som har gått igjennom det å forstå hvordan det er om det hadde syntes på utsiden. For de fleste psykiske lidelsene synes ikke på utsiden. Du kan faktisk ha en person som står deg veldig nær som sliter psykisk uten at du er klar over det. De har en såkalt "skjult" lidelse.

    Så hva er egentlig en psykisk lidelse eller en psykisk plage?

    Felles for alle psykisk lidelser og plager er at de påvirker våre tanker, følelser, atferd,  væremåte og omgang med andre. Psykiske plager er symptomer og tilfredsstiller ikke nødvendigvis kravene til en medisinsk diagnose. Det er vanelig å skille mellom psykiske plager (vansker) og psykiske lidelser. Med psykiske plager mener vi tilstander som oppleves belastende, men ikke i så stor grad at de karakteriseres som en diagnose. Betegnelsen psykiske lidelse brukes bare når bestemte diagnostiske kriterier er oppfylt. Det å slite psykisk fører med seg konsekvenser. Salg av legemidler, sykefravær og antall nye uførepensjoner på grunn av psykiske lidelser øker. Personer med en psykisk lidelse har økt dødelighet. Depresjon øker for eksempel dødelighet i like stor grad som røykere. Psykiske plager kan være forbigående hos noen, mens hos andre vedvarende. Har man opplevd å slite psykiske en gang, er sjansen stor for at det vil skje igjen.

    Det som skremmer meg mest når man vet at rundt halvparten av den norske befolkningen vil få en psykisk plage eller lidelse, så er det dette at altfor mange som ikke snakker om det. Som føler at de ikke kan snakke om det. Hvorfor skal det være slik? Det gjør det ikke lettere for noen, uansett alder å gå igjennom noe slikt helt alene. Jeg har troen på at for hver person som tør å snakke åpent om det, så kan det hjelpe en annen. Jeg mener ikke at alle trenger å være like åpen som meg, som blogger om det så hvem som helst kan lese det. Men er man åpen om det med familie og venner, så kan det hjelpe deg selv. Men det kan også hjelpe en eller flere rundt deg som selv sliter psykisk. Klarer en person å snakke om det, så kan det hjelpe en annen til å snakke om sine problemer. Selv om man ikke sliter med det samme, så kan mange av symptomene være like. Kanskje noen bare trenger å vite at de ikke er alene om å slite, eller bare trenger en å snakke med som forstår. Eller rett og slett bare en som vil lytte, og støtte deg. 

    Du lurer kanskje på hva det er jeg skal frem til med dette innlegget. Hvorfor bruker jeg tid og energi på å skrive dette egentlig. Mye av grunnen til at jeg startet å blogge, var ikke bare for å kunne dele min historie. Det å vite at psykiske plager og lidelser er ganske så vanlige, kan kanskje bidra til å gjøre dem mindre skremmende for de andre som opplever dette for første gang, enten om de er unge eller eldre, eller til og med gamle. Det er faktisk slik at annenhver av oss får minst en psykisk lidelse eller plage i løpet av livet. Så det er stor sannsynlighet for at kanskje du en dag går igjennom det, eller en som står deg nær. Plutselig er det deg selv som sitter i min situasjon, og da er det godt å vite at man ikke er alene. Det kan også være til hjelp at kjente mennesker har stått frem og gitt psykiske lidelser et ansikt. Dette prøver jeg også å gjøre, for det er ikke noe å skamme seg over. Det er noe like unormalt som normalt, det er bare flere som snakker om at livet er "perfekt" enn at livet er vanskelig. Sannheten er vel at livet fører med seg både oppturer og nedturer. 

    Det er opp til deg selv om du må gå igjennom det alene eller be om hjelp. Det å be om hjelp er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke.

    - Gjerne del dette innlegget, fordi dette budskapet er viktig å få ut til flere. 

  • 28

    Det har gått tusenvis av tanker igjennom hodet mitt den siste tiden. Jeg har merket at bloggen ikke har vært på topp den siste tiden, noe jeg er veldig klar over selv. Jeg har på en måte mistet litt av gleden jeg fikk fra blogg. Jeg har ikke kjent den følelsen av at jeg elsker å blogge mer. Jeg måtte bare ta meg noen dager uten blogg for å finne ut hva jeg ville. Dette for å se om jeg savnet det eller ikke. Jeg vet at jeg har gått igjennom en tung periode nå. Dette har jeg delt med dere. Jeg har delt flere innlegg hvor jeg har vært helt ærlig med dere om at ting har vært utrolig vanskelig. Sykdommen min har fått blomstre. Jeg var vel ikke helt klar over hvor mye makt den hadde tatt tilbake, før jeg våknet opp og ikke kjente meg selv igjen. Denne sykdommen tar fra deg veldig mye, noe som er veldig trist. Den tar fra deg glede, samt det så se gleden i ting du egentlig liker.

    Slik er det desverre å ha depresjon, angst og anoreksia. 

    På en måte er jeg glad for at jeg tok to dager borte fra bloggen, der jeg ikke var inne i det hele tatt. Jeg logget helt av, og logget ikke på siden det. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det, for nå ser jeg hvor mye jeg har savnet det. Jeg har savnet å skrive. For å skrive er den eneste måten jeg får ut tanker og følelser som jeg ikke klarer å snakke om. Skriving har vært en stor del av min vei mot å bli frisk. Det å få delt hva jeg har gått igjennom, har gjort at jeg bearbeider det, og jobber med det på en helt annen måten. Når jeg skriver så lærer jeg meg mer om min egen sykdom. Det hjelper meg til å se det store bildet av hva det er som skjer med tanker og følelser. Det er rart å si det, men før jeg begynte å blogge, kunne jeg ikke sette ord på noen følelser. Jeg klarte ikke snakke om ting jeg hadde gått igjennom og som bare satt i hodet mitt et sted. Men etter jeg begynte å blogge, så har jeg fått til det. Jeg klarer nå å sette ord på følelser og tanker, og det er det som hjelper meg. 

    Nå vil jeg jobbe frem mot å bli en bedre Lisa, den Lisa jeg var for en måned siden. Da hadde jeg det ganske bra med meg selv. Jeg fikk spredd mer glede enn tristhet. Bloggen har bestått for det meste av tunge innlegg, fordi jeg har hatt det tungt i det siste. Jeg klarer ikke skrive om positive ting når livet mitt ikke er positivt. Det har jeg lyst til å gjøre en endring på. Jeg vil endre fokuset på bloggen. Selvfølgelig kommer det til å komme tunge, tøffe og ærlige innlegg, bare litt mindre av det. Nå vil jeg ha som fokus å komme meg ut av den onde sirkelen jeg har vært i, hvor dagene bare har vært dritt. Jeg er så lei det, jeg er lei av å la en sykdom styre livet mitt. La en sykdom sperre meg inne, og ta fra meg alt jeg brenner for, alt jeg egentlig har glede av. Nei, nok er nok. Jeg har satt ned foten, nå skal det skje en endring. Ikke bare en liten endring, men en stor endring.  

    Jeg håper dere vil følge min vei igjennom dette. Jeg vil legge mye mer fokus på hvordan man kan komme seg ut av en dårlig periode. Hvordan man kan finne seg selv, når man mister seg selv slik som det jeg har gjort. Jeg vil dele mine egne erfaringer om hvordan jeg har kommet meg dit jeg er i dag med sykdommen min. Jeg kommer til å dele mine beste råd og tips for å vinne over depresjon, angst og anoreksia. Jeg vil prøve å være et bra forbilde for de der ute som går igjennom mye av det samme. Jeg vil fokusere mere på oppskrifter, fordi det er noe jeg virkelig brenner for om dagen. Jeg skal også komme meg tilbake på trening slik at det også kan bli en del av bloggen igjen. Jeg har satt meg mange nye mål, og håper dere vil følge meg videre.



    ♥ Flere enn meg som har gått igjennom noe slikt, hva syns du om min blogg? 

  • 10

    Jeg merker at kroppen min bruker energi jeg ikke har. Krefter jeg ikke har til overs. Det skal så lite til før hele kroppen min bare sier stopp. Jeg prøver å være sterk for alle de rundt meg. Jeg vil ikke vise at dette går så inn på meg som det det faktisk gjør. I går kollapset kroppen min, det ble så mye for meg at jeg møtte veggen. Alle følelsene og tankene jeg prøver å skjule. Ikke fordi jeg er redd for å snakke om det. Men fordi jeg vet at om jeg snakker om det høyt, knekker jeg sammen. Det er så mye nå, bare så alt for mye. Jeg har opplevd å besvime mange ganger etter jeg utviklet anoreksia. Men jeg har aldri før opplevd at jeg har har kollapset på den måten den gjorde. Det føltes som om kroppen min ikke hadde noen krefter, beina bare sviktet. Jeg falt rett ned på gulvet, og måtte bli sittende der til kroppen klarte å hente seg inn igjen. 

    For sannheten er den at når man lider av anoreksia, så tåler ikke kroppen din like mye. Den er allerede så utrolig svekket. Den sparer på en måte på krefter siden den ikke har de samme kreftene som en kropp egentlig skal ha. Jeg vet at hadde jeg ikke lidd av denne sykdomen, så hadde kroppen min vært mye sterkere. Men sånn er dessverre ikke situasjonen for meg. Jeg har allerede ti tusen ting å jobbe med bare med å få meg selv igjennom dagen. Uansett om jeg har hatt en lang god periode, så er det fortsatt en kamp mot meg selv, fra morgen til kveld. En sykdom som aldri gir meg fri fra de negative tankene om meg selv. Den lar meg aldri slippe unna skyldfølelsen jeg får etter hvert eneste måltid. Hver minste matbit jeg spiser gir en følelse i meg selv som jeg hater.

    Jeg vet at jeg er sterkere. Kampen jeg kjemper hver dag krever  vanvittig mye styrke. Det å kjempe mot en så tøff sykdom er nok noe som hadde vært vanskelig for mange. Selv om jeg er stek innvending, så er ikke kroppen min det samme. Det er den som har fått mest skade ved å ha blitt sultet. Uansett hvor mye viljestyrke jeg har, så klarer bare ikke kroppen min gjøre det jeg vil at den skal gjøre. Jeg har sett på meg selv som veldig svak den siste tiden. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å takle dette. Jeg vet at det beste jeg kan gjøre for alle rundt meg, er bare å forsette å kjempe. Forsette å kjempe min kamp mot å bli frisk. Ikke la meg selv stoppe å spise. Ikke låse meg selv inne, ikke la sykdommen vinne. Jeg er så klar over hva jeg må gjøre for å komme meg igjennom dette. Men det er bare så utrolig vanskelig. Noen ganger sier bare kroppen stopp.

    Det å vise at man ikke klarer å takle alt som skjer er faktisk helt greit. Det er helt greit at kroppen min kollapset i går. Selv om det var en utrolig ekkel opplevelse. En opplevelse jeg aldri før har opplevd. Men det er kroppen sin måte å si fra at den ikke har det bra. At det som skjer rundt meg nå setter et stort spor i meg. I stedet for å rømme fra disse følelsene, må jeg takle og jobbe med dem. Jo mer jeg ignorer dem og prøver å late som om de ikke er der, jo verre vil det bli for meg å bygge meg opp igjen. Jeg må bare akseptere at dette gjør vondt. Det er lov til å gråte, det er lov til å være lei seg. Det er lov å si høyt at dette er helt forjævlig vanskelig for meg. Jeg kan ikke late som om dette ikke går inn på meg, eller late som om jeg er sterk for alle de rundt meg. Det er bedre å bare si det som det er og da heller jobbe med det.

    Kanskje det er det at jeg treger litt mere trøst, eller kanskje det bare er det at jeg trenger å la kroppen få reagere sånn den vil. Å vise følelser er ikke en svakhet, men en styrke. Men uansett hvor mange ganger jeg sier dette høyt, om og om igjen til meg selv, føler jeg meg fortsatt svak, men det tror jeg på en måte er helt naturlig. Det er naturlig å føle seg svak når man gråter, for kroppen min er faktisk ganske svak nå. Jeg skal komme sterkere ut av dette. Jeg må nesten bare gi kroppen min tid. La den få hvile og bygge seg opp. Presser jeg meg selv nå er sjansen for at jeg blir alvorlig syk igjen ganske stor. Jeg må lytte til kroppen til de signalene den sender. Det er en grunn til at den reagerer på den måten den gjør. Og det er helt greit.

  • 28

    Det er merkelig å skal beskrive en sykdom som jeg egentlig ikke helt skjønner selv. Jeg skjønner ikke hvordan hjerne og kropp fungerer. Hvordan man i det hele tatt klare å utvikle anoreksia. Jeg tror det er vanskelig for andre å forstå seg på det, når de som har den selv ikke klarer å forstå den. En sykdom som er så sterkt, men som gjør en så svak. Det er så trist å se hvor mye denne sykdommen kan ødelegge for et menneske. Det gjør så vondt å se andre lide av dette. Så utrolig vondt. Jeg kjenner det brister i hele mitt hjerte. Fordi jeg vet hvor tøft og jævlig det er. Det er ingen i hele verden som fortjener å ha det slik. Absolutt ingen burde gå igjennom dette. Jeg vet jeg ofte har skrevet at man ikke kan forstå hvor tøff denne sykdommen er om man ikke har gått igjennom det selv. Men jeg tror det er mening med at andre ikke skal forstå. 

    Det er så trist at man sløser bort så mye tid i på en sykdom. Det er ikke snakk om kort tid. For de aller fleste så snakker vi uker, måneder og til og med flere år. Alle følelsene, tankene, tårene. En utvikling man ikke får blitt med på. Alle fremtidsplanene som bare forsvinner på et blunk. Måten man ser på seg selv på, rakker ned på seg selv. Til og med tankene om at man ikke vil leve lengre. Man blir så altfor fort fanget i en ond sirkel, hvor man hele tiden leter et en ny unnskyldning. En unnskyldning for å ikke skal spise, en unnskyldning for at man ikke kan bli med ut eller rett og slett stille opp til avtaler. En unskylding om at man ikke er syk. Det ender opp med unnskylding etter unnskylding. Når man selv ikke vil akseptere at man er syk, hvordan skal da noen andre akseptere det? 

    Den følelsen av at livet plutselig bare stopper helt opp. Følelsen av at man ikke kommer seg videre. Men for hver dag som går, blir man en dag eldre. For hver måned som går, blir man en måned eldre. For hver år som går, blir man ett år eldre. Uansett om hvordan livet er, så kan man ikke gjøre noe med tiden. Den fortsetter å gå, selv om det føles som om den står bom stille. For når man ser ned på seg selv, så ser man ikke noe forandring, bare fortsatt den samme syke jenta. Jeg skjønner ikke hvordan en sykdom kan gjøre at du ikke ser deg selv for hvordan du egentlig ser ut. Hvordan den kan vrenge speilbildet ditt til noe som overhodet ikke er den jenta som står og ser seg selv i speilet. Det skal jo være et speilbilde, en refleks som viser akkurat hvordan du ser ut. Hvorfor må denne sykdommen være så skadelig, og samtidig ramme så mange.

    Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på hvordan denne sykdommen er for hver enkelt. Ja den har mye av de samme symptomene, men jeg tror den oppfattes forskjellig fra person til person. Men en ting jeg tror på, er at alle kan klare å vinne sin kamp uansett hvor lang tid det tar, og alle kreftene som må til. Jeg tror at alle som er innstilt på det, kan klare å kjempe kampen til det ikke er mer å kjempe for. Det eneste er at sykdommen kommer alltid til å være en del av deg når du først har utviklet den. Da kan man ikke viske ut deler av livet ditt, selv om jeg selv kunne ønske det. Hvor fantastisk hadde det ikke vært om man bare kunne viske ut deler av livet sitt. Men slik er det desverre ikke. Men jeg tror alle nedturer, alle de tøffe kampene man må igjennom gjør deg sterkere. Du ser på livet på en helt annen måten etter at du har møtt bunnen og har måttet jobbe deg opp. Når man har kjent på hvor vanskelig livet faktisk kan være, da setter man så utrolig stor pris på de små gledene.

    Det viktigste er å ikke gi opp, uansett om kampen din virker vanskelig. Selv om det føles som om du aldri kommer til å vinne din egen kamp, så må du bare forsette å kjempe. Det er dessverre kun deg selv som kan kjempe din kamp. Man kan få hjelp og støtte av de rundt seg, men det er deg selv som må gjøre en endring. Det er deg selv som må kjempe for deg selv. Aldri, aldri gi opp. For alle fortjener å bli friske, alle fortjener å leve det livet man selv ønsker. For noen tar det bare lengre tid for å oppnå det, men med riktig innstilling så kan alle klare det. Vær stolt av den personen du er, uansett om du sliter psykisk eller ikke. Ditt liv er verdt like mye som alle andre. Du må tørre å la deg selv være lykkelig.


    //bilde er tatt av Helene Michaelsen.

  • 32

    Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Hva jeg burde skrive og ikke skrive. Hele min verden bare raste sammen, rett for øynene mine. Uten at jeg kunne gjøre noe med det selv. Det bare skjedd så utrolig fort. Jeg tror nok at det har vært mange faresignaler, men jeg har ikke helt klart å plukke dem opp. Det sa bare pang, jeg gikk rett i veggen. Alt jeg har jobbet for så lenge. Endelig gikk det jo riktig vei med meg også. Så skjer dette. Hvorfor må jeg alltid mislykkes? Er det ikke meningen at jeg skal vinne denne kampen? Alt bare føles så umulig nå. Dette er det tyngste innlegget jeg har skrevet, og skal klare å dele med dere. Fordi dette handler om hvordan jeg har det akkurat nå. Det handler ikke om et minne. Eller en tung opplevse som skjedde for noen uker, måneder eller år siden. Men om hvordan jeg har deg akkurat nå. Det er tungt å føle seg så svak. Føle seg så mislykket. Tårene bare renner og renner. Når det først kommer en tåre, klare jeg ikke stoppe det. Jeg har null kontroll over følelsene mine, og jeg klarer ikke smile og le.

    Jeg fikk bekreftet det jeg fryktet mest, at jeg er inne i en kraftig depresjon. Jeg visste det vel egentlig selv, men det var først i går jeg sa det høyt. Delte med et annet menneske hvordan jeg faktisk hadde det. Jeg kan ikke huske siste jeg gråt foran et annet menneske. Men i går klarte jeg ikke holde meg sånn som jeg har klart før. Jeg gråter ofte etter behandling, men det kommer alltid når jeg er alene. Men i går knakk jeg sammen. Det var et press jeg aldri før har kjent. Jeg klarte rett og slett ikke kontrollere det. Da tårene begynte å renne, knakk jeg bare helt sammen. Jeg klarte ikke snakke. Alle ordene mine ble bare gjort om til enda flere tårer. Jeg har vel aldri følt meg så svak. Men samtidig så sterk, fordi det krever mye å faktisk innrømme til et annet menneske at man ikke har det bra. Selv om jeg føler meg bare som en enda større byrde enn det jeg allerede gjør så trengte jeg å få det ut. Jeg kunne ikke holde dette inne lengre. Det måtte bare ut, uansett hvor tungt det er å snakke om det.

    I går kom jeg over en tanke som skremmer meg. Hadde livet vært lettere for alle de rundt meg om jeg ikke hadde vært her? Hadde det vært bedre for meg å bare gi opp? Slippe å dra alle rundt meg ned sammen med meg, slippe å la dem tenke på meg. Jeg har slitt med å holde kontakt med alle rundt meg, fordi jeg ikke ville at de skulle vite hvordan jeg hadde det. Jeg føler at alle rundt meg har gått igjennom nok når det kommer til meg. Jeg liker ikke å være til bry for de rundt meg, om jeg kan beskrive det slik. Det er en utrolig tung følelse å sitte med. Skal man si noe eller ikke. For å være helt ærlig, så vet jeg faktisk ikke svaret på det. Hvorfor skal det være så mye letter å skrive ned følelser og tanker, enn det er å si det høyt. Dette er faktisk et av de innleggene som er utrolig tungt å skulle sende til min mamma, for at hun skal rette det. Jeg vet det er tungt for henne å må lese hvordan jeg har det, men dette er den eneste måten jeg klarer å dele hvordan jeg faktisk har det.

    Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne skrive noe helt annet til dere, at livet er bra. Nesten helt perfekt, som mange bloggere gjør. Men jeg vil ikke være "falsk", jeg vil heller dele et tungt innlegg med dere som er ekte enn tusen falske innlegg om noe som overhodet ikke stemmer. Dette er meg, åpen og ærlig om det som er tøft å snakke om. Livet mitt er ikke en dans på roser, det er mange nedturer men også mange oppturer. Akkurat nå er jeg på en nedtur, og det vil jeg også dele med dere. Jeg kommer alltid til å være åpen og ærlig om hvordan jeg har det, selv om det får meg til å føle meg svak. Så utrolig svak, for å være ærlig. Men jeg har troen på at jeg kommer til å komme sterkere ut av denne situasjonen. Jeg tror bare jeg må gi meg selv litt tid. Tid på å lege de sårene som er åpne nå. De trenger litt mer tid enn det jeg trodde på å gro. Så det har jeg bare aksepter akkurat nå. Jeg skal klare å snu dette. Nå er jeg ikke sterk nok til det, men jeg vet innerst inne at jeg skal klare det.

  • 26

    Jeg gikk litt saktere opp trappene enn det jeg egentlig pleide da jeg gikk opp for å sette meg på den samme stolen som jeg alltid setter meg på. Mens jeg venter på at min behandler skal hente meg ser jeg meg alltid rundt i rommet. For mange av de andre som sitter der og venter kan man tydelig se at det er mange som ikke har lyst til å være her. De prøver å skjule seg selv med store klær og hette over hodet. Som om de prøver å skjule hvem de egentlig er. Jeg klare ikke å stoppe tankene mine som kommer. Hvorfor er de andre her? Jeg vet jo at dette er et hjelpesenter for de som sliter psykisk. Men jeg har aldri spurt min behandler om dette er et senter for alle salgs psykiske lidelser. Jeg har på en måte bare latt tankene min gå, samtidig som jeg prøver å finne ut hvorfor de andre her. Sliter de med det samme som meg, eller er det noe annet de er her for. Jeg ble sittende å se meg rundt, og skjønte fort at det er flere som sitter i dette rommet som,sliter med akkurat det samme som meg. Det var nesten som å se seg selv i speilet. 

    Jeg tror nok ikke det speilbildet jeg hadde av meg selv da jeg var veldig syk kommer til å gå helt bort. Jeg tror det alltid kommer til å være med meg på en måte. Det er tungt å se at andre rundt meg ser ut som jeg gjorde før. Da jeg gjorde alt for å skjule at jeg var altfor tynn. Men uansett hvor mye klær jeg kledde på meg kunne man se det. Der er nesten umulig å skjule. Men det man ikke kan skjule, er hvordan kroppen reagerer når man spiser for lite mat over en lengre tid. Da har ikke kroppen din noe å jobbe med. Man blir blek, livløs og mister det meste av det å være et menneske. Jeg tror det er ekstra sårt for meg å se andre ha det slik jeg hadde det før, nettopp fordi jeg vet hvor jævlig det er, hvor tøft og vanskelig hele livet er for dem nå. Jeg hadde så lyst til å si noe, bare si at aldri gi opp. Forsett å kjempe! For en dag kommer det til å bli bedre. Du må bare ikke gi opp deg selv. Jeg vet det virker som om det ikke er noe lys i tunnelen, men en dag vil du også finne noe som hjelper, og klare denne kampen. 

    Jeg kjenner et stikk i magen for at jeg ikke sa noe. Men jeg vet at mine ord kan slå begge veier. Selv om jeg hadde ønsket å hjelpe, kan det faktisk hende at jeg hadde gjort det motsatte. Hvem vet, og den sjansen turte jeg ikke ta. Jeg husker det så godt selv, det er rart å se på seg selv i speilet den dag i dag. Det er så mye som har forandret seg, men jeg liker utviklingen jeg har hatt. Jeg trodde ikke jeg kom til å like det, men det gjør jeg. Den personen jeg er nå, hadde jeg ikke trodd jeg skulle få tilbake. Det er enda masse som mangler, og jeg vet det er en stor del av meg selv som jeg aldri kommer til å få tilbake. Men det å se at kroppen min har det bra og at følelser har kommet tilbake er en utvikling jeg vil forsette å kjempe for. Det er lett å tenke at man har lyst til å hjelpe alle andre rundt seg og som er i den samme situasjonen som du selv har vært, men noen ganger skal man tenke seg om før man sier noe. Selv om man vil hjelpe, så er det ikke alltid den personene du vil hjelpe reagerer på den måten du hadde ønsket. 

    Dette er et innlegg som har ligget i utkast i nesten en uke. Jeg har vært usikker på om jeg hadde lyst til å dele, men føler at det riktig av meg å gjøre det. Kanskje andre også har opplevd noe av det samme, det å ha sett en person du ikke kjenner slite med det samme som du selv har gjort, eller gjør. Jeg har et stort ønske om å ville hjelpe andre som sliter psykisk, noe jeg føler at jeg får gjort på min måte. Det å dele min kamp med dere, dele min vei mot å bli frisk, kanskje det er det beste for akkurat meg å gjøre nå. Hvem vet hva fremtiden vil bringe. Kanskje jeg en dag kommer til å kunne hjelpe andre til å vinne sin kamp mot å bli frisk fra psykiske lidelser. Mine ord har allerede hjulpet andre der ute, og det håper jeg at mine ord vil forsette å gjøre. Selv om jeg ikke går bort til en fremmed og deler mine ord, så får jeg iallefall delt dem via min blogg.

  • 28

    Den siste tiden har det vært mye skrevet mye om forbilder. Blogg  etter blogg får på en måten skylden for at de er dårlig forbilder eller sender ut feil signaler til sine lesere. Jeg blir like overrasket hver gang jeg leser disse innleggene som er ment nagativt mot andre. Jeg synes på en måte at det er feil å rette en pekefinger mot de store bloggene, men her vet jeg det er mange sterke meninger. Jeg tenker ofte på hva slags forbilde jeg er for andre. Er jeg et bra eller dårlig forbilde? Jeg tror faktisk at jeg kan være litt av begge delene i og med at jeg har en sykdom som gjør at jeg er undervektig. Jeg har vært åpen om min sykdom siden dag en. Jeg har bevisst skrevet i beskrivelsen av meg selv på bloggen at jeg har anoreksia slik at det står under profilbildet mitt øverst på bloggen. Dermed er dette noe av det første man ser, slik at alle mine nye lesere ser at jeg sliter med denne sykdommen. 

    Men uansett hvor mange ganger jeg skriver det og prøver å få det frem er det nok alltid noen lesere som ikke får med seg dette. Det er da jeg tenker litt på hva slags forbilde jeg er for dem. Jeg er veldig klar over at jeg er undervektig og kunne hatt godt av noen flere kilo på kroppen. Jeg jobber hver eneste dag med dette, men det er noe som tar tid. Jeg har lagt på meg mange kilo etter at jeg begynte å blogge. Dette gjør at man ikke ser så godt på kroppen min nå som før at jeg er syk. Jeg vet det er et utrolig stort press på alle i dag, og kanskje da spesielt  de yngre når det kommer til kropp og utseende. Det er nok lettere å legge skylden på bloggere nå, siden dette har tatt helt av de siste året. Før så var det ikke så mange som blogget, og de hadde heller ikke så mange lesere som de har nå. Jeg har tenkt litt over akkurat dette, men det er faktisk opp til enhver om du vil lese en blogg eller ikke. Det er jo deg selv som klikker inn på en blogg. 

    Synes man at en blogg sender ut feil signaler, så er det faktisk ikke verre enn å bare slutte å lese den. Jeg tror ikke det er bloggere som sender ut de verste signalene når det kommer til kropp og utseende. Jeg mener Instagram og andre nettsteder er de absolutt verste. Nesten hele Instagram består jo av disse "perfekte" jentene, kvinnene, gutter og menn. Men likevel så holder vi en pekefinger mot bloggere. Kanskje det er lettere, fordi da er det kun en person som legger ut masse bilder av seg selv. På de andre nettstedene er det ikke like lett å finne en syndebukk. Ikke vet jeg. Men det gir ganske mye mening egentlig, når man tenker seg litt nøye over det. Jeg sier ikke at alle bloggere tenker over hva de legger ut. For noen bloggere er utrolig ekstreme når det kommer til å bare legge ut bilder av kroppen sin. Men de gjør det nok bevisst. Dessverre er det slik at sex selger, og det skaper mye oppmerksomhet. Vi har alle et ansvar. 

    Et veldig godt eksempel på dette er Shopie Elise, Norges beste blogger spør du meg. Hun får så mye negative kommentarer at jeg blir helt målløs. Enten er hun for tynn, eller så er hun for tjukk med for mye former. Det virker som om folk aldri blir fornøyde. Det er alltid noe feil. Jeg syns det er utrolig synd at det er så mange topp-bloggere som har måttet stenge kommentarfeltet sitt. Jeg har ikke ord for hvor sint det faktisk gjør meg. Har man ikke noe positivt å si kan man like gjerne holde det for seg selv. Det er en ting å ha sine egne meninger, men det er noe helt annet å rett og slett skrive dritt. Det er ikke greit. Vi alle er bare mennesker, og det er en begrensning på hvor mye en person kan godta å få, så jeg skjønner at det er mange som har måttet stenge kommentarfeltet sitt. Vi kan alle prøve å bruke tid og energi på å rose hverandre i stedet for å slenge dritt. Prøv å snu situasjonen. Tenk selv hvordan du hadde taklet det om du fikk så mye dritt hver eneste dag, flere ganger om dagen. Det er bare ikke greit. Vi må bygge hverandre opp i stedet for å rive hverandre ned.

  • 38

    Vet dere hva, noen ganger skal man bare stoppe opp litt å være stolt av seg selv! Ja, du leste riktig. Stolt av deg selv, for i dag er jeg faktisk det. Jeg har lyst til å skrike det høyt så alle kan høre det. Mens jeg skrev dette innlegget, måtte jeg tenke meg nøye om når jeg sist sa til meg selv at jeg er stolt av meg selv. Jeg kan faktisk ikke huske sist. Dette er noe som ikke er bra i det hele tatt. Jeg er egentlig veldig dårlig til å rose meg selv. Når jeg fikk tenkt over det litt, må jeg innrømme at det er en dårlig egenskap dette med å nesten aldri rose seg selv. Uansett hva jeg får til eller klarer å oppnå, så er det veldig sjelden jeg roser meg selv. Jeg kan på en måte være stolt av å se fremgang når det kommer til sykdom og slike ting, men jeg sier aldri til meg selv at dette er bra Lisa! Se hva du har klart å oppnå. Dette skal jeg fra og med i dag bli mye flinkere til, og det synes jeg alle burde bli. 

    Dette med å rose seg selv er så mye viktigere enn vi tror. I det siste har jeg jobbet veldig med å endre mitt syn på meg selv, men også endre min tankegang. Det er ikke noe å legge skjul på at når man sliter med anoreksia så er man full av negative tanker og følelser om seg selv. Denne sykdommen drar deg rett og slett rett ned i kjelleren. Og når du tror du har nådd bunnen, så klarer den søren meg å dra deg enda lenger ned. Dette fører til at du tenker det verste om deg selv. Men nå har jeg satt ned foten for meg selv, jeg vil ikke bruke mer tid på de negative tankene og følelsene om meg selv. Nei, jeg vil mye heller bruke tid på det positive. Kommer denne prosessen til å bli lett? Nei, det tror jeg ikke. Men det er først når du bestemmer deg for det, at du faktisk kan klare det. Jeg har allerede starten denne prosessen, men har en lang vei å gå. Jeg har begynt litt i det små med å ta små skritt for å komme dit jeg vil. 

    Selv om  jeg ikke har jobbet med dette så lenge, så merker jeg utrolig stor forskjell på hvordan jeg har det med meg selv. Dere kan tenke dere selv, at når du hele tiden går og rakker ned på deg selv og alltid finner noe feil, så gir det deg enda dårligere selvfølelse. Om du heller bruker tid og energi på det positive så får du det faktisk bedre med deg selv. Jeg merker at etter jeg har begynt å prøve å bare finne de positive tingene har jeg deg bare så mye bedre med meg selv. Dette tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Så gjør som meg, finn det positive med deg selv. Et lite råd til dere alle er å begynne i det små. Et godt eksempel er når du sminker deg til en fest. Dropp tankene som kommer om det negative, som for eksempel at nesen din er litt for stor eller andre småting. Ikke heng deg opp i det. Tenkt heller, wow, i dag så jeg bra ut! Finn de positive tingene og bruk din tid og energi på det. Alle fortjener å føle seg bra. For det er du, akkurat som du er. 

    Jeg er klar over at jente-loven er så sterk i Norge, men jeg syns den er helt latterlig. Jeg er så utrolig stolt av meg selv nå. Jeg  ligger på plass 24 på topp listen, noe jeg aldri har gjort før, så dette er utrolig stort for meg. Og da er det helt greit å være stolt av seg selv. Jeg vet at dette ikke kommer til å vare ettersom bloggen min ikke er så kjent at jeg klarer å holde dette leser-antallet oppe. Men det er et steg i riktig retning mot å nå ut til flere med det jeg deler. Noen ganger må man bare få lov til å skryte av seg selv, være stolt av seg selv av det man har oppnådd. Har du et mål eller en drøm du vil oppnå er det utrolig hva du med riktig innstilling klarer. Jeg har tro på at de fleste kan oppnå sine drømmer bare man jobber hardt nok for det. Jeg vet med meg selv at min sykdom og historie ikke skal få hindre meg i å oppnå mine mål og drømmer. Jeg skal klare det, og det skal du også!

  • 36

    Da jeg logget meg på nettet i dag tidlig for å svare på alle kommentarer jeg har fått mens jeg har vært logget av, noe jeg alltid starter min dag med, ettersom jeg synes det er utrolig viktig å svare alle mine lesere, lurte jeg på hvorfor det var så mange som var inne og leste bloggen min så tidlig på morgenen. Jeg gikk inn på Facebook, og der kom det opp at Nettavisen hadde delt mitt innlegg som jeg la ut i går. Dette synes jeg er utrolig bra, fordi jeg vil jo selvfølgelig nå ut til så mange som mulig. Jeg jobber så utrolig mye med denne bloggen. Det er utrolig tøft å skrive de innleggene jeg gjør. Og ikke mist klare å trykke på publiser-knappen for å dele med alle. 

    Mitt største mål med min blogg er å prøve å få alle disse tabu-temaer til å ikke bli så tabu lengre. For det er så mange der ute som sliter med det samme som meg, eller som har gått igjennom noe så forferdelig at man ikke tør å snakke om det. Jeg vet av egne erfaringer at en viktig grunn til at man ikke tør å snakke om vanskelige ting er fordi det er alt for lite snakk om disse tøffe temaene. Som voldtekt, spiseforstyrrelser, depresjon, angst og mange andre vonde temaer. Det er egentlig rart at det er så lite snakk om dette, ettersom det er så mange som sliter. Uansett hvor vanskelig det er for meg å dele så mye som jeg gjør, er det verdt det når jeg ser på det store bildet. Hvis min blogg kan hjelpe en annen person der ute til å klare å snakke åpent om sine problemer, så er det verdt det. Selv om det er en eller mange. 

    Jeg vet at det er lett å føle at man er helt alene om ha det slik, og at det er ingen andre i hele verden som skjønner hvordan du har det. Man kan rett og slett føle at man ikke passer inn, eller at man føler seg annerledes. Det er altfor mye snakk om dette "perfekte" livet som alle strever etter. Men jeg tror innerst inne at ingen har det perfekte liv, til tross for at det kan virke sånn på utsiden. Livet består av oppturer og nedturer. Hvorfor skal det være slik at man kun skal snakke om de positive tingene? Er det kanskje fordi det høres bedre ut? Nei, ikke vet jeg. Det eneste jeg vet sikkert er at det er altfor mye press for å ha dette såkalte "perfekte" livet. 

    Da jeg først bestemte meg for å starte en blogg, bestemte jeg meg fra dag en at jeg skulle være helt åpen og ærlig. Jeg ønsket å la dere følge min vei mot å vinne over sykdommen anoreksia. Ikke bare de positive opplevelsene, men også de dårlige. Jeg ville gi mine leser et innblikk i hvordan det er å slite psykisk. Det å skulle dele at jeg er 22 år, sykemeldt og går på Nav, er ikke akkurat en ting man ønsker å snakke høyt om. Slik samfunnet er i dag, så skal man ikke snakke høyt om slike ting. Men jeg vet at jeg ikke er den eneste, og det er så altfor mange der ute som sitter i samme situasjon som meg. For hver person som tør å snakke høyt om dette, så kan det hjelpe en annen i samme situasjon. Det er slik jeg tenker, og jeg håper at det kanskje er akkurat det som skal til. 

    Jeg vet at når Nettavisen deler mine innlegg, så skaper dette enda flere reaksjoner. Noe som både er positivt, men som også kan være negativt. Det finnes mange der ute med sterke meninger og tanker om dette med blogg. Jeg vet det er mange som mener at det å blogge såpass åpent om tabu-temaer ikke har noe på en blogg å gjøre. Dette er jeg helt uenig i. Vi trenger flere bloggere som tør å skive om disse temaene. Vi alle er forskjellige. Noe av det jeg synes er bra med blogg, er at det finnes alt mulig av bloggere, og det er jo det som gjør det interessant.

    Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alle blogger inneholdt det samme. Jeg tenker som så at vi trenger litt av alt. Det at flere blogger om disse tabu-temaene er positivt for både unge og eldre. Prøv å tenk dere selv hvor stor hjelp dette kan være for personer i samme situasjon, eller for personer som er pårørende til en som sliter. Det å lese at du ikke er alene, eller for pårørende å få en bedre forståelse. For hver person som tør å skrive om dette, tenk på hvor stor hjelp dere kan være for andre. Det er min største motivasjon til å være såpass åpen. Så ja, jeg kommer til å forsette å dele alt med dere.

    For dere som vil lese innlegget Nettavisen delte, så finner du det her -> KJÆRE VOLDTEKTSMANN! 

  • 26

    Jeg tror det er vanskelig for de fleste å skal forstå hvordan livet er når man sliter psykisk. For personer som ikke har vært der selv, eller sett en som står deg nær gå igjennom det, så blir alt dette litt fjernt. Det er så langt fra en vanlig hverdag, at det er vanskelig å skulle prøve å forstå det. Et av mine største mål med denne bloggen har vært å prøve å gi flere mennesker der ute en bedre forståelse rundt det å slite psykisk. Jeg ønsker å få disse tabu temaene til å ikke bli så tabu mer. At man ikke trenger å skamme seg over å slite psykisk. Å vise at man ikke er alene om å ha det slik, og at det faktisk er greit å være annerledes. 

    For en frisk person med en vanlig hverdag, så er kanskje dette med å stå opp om morgenen tungt, fordi man er sliten og trøtt, og helst ville ligget i sengen en time til. Men for en som sliter psykisk så kan dette med å stå opp være et rent helvete. Jeg tror det er vanskelig å se for seg at det å stå opp om morgenen skal være så vanskelig. Det er mange som sliter psykisk som ikke klarer dette. Allerede på morgenen så starter kampen. Når du ikke engang klarer å state dagen, hvordan skal man da få til resten? Det er så altfor lett å dømme en person som sliter psykisk, fordi hverdagen er så annerledes enn hva din er. Alle personer går igjennom oppturer og nedturer i livet, det er en del av det å leve. Ting skjer, følelser kommer. Men det er stor forskjell på hvordan enkelte takler det. For en person kan det virke som en bitte liten ting. Men for en annen, så kan den samme tingen virke så altfor stor. 

    Vi er forskjellige, og vet du hva, det er helt greit. Det er det som gjør oss unike på hver vår måte. Hvor kjedelig hadde det ikke vært, om alle var helt lik deg. Jeg tror det er mange som sliter, som tenker det samme som meg. Hvorfor ble jeg ikke født i en annen kropp, hvorfor måtte dette bli mitt liv? Jeg stiller de spørsmålene til meg selv ganske ofte, men finner aldri de svarene jeg leter etter. For det er ingen som ønsker å slite psykisk. Jeg tror mange glemmer, at dette ikke er et liv man selv har valgt. For å være helt ærlig, så tror jeg ikke at noen her i verden ønsker å slite psykisk. Det å ikke få til de hverdagslige tingene som alle andre rundt deg klarer. Det å være sykmeldt er ikke som å ha en kjempelang feire, hvor man slipper å gjøre noen ting. Det er en beintøff kamp fra morgen til kveld.

    En vanlig hverdag for en som ikke sliter psykisk er nok ganske så lik fra dag til dag. Står opp, går på jobb, kommer hjem, trener, kanskje henter noen barn i barnehagen, lager mat, spiser, dusjer, passer på seg selv pluss de rundt seg. Så legger man seg ganske utslitt på kvelden, og er klar for å starte en ny dag med det samme innholdet. Dette er jo det som blir sett på som en normal hverdag, der man får noe ut av så å si hver eneste time. Når man har en slik hverdag, er det ikke lett å se for seg noe annet. Mange tror kanskje at de som ikke jobber, er late. De som går på nav, gidder ikke skaffe seg en jobb. Men sannheten er jo at når man sliter psykisk, så er det en jobb i seg selv. Det å ikke klare noen av de hverdagslige tingene, som å dusje, spise eller stå opp. Men det er ikke snakk om at man er lat eller ikke gidder, men at man rett å slett ikke klarer det. 

    Jeg skjønner på en måte at det er lett å dømme, eller lage seg en mening om dette. Særlig om man ikke har opplevd det selv, eller opplevd en som står deg veldig nær gå igjennom noe slikt. For å være ærlig, så hadde jeg selv tanker om de som sleit psykisk rett og slett fordi jeg ikke viste hvordan det var. Derfor kan jeg tenke meg at det er mange der ute som tenker det samme. Man skal på en måte ikke være annerledes. Det er et altfor stort press på både unge og eldre rundt hva man skal oppnå her i livet. Men det er ikke alle som klarer det. Å ha det så tøft at man ikke er i stad til å gjøre noe annet enn å være sykmeldt, er ikke et liv noen ønsker seg, men et liv man faktisk må akseptere. Det er en beintøff kamp å slite psykisk, så i stedet for å dømme en som gjør det, og gjøre situasjonen enda verre, bruk heller tid på å støtte dem. En ting er sikkert, de trenger ikke flere til å rakke ned på dem. For det klarer de helt fint selv.

  • 32

    Jeg sliter psykisk, er tre ord som er veldig vanskelig å si høyt. I dagens samfunn skal alt være så "perfekt", du skal ikke slite psykisk. Du skal ihvertfall ikke snakke om det. Det er altfor mange der ute som faktisk sliter psykisk, og som ikke tør å snakke om det. Som heller tenker at det er bedre om ingen vet. For hvis ingen vet, så kan ingen dømme meg, eller se på meg som annerledes. Men det vonde sannheten er at om man går med dette helt alene, og ikke klarer eller tør å snakke med noen, så vil ikke problemet forsvinne. Kanskje noen få som ikke snakker om dette opplever at det går over av seg selv. Men for de aller fleste, så kommer ikke problemer til å forsvinne av seg selv. 

    Om man holder dette helt for seg selv, så kan problemet bli verre over tid. Det er vanskelig å skal akseptere at man er annerledes, fordi man ikke vet hvordan de rundt seg vil reagere. Jeg har brukt alt for mye tid og krefter på å skjule hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg tenkte samme tanke hele tiden, hva vil de rundt meg tro? Vil andre akseptere at jeg sliter psykisk, eller vil de sakte med sikkert droppe kontakten med meg. Jeg var livredd for at det skulle spres rykter om hva det var som var galt med meg. Det at jeg bestemte meg for å blogge åpent om min sykdom, har gjort at de rundt meg får lese mine egne ord om det jeg går igjennom. 

    Jeg sier ikke at alle som sliter psykisk trenger å være så åpen og ærlig om dette som det jeg er. Men jeg tror at alle trenger noen å snakke med. Jeg tror alle trenger å bli forstått på en måte. Det å si høyt at jeg sliter psykisk er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke. Jeg har blitt overrasket gang på gang etter jeg begynte å blogge åpent om dette med å slite psykisk, om hvor mange som har kontaktet meg for å dele sin historie. Både mennesker jeg kjenner og ukjente har åpnet seg opp for meg. Som synes at det jeg gjør har hjulpet dem, eller fått dem til å føle at man ikke er alene. Det er så alt for mange der ute som sliter psykisk. Du er ikke alene, selv om det kan føles sånn. For hver person som tør å stå frem med at de sliter psykisk, kan være til stor hjelp for de som ikke tør å stå frem. 

    Jeg tror følelsen av det å kjenne seg alene er veldig felles blant de fleste som sliter psykisk. Det å føle at ingen andre forstår, eller skjønner hva det er du går igjennom. Ingen fortjener å føle seg alene, eller føle at de må skamme seg over hvordan de har det. Det har tatt meg mange år å slutte og skamme meg over at jeg sliter psykisk. Selv om jeg har blogget åpent om min sykdom en god stund nå, kan jeg fortsatt  kjenne på følelsene som kommer når noen jeg ikke kjenner spør meg om hva jeg gjør. Jeg får fremdeles en klump i magen når jeg skal si det høyt. For redselen for å være annerledes er der ennå, selv om jeg kunne ønske at den ikke var der. Man vet aldri hvordan andre vil reagere, eller hva de vil svare. Jeg opplever jevnlig at når jeg forteller til en ny person at jeg sliter psykisk så var det plutselig ikke så interessant å snakker med meg mer, og som trekker seg unna for heller å snakke med andre. 

    Det er overhodet ikke greit at slike hendelser skjer ennå. Jeg tror det er fordi det er altfor lite snakk om dette med å slite psykisk. Det er vanskelig uansett hvilken alder man er i. Det er et stort press på hver enkelt. Er man på min alder, forventes det at man studerer eller jobber. Man skal i alle fall ikke være sykmeldt . Er man eldre forventes det at man er i jobb. Det er et altfor stort press på hver enkelt om å ikke være annerledes. Men det er faktisk helt greit å være det. Vi er skapt  forskjellig, og det er bare opp til enhver hva vi gjør ut av det. Så gjør som meg, og ikke vær redd for å si du sliter psykisk. Det er helt greit. Du er like mye verdt som alle andre. Ingen burde dømme de som sliter, for plutselig er det du selv som sitter der. Man vet aldri hva man har foran seg. Det er så altfor lett å dømme. Alle fortjener like mye respekt, uansett om de sliter psykisk eller ikke.

     ♦ Vist du er sånn som meg som brenner for dette, så gjerne del innlegget. 

  • 20

    Livet mitt har egentlig stått ganske stille i tre år, om man ser på det fra utsiden. For på disse tre årene, så har jeg ikke studert, jobbet eller gjort noen forandring. De fleste på min alder er godt i gang med utdanningen sin, og har så smått begynt å forme livet de ønsker seg. Det er selvfølgelig tung å sitte her å se på at alle drar fra deg på en måte. At alle rundt deg lykkes med livet, forandret seg mye, fått samboere, er gravide eller hva det enn måtte være. Dette er jo et steg i riktig retning. Nemlig mot å bli voksen, få noe ut av livet sitt, mens jeg sitter her. Jeg har lenge hatt en innstilling, nemlig det å jobbe mot å bli frisk. Det synes kanskje ikke så godt for alle rundt meg hvilken kamp jeg kjemper. Jeg tror det er vanskelig for andre å sette seg inn i min situasjon. Hvor det at man ikke jobber eller studere, er unormalt. Jeg skjønner den tanken utrolig godt, fordi det er ikke normalt å være 22 år og 100% sykmeldt. 

    Jeg har lenge tenkt at jeg ikke kan gjøre noe, så lenge jeg lider av anoreksia. Men nå har "plutselig" tre år gått. Tiden har gått så altfor fort, samtidig som den har gått så altfor sakte. Jeg vil at det skal skje en forandring, en stor forandring. Jeg har lenge gått og tenkt på hva det er jeg kan gjøre med livet mitt. For sannheten er den, at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å bli hundre prosent frisk. Så spørsmålet til meg selv ble, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det. Hvorfor sitte å vente på at kanskje enda tre år skal gå. Så lenge jeg har riktig innstilling, så kan jeg klare alt jeg selv drømmer om. Jeg mistet faktisk evnen til å drømme. Jeg lot ikke meg selv tenke på fremtiden, fordi jeg ikke trodde jeg hadde noe fremtid. Men nå ser jeg på livet på en helt annen måte. Jeg er en person som kan oppnå like mye som alle andre. 

    Det er bare det å ta det første steget. Jeg vet at det første skrittet kommer til å bli tøft å ta. Det å skal gjøre en forandring, og ikke la sykdommen min styre meg mer. Eller ta alle valgene for meg. Det blir en kamp. En kamp som er verdt å kjempe. Uansett hvor mye tid og energi det tar, så skal jeg få det til denne gangen. Jeg har satt meg et stort mål. Et mål som jeg kan klare, selv med denne sykdommen. En drøm jeg lenge har hatt, men ikke latt meg selv drømme om. En ny verden har åpnet seg opp for meg. Det er min jobb å ta første skritt, og få den oppfylt. Jeg vil ikke at livet mitt skal stå stille mer. For å si det rett ut, jeg er drittlei! Denne sykdommen har tatt fra meg alt. Sperret meg inne, gjort meg til en person jeg ikke vil være. Den skal ikke få ta flere år fra meg enn det den alt har gjort. 

    Det å skal sette ned foten, det å gjøre det motsatte av hva min sykdom vil, er noe jeg skal klare nå. Nok er nok. En stor forandring har skjedd meg. Jeg kan ikke helt sette ord på hva det var som gjorde dette. Men jeg skal utnytte det for alt det er verdt. Jeg har aldri før følt meg så motivert til å gjøre en endring i livet mitt. Klarer jeg å ta det første steget, kan jeg for første gang på tre år begynne å jobbe mot min fremtid. Jeg kan komme meg videre. Jeg ser for meg en fremtid. En fremtid som ikke bare inneholder sykdom. Dette er utrolig skummelt for meg å dele med dere. Men når jeg først er klar for dele hva det er, så kommer det et eget innlegg om akkurat dette. Bare det å skrive dette innlegget gir meg bare enda mere motivasjon for å klare det. Jeg vil at dere skal være en del av dette. Dere skal få følge meg hele veien mot å nå min drøm.

    ♥ Jeg skal dele hva min drøm er til uken, for da håper jeg alt er på plass! 

  • 22

    Det å blogge åpent om en sykdom er aldri lett. Man vet aldri hvem som leser bloggen din. Idet man trykker på publiser, kan hvem som helst trykke seg inn for å lese. Jeg tenker alltid nøye igjennom hva jeg legger ut, hva jeg skriver , og hvordan jeg skal formulere meg på best mulig måte. Jeg har funnet mye terapi i å skrive. Mye mere enn hva jeg hadde trodd. Da jeg først startet denne bloggen, var det fordi jeg trengte noe å gjøre. Dagene mine var så altfor lange. Jeg hadde på en måte ingen mening med livet. Om jeg skal være helt ærlig, så hadde jeg ikke noen grunn til å stå opp om morgenen. Blogge for meg er ennå en hobby, noe jeg driver med fordi jeg liker det. Jeg tjener ingenting på bloggen. Så det er ikke slik at jeg må blogge, men jeg gjør det fordi jeg selv ønsker det. 

    Jeg har alltid prøvd å ta hensyn til alle som klikker seg inn på bloggen min. Noe jeg  personlig synes at jeg gjør. Så når jeg fikk en kommentar for en stund tilbake, om at jeg gjør andre syke, ble jeg utrolig lei meg. Jeg sletter de få stygge kommentarene jeg får. Jeg ser ikke noe mening i at de skal stå her på bloggen. Jeg vet at jeg har skrevet før at slike kommentarer ikke går inn på meg, men akkurat denne gjorde faktisk det. Dette er jo noe jeg jobber så utrolig mot. Det siste jeg ønsker er at jeg skal påvirke noen andre til å bli syke. Jeg vet hvor jævlig det er. Jeg unner ingen å måtte kjempe denne kampen jeg selv må kjempe. En sykdom som knuser deg i tusen biter, som tar fra deg livsgleden. Listen over hva denne sykdommen gjør med hver enkelte er lang. Jeg kunne nok skrevet et eget innlegg kun om det. 

    Jeg vet så godt selv at jeg hadde hatt godt av noen ektra kilo på kroppen. Tro meg, jeg ser det selv. Min bmi er ikke der den burde ha vært. Jeg vet også hvor mye det faktisk skader kroppen når man har denne sykdommen. Ikke bare det man kan se på utsiden. Det er faktisk på innsiden jeg skader meg selv mest. Kroppen trenger en viss mengde mat for at den skal fungere. Men uansett hvor mye jeg vet, så hjelper det ikke mot denne sykdommen. Den er så sterk. Jeg kjemper med alt jeg jeg har for å klare å vinne denne kampen. Men det tar tid, noe jeg har akseptert at det gjør. 

    Men jeg er ferdig med å skjule meg. Da jeg var veldig syk, gikk jeg kun i store klær. Jeg klarte ikke passe på meg selv. Jeg hadde verken energien eller krefter. Sykdommen min var så sterk at den fikk meg til å føle meg så ille at det var ingen som kunne se meg. Derfor satt jeg selv ned foten. Nok var nok. Jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg måtte starte å like meg selv for den jeg var. Jeg kunne ikke lengre sitte å vente til jeg ble 100% frisk. Jeg har klart å begynne å ta vare på meg selv, så godt som det lar seg gjøre. Jeg er ferdig med å skjule meg selv, både når det kommer til virkeligheten, og her på bloggen. Det å dele bilder av meg selv var faktisk ganske vanskelig til å begynne med. Men med tid så har dette blitt noe jeg synes er ganske gøy. 

    Jeg er den jeg er, og det skal jeg ikke skjule mere.

    // bilde tatt av Helene Michaelsen.

  • 34

    I går under behandlingen ble jeg klar over at jeg er veldig dårlig til å rose meg selv. Vi startet timen med at jeg skulle si jeg er pen nok, jeg er god nok, jeg er bra nok, jeg fortjener å bli frisk. Min behandler skulle si ordene først for at jeg skulle gjenta de etterpå. Jeg klarte ikke få frem et eneste ord. Jeg tenkte dem inni meg, men det kom bare ikke noe lyd ut av munnene min. Jeg klarte rett og slett ikke å si noen av setningene. Jeg begynte å tenke nøye igjennom hva ordene egentlig betyr, og hvorfor det var så vanskelig for meg å si de høyt. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler dette. Jeg tror faktisk at er veldig mange av oss der ute som ikke klarer å si disse ordene. Det å si ordene er nok ikke det vanskeligste. Men det å faktisk mene de, tror jeg nok er det vanskeligste. Men det er slike ord man burde bli mye flinkere å si til seg selv. Så fra og med i dag, skal jeg startet med å si disse positive ordene til meg selv. Målet mitt er å klare å mene de også, men første steg for meg er det å klare si dem. 

    For du og jeg er bra nok, akkurat sånn som vi er. Det er vanskelig å si dette til seg selv. Det å rose seg selv er noe man gjør så altfor sjelden. Hvert eneste menneske på denne jorden er spesiell på hver sin måte. Det er faktisk ingen andre som ser ut som akkurat deg. Jo, det finnes tvillinger, og folk som kan ligne utrolig mye på deg. Som faktisk kan se ut som din dobbeltgjenger, men det finnes ingen der ute som er prikk lik deg. Dette gjør alle spesielle på hver vår måte, noe jeg tror er lett å glemme. Bare prøv å tenk på det, at du har et helt unikt utsende. 

    Jeg begynte å tenke litt sånn, hva er det som gjør meg til meg. Hva er det som egentlig gjør at jeg er spesiell? Jeg brukte så lang tid på finne på en ting, bare en ting. Dette viser at jeg er altfor dårlig til å se på meg selv som spesiell. Lista over hva jeg er dårlig til, eller lista over hvorfor jeg ikke er bra nok er så altfor lang. I stedet for å legge til mere på den, skal jeg heller styrke hele lista. Ja, du lesere riktig. Jeg skal fjerne alle de negative tankene om meg meg selv. Den lista skal jeg bare kaste ut vinduet. For hvorfor skal man i det hele tatt bruke tid og energi på slike ting. Nei, ikke vet jeg, for hva får man egentlig ut av det? Jo det skal jeg fortelle deg, bare masse negative tanker om seg selv. 

    Det er er en ting å si at man skal bli flinkere, eller skive det i et innlegg slik jeg gjør nå. Men det er en større jobb å gjennomføre det. Jeg hadde så lyst til å skrive dette innlegget for å minne deg på akkurat dette. Det er nok av mennesker der ute som slenger med leppa eller snakker nedsettende til deg. Ikke la deg påvirke av dem, for du er bra nok akkurat som du er. Så jeg vil at du skal gjøre det samme som meg, kaste den listen ut av vinduet. Jobb heller med å fylle på punker på den positive listen. Jeg tror det kan være nøkkelen for å få det bedre med seg selv. Bare akspetere at du er deg. Det kommer alltid til å finnes ting man føler man kan bli bedre på, men  jobb heller med å få til det resultatet du vil. Jobber du hardt nok for det, kommer du til å lykkes. Slutt å bare drøm, begynn heller å oppfylle drømmen dine. 

    Tenk slik, dette minuttet, denne dagen kommer aldri til å komme igjen. Det er kun du selv som kan bestemme hva du skal gjøre ut av det. Kanskje du sitter og leser dette innlegget, og begynner å tenke over dette selv også. Det er målet mitt med dette innlegget, for du er spesiell akkurat som du er.



    ♥ Er du flink til å si positive ting til deg selv, føler du at du er bra nok? 

  • 36

    Et spørsmål jeg tror veldig mange lurer på, er om anoreksia ødelegger sexlivet. Jeg får stadig spørsmål om dette på bloggen, og da av anonyme. Men jeg får spørsmålet mest når jeg er ute blant venner. Både gode og ikke fullt så gode, særlig når det er litt alkohol inn i bildet. Man har kanskje lettere for å spørre om ting da, so man egentlig ikke hadde turt edru. Jeg vil startet dette innlegget med å fortelle at jeg alltid har vært veldig åpen når det kommer til sex. Jeg kan huske fra tiden da vi begynte å utforske dette, at jeg var med alle mulige jenter til helsesøster. Jeg fikk mange spørsmål, og folk spurte om råd. Ikke det at jeg kunne så utrolig mye, men jeg har alltid vært veldig åpen, og aldri vært flau over å snakke om slike ting. Slik er jeg den dag i dag også. 

    Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, men ikke helt visst hvordan jeg skulle få tankene ned på et papir. Jeg har før delt et innlegg med dere, der jeg snakket om sex etter et overgrep. Jeg føler at sex er et altfor tabu tema, særlig med tanke på at dette er noe av det mest naturlige vi kan gjøre. Men for å være helt ærlig, så har dette blitt mye vanskeligere etter jeg utviklet anoreksia. Jeg hadde god selvtillit og var trygg på meg selv som person både utseendemessig og kroppmessig. Etter at jeg utviklet denne sykdommen, så har jeg aldri vært mer usikker på meg selv. For dere som ser bare min utside, ser nok ikke den samme jenta som jeg gjør. Jeg ser noe helt annet. Heldigvis har speilbildet mitt blitt noe bedre. Med det lever enda helt sin egen verden. Den ene dagen er jeg stor. Neste dag altfor tynn. På de verste dagene kan det forandre seg på noen sekunder. 

    Når man ikke klarer å se sitt eget speilbilde slik det egentlig er, så sier det seg vel selv at man blir usikker. Og når man er usikker på seg selv, så går det selvfølgelig ut over sexlivet. Sex handler jo mye om to kropper som møter hverandre nakne. Så kroppen er jo veldig i fokus under sex. Så når det man er mest usikker på kommer i fokus, da blir det ektra vanskelig for oss i denne situasjonen. Jeg tror det er viktig å finne en parter som respekterer og vet mye om sykdommen. Da blir det letter for begge parter. For meg med denne sykdommen, så er det dager som er dårligelig enn andre, der klær kan hjelpe deg å "skjule" deg selv. Jeg vet det kommer gode og dårlige dager. 

    Sex er en veldig personlig ting for de fleste, hvor kroppen kommer veldig i fokus. Jeg tror ikke bare at det er oss med denne sykdommen som kan slite med dette, men også personer som ikke har denne sykdommen. Den å skal vise seg naken  er ikke en lett sak for alle. Når man har en spiseforstyrrelse, så handler sykdommen veldig mye om kropp og utseende. Man blir usikker på seg selv, og får tanker i hodet som kan ødelegge så utrolig mye. Personlig er jeg utrolig redd for å kle av meg. Ikke det at det å vise meg naken er skummelt. Men jeg er redd for å få en kommentar, eller at det blir sagt noe som er feil. Et lite ord kan ødlegge så utrolig mye for meg. Til og med en positiv kommentar kan sykdommen min snu om til en negativ. Det skal så lite til, før sykdommen tar over alle tankene mine. 

    Når man har anoreksia, så utsetter man kroppen sin for utrolig mye skade. Det å ikke gi kroppen nok mat, gjør ikke bare at man går ned i vekt. Men man hindrer kroppen sin å fungere på den måten den skal. Man trenger en viss mengde mat for å fungere. Ikke bare et det kroppen som ikke fungerer riktig, men også hodet. Fra egen erfaring, vet jeg at da jeg var veldig syk, ble jeg utslitt bare av å dusje. Jeg hadde ikke noen krefter til overs. Dette resulterte selvsagt i at jeg ikke orket sex. Jeg orket ikke tenke på det en gang. Jeg sliter enda med at jeg er veldig usikker på meg selv, sykdommen gjorde at jeg sluttet å elske meg selv. Det tok fra meg så utrolig mye, som jeg har så utrolig lyst til å ta tilbake. Jeg sier ikke at jeg ikke har sex, fordi det har jeg en sjelden gang. Men det har blitt utrolig lite etter jeg ble syk, fordi sykdommen tar så utrolig mye plass. 

    Mitt beste tips når det kommer til dette, er å være åpen om det. Jeg tror det er nøkkelen til å lykkes. Det er viktig å kunne snakke åpnet og ærlig om alle følelsene og tankene rundt dette. Jeg drømmer om at dette skal bli en naturlig ting for meg igjen. Jeg vet at med tid så skal jeg også klare å få dette på plass.

    Relationship with passionate affection

    //bilde lånt fra google 

  • 26

    Det er ikke noe å legge skjul på, at følelsene mine i går tok litt over. Jeg følte meg så svak, for at jeg lot meg selv gråte. Men i går kveld, når jeg gikk igjennom alle kommentarene jeg hadde fått fra dere lesere. Fikk jeg endelig øynene mine opp, for det jeg har sakt til dere hele tiden. At det å vise følelser er en styrke, ikke en svakhet. Det å la seg selv gråte, er ikke et tegn på at man er svak. Men heller et tegn på at man er sterk, det krever mye styrke for å la seg selv gråte. Jeg liker å dele alt med dere, ikke bare de positive sidene. Men også de negative sidene, i går ble det bare for mye for meg. Jeg klarte rett og slett ikke se noen andre vinkler, en at jeg var svak. Men nå klarer jeg endelig å se det fra en annen side, det krever styrke å dele disse tingene med dere. 

    Jeg vil være en inspirasjon, men noen dager så går det bare ikke. Uansett hvor mye jeg kunne ønske det, så kan jeg ikke være det hele tiden. Noen ganger må man bare være erlig, selvom det kanskje ikke er det man vil dele på en blogg. Men desverre er sykdom en stor del av meg, den har med seg mange negative sider. Jeg bestemte meg for at når jeg først skulle begynne å blogge, så skulle jeg ikke skjule de negative sidene. Jeg skulle heller ikke leke at livet mitt er perfekt, når det er så langt i fra det som over hode er mulig. Jeg vil ikke ha et filter, der jeg kun skal blogge når livet mitt er bra. For det er bare ikke meg, men nå føler jeg at ting har snudd. 

    Jeg vet ikke om jeg kommer til å få så mye ut av denne dagen, men jeg skal i værtfall snu denne dårlig sirkelen jeg har havnet i. Jeg våknet ikke med et smil på munnen, men jeg våknet opp til at jeg ville stå opp. Noe som er et godt tegn, på at dette går i riktig retning. Mer en det kan jeg ikke forvente av meg selv, akuratt nå. Jeg må ta en dag av gangen, men i steden for å bare tenke negativt. Skal jeg heller bruke min tid og energi, på å faktisk tenke positivt. Det var en av dere lesere som sa til meg i går, en dårlig dag betyr ikke et dårlig liv. Det var en kommentar som gikk inn på meg, for det er så sant. Jeg er sterk, jeg skal klare å snu dette nå. 

    ♥ Tusen takk for at dere lesere ikke gir meg opp, dere gir meg så mye styrke. Takket være dere, så vet jeg at jeg skal klare å snu dette nå. 

  • 48

    Jeg kjenner at skammen kommer så fort, når jeg må til Nav-kontoret for å søke om lov til å dra på ferie. Da kommer det på en måte frem svart på hvitt, at man er syk. Søknadsskjemaet man kan sende over nettet fungerte ikke så det kom bare inn en blank søknad, så da måtte jeg selv ned til Nav-kontoret. Jeg vet ikke om dette bare er meg, men jeg ble stående uten for inngangsdøren, jeg ble helt stiv i hele kroppen. Jeg vet ikke helt hva det var som skjedde med kroppen, men av en eller annen grunn så klarte jeg bare ikke gå inn den døren med en gang. Jeg tror det var en blanding av skam og redselen for å møte noen kjente eller visste hvem var. Jeg har sagt at man ikke skal skamme seg over å være syk, noe jeg på en måte føler at jeg ikke gjør. Men dette med å gå på Nav, klarer jeg ikke legge skjul på at jeg skammer meg over. 


    Etter jeg begynte å blogge, så har alle rundt meg fått en bedre forståelse om sykdommen min. Jeg får ikke spørsmålet hva jobber du med, hva studere du? De spørsmålene fikk jeg hele tiden før, det er alltid noen der ute som ikke vet at jeg sliter. Etter jeg har blitt friskere, klart å legge på meg noen kilo så ser man ikke så godt på utsiden at jeg er syk, Derfor så skjønner jeg at de som aldri har møtt meg før kan ha en tendens til å spørre noen av de spørsmålene, og det er helt greit. Det er ikke like lett å skulle svare på det, men det er noe jeg bare må akseptere. Er man syk så er man syk, Nav er til en stor hjelp for mange av oss der ute som ikke er i stand til å jobbe og forsørge seg selv. Men det å skulle si «jeg er 21 år å går på Nav» er ikke noe en person har lyst til å si høyt, man blir så alt for fort sett ned på. 


    Jeg tror ikke det er så mange som tenker seg om to ganger før man dømmer en person som går på Nav, det er så alt for lett å se ned på de. Selv om jeg vet det er noe ingen sier høyt til de som går der, så vet jeg at det er den måten man snakker om temaet. Men man er ikke noe mindre verdt eller en person man skal se ned på, bare av den grunn. La oss ikke glemme at alle som går på Nav ikke alltid har gått der. Man vet aldri hva som kan skje, før du snur deg kan du også være en av dem som trenger hjelp fra Nav. At de som går på Nav er late, er også et tema vi hører snakk om mye, og noen har allerede bestemt seg for å dømme en person, uten at de vet grunnen til at folk går på Nav. Men det er ikke bare de som sliter pyskisk som går der, men det kan være en person som har fått en annen sykdom eller ble utsatt for en ulykke.


    Meningen min med dette, er at man ikke skal dømme en person etter coveret. Selv om man ser en ting, så betyr ikke det at det man ser er hele historien. Jeg kunne ønske at jeg kunne si at jeg aldri har tenkt disse tankene selv om folk som går på Nav, men før du selv er der så klarer man ikke se den andre siden. Derfor ville jeg skrive dette innlegget, fordi jeg har vært på begge sider av denne saken. Jeg kunne selv ønske at jeg hadde fått lest et slik innlegg som dette, for da hadde jeg tenkt igjennom dette to ganger. Man når man ikke vet, så er det så lett å høre på rykter. Sier en person at de som går på Nav, er late, snyltere, gidder ikke jobbe eller lignede, så forteller den personen som får høre det, dette videre til to personer. Så sier det seg jo selv, at dette ryktet sprer seg fortere en lynet. 


    Dette med å gå på Nav er ikke noe jeg selv vil, jeg hadde aldri trodd på det hvis noen hadde fortalt meg det for noen år siden: at når du er 21 år, kommer du til å gå på Nav. Jeg går ikke på Nav fordi jeg er lat eller ikke vil jobbe. Jeg går på Nav fordi jeg er syk, fordi de hverdagslige tingene som alle andre klarer de får ikke jeg til. Det å skulle stå opp hver dag, er en kamp. Jeg tror det er utrolig vanskelig for de som får til alle disse hverdagslige tingene, å klare skjønne at noen andre ikke får det til. Det som for deg er helt normalt, og ting man gjør hver dag uten å tenke over det, at det faktisk kan være så vanskelig for noen andre. De fleste har nok opplevde sykdom, da du er så dårlig at du ikke får til noe, bare er sengeliggende. Se for deg å ha det slik hver eneste dag. Kanskje det virker godt noen få dager, men se for deg å ha det slik dag inn og dag ut, uke etter måned, til og med år. Nei jeg tror ikke at det er noe som vil leve slik, av personlige erfaringer er det et liv jeg ikke unner noen å leve.

  • 22

    Jeg har jo skrevet en del om silikon, etter som jeg har gjort dette selv. Jeg har bare delt de positive sidene med dere, men nå har jeg bestemt meg for å dele de sidene jeg ikke har snakket om før. Under i dette innlegget, deler jeg en del av mine egne erfaringer. Pluss andre risikoer som jeg selv ikke har opplevd, men som kan skje hvis du velger å gjøre denne operasjonen. Det er sjelden at det skjer store komplikasjoner, men det er en liten sannsynlighet for at det kan skje. Jeg vil vise dere at det ikke bare er positive sider med å gjøre dette inngrepet, men at det faktisk finnes mange forskjellige risikoer, noen er større enn andre. Det er viktig å vite hva som kan være ulempene av en operasjon før man eventuelt bestemmer seg for å gjøre det. Så under her har jeg samlet de punktene, jeg syns er viktigst at man må vite. 


    Smertene - Det er ikke noe å legge skjul på at man får utrolig store smerter etter operasjonen. Jeg følte meg helt hjelpeløs den første uken, smertene var så store. Jeg kunne ikke bevege meg uten hjelp, og rørte jeg litt på armene så kom det fort en tåre ned fra øynene, det var rett og slett helt jævlig. Etter en ukes tid, gikk de verste smertene over. Men etter en del måneder, så fikk jeg på nytt store smerter i det ene brystet. Jeg ventet nesten 14 dager, før jeg bestemte meg for at jeg måtte dra til kirurgen. Grunnen for at jeg ventet såpass lenge, var fordi jeg var livredd. Typisk meg så begynner jeg å lese rundt på nettet, der flere delte at de måtte operere igjen eller at det hadde skjedd skader, så jeg var rett og slett livredd. 


    Hva grunnen til smertene var-  Når jeg kom til kirurgen, og jeg fortalte hvordan smerten var, så fant han fort ut problemet når han fikk undersøkt meg. Nemlig at siden min sykdom er anoreksia, så gror kroppen min saktere enn andre sin. Så jeg måtte bare godta at jeg kom til å ha smerter lengere en andre. 


    // bilde er hentet fra google 


    Riller/rippling - Dette er noe jeg absolutt ikke hadde lyst til å dele med noen, men føler at det trenger å komme mer frem: nemlig dette med riller. Ettersom jeg veier litt for lite så er det ikke nok fett over silikonen til å dekke over rillene, når jeg bøyer meg. Noe jeg enda har, selv om jeg har lagt på meg litt. Så må jeg legge på meg enda mer, før jeg kan forvente at dette kommer til å gå bort. Det er vanligst at dette skjer med de som har implantatene over muskelen. Større brystimplantater har større sjanse for å krølle seg (rippling). 


    Lekkasje - I enkelte tilfeller kan et brystimplantat lekke eller briste, hvis det for eksempel skjer en ulykke eller en skade på brystene, der implantatene utsettes for en kraftig påkjenning. Noe som kan lede til lekkasje, om et bryst går i stykker. Klinikken erstatter normalt dette brystimplantatet med et nytt, uten kostnad. 


    Arr - Ja det er vel ingen hemmelighet at man får arr når man operer. Når man velger å ta silikon, så får du to ganske så store arr under hvert bryst. Som synes utrolig godt, jeg vet ikke om disse kommer til å bli mindre etter noen år. Sårene mine har grodd for lenge siden, men arrene er enda ganske så synlige. Det blir jo gjort et stor kutt, så det sier seg selv at arret blir like stort. Arrene syns veldig godt under i fra, så du kan aldri juge om at du ikke har tatt det. Fordi det synes såpass godt så er det vel en av ulempene du bare må akseptere. 


    // bilde er hentet fra google 


    Store risikoer - Rundt ethvert fremmedlegeme som innlegges i kroppen, vil det danne seg en tynn hinne og bindevev. Dette er en naturlig del av kroppens immunforsvar og reparasjons-prosess. Hos noen pasienter kan bindevevhinnen gradvis bli tykk og det kalles da en "kapsel". I enkelte tilfeller kan kapselen bli ekstra kraftig og brystet kjennes hardt og ømt. Brystene vil også da få en rundere og unaturlig form, utviklingen av dette kan skje etter noen måneder eller år. Dannelse av kapsel er en uheldig bivirkning, men er helt ufarlig. 


    Nedsatt følsomhet - Redusert eller bortfall av følelse i bryste/brystvorten kan sjelden tilfeller forkomme etter operasjonen. Følelsene vil imidlertid hos de fleste komme tilbake. Jeg personlig har mistet en del følelser, spesielt under brystene mine, men i motsetning til dette har jeg fått en økt følsomhet andre steder på brystene som jeg ikke hadde før. 


    Brystimplantatene holder ikke evig - Det rådes faktisk å skifte implantater hvert 10 å. Implantatene kan ikke stoppe utviklingen av tendensen til å få hengebryster, etter en graviditet eller amming. Det er flere kvinner som har hatt problem med det ferdige kosmetiske resultatet, det kan skyldes at brystene framstår som som forskjellige eller asymmetriske.

  • 38

    Kjære anonyme nett-troll. Du som sitter å gjemmer deg bak tastaturet. Som ikke har noe bedre å gjøre enn å bare skrive negative kommentarer til andre. Til deg som bare ikke klarer å la være, og må sende den ene etter den andre dritt-kommentaren. Hva får du ut av det? Er det din måte å føle seg bedre på? Eller kanskje du bare ikke har noe positivt å komme med. Da burde du heller droppe å skrive en kommentar. Det virker kanskje så lett når man kan være anonym. For hvem vet vel at det er akkurat deg som har skrevet den, er vel kanskje det du tror. Men sannheten er den, at på Internett er det ingenting som heter anonym. Det står kanskje i kommentaren din at du er anonym, men lite vet du at at det tar cirka ett minutt å finne ut hvor du bor, og hvem du er. 

    Det er så lett å tenke at jeg kan poste denne kommentaren, fordi ingen vil vite at det er meg som har sendt den. Hva gir deg rett til å rakke ned på andre? Snu på det. Tenk at det var du som fikk den stygge meldingen du holder på å sende. Hvordan hadde du følt deg? Eller kanskje du ikke tenker på det i det hele tatt. For hvem vil vel bli rakket ned på? Å få kommentarer hvor andre skriver dritt til deg. Nesen din er for stor, du er for tynn, du er for feit, stygg, ekkel, lav, høy, hore eller andre ting. Listen er så lang at man kunne laget et helt innlegg om disse ordene disse nett-trollene bruker. Hvor får de alt dette fra? Når ble det greit å skrive sånne ting til andre, bare fordi man er såkalt  "anonym". Det har ikke noe å si at du er anonym. Dette er ikke greit i det hele tatt. 

    Det å gjemme seg bak en anonym kommentar virker så altfor lett. Jeg ser på det som en person som er svak. Hvordan begynte egentlig dette? Hvordan kan noen i det hele tatt tro at dette er greit? For det er overhodet ikke greit. Dere burde skamme dere. Faktisk så synes jeg ikke at de som ikke har noe positivt å si kan la være å si noe i det hele tatt. Det er en ting å ha sin egen mening, det er selvfølgelig helt greit. Men det å skrive dritt til andre er en annen ting. 

    Vi bloggere er ekstra utsatt for dette, nettopp fordi vi deler, skriver, og poster innlegg på nettet. Man kan jo ikke bestemme hvem det er som klikker seg inn på akkurat din blogg. Hva skal man finne seg i? Hva er motivasjonen for å skrive slike innlegg? Det er grenser for hvor mye en person kan takle. Det er ingen som liker å få slikt. De fleste klarer nok å ikke bry seg så mye. Tallet på selvmord på grunn av nett-hets er skremmende høyt. Hva vet du om hvordan den personen egentlig vil reagere? Det er nok av negative ting i denne verden. For deg som absolutt må slenge med leppa, og gjemmer deg bak en anonym kommentar. Tenker du noen gang over hvordan den som mottar dette vil takle det? Det gjør meg vondt å si noe negativt om noen andre. Jeg skjønner ikke at det finnes folk der ute, som ikke føler dette. Eller kanskje de gjør det, men allikevel bare må slenge ut av seg ting. 

    Jeg var forberedt på at når man blogger, vil man også motta mye negativt. Så begynte jeg å tenke, hvorfor skal det være slik? Hvorfor er vi bloggere mere utsatt for dette? Dette er nok ingen nyhet for noen der ute. Vi kjenner alle til disse anonyme nett-trollene. Det er ikke bare vi bloggere som er utsatt for dette. Det kan skje absolutt alle. I stedet for å bruke tiden sin på å skrive dritt, finn heller på noe annet. Tenk deg om to ganger før du poster en kommentar! Tenk over hvor mange som sliter alvorlig på grunn av dette. Som rett og slett ikke klarer mere. Tenk om det var akkurat din kommentar som utløste et ras av følelser hos enkelte. Man vet aldri hvordan en person vil reagere, eller takle det. Tenker du noen gang over at det som tok deg to sekunder å skrive, kan ødlegge så mye for en annen. Den ene kommentaren virker kanskje liten der og da, men for den som får den, kan det sitte igjen hele livet. Og i noen tilfeller få katastrofale følger. 

    Så kjære anonyme nett-troll. Ett ord fra deg kan gjøre så mye større skade enn du tror. Tenk nøye over hva det er du driver med. Det er ikke greit! Dette må ta slutt!



     Gjerne del dette innlegget, hva er din mening om dette? 

  • 24







    Fikk jo tatt noen bilder i går, så tenkte å dele de med dere. Jeg er jo en utrolig stolt store søster, å det var mamma og pappa også. Så her får dere både se hvordan min pappa og mamma ser ut, lillebor og kjæresten hans Julie. For en herlig gjeng, dette er noen av mine største støtte spillere. Jeg er utrolig heldig som har en så støttende familie, for det er noe man trenger når man er syk. Så jeg vil dere alle skal vite, at jeg setter utrolig stor pris på det. Det er ikke noe å legge skjul på, at denne sykdommen ikke går ut over slle i familien. For det gjør den, jeg vet at familien min også har tatt dette tungt. Jeg vet hvor stor belastning den er for meg, å da kan jeg jo tenke meg hvordan det må være å se datteren sin ha det slik. Alle timene de har brukt på sykehuset, er bare en liten del av hvor mye de også måtte gå igjennom. For det er ikke bare bare å se på at datteren sin, ble tynnere og tynner. Ikke ville spise, ikke ville leve. Jeg vet alle som går igjennom denne sykdommen, føler seg så utrolig alene. Men sanheten er den at man ikke er alene, alle rundt deg går igjennom det sammen med deg. De som virkelig bryr seg om deg, føler smerten din på sammen med deg. Dere har jo allerede fått en del gjeste innlegg, fra mine nærmeste. Det var noe som var kjempe populært her på bloggen, så jeg tror at jeg skal prøve å få til det igjen snart. 

    ♥ Men kort oppsummert, jeg er utrolig heldig som har alle dere støttespillere! 

  • 28

    De siste dagene har det skjedd en del når det kommer til bloggen. Leserantallet mitt har økt utrolig mye de to siste dagene. Etter innlegget mitt som kom ut på tirsdag, så jeg fort at dette var et populært innlegg. Så delte Nettavisen innlegget mitt, noe som førte til at jeg fikk enda flere lesere. Rundt 5000 norske lesere leste bloggen min på tirsdag og onsdag, og jeg ser at dette er enda veldig populært. Jeg hadde nesten 1000 norske lesere i dag før klokken hadde blitt 12:00. Jeg synes det er kjempegøy at så mange har lest dette innlegget. Jeg hadde aldri trodd at dette var et innlegg som skulle få så mye oppmerksomhet. Det var et innlegg jeg hadde jobbet med en stund, jeg gikk ut og inn fra det for å plusse på eller ta bort noe. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg var ganske fornøyd med det. 

    Jeg skal innrømme at jeg faktisk var litt redd for å dele det, siden jeg vet at det er mange der ute med sterke meninger. Men etter jeg hadde fått tenkt meg godt om, så bestemte jeg meg for å dele det. Jeg er veldig heldig som har en så fantastisk mamma, som retter alle innleggene mine. Ikke fordi hun må lese for å godkjenne, men fordi jeg har ADHD, dysleksi, lese- og skrivevansker. Uansett hvor nøye jeg er når jeg skriver et innlegg, og leser igjennom det flere ganger, så er det alltid noen små feil. Derfor retter henne dem for meg. Slik føler jeg at jeg deler lengre innlegg som stort sett er rett skrevet. Jeg vet at det er mange som irriterer seg over skrivefeil, så derfor har jeg funnet ut at dette er den beste måten for meg. Da føler jeg at det blir gjort riktig. 

    Hun gir meg alltid en tilbakemelding på innleggene mine når vi snakker sammen i telefonen, også om dette innlegget som har tatt helt av. Hun var nok litt i sjokk, selv om hun viste fra før at dette med gutter/menn som sender upassende videoer og bilder er noe som har vært et problem for meg. Jeg får også spørsmål om jeg vil ha sex for penger. Eller om jeg vil ha sex med flere menn, eller eldre menn. Jeg har alltid hatt en veldig åpent forhold med mamma, når det kommer til å kunne prate om alt. Så dette er noe jeg har delt med henne siden det første gang skjedde. Dette innlegget vil jeg gi en liten hyllest til min mamma, som bruker så mye tid og energi på at jeg lykkes med denne bloggen. Det er ikke snakk om at hun retter et innlegg i ny og ne, men 1-2 innlegg om dagen. Hun syns det er kjempekoselig å kan hjelpe meg, særlig siden hun ser hvor mye denne bloggen har hjulpet meg. 

    Hun vet at hun alltid skal gå inn å sjekke innboksen sin før kl 12:00. Da vet hun at det har kommet et innlegg. De dagene mamma skal gjøre noe, eller hun  vet at hun kommer til å være borte, ringer hun dagen før. Slik får vi planlagt når jeg skal oversende det jeg har skrevet klart. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for henne. Hun gjør en stor jobb med denne bloggen, noe jeg setter utrolig stor pris på. Det var veldig stort for meg i går, da jeg så at nettopp Nettavisen hadde delt innlegget mitt. Jeg ble så utrolig glad, men samtidig skal innrømme at jeg også ble litt "redd". Fordi jeg vet at når en blogg for mye oppmerksomhet, eller veldig mange lesere, så øker også sjansen for en del negative ting. Jeg forberedte meg på at det kunne komme mye dritt, men så feil kunne jeg heldigvis ta. 

    Den eneste negative kommentaren jeg fikk i går, var på grunn av øyenbrynene mine. Noe jeg ikke helt skjønte hva betydde, men sånn er det det bare. Folk er jo forskjellige. Jeg fikk meg en god latter. Jeg hadde jo forberedte meg på verre ting enn det. En ting jeg vet med meg selv, er at ingen som skal få lov til å "knekke" meg. Jeg skal ikke ta til meg negative kommentarer om jeg får det. Desverre så er det jo slik at det er altfor mange der ute, som dessverre ikke har noe bedre å gjøre enn å skrive dritt. Så til alle dere bloggere der ute, gjør som meg. Ikke bry dere om det, for det er ikke verdt en eneste tanke, mening eller følelse. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men bruk heller tid og energi på de positive kommentarene. For det er de som gjør det verdt å blogge. Og det er de som faktisk betyr noe i lengden.

    ♥ Dette er utrolig stort for meg, jeg har aldri hatt så mange lesere. Jeg setter utrolig stor pris på at akuratt du leser min blogg, jeg er så utrolig takknemlig! 



                                                     
     

  • 48

    Nei jeg vil virkelig ikke se deg runke. Hvem har vel har lyst til å få videoer og bilder av gutter og menn de aldri har møtt og ikke aner hvem er, for så å se dem gjøre slike ting. Nei, det er bare utrolig ekkelt. Etter at jeg begynte å blogge, bestemte jeg meg for å lage en snapchat. Der mine lesere kunne følge meg litt mer privat. Jeg ville lage den, slik at dere lesere kunne bli bedre kjent med meg. Å få se deler av dagen min, som ikke blir delt på bloggen. Men etter som snapchatene min fikk flere og flere følgere, mottar jeg så utrolig mye rart. Det går nesten ikke en dag uten at jeg får et slikt bilde eller video. Jeg skjønner det bare ikke. Tror virkelig gutter/menn at dette er greit? 

    Jeg syns nesten det er litt frekt. Jeg tør jo så vidt åpne snapchatene jeg får av mine følgere når jeg er med andre. Det er jo ikke sånn det burde være! Er det et skrik om oppmerksomhet? Det verste er jo at det er ingen av dem tar hintet. Når jeg bare åpner og aldri svarer på noen av dem. Likevel så fortsetter dette. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I starten var dette litt morsomt, og jeg  fikk meg en god latter når det skjedde, og det skjedde sjeldent. Nå derimot, er dette noe som skjer nesten hver eneste dag. Det har gått fra å være morsomt, til irriterende. Jeg synes faktisk ikke det er spesielt hyggelig å motta slike ting. 

    Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som opplever dette. Noe sier meg at jeg ikke er den eneste de sender dette til. Jeg begynte å tenke over at det er utrolig unge jenter som bruker denne appen, og som legger forskjellige ting i sosiale sosiale medier, blant annet hva de heter. Dette synes jeg er skremmende. Jeg er tross alt snart 22 år, og det at noen sender slike bilder til meg skader ikke meg. Men hva med disse jentene som er enda yngre? Jeg håper virkelig  at ingen sender slik til dem. Dette er bare ekkelt. Selv om jeg er nesten 22 så syns jeg ikke dette her er greit. Jeg klarer bare ikke forstå motivasjonen bak dette. 

    Jeg vet at når man velger å dele sitt navn på sosiale medier, så kan jo alle legge deg til. Jeg tenkte ikke at dette skulle bli et problem. Jeg synes det er kjempegøy å kunne dele med dere lesere. Det å vise litt hva jeg gjør i løpet av en dag, er min måte å la dere bli enda bedre kjent med meg. Jeg skjønner jo at jo flere følger en får, jo større er sannsynligheten for at du får slike ting. Men tenker ikke folk over, at man ikke kan vite hva de som mottar slike bilder og videoer gjør med dem? Det er lett å lagre slike ting på sin telefon. For de som vil være like ekkel tilbake, så kan man faktisk legge ut disse bildene på nettet. Jeg personlig ville aldri ha aldri gjort dette mot noen, uansett hvor eKkelt jeg synes det er. Men man vet jo aldri hva noen kan finne på. Hvem vil vel ha et slik bilde av seg selv liggende på ute på nettet? 

    Nå har det seg jo slik, at alle bildene man sender over nett, selv om det er til noen du kjenner, eller ikke, så blir disse bildene lagret et sted. Dette til tross for at man tenker at dette bilde bare skal vises i maks 10 sekunder. Er noe sendt over nett, så ligger det et eller annet sted. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har lest at snapchat har rettighet til alle bilder som sendes. Det betyr at de faktisk kan lagre alle bilder som blir sendt. Derfor er det alltid lurt å ha i bakhodet, at det bildet som virket morsomt der og da, plutselig kan komme tilbake. Jeg tror det er sunt at vi alle tenker over hva vi deler via denne appen. 

    Poenget med dette innlegget, er det at jeg ikke syns det er greit å få slike bilder. Det er egentlig ganske respektløst føler jeg. Så til alle dere gutter og menn som sender meg slikt, nei, jeg syns ikke det er noe "digg" å se. Det er mulig at noen av mine lesere som sender dette, kanskje følger seg litt truffet nå. Men vet dere hva, det bryr jeg meg ikke noe om. For dette er min måte å fortelle at jeg ikke synes dette er greit! Finn heller på noe annet å sende om dere så absolutt må sende meg en privat snapp. Bare så det er sagt, så gjelder ikke dette her dere andre, altså dere som sender meg koselige snapper. Jeg synes det er kjempekoselig og stas å få. Dette er bare ment til de ekle bildene jeg får.



    ♥ Hva syns du om dette, har du opplevd dette før ? 

  • 10

    Når man sliter psykisk er det veldig vanlig ha flere dårlige dager enn bra dager. Alt som er normalt for andre å gjøre hver dag, kan bli den største utfordringen for andre. Det å føle seg annerledes, det å føle at man ikke klarer noen ting, fordi sykdom har tatt over. Men hvor mye kan man egentlig snakke høyt om? Vil folk egentlig vite hvordan du har det, eller er det bare et spørsmål man stiller for å være hyggelig. Hvor mye plass skal man egentlig la sykdom ta?  Er det greit å si at man faktisk ikke har det så bra? Jeg kom over en artikkel på nettet, som var fra VG. Der sto det at så mange som en av tre norske tenåringer sliter psykisk. Det er utrolig mange, så sannsynligheten for at du har en venn, en i familien eller en bekjent som sliter pyskisk er ganske stor. Allikevel så er dette et veldig tabu tema.

    Jeg vet ikke om det er fordi man skal ha det så kalte "perfekte" livet. At man har høye forventninger til seg selv er en ting. Mange føler at de rundt deg forventer at man skal følge strømmen, man skal ikke slite psykisk. Men likevel er det så mange av oss som gjør det. Og vet dere hva, det er helt greit. Det må være lov til å være annerledes. Det burde være greit å kunne si at man sliter eller ikke har det bra. Det er så alt for mange som holder det helt for seg selv. Som ikke klarer eller vil at noen skal vite det. Kanskje er det fordi man skammer seg over det. Eller bare det at man ikke har lyst til å være annerledes. Jeg har mange som leser min blogg som sliter psykisk. Jeg har fått en del meldinger på den tiden jeg har blogget fra folk som sliter. Som enten trenger råd eller tips, eller som aldri har sagt det til noen, og som trenger å dele det med en. Som holder alt for seg selv. Jeg får like stor klump i magen hver gang jeg har blitt kontaktet av personer som ikke har pratet om det til noen andre. Der venner og familie ikke vet om problemene de sliter med. Jeg hadde aldri klart denne kampen alene. Den støtten jeg får fra venner, familie og dere lesere trenger jeg for å komme meg igjennom dette. 

    Mitt største mål med denne bloggen, er å få frem at det er greit å snakke om at man sliter psykisk. Det er ikke noe man skal skamme seg over. Det er så mange i samme båt. Du trenger ikke kjempe den kampen du har alene. Alle fortjener å få støtte av sine nærmeste. Jeg vet at hadde det ikke vært for familien min, så hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg trodde at denne kampen skulle jeg klare alene, men sannheten er at jeg hadde tatt mitt eget liv hadde jeg ikke fått hjelp. Psykiske lidelser kan være så alvorlig at man ikke klarer mer. Man ser ikke lys i tunnelen. Det føles som om man ikke har noe å leve for. At smerten og kampen er så stor at det ikke er noe vits å kjempe. Jeg vet av erfaring at alt kan rakne på utrolig kort tid. Man ser det kanskje ikke komme. Det å møte veggen, skjer så utrolig mange av oss. 

    Det gjør deg ikke noe mindre verdt av den grunn. Det er ikke unormalt å slite psykisk. Jeg prøver å gjøre en forandring. Jeg vil at andre også skal tørre å snakke om dette. Jeg sier ikke at man trenger å gjøre det jeg gjør, å dele dette med alle som vil lese min blogg. Men det å tørre å kunne snakke med noen om det, enten en i familien, en venn eller en lege. Uansett hvem du deler det med, så hjelper det å ikke sitte med alt alene. Jeg tror det er mange som hadde fått sjokk, om de faktisk visste hvor mange vi er som sliter psykisk. Det er så mange lidelser som ikke synes. Men som setter så store spor. Det å holde alt for seg selv kan faktisk gjøre vondt verre. Det at en person tør å stå frem kan hjelpe så mange andre der ute. Det er utrolig tøft for meg å dele så mye privat, men jeg vet at det kan hjelpe andre. Både med å få hjelp selv, eller til og med se at man ikke er alene om å ha deg slik. Dette er min måte å prøve å hjelpe andre der ute. Jeg prøver å endre andres syn på dette, slik at det ikke skal være så tabu. 

    Når folk spør deg hvordan du har det, vil de virelig vite sannheten da? Skal man virelig tørre å være ærlig, eller skal man lyve?


    Bilde er lånt fra google 

  • 22

    Etter jeg bestemte meg for å ta en pause fra alkohol, har jeg vært veldig åpen her på bloggen om hvorfor. Jeg har egentlig ikke tenk på drikkepresset som er rundt om. Når jeg først har bestemt meg for en ting, er det ingen som kan forandre på det. Jeg tenker at det må være opp til hver enkelt om de ville drikke eller ikke. Jeg fikk en kommentar i går på bloggen min, som fikk øyene mine veldig opp for dette temaet. Det var en jenta som hadde sluttet å drikke, fordi hun hadde utviklet epilepsi. Alkohol var utrolig triggende for anfall, så hun måtte slutte å drikke. Hun delte dette med meg i går. Samtidig skrev hun også at hun hadde mistet mange venner, rett og slett fordi hun ikke drakk alkohol. Jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen da jeg leste dette. For det første skjønner jeg ikke at venner bare kan slutte å være vennen din, fordi du ikke drikke alkohol. Jeg begynte å tenke på dette selv. Har det blitt slik i dag, at om man ikke drikker alkohol, så er man ikke morsom nok? 

    Uansett hva grunnen måtte være, så velger man jo venner etter de man har det bra sammen med. De som får deg til å le, trøster deg når du er lei deg. De man kan ringe til, bare for å snakke om alt og ingenting. Venner skal være der gjennom tykt og tynt. Jeg merket fort da jeg ble syk, hvem som var mine ekte venner. Jeg har mistet mange venner de tre årene jeg har vært syk. De som ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, bare fordi jeg ikke klarte å være den Lisa jeg var før jeg ble syk. En som ikke var verdt å bruke tiden sin på. Nå som jeg ser tilbake på dette, er jeg på en måte glad for å ha funnet ut, hvem jeg skal bruke tiden min på. Men jeg skal ikke legge skjul på at det var vanskelig. Det var faktisk utrolig vanskelig når jeg fant ut hvor mange jeg hadde mistet. Det som var mest sårende var de jeg sto veldig nær, som bare forsvant før jeg fikk snudd meg. Det er så mange ting man går igjennom i et liv, av både oppturer og nedturer. Men de vennene som står med din siden, uansett hva som skjer, det er de vennen man burde bruke tiden sin på! 

    Jeg er glad for at jeg enda ikke har kjent på dette drikkepresset. Jeg tror mine nærmeste har sett det samme som jeg har sett. At jeg ikke tåler alkohol. Jeg er heldig som ennå blir invitert på fester og bursdager. Det burde jo ikke være sånn at man ikke skal bli invitert, bare fordi man ikke har lyst eller kan drikke. Når ble det normalt å drikke flere ganger i uken? Når ble det unormalt å si nei, jeg vil ikke drikke? Man burde egentlig ikke trenge en grunn for å ikke å nyte alkohol, men det blir forventet at det skal være en god grunn. En ting er når du kjører bil, for da skjønner jo alle at man ikke kan drikke. Noen ganger har man bare ikke har lyst, og det burde jo også være greit. 

    Jeg vet av egne erfaringer, at det er mye alkohol blant ungdommen. Vi begynner tidligere og tidligere å drikke, feste og dra på byen. Jeg er helt klar over at vi alle er forskjellige. Noen foretrekker å drikke i stedet for å ha en rolig kveld. Noen syns ukens høydepunkt er å få dratt på byen, og det er også helt greit. Men jeg tenker mer på de som ikke har lyst til dette, de som ikke har lyst til å holde på med kun festing og drikking. Når ble det unormalt å være edru? Hvor kommer alt dette drikkepresset fra? Jeg skjønner at det er vanskelig å være den eneste som er edru på en fest. Men man kan ha det like gøy uten alkohol. Det er jo opp til hver og en hva du gjør ut av det. Jeg hadde aldri droppet å invitere en venn med på en fest, bare fordi vedkommende ikke vil drikke. 

    Jeg håper de som har valgt å ikke drikke alkohol, ikke føler dette presset, bare fordi noen syns du er kulere, morsommere eller crazy når du får i deg alkohol. Et nei er et nei. Man skal ikke trenge en grunn for å ikke drikke. Det må være opp til enhver hva de selv vil. Selv om jeg har valgt å legge bort alkohol, betyr jo ikke det at jeg ikke vil være med på fest, bursdager eller andre hendelser hvor andre drikker. Gjerne del med meg hva dere syns om dette. Merker også andre noe av drikkepresset? Har noen andre erfaringer med dette, er det bare å komme med sin mening. Dette har virkelig fått øynene mine opp. Derfor ville med jeg dele mine tanker og meninger med dere.


    Bilde er lånt fra google 

  • 24

    Første innlegget mitt her på denne bloggen, var "jeg har anoreksia" Dette var en måte for meg å vise hva det var som egentlig hadde skjedd med meg, med mine egne ord. For det er ikke noe å legge skjul på at alle kunne se jeg hadde gått ned i vekt, og ikke lite ned i vekt heller. Jeg fikk ofte kommentarer på at jeg gått ned mye, og jeg tror nok det ble snakket om dette. Hva var det som hadde skjedd? Hvorfor hadde jeg gått ned så mye? For meg der og da var det lettere å ikke si sannheten. Jeg var ikke klar for å dele med andre at jeg slet pyskisk. Jeg var faktisk liv redd for at noen skulle finne ut av det. Jeg visste ikke om de kom til å se annerledes på meg etter det. Det å føle seg annerledes, at man ikke passer inn noen steder, er ikke en særlig god følelse å ha. Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg jobbet så utrolig mye med å passe inn. Likeså at alle rundt meg ikke skulle finne ut av at jeg var syk.

    For sanheten er at vi alle er forskjellige, og unike på hver vår måte. Man er ikke noe mindre verdt selv om man sliter psykisk. Det gjør hverdagen vanskeligere. Og når man går igjennom en tøff periode i livet, så gjør det deg sterkere. Man får en forståelse av at livet ikke er en dans på roser. Jeg personlig ser på livet på en helt annen måte nå enn det jeg gjorde før jeg ble syk. Jeg setter utrolig stor pris på små gleder i hverdagen. Jeg er så utrolig takknemlig for være her i dag. Denne kampen jeg kjemper mot nå, kommer til å gjøre meg sterkere. Sykdommen kommer alltid til å være en del av meg, men det er opp til hver enkelt hvordan man løser det. I stedet for å skamme seg over det, vær heller stolt av at du faktisk kjempet deg igjennom det. Man kan ikke viske ut ting i livet, selv om det høres helt fantastisk ut å bare kunne tatt et viskelær og visket ut det du ikke vil at skal være der mer, men sånn er det ikke. 

    Det er kun en person som kan bestemte hvordan livet ditt skal være, og det er deg selv. Hvordan du velger å leve livet ditt, er helt opp til deg selv. Men vi alle kommer til å gå igjennom deler av livet som er utrolig vanskelige, det er desverre en del ting vi ikke selv kan bestemme. Det kan være alt i fra et kjærlighets-brudd, miste en person eller et overgrep. Det er så mye som kan skje som man selv ikke hadde regnet med. Enkelte ting kan det virke som det ikke er verdt å kjempe for. At det beste alternativet er å bare dø, fordi man ikke klarer mer. Fordi man føler at man ikke har mer å kjempe for, men alles liv er verdt så mye mer enn det. Jeg vet hvordan det er å møte bunnen. Jeg har vært der selv. Jeg hadde det så jævlig at jeg ikke ville leve. Jeg følte ikke at jeg noen gang kunne komme meg opp. Men der tok jeg så utrolig feil. Se på meg i dag. Jeg kjemper med alt jeg har, for jeg vet at denne kampen kommer jeg til å vinne en vakker dag. 

    Ingen har sagt at dette kom til å bli lett, men det gjør deg sterkere. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg hadde sluppet denne kampen. At jeg i stedet for å bruke alle kreftene mine på behandling, kunne studert eller jobbet eller kanskje reiser jorden rundt. Men sånn er det ikke, og det er mange som må sette alle sine drømmer og mål på vent. Men det aller viktigste er ikke å gi opp, for alle mennesker fortjener å oppnå det de har lyst til. Det at det kommer til å ta noen ekstra år for meg andre som sliter psykisk, er ikke det samme som at vi ikke vil klare det. Dette innlegget ville jeg skrive, for å vise at vi alle er verdt så utrolig mye. Vi er alle  spesielle og unike på hver vår måte. Det er kun du selv som kan bestemme hva du selv vil bruke ditt liv på. Alle kan vi oppnå våre største drømmer her i livet, så lenge vi kjemper for dem. Ingen andre kan kjempe for deg, eller for dine drømmer. Det er noe du selv må gjøre, noe jeg har tro på at vi alle kan klare.

  • 20

    Jeg trodde at denne tiden på året igjen skulle bli vanskelig for meg. Når russetiden har begynt, så har kroppen min reagert veldig kraftig. Med mareritt nesten hver natt. Jeg har nesten ikke orket å spise. Tanken på å skulle gå ut døren, og kanskje møte på en med russe-bukse var bare ikke aktuelt for meg. Så jeg gjorde alt for å beskytte meg selv, noe som førte til at jeg ble sengeliggende i flere uker. Jeg var bare ikke strekt nok til å takle dette før. Sånn  har det vært for meg i to år på rad. 17 mai skal jo være en herlig dag. Man skal feire med venner og familie. For meg ble det en dag jeg gruet meg veldig til. Om jeg var så flink at jeg klarte å komme meg ut døren, dro jeg fort hjem igjen. Jeg klarte bare ikke feire den dagen. Det blir for mange følelser og tanker som er for negative for meg til at jeg klarer å takle dem. 

    Jeg har gruet meg veldig til denne perioden i lang tid, og jeg gikk på en stor smell for noen uker siden. Det kom veldig brått på meg, da det ble lagt ut at noen fikset russe-buksen sin. Da jeg så bilde av dette, reagerte kroppen min utrolig sterkt på dette. Jeg gikk rett i kjelleren, og jeg orket ingen ting. Selv klarte jeg ikke å skjønne hva som utløste dette, før jeg kom i behandling og fikk snakket om det. Dette var bare for noen uker siden, og vi begynte å snakke om det. Jeg trengte faktisk å forberede meg på hvordan kroppen min kunne reagere. Noe av det jeg jobber mye med i behandling, er akkurat det å faktisk få hele kroppen min til å skjønne at faren er over. Det vil alltid komme til å være noen som er russ en gang i året. Dette er noe jeg bare må lære meg å godta. Jeg må ikke forbinne disse buksene med et overgrep. 

    For å være helt ærlig,  så hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kommet så langt, som det jeg faktisk har gjort. For bare noen uker siden, fikk bare et bilde meg i kjelleren. Men nå har jeg lært meg å takle dette på en helt annen måte, og jeg har ikke hatt et eneste mareritt siden den dagen. Dette er noe som er utrolig stort for meg, for denne tiden av året pleier  å være utrolig tøff for meg. Men på en eller annen måte så har vi jobbet så bra med dette, at jeg takler dette på en måte jeg selv ikke trodde var mulig. Jeg tror trening har hjulpet meg mye. Jeg får så mange negative tanker og følelser ut når jeg trener. Jeg føler også at jeg har blitt sterkere både psykisk og fysisk, og jeg forsetter å se fremover. Det som har skjedd har skjedd. Det er på tide at den skorpen over det store såret begynner å gro. Det såret gror så utrolig sakte, men nå begynner det virkelig å skje en forandring. 

    Jeg har faktisk på første gang på nesten tre år, planlagt å feire 17 mai. Jeg skal snu det som har vært en dårlig dag, til noe bra. Til en dag jeg kan bruke på venner og familie. Jeg skal gjøre noe annerledes i år. Det er det jeg føler at er det beste for meg. Jeg skal faktisk være med søsteren min og hennes venner. Dette er noe jeg gleder meg til, og jeg har allerede begynt å lete etter kjole som jeg kan ha på meg den dagen. Hva har skjedd med meg? Dette er noen store skritt jeg aldri trodde jeg skulle klare, men nå sitter jeg her og har klart det. Man sier at med tiden gror alle sår, noe jeg for første gang må si meg utrolig enig i. Dette er noe jeg har ventet på lenge. Selv om russetiden har startet, er jeg ute av leiligheten min hver eneste dag. Jeg er ikke lengre redd for å se en russ, fordi jeg vet nå at dette er noe jeg takler. 

    Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare dette. Jeg hadde en drøm om at når jeg ble eldre og hadde barn, at jeg da kanskje skulle klare å snu denne dagen og perioden til noe positivt. For da hadde jeg hatt mer press på meg. Det at jeg har klart dette nå, er bare enda et tegn på at det går mot bedre tider. At alle kreftene jeg har brukt var verdt det. Når jeg har klart å vinne denne kampen, så skal jeg søren meg klare å vinne resten av kampene jeg kjemper. Jeg har større tro på meg selv nå, så dette kommer bare til å gå en vei, fremover. Og det er endelig den riktige veien. En kamp er vunnet, og jeg er klar til å vinne neste også.


    //bilde er sminket

  • 28

    Dette er et innlegg jeg har tenkt mye på i det siste om jeg skulle skrive, for dette er noe jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har egentlig skammet meg litt over akkurat  dette, at jeg ikke klarer å ha kontroll over meg selv når jeg drikker alkohol. Når jeg først er ute for å drikke, så drikker jeg så utrolig mye. Kroppen min tåler lite alkohol, men jeg klarer bare ikke stoppe meg selv. Dette har blitt et problem for meg i det siste, noe jeg tenkt så utrolig mye på. Grunnen for at jeg velger å dele dette med dere, er fordi jeg skal gjøre en forandring. Jeg har lyst til dele med dere hvorfor jeg ikke klarer å stoppe, og hvorfor jeg har bestemt meg for å ta en lang pause fra alkohol. 

    Når jeg først er ute og drikker, så har det seg slik at jeg glemmer alle mine beskymringer. Jeg får på en måte en liten pause fra anoreksia og depresjonen i noen timer. Alle tankene som ellers er i hodet mitt fra morgen til kveld, blir bare borte. Det er utrolig slitsomt å ha anoreksia, for det er noe hele tiden. Det er alltid en stemme i hodet som skal diskutere med meg, eller bare rakke ned på meg. Nå er du for stor, du er for tynn, du fortjener ikke mat, skal du virkelig spise nå igjen. Listen er så utrolig lang med tanker som går igjennom hodet mitt, fra jeg står opp til jeg legger meg. Man blir utorlig sliten av å diskutere med seg selv hele tiden.det å ta en liten pause noen timer, men null beskymringer eller negative tanker. Jeg vet jeg har dratt den for langt noen ganger. For selv om jeg får en liten pause, er det ikke verdt det siden jeg ikke har kontroll. 

    Dere kan jo prøve å se for dere det selv, det å aldri få tatt en pause fra et problem. At det er noe hele tiden som jobber imot deg. Man får på en måte aldri slappet helt av. For er det ikke den ene tingen, så er det noe annet. Når jeg først er ute å drikker, så er det akkurat som om jeg ikke klarer å stoppe i tide. Til å si fra når jeg har fått i meg nok. Jeg bare forsetter og forsetter til jeg går på en smell. Dette har vært et problem for meg en god stund, men jeg har alltid bare oversett det. Jeg har nok tenkt at neste gang skal jeg klare å stoppe, jeg har kontroll over dette. Men sanheten er at jeg ikke har det. Jeg måtte faktisk bare klare å innrømme selv at dette er noe jeg ikke er klar for enda. Når man ikke klarer å kontrollere en ting, så er det beste bare å holde seg helt unna. 

    Så nå har jeg bestemt meg for å slutte å drikke. Jeg sier ikke at dette kommer til å vare for alltid. Men nå merker jeg på hele meg selv, at jeg bare måtte slutte. Jeg er bare på min andre uke uten alkohol nå, men dette kommer til å vare en god stund. Den perioden jeg skal igjennom nå, tar nok energi og krefter fra meg som det er. Så det siste jeg trenger er å ikke klare å kontrollere alkohol-inntaket mitt. For sannheten er jo at selv om jeg får litt "fri" fra spiseforstyrrelsen, så er den jo der hele tiden. Det er bare noe jeg må akseptere. Jeg må jobbe med den, i stedet for å drikke den bort. Det kan virke godt der og da, men det er ikke verdt det lengre. Spiseforstyrrelsen er en stor del av meg, jeg må heller bruker tid på å faktisk jobbe med å bli frisk. For denne kampen er lang og hard, men det er noe jeg må igjennom for å bli frisk. 

    Alkohol og festing er noe jeg heller kan glede meg til når jeg har blitt bedre. Jeg har utsatt kroppen min for nok dritt. Den trenger ikke mer påkjennelse enn den allerede blir utsatt for, så derfor er jeg stolt over å si at nå har jeg sluttet å drikke. Jeg kommer jo til å være med venner ut, bli med på bursdager og lignende. Men da kan jeg heller jobbe med å omgås flere mennesker, noe jeg sliter med. Så dette har jeg lyst til å jobbe med slik at jeg kan klare dette uten alkohol. Man kan ha det like morsomt uten at man trenger å drikke. Dette er mitt nye mål nå fremover. Jeg ønsker å omgås med mange mennesker, snakke med nye mennesker uten at jeg er påvirket. Jeg ser frem til å satse mer på trening og spising, og det å utfordre meg selv. Ting jeg ikke har klart hvis det ikke er alkohol med i bildet.

  • 16

    Jeg merker jeg blir så lei meg for alle som blir sett ned på når de går på NAV. Det virker nesten som om man skal dømmes fordi man gjør dette. Jeg personlig har skammet meg så utrolig mye over akuratt dette, så jeg kan nok tenke meg at det er andre der ute som føler det samme som meg. Det er ikke slik at jeg har lyst til å gå på NAV, det er ikke noe jeg har valgt selv. Det er som regel en grunn for at man gjøre akkurat dette, noe jeg tror de fleste glemmer. Uansett om det er en pyskisk lidelse, eller noe fysisk med kroppen som gjør at man ikke kan arbeide, så er det alltid en grunn for hvorfor man gjør dette. Dette er noe alle burde ha i bakhodet. De fleste av oss blir ikke sykmeldt fordi vi ikke vil jobbe. Vi er faktisk ikke i stand til å jobbe. 

    Det er altfor lett å dømme en person som må gjøre dette. Mange tenker ikke på at man dømmer seg selv. Uansett hvor mange kommentarer jeg får på grunn av dette, er mine tanker enda verre. Jeg trenger ikke flere til å dømme meg, for jeg dømmer meg selv så utrolig hardt. Det er så lett å slenge en kommentar, uten at man egentlig tenker over det. Eller spør rett ut, hvorfor gjør du det? Tenker ikke folk over at det kan være en veldig personlig grunn, at dette er noe man ikke har lyst til å si til alle som lurer? Ingen har noe med hva andre går igjennom. Det at jeg har valgt å være åpen om dette, betyr jo ikke at andre har lyst til å være det. Det være lov til å gå på NAV uten å bli dømt av andre. Selv om jeg har valgt å blogge om min sykdom, og at jeg er sykmeldt  og går på NAV, betyr ikke at jeg ikke skammer meg over det. Tankene i hodet mitt er der hele tiden, det at jeg må begynne å jobbe igjen. 

    Jeg kan ofte føle på presset for å komme tilbake til jobb. Når man prøver å bli frisk fra en sykdom så tar det tid. Man har både oppturer og nedturer. Jeg trenger å komme meg ut for å bli frisk. For noen måneder siden var jeg redd for å dra ut, bare om jeg skulle en tur på butikken. Jeg var redd for at andre skulle slenge en kommentar eller dømme meg, eller bare tenke den tanken på hvorfor klarer hun ikke jobbe? Når hun klarer å gjøre hverdagslige ting, hvorfor ikke klare en jobb? Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke bryr meg mer om hva andre sin mening er på akkurat dette. Men det har tatt meg nesten to år å komme dit, noe som er utrolig lang tid. Er du sykmeldt, så tenker jeg at man har nok å slite med. Det siste man trenger er å føle at man ikke kan gå ut døra og vise seg for andre. 

    Det å jobbe eller studere blir tatt som en selvfølge for de fleste. Du skal gjøre en av de tingene for å være normal. Men for enkelte så er ikke dette mulig å gjennomføre. Mange har problemer bare med å stå opp. Alle har nok kjent hvordan det er å være syk og bli sengeliggende, noen dager eller kanskje noen uker. Men tenk deg å ha det slik hver eneste dag! Det store spørsmålet i løpet av dagen er ikke hvem som skal hente ungene i barnehagen. Eller hva vi skal ha til middag i dag, men om man har lyst til å leve, eller bare om man skal stå opp den dagen. Jeg tror det er lett å glemme at de som sliter har problemer med ting som for andre er en selvfølge. Se for eksempel på søsteren min og meg, det er en selvfølge for henne å stå opp hver dag for å dra på jobb. Men for meg er det ikke en selvfølge å stå opp i det hele tatt. Det som er en hverdagslig ting for deg, kan være kjempetøft for en annen. 

    Jeg merker presset for å komme meg tilbake til jobb nå mer enn hva jeg har gjort før. For nå er jeg i et stadium på veien min til å bli frisk, der jeg har hatt flere bra dager enn dårlige. Jeg har for første gang på nesten ett år fått lov til å begynne å trene igjen, og jeg klarer å komme meg litt mer ut. Jeg føler ikke at man kan se på meg nå at jeg er syk, på den måten man kunne før. Men det betyr ikke at jeg er klar for å jobbe, eller er frisk nok til dette. Jeg har enda en utrolig lang vei å gå. Men ja, jeg har det bedre med meg selv nå enn det jeg har hatt på utrolig lenge. Dette er en sykdom som tar så utrolig mye tid, krefter og energi for å bli kvitt. Jeg er ett skritt nærmere for å komme tilbake til en normal hverdag. Men jeg har langt igjen før jeg er der.

  • 16

    Jeg har et stort ønske om at bloggen min skal være noe som sprer glede. Jeg prøver så utrolig hardt å gi leserne mine et smil. Men desverre er sykdom en del av min hverdag. Det er det som styrer det meste som skjer med meg. Hvordan humøret mitt er, om jeg i det hele tatt kommer meg ut av sengen om morgenen. Det er vanskelig å skal leke noe jeg ikke er, for jeg er ikke som alle andre. Jeg har en sykdom som gjør at jeg aldri vet hvordan humøret mitt den neste dag kommer til å være. Uansett hvor sterk jeg bygger meg opp, skal det så utrolig lite til før jeg brytes ned. Dette går ut over det jeg skriver til dere. Men som også går ut over hvordan jeg har det. Jeg har ikke lyst til at denne bloggen skal bli noe fake. 

    Jeg har lyst til å kunne skrive hvordan jeg har det, uansett om det er en bra eller dårlig dag. Jeg har ikke lyst til å late som om mitt liv er perfekt, for det er vel så langt fra perfekt som det er mulig å komme. Jeg har prøvd å være positiv i det siste på bloggen. Jeg har tenkt mere på om at jeg må vise kun en bra side til dere. Jeg vet at det er mange der ute som sier at for å få en bra blogg, så skal du gjøre slik at alle leserne dine sitter igjen med et smil etter de har lest bloggen din. Men hvordan skal jeg klare det? Jeg liker å dele med dere hvordan jeg faktisk har det. Jeg syns vi har nok blogger her i Norge som skriver om dette såkalte "perfekte" livet, men mitt liv er ikke slik. 

    Jeg studere ikke, jeg jobber ikke. Jeg er sykemeldt, i en alder av 21 år er jeg hundre prosent sykemeldt. Selvfølgelig er det tøft. Det er ingen som har lyst til å bare gå hjemme. Men slik er situasjonen min. Jeg har lyst til å dele hvordan alt dette er for meg. Hvordan det er å være sykmeldt, det å ikke føle at man passer inn. At man burde gjort noe helt annet. Jeg har ikke de samme drømmene som de fleste rundt meg. Studere det man alltid har ønsket, bare det å oppleve livet som student. Eller reise jorden rundt, få oppleve hvor mye verden egentlig har å by på. Jeg kan ikke drømme de samme drømmene som en frisk person kan. Jeg har ikke latt meg selv drømme noen ting de siste årene. For jeg må ta en ting først, nemlig å bli frisk. Komme meg ut av denne onde sirkelen jeg er i. Å ta en dag om gangen. 

    Er det lett å være meg? Nei, det er vanskeligere enn jeg noen gang trodde det skulle være. Fra å gå fra en jente som elsket livet, til å bli til den jenta som må ville leve. Jobbe for å bare ha en grunn til å stå opp om morgen. Enkelte mener kanskje at det beste for meg hadde vært å ha noe å gjøre. Det har jeg funnet i bloggen. Det har på en måte blitt min "jobb". Noe jeg kan holde på med om dagen, i stedet for å bare låse meg inne på et mørkt rom. Jeg vil dele med dere veien min til å bli frisk. Det kommer ikke alltid til å være like positivt. Jeg har vel både flere oppturer og nedturer enn noen andre rundt meg. Det skal så lite til før jeg blir utrolig glad. Men det skal enda mindre til før jeg blir knust, eller helt nedfor. Jeg må vel å innrømme at jeg ser på livet på en annen måte en de rundt meg. Jeg vet virkelig hva motgang er. 

    Hvordan det er å være så deprimert, at du blir liggende dag inn og dag ut i sengen. Uten å gjøre noe, ikke snakke med noen. Ikke spise, ikke føle, men samtidig føle så utrolig mye. Når du har møtt bunnen er det kun en ting som gjelder, det er veien opp. Men på den veien kommer det ikke alltid til å gå opp. Jeg føler alltid at jeg tar et skritt frem så to tilbake. Humøret mitt kommer til å svinge, men jeg vil dele alt med dere. Veien min når jeg kjemper mot anoreksia. Jeg håper bare at dere også skjønner at veien ditt er lang. Men jeg skal gjøre mitt beste for å være positiv, at ikke alt skal handle om sykdom. Jeg har lyst til å variere masse med innleggene mine, men dere må få vite sanheten. Sykdom er en stor del av livet mitt, sånn er det desverre bare.

  • 14

    Etter behandlingen i dag føler jeg meg mye sterkere, det var faktisk utrolig godt å dra til behandling i dag. Det hjelper utrolig mye på både formen og humøret, nå har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å se fremover. I steden for å bare sette meg mange mål jeg vil nå, skal jeg faktisk begynne å gjøre dem. Mitt største ønske nå er å begynne å trene igjen, legge litt om livet mitt. Satse litt på trening, ikke det at jeg sier at jeg skal trene hver dag. Men begynne i det små, å heller begynne å bygge meg sterkere. I morgen har jeg et mål, nemlig dra å melde meg inn på treningssenteret. Dette er noe jeg har ønsket i veldig lang stund, å for to uker siden fikk jeg lov til dette. Men jeg har enda ikke klart å ta det steget for å faktisk melde meg inn, så i morgen er dette et mål jeg skal klare å gjennomføre. Sommeren nærmer seg med storm skritt, jeg har ikke lyst til å se ut som jenta som har anoreksia. 

    Akuratt nå klarer jeg heller ikke ta det steget jeg egentlig vil i riktig retning, det å skal spise mer er så utrolig vanskelig. Derfor tror jeg at trening kan være det jeg trenger nå, jeg vet at matlysten kommer til å øke når jeg begynner å trene. Det er akuratt det jeg trenger nå, jeg vet også fra erfaringer før at jeg får det bedre pyskisk når jeg trener. Derfor er dette et steg jeg trenger akuratt nå, det kommer til å bli kjempe tøft den første perioden. Men jeg vet at med min vilje styrke, så skal jeg klare den vanskeligste perioden. Jeg vet at alt er vanskelig i starten, kroppen min er utrolig svak men den kommer til å bli sterkere. Jeg tror det er lettere for meg å legge på meg, vis det kommer fra muskler. Så hvem vet kanskje morgen dagen blir min første treningsøkt på flere måneder. Jeg skal selvfølgelig dele med dere om jeg klarer dette, men nå som jeg har delt dette med dere føler jeg at det bare gir meg enda mer motivasjon til å klare dette nå. 



    ♥ Har dere noe erfaring med at trening kan gjøre deg bedre? 

  • 22

    For dere som leste morgen-innlegget mitt i dag, har nok fått med dere at jeg har klart å legge på meg litt. Jeg hadde lyst til å skrive enda litt mer om dette, for tankegangen min har blitt veldig annerledes i det siste. Vekten min har alltid vært det som har vært vanskelig. Jeg kan ligge våken hele natten før dagen jeg skal i behandling. For da må jeg veie meg på morgen. Det har vært utrolig vanskelig å jobbe mot de anorektiske tankene. Det er greit at jeg legger litt på meg, og det er ikke snakk om at jeg legger på meg så mye. Men dette er noe jeg må gjøre i veldig små skritt, hvis ikke kan alt jeg har jobbet for bare forsvinne. Men nå har jeg faktisk lyst til å legge på meg litt. Jeg vil virkelig komme dit at jeg er ute for faresonen med vekten min. 

    Jeg skal med hånden på hjerte være helt ærlig med dere nå. Min vekt har gått mye opp og ned de siste tre årene. Men jeg har på en måte alltid holdt meg under en viss vekt, fordi det var det anoreksiaen hadde bestemt. Når jeg hadde klart å legge på meg litt slik at jeg kom til den vekten, sa jeg til mine behandlere og alle rundt meg at jeg var glad for det. At det ikke gjorde meg noe at jeg la litt på meg. Men det er så langt fra sannheten som mulig. Når vekten bare tippet noen gram over det spiseforstyrrelsen min hadde sagt var maks, så begynte jeg å "slanke" meg selv. Da var målet hele tiden å komme under den vekten igjen. Det skjedde bare av seg selv. Men jeg var også klar over det. Jeg lot på en måte de anorektiske tankene bare bestemme det. 

    Bare noen kilo til nå, så ligger jeg på en normal BMI. Målet mitt akkurat nå er å komme ditt i stedet for å ligge på en undervektig BMI. Det er flere grunner for at jeg har dette som mål nå. Kroppen har det bedre når vekten er der den skal. Det er en grunn til at vi måler BMI. Når man er undervektig sånn som jeg er, tåler kroppen veldig lite. Det skal ingen ting til før jeg blir syk, samt at det tar mye lengre tid for meg å bli frisk igjen. En annen ting er at kroppen min ikke har noe reserve lager, noe andre mennesker  har. Så får ikke kroppen min mat, har den heller ikke noe reservelager å hente fra. En annen ting som også er veldig skummelt er dette med at kroppen min ikke klarer å produsere mensen, noe egentlig alle jenter og damer skal ha. 

    Listen er så utrolig lang, med masse gode grunner for at jeg burde legge på meg litt. Det er mye som skjer med kroppen når man er syk, sånn som jeg er nå. De tingene jeg nevnte over er bare en liten brøkdel av det jeg faktisk utsetter min egen kropp for. Nå har jeg satt foten ned for meg selv, og jeg må bare akseptere at jeg faktisk må litt opp i vekt. Planene min fremover er å ta en dag om gangen. Sette meg små ukentlig mål. Dette er noe som kommer til å ta lang tid. Jeg må gå veldig sakte frem. Jeg må sette meg mål som jeg kan klare, her er det snakk om gram. Men jeg må faktisk spille på lag med den anorektiske delene av meg, slik at ikke alt tipper over for meg igjen. Dette kommer nok til å bli to skritt frem, og så ett tilbake i en god stund fremover. 

    For første gang på lenge, har jeg faktisk klart å se hvordan jeg ser ut i speilet og på bilder. Jeg ser at jeg trenger å legge på meg litt. Hva jeg ser i speilet kan forandre seg fra dag til dag. Men så lenge jeg klarer å vite med meg selv, at når jeg ser den kjempe-store jenta i speilet, så er det faktisk ikke slik jeg ser ut. Jeg er ikke overvektig ,men undervektig. Det er rart hvordan min hjerne kan få meg til å se noe helt annet i speilet, enn hva som faktisk står og ser seg i speilet. Selvtilliten min blir bedre jo mer jeg klarer å gå opp i vekt, selv om dette også kan gå andre veien. Det kommer til å komme dager der jeg ikke klarer å gå ut under denne prosessen jeg skal igjennom nå. Men det må jeg bare akseptere. Dette er en sykdom som går hardt ut over min egen selvtillit. 

    Jeg skal holde dere oppdatert igjennom hele  denne prosessen. Dere skal få være med på mine oppturer og nedturer. Jeg skal dele mine tanker og følelser gjennom min vei for å komme til en normal BMI. Jeg deler dette med dere, for jeg vil at dere også skal se en forandring med meg. Jeg vil at dere skal få ta del i denne kampen jeg skal begynne nå. Jeg har faktisk tro på meg selv. Dette skal jeg klare. Målene mine fremover er små. Men for meg er de utrolig store. Jeg må bare ta en dag om gangen.



    ♥ Jeg håper dere har lyst til å følge veien min mot å bli bedre, støtten jeg får fra dere betyr utrolig mye for meg! 

  • 10

    Det er utrolig mange som blir utsatt for overgrep, og som ikke klarer å si dette til noen. Som holder alt for seg selv, fordi de ikke klarer å dele det med noen. Eller at de skammer seg såpas mye over det, at de ikke vil at noen andre skal vite. Vi reagerer forskjellig etter et overgrep. Men det en ting jeg har lært av min erfaring, og det er at man trenger all den støtten man få, både fra venner og familie. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke hadde vært her i dag, om det ikke hadde vært for mine nære. Dette har vært tøft for både meg, mine venner og min familie. Jeg er på en måte glad for at de vet det, for jeg får så utrolig mye støtte av dem. Mine foreldre har vært mine superhelter oppi alt dette. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å være så sterke på mine vegne. 

    Jeg tror mye av grunnen for at det er mange som velger å holde det for seg selv, er fordi dette er et tabu tema. Jeg skjønner ikke egentlig hvorfor det er det. Det er desverre utrolig mange som blir utsatt for akkurat dette. Det er aldri lett å dele en slik hendelse med noen, uansett om det er din bestevenn eller din pappa. Det kommer til å være tungt å skal fortelle om det, men det er en proses som er tøff der og da. I lengden er det verdt det. Det er da du kan få den støtten du trenger av dem. Hvis det skulle ha seg slik at det er noen som vender deg ryggen til når du forteller, så er det et bevis på de ikke er ekte venner. Og slike venner trenger ingen ha i livet sitt. De ekte stiller opp for deg i motgang og medgang. 

    Jeg har mistet mange venner etter at jeg ble syk, noe som er utrolig sårt for meg å tenke på. Det er også noe som er utrolig vanskelig å dele med dere. Det er jo ikke noe man egentlig vil at noen skal vite. Men det er dessverre sannheten. Når man blir syk eller utsatt for noe så grusomt som gjør at ting i livet ditt blir veldig forandret, og man trenger de rundt seg mer enn noen gang før, finner man ut hvem som er dine ekte venner. Hvem man skal ta vare på og hvem man bør kutte ut i livet sitt. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at det var utrolig sårende å se at jeg mistet noen jeg trodde var mine nærmeste venner. Jeg får tårene i øynene når jeg tenker på det faktisk. Jeg vet innerst inne at de ikke er ekte venner når noe slikt skje, men det er fortsatt utrolig sårende. 

    Etter jeg bestemte meg å være åpen om dette på bloggen min, tror jeg alle rundt meg har klart å skjønne litt bedre hvordan jeg har det. For det er veldig vanskelig å snakke om dette face to face. Det er noe helt annet å kan skrive det. Når man velger å dele en slik hendelse med familie og venner, trenger man ikke fortelle alt i detaljer. Men bare fortelle hva som har skjedd, slik at du kan få den støtten du trenger. Det er ektra vanskelig å fortelle dette til foreldrene sine, men det er bedre enn å holde det skjult. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det var for mine foreldre å få vite dette, selv om jeg fikk med meg hvordan de reagerte. Det var min lege som tok meg imot på voldtekts mottaket, som ringte dem for å fortelle hva som hadde skjedd. Alle reagerte veldig forskjellig, noe som er veldig normalt, siden vi alle er forskjellige. Jeg vet med meg selv at hadde ikke den legen sagt dette, hadde jeg fortalt dem det selv. 

    Jeg snakker aldri om hendelsen til venner eller familie, men det at de vet det gjør at jeg får den støtten jeg trenger. Det å bare vite at de er der for meg, betyr utrolig mye for meg. Det har hjulpet meg masse,bare det å vite med meg selv at de alltid kommer til å være der for meg, uansett  hva som skjer med meg, eller hvor lenge jeg kommer til å være syk. Jeg vet min familie og mine venner kommer til å være der, noe som også har gitt meg en stor grunn for å kjempe denne kampen min. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal få gitt det tilbake til dem, det de rundt meg gir meg nå. Men jeg vil at de skal vite at jeg er så utrolig takknemlig for alt, noe jeg aldri kommer til å glemme.

  • 12

    I dag har det gått utrolig mang tanker igjennom hodet mitt. Jeg var hos min farmor og farfar i noen timer nå nettopp. De er faktisk en av de personene i livet mitt jeg kan virkelig snakke med, om hvordan jeg har det. De har vært utrolig støttespillere for meg. Da jeg dro fra dem i dag, begynt jeg å tenke på hvor heldig jeg er for de jeg har rundt meg, som stiller opp for meg. Hvor mange som faktisk bryr seg om meg, som vil se at jeg skal klare denne kampen. For noen dager siden hadde jeg lyst til å gi opp, jeg var så lei. Jeg trodde ikke jeg hadde noe mer å kjempe for. Jeg var vedlig nær på å møte veggen igjen. Men jeg har funnet ut at det ikke bare er for meg selv jeg kjemper, jeg gjør det også for de som er rundt meg. I mitt hodet så har tanken kommet, at hvis jeg ikke hadde vært her mere, så hadde det vært lettere for meg selv, og også for de rundt meg. 

    Jeg har funnet ut at er det helt det motsatte. Jeg er ikke alene i denne kampen. De rundt meg kjemper med meg. Jeg er ikke alene noe jeg har trodd at jeg var. Dette har gitt meg mening for å fortsette. Jeg skal ikke gi opp. Jeg har kommet så alt for langt til å gi opp nå. Det kommer til å komme oppturer og nedturer. Men det må jeg bare akseptere, for det er en del av det å skal klare å bli frisk. Jeg må slutte å tro at jeg er alene, at ingen rundt meg kan se meg når jeg har det tøft. Jeg er faktisk utrolig heldig som har den familien og vennene jeg har, noen som har tro på at dette skal jeg klare. Jeg har så mange rundt meg som er glad i meg, som heller vil trøste meg når jeg har det vanskelig, enn å vende meg ryggen. Som heller kunne gitt meg en klem og bare sittet der sammen med meg. 

    Jeg er så utrolig takknemlig for hvordan de stiller opp for meg. Jeg hadde ikke klart dette alene, selv dette er en kamp jeg selv må kjempe. Det er ikke slik at noen kan spise for meg. Det er noe jeg selv må gjøre. Det jeg ikke har tenkt på er at de er til hjelp. I steden for å stenge alle ute, burde jeg heller bruke tid og energi på å slippe dem inn. Dette er vel letter sagt enn gjort, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Mere en det kan jeg ikke fortvente av meg selv. Jeg vet at det skal bli en forandring. Jeg skal både sette mer pris på de jeg har rundt med, og også bruke dem mer når jeg trenger det. Det å faktisk bare møte en venninne å ta en kaffe, kan snu en dårlig dag til en bra en. 

    Det å bare komme seg en tur ut, uansett om det er å gå en tur eller kjøre en tur. Jeg trenger jeg å få litt nye impulser inn i hverdagen, det å slippe å bare se innvending av leiligheten min fra morgen til kveld. Det er ikke så mye som skal til, men så er det dette med å komme seg ut. Det å faktisk ta det første skritte ut av leiligheten, det er det som er det vanskeligste. Men klarer jeg det første steget, så er mye gjort. Jeg skal ta en dag av gangen, ikke sette meg for store mål. Mål kan nå daglig, et lite skritt  i riktig retning. En start på riktig vei, uansett hvor små fremskritt jeg tar. Jeg skal ikke se tilbake på denne tiden, og tenke at jeg ikke gjorde det jeg kunne for å bli bedre. Jeg vil se tilbake på denne tiden, og være stolt av meg selv som klarte denne kampen. 

    Jeg vet med meg selv nå, at en dag skal jeg kunne si at jeg vant denne kampen.

  • 26

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, det er så mye som har skjedd med meg i det siste. Som jeg ikke har klart å dele med noen, jeg har på en måte bare holdt alt inne for meg selv. Som dere sikkert har fått med dere, har jeg slitt med sykdom i nesten to uker nå. Men sannheten er at det ikke bare er det jeg har slitt med, jeg har vært veldig langt nede. Jeg har ikke orket å svare noen, jeg har heller ikke hatt lyst til å møte noen. Jeg har kun ville vært med meg selv, tanken på å skulle møte noen var bare skremmende. Fordi jeg er redd for at jeg knekker sammen, om noen hadde spørt meg hvordan jeg har det nå. For sannheten er det at jeg ikke har det noe bra, jeg har det faktisk ganske vanskelig om dagen.

    Jeg vet ikke hva det var som utløste dette, eller gjorde slik at jeg ikke orker å snakke med noen. Eller hvorfor jeg bare vil være med meg selv, søsteren min har heller ikke være hjemme de siste to ukene. Noe jeg på en måte har syns har vært litt bra, for jeg hadde ikke orket snakke med henne heller. Jeg burde vel egnetlig ha delt dette med noen, i steden for å bare holde alt for meg selv. Men jeg liker ikke at andre skal se meg når jeg er så langt nede, jeg er bare så lei av alt. Jeg er så lei av å ikke få det til, jeg prøver så godt jeg kan å bli frisk. Men det går bare ikke, alt er bare kaos oppi hode mitt. Jeg holdt nesten på å gi opp, bare fordi jeg ikke orker denne kampen mer.

    Hver natt når jeg skal legge meg, kommer tårene. Mens jeg ligger og ser rundt i det svarte rommet mitt, så renner det tåre etter tåre ned fra øynene mine. Jeg klarer ikke tenke, jeg orker ikke tenke på hvorfor de kommer. Jeg klarer bare ikke mer av dette. Denne kampen min er så jævlig. Det har vært lett å skjule at jeg har vært syk. Derfor har jeg ikke har svart noen på meldinger, eller svart på telefoner. Jeg sover på dagen fordi jeg er syk, men sannheten er den at jeg ikke orker å være våken. Når jeg sover er det den eneste gangen jeg slipper å ha det vondt. Da forsvinner alle problemene mine i noen timer. Da får jeg slappet av. Når jeg er våken er det en kamp mot meg selv hele tiden.

    Jeg stiller meg spørsmålet om det er verdt alt slitet. Det føles som om jeg aldri kommer til å vinne denne kampen. Det er bare så jævlig slitsomt. Alt med livet mitt er så annerledes enn hva jeg trodde det skulle bli. Det er jo ingen som har lyst til å være syk. Ikke gjøre det alle de andre gjør. Det å alltid føle seg annerledes. Det at jeg ikke kan huske et liv uten sykdom. Det føles som om sykdom er det normale for meg. Jeg vet vel ikke helt hvem jeg selv er om dagen. Sykdommen tar så mye plass. Jeg føler ikke at det er noe plass til den friske Lisa. Hvorfor skal det være sånn ?

    Når jeg har det vanskelig, trekker jeg meg veldig tilbake. Jeg vil på en måte ikke at noen skal se den Lisa jeg har vært i det siste. Jeg vil ikke at noen skal se at jeg gråter. For da føler jeg meg svak. Som om jeg er knekt. Jeg har vært redd for å skrive dette til dere, for jeg har vel ikke klart å innse det før nå. Jeg har hatt det så vanskelig i det siste. Når man ikke snakker om problemet, så er det på en måte som om det ikke er sant. Med en gang jeg sier det høyt, blir det på en måte virkelig. For å kunne gjøre noe med dette, må jeg dele det med noen. Jeg klarer ikke løse dette selv. Det er for mye for meg, jeg har havnet litt for langt nede igjen. Jeg trenger å komme meg litt opp, ut av denne onde sirkelen. Ikke gjemme meg fordi skammer meg over meg selv.

  • 16

    Jeg er så lei av å skal kjempe mot meg selv hele tiden. Diskutere med meg selv fra morgen til kveld. Jeg blir så sliten av det. Det tar fra meg alle kreftene mine, krefter jeg mye heller skulle ha brukt på noe annet. Jeg skulle mye heller ha jobbet hver onsdag, enn å gått i behandling. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men som sykdommen min hindrer meg i. Jeg føler meg utslitt av å være syk. Jeg er sykemeldt. Hadde noen fortalt meg da jeg var yngre, at jeg kom til å bli sykmeldt i flere år, så hadde jeg nok ikke trodd på det. Meg sykmeldt? 

    Jenta som jobbet to jobber, pluss gikk på skole. Som sto opp hver dag kl 07:00 for å komme seg til skolen. Etter skolen var det rett på jobb. Kom hjem sent, satt med lekser noen timer, før jeg la meg for å sove. Så var det det samme neste dag. Men nå, ja hva nå egentlig. Nå sitter jeg jo bare her,utslitt etter bare å ta meg en dusj. Det eneste faste jeg har hver uke, er behandling. En ting som gjør meg helt utslitt, fra å kunne holde på med noe fra morgen til kveld. Jeg har ikke krefter til noe som helst. Jeg vil så utrolig mye, men nå er det kun en ting som gjelder. 

    Kjempe en kamp mot meg selv, en kamp som føles som den har kommet for å bli. Jeg vet jo hva som må til for å bli frisk, men jeg får det ikke til. Den delen av meg som ikke er styrt av min spiseforstyrrelse, vil jo ikke ha det sånn som jeg har det nå. Den delen vil spise, jobbe eller kanskje til og med studere. Eller bare det å kunne få gjort noe på dagen. Kanskje kunne brukt tiden til noe fornuftig, slik at dagene mine kunne gått litt fortere. Alle sekundene, minuttene og timene jeg er våken kunne blitt brukt til noe. Jeg trenger en mening med livet, en grunn for å fortsette å kjempe. Akkurat nå føler jeg vel ikke at livet mitt har så mye mening. Hvorfor måtte akkurat jeg bli syk? 

    Jeg er psykisk utslitt, for å være helt ærlig. Det føles som om livet ikke har en mening. Det å bare gå rundt hjemme, vente på at jeg en dag skal bli frisk. Jeg er så lei av å spise etter klokken. Jeg savner følelsen av å være sulten. Jeg savner den jenta jeg var før. Nå bare virker det som en drøm. Å se tilbake på tiden før jeg ble syk, er både skremmende og godt. Det å vite at jeg ikke alltid har vært den syke jenta, men at jeg faktisk bare var et helt vanlig menneske. Som gjorde de vanlige tingene som alle andre gjør. Som spiste fordi jeg var sulten. Som ikke brydde seg om vekta. En jente som var lykkelig. Som elsket seg selv. Som hadde en mening med livet. 

    Jeg unner virkelig ingen å gå igjennom det jeg gjør. Det å utvikle en spiseforstyrrelse. Det å måtte bli sykemeldt i så ung alder. Det å ikke vite om man noen gang kommer til å bli hundre prosent frisk. Det å ha mat som en fiende, i stedet for å elske alle de herlige smakene som egentlig er i mat. Jeg har aldri hatt så dårlig selvinnsikt som det jeg har nå. Vekten sier en ting, men i speilet ser jeg noe helt annet. Jeg vet at jeg er tynn innerst inne. Men jeg ser noe helt annet. Jeg føler meg nesten dum som skriver det, men det er dessverre sannheten. Uansett hvor mange som sier at jeg er tynn, Så går det ikke inn. Det er akkurat som om spiseforstyrrelsen min bare hører det den vil høre. Bare ser det den vil se, og ikke jenta som står foran speilet.

  • 18

    Jeg fikk en kommentar på bloggen min for en stund siden, der det sto noen spørsmål til meg. Om jeg kommer til å få meg en jobb når jeg blir frisk, med tanke på at jeg blogger åpent om min sykdom. Det fikk meg til å tenke frem og tilbake. Jeg tror ikke at denne bloggen noen gang kommer til å gjøre slik at jeg ikke kan få meg en jobb. Det at jeg blogger åpent om min sykdom er ikke noe som burde ha noe å si for min fremtid. Jeg synes det er bra at noen tør å snakke åpent om slike temaer som det jeg gjør. For det er mye tabu rundt dette temaet, selv om dette er noe som rammer så utrolig mange. Det å ha en historie eller har gått igjennom ting, er jo noe alle har gjort. 

    Jeg deler en del a meg veldig offentlig. Jeg vet at bloggen min har hjulpet andre i samme situasjon som meg. Jeg vet også at folk som bor med en, eller er sammen med en, eller har en i familien som sliter med det samme, forstått sykdommen bedre. Hvordan den fungerer, og hva som skjer i hodet til en som er utsatt for dette. Jeg synes det er viktig å få frem de temaene jeg blogger om. Det å faktisk vise at det er greit å være syk. At man ikke skal trenge å skamme seg over å slite, for det skjer så alt for mange av oss. Jeg snakker ikke bare om spiseforstyrrelser, men også om alle andre psykiske lidelser. For når man er syk, er det lett å tenke at dette er noe man ikke skal snakke om høyt. 

    Det er lettere å tenke at jeg må skjule at jeg sliter, slik at ingen skal finne ut av det. Heller bare bruke tiden på at ingen skal finne ut av det, i stedet for å kunne be om hjelp med problemet. Det at man sliter pyskisk, burde ikke ha noe å si for om man skal få seg en jobb. En pyskisk lidelse kan skje hvem som helst, og også når som helst. Enten om du er 20 år, eller om du er 40 år. Uansett om du er mann eller kvinne, ung eller gammel. Poenget mitt med dette kan skje oss alle, og det gjør deg ikke mindre verdt som menneske. Da jeg var syk, følte jeg at ingen skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg utrolig alene. Jeg var kjemperedd at noen skulle finne ut av det, men hvorfor var jeg egentlig det? 

    Som jeg har nevnt tidligere, så har denne bloggen hjulpet meg mye. Både med å kunne snakke mer åpent om min sykdom, men også det å ha noe å gjøre. Hvis det skulle ha seg slik, at den dagen jeg søker meg en jobb, og ikke får denne pga min blogg, så får det heller være den arbeidsgiveren sitt tap. For alt jeg har gått igjennom, kommer alltid til å være en del av meg. Uansett om jeg hadde blogget om det eller ikke. Jeg er lei av å skamme meg over meg selv. Det å skulle skjule og lyve for alle rundt meg om hvordan jeg har det, eller hvordan jeg hadde det før. Jeg har en sykdom, men jeg er fortsatt Lisa. 

    Hadde de temaene jeg blogger om ikke vært så tabu, så tror jeg aldri at jeg hadde fått de spørsmålene om jobb. Da hadde man ikke tenkt så mye over det tror jeg. Jeg er faktisk veldig stolt over bloggen min, og utrolig takknemlig for at folk vil lese den. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan en blogg kan gjøre slik at du ikke skal få deg en jobb senere. Tenk deg det selv. Om en som søkte jobb hos deg, hadde turt å blogge åpent om sykdom. Det burde ikke ha noe å si, vedkommende kan være dødsgod til å jobbe. Jeg begynte faktisk å jobbe da jeg var tretten år. Hvis jeg skulle ha søkt meg jobb nå, så hadde jo det vært fordi jeg var blitt frisk. Men så syk som jeg er nå, må jeg dessverre innse at dette ligger frem i tid.

  • 14

    Det å skrive ned følelsene mine er en ting, men det å faktisk snakke om det er noe helt annet. Det å skrive jeg har det ikke bra, er lettere enn å si det høyt. Etter jeg begynnte å blogge, har jeg blitt mye flinkere til å sette ord på mine egen følelser og tanker. Men når det kommer til spørsmål ansikt til ansikt om hvordan jeg egentlig har det, svarer jeg alltid det samme, det går bra. Selv om jeg egentlig ikke mener det, så er det letter å si. Når man sliter med en spiseforstyrrelse, er alltid de anorektiske tankene der. Jeg klarer å kose meg ute med venner, men jeg skal ikke påstå at jeg har det like bra hele tiden. 

    Jeg gjør jo det beste ut av alle situasjoner. Men jeg klarer ikke si det høyt. Jeg klarer å snakke åpent til begge mine behandlere. Men de er de eneste som faktisk får vite hvordan jeg egentlig har det. Jeg er alltid redd mine egne ord skal ødelegge stemningen. Jeg er redd for å snakke for mye om sykdommen min, så da er det lettere for meg å la være. Alt jeg sliter med er jo veldig tabu temaer. For mange er dette noe man bare leser om på nettet, eller kanskje ser på tv. For meg er dette min hverdag. Ja, jeg føler meg annerledes, men klarer ikke si det høyt. 

    Det å skrive ned følelsene mine har hjulpet meg. Det å faktisk sette ord på alt det som skjer i hodet mitt. Alle de tunge innleggene jeg skriver, har hjulpet meg å jobbe på en helt annen måte. Det har også hjulpet de rundt meg til å skjønne hva det er som skjer med meg. Kanskje de rundt meg faktisk skjønner mere av min sykdom når de leser bloggen min. En av mine bestevenner fortalte meg at hun er innom bloggen min hver dag. Det var hennes måte å se at jeg hadde det bra på, og samtidig skjønne mer av hva som skjer i hodet mitt. For meg er dette godt. Da slipper jeg å snakke så mye om det. For en ting skal sies, det er ikke mine problemer jeg vil snakke om når jeg har dratt ut for å ha det gøy. Jeg ønsker at min sykdom skal ligge hjemme når jeg er ute.

    Noe som er det mest negative med med min sykdom, er hvor mye den kontrollerer det jeg gjør. Den kontroller egentlig det meste med meg. Det kan gå dager, til og med uker mellom jeg svarer på en meldning. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det bare blir sånn. Noen ganger uten at jeg egentlig legger merke til at det skjer. Det kan være kjempetøft for meg, og jeg trekker meg bare tilbake. Fra alt rundt meg, alle som bryr seg om meg. Jeg klarer bare ikke, uansett hvor sterkt jeg ønsker å være den jenta som er der for alle rundt meg. Sykdommen tar fra meg all ekstra tid og energi. Uansett hvor mye jeg har lyst til å ta det tilbake, så er jeg ikke sterk nok nå.

  • 14

    Når du føler deg så alene at det virker som du aldri kommer til å bli kvitt den følelsen, det er tungt. Jeg vil jo være som alle andre rundt meg, men jeg får det ikke til. Nå som jeg har mistet mange år av livet mitt, virker det som om jeg aldri kommer til å få dem tilbake. Alle minuttene, dagene, månedene og årene som sykdomen min har tatt fra meg. Den tiden som egentlig skulle bli den beste tiden i livet mitt, ikke helt voksen, men heller ikke et barn. Den tiden midt imellom barn og voksen der jeg skulle forme meg selv. Finne ut hvilken person jeg skulle bli, hva jeg skulle gjøre med resten av livet mitt. Tiden bare forsvant fra meg. Det  var jo ikke dette jeg skulle bruke tiden min på. 

    En kamp jeg føler jeg ikke kan vinne. Hvordan kunne det blir slik? Jeg skulle jo vært i full gang med studier. Ja, kanskje til og med snart ferdig. Oppleve det å være student, som alle sier du en gang i livet må oppleve. Men i stedet sitter jeg her, ser på alle andre sine liv forme seg. Gjøre det de har lyst til, oppfyller drømmene de har drømt om. Mens jeg, ja hva gjør egentlig jeg? Jeg tror det er vanskelig å sette seg i min situasjon. Det å slite med en depresjon som ikke vil gi slipp. Et behov for å kontrollere alt som har med mat å gjøre. Marerittene som holder meg våken om natten. En indre uro som aldri lar meg slappe helt av. Ja, jeg har hatt det bra i det siste. Men allikevel ikke sånn som jeg vil ha det. Kommer jeg noen gang til å ha det sånn jeg egentlig vil? 

    Bare slippe tak på spiseforstyrrelsen, bare det å kunne dra ut å spise middag med venner. Eller bare spise det jeg har lyst på, uten å tenke på hva det inneholder. Kommer jeg noen gang til å bli kvitt marittene mine, eller er det et så dypt sår. At det aldri kommer til å gro, skorpen som burde ha lagt seg over det store såret mitt for lenge siden. Tid leger alle sår, men det virker ikke som om dette såret kommer til å gro helt. Det er for dypt, det er for sårt. Jeg vil snakke om det, men det er så vanskelig. Kommer det noen gang til å bli lettere? Akkurat nå virker det så fjernt. En sykdom som har styrt hver dag av mitt liv i tre år. En sykdom som sliter meg ut. Jeg vet vel nesten ikke hvem jeg er uten den. 

    Jeg vil finne meg selv igjen, for jeg ble jo ikke helt borte. Men jeg må vel bare akseptere at jeg aldri kommer til å bli den samme. Det er ikke sånn at jeg bare kan glemme de årene jeg har vært syk. Alt jeg har gått igjennom kommer alltid til å være en del av meg. Jeg må bare finne ut en måte å leve med det. Hvordan skal jeg klare å elske noen, når jeg ikke klarer å elske meg selv? Det å være syk, føle seg alene, det å føle at ingen forstår. Eller skjønner hvordan du har det. Jeg er jo ikke alene. Men det føles sånn. Dette er en kamp kun jeg kan kjempe. Jeg er heldig som har så mange rundt meg som støtter meg, som er sterke for meg. Men uansett hvor mange jeg har der for meg, så kan ingen andre kjempe for meg. 

    Jeg kan ikke noe for at jeg ble syk. Men det er heller inngen andre sin skyld enn min egen. 

  • 22

    Det er dessverre slik at altfor mange blir utsatt for voldtekt. Både jenter, gutter, damer og menn. Men uansett alder og kjønn, så blir man tråkket på. Man blir presset til noe man ikke vil når det kommer til sex. Noen blir presset med makt. Andre kan være bevisstløse eller ned-dopet når det skjer. Alle har hver sin historie. Men uansett hvor forskjellige hendelsene var, så har de fortsatt mye til felles. 

    Det har seg slik at det er mange som er i et forhold når de blir utsatt for overgrep. Eller man vil gå inn i et senere. Da er alltid vanskelig å finne ut når det er greit å sex med en som har vært utsatt for dette. Det er mennesker som aldri kommer til å klare å ha sex igjen, men de fleste klarer å komme over det. 

    Den første gangen er det vanskelig. Man forbinder jo sex med noe negativt. Noe som også er en naturlig følelse å ha. Det kommer ikke til å være lett i starten. Men hvis man finner en person som virkelig bryr seg om deg, aksepterer denne personen at du må ta ting i ditt tempo. Det vil føles lettere å stole på en partner om man ikke blir presset til noe. Hver person reagerer forskjellig etter et overgrep. Noen klarer å ha sex bare noen dager eller uker etter. Mens andre ikke klarer det på flere år. Det er viktig å lytte til kroppen. Å kun gjøre det man føler er greit, for du er den eneste som kan kjenne på hvordan følelsene dine rundt dette er. 

    Etter mine egne erfaringer var den første gangen verst. Det endte opp i tårer og skjelvinger. Jeg følte meg skitten fra før, selv om det var en god stund etter overgrepet. Men i mitt hode forbandt jeg sex med voldtekt. Alle følelsene og tankene rundt det kom frem med en gang. Det tok lang tid for meg etter den første gangen å skulle prøve igjen. Men jeg er glad for at jeg ikke bare bestemte meg for at jeg skulle leve et liv uten. Sex er en bra ting som skjer mellom to personer som er glad i hverandre, det er jo noe som skal nytes. Jeg er kommet langt på vei til å klare dette. Nå er det snart tre år siden overgrepet. Men for å være helt ærlig, jeg får tilbake anfall i ny og ne. Da knekker jeg sammen og må bare stoppe opp. Det blir for tøft. 

    Jeg sliter mye med mareritt etter voldtekten, noe som fører til at jeg blir veldig deprimert, sint og fortvilet når jeg står opp. Et mareritt kan ødelegge hele dagen min, og en slik dag er et dårlig utgangspunkt for sex. Hvis man er i et forhold med en som har vært utsatt for overgrep, er det viktig å respektere den personene når hun sier nei. Det samme gjelder deg som har blitt utsatt for det. Sliter du med mareritt, så lytt til kroppen din. Hvis du har en hatt slik jævlig natt med mareritt, så si det til din parter. Da er det lettere å faktisk skjønne hvorfor. Det å være åpen om slike ting kan gjøre at forholdet klarer seg i steden for at det ryker. 

    Når jeg snakker om åpenhet, så er det faktisk bra å snakke med sin parter om overgrepet. Uansett om det skjedde mange år før dere ble sammen, eller om det skjedde når dere var sammen. Det å faktisk fortelle sin parter om hvordan følelsen dine er rundt dette. Hva du ennå sliter med etter overgrepet. Dette kan gjøre forholdet sterkere. Det gjør det også lettere for din partner å forstå. Dette er aldri et lett tema å snakke om, men om du holder alt for deg selv, kan dette bli en barriere mellom dere. Det kan også være lurt å snakke om dine følelser rundt det å ha sex. Det er et godt utgangspunkt for et stabilt og trygt forhold.

  • 18

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette innlegget, men etter jeg laget meg en offentlig snapchat får jeg veldig mange rare forespørsler om å ha sex med andre for penger. Det er ikke snakk om lite penger heller, jeg har blitt tilbudt fra 10 000 til 200 000, og mye i mellom det også. Altså tror folk at jeg er en hore eller noe, eller at jeg i det hele tatt ville ha gjort noe slik. Det verste av alt er jo at de fleste er eldre menn, altså over 50 år. Jeg ble helt satt ut første gang jeg åpent en snapchat, der det sto: «vil du ha sex med meg for penger? Jeg betaler deg bra, du kan få 200 000kr».


    Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte, men satt ut ble jeg ihvertfall. 
    De andre gangene jeg har fått det, har jeg bare takket nei men får fortsatt like sjokk hver gang det skjer, jeg begynner jo å lurer litt på hva er det de tror om meg. Sender jeg ut noen signaler på at jeg er en hore? Skjønner ikke at folk tør å spørre om sånne ting, når jeg ser tilbake på dette så må jeg bare le. Men når det skjedde så begynner man jo å lure, om hva slags signaler jeg kan ha sendt ut for at noen skal spørre meg om dette. Når du er en jente på 22 år, så kommer det menn som er over 50 år og spør deg om sex. Det er jo ikke akkurat helt normalt, det er jo ikke sånn det skal være. 


    Er helt sikkert noen der ute som hadde sagt ja, men jeg er ikke en sånn person i det hele tatt. Penger for meg betyr ikke så mye at jeg hadde hatt sex med en eldre mann bare for å tjene mye lett-tjente penger. Nei. Herregud jeg hadde følt meg så skitten og ekkel, noe jeg aldri i hele mitt liv skal gjøre. Når du får slike spørsmål av menn som kunne vært faren min, altså de er like gamle som min pappa. Man må da kunne ha noe bedre å bruke pengene på, er det slik at de bare har alt for mye penger. Man kunne fort blitt millionær av å holde på slik, sagt ja til så mye penger for å sex med en som er over dobbelt så gammel som deg. 


    Jeg må ærlig si at jeg syns det er litt ekkelt, jeg skjønner ikke hva som er greia. Jeg er ihvertfall ikke noe hore, jeg klarer heller ikke å forstå hvilke signaler jeg sender ut for at noen skal tro det om meg. Jeg er glad for at jeg sa nei, og jeg kommer til å gjøre akkurat det samme til neste person som spør.

  • 16

    Jeg har aldri vært misfornøyd med den jeg er, eller var før. Det var aldri slik at jeg skulle bli tynn, eller at jeg hadde så dårlig selvtillit at jeg måtte forandre på meg selv. For meg var dette en måte å takle mine problemer på. En måte å la noe annet ta kontrollen over meg. Jeg skjønte det ikke i starten, hva det var jeg begynte å utvikle. Det skjedde så fort, men samtidig som det skjedde så sakte. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg selvfølgelig valgt at jeg aldri skulle ha utviklet anoreksi. En spiseforstyrrelse er aldri et valg. De er noe som skjer, og som oftes henger sammen med noe annet. 

    Jeg tror ingen velger å utvikle en spiseforstyrrelse. Men har man først begynt å utvikle den, så bygger den seg større og sterkere for hver dag som går. Jo lengre du har den, dess vanskeligere er det å bli kvitt den. Den tar fra deg så alt for mye. Mer en kanskje noen andre faktisk forstår. Det er en sykdom som er vanskelig å skulle beskrive. Alle tankene og følelsene rundt mat. Hvordan mat som er noe av det viktigste kroppen trenger skal bli en fiende. Mat som er så sosialt. Alle de fantastiske smakene man kan lage, så mye man kan utforske. Men for meg går det kun i det samme, hver eneste dag. Jeg spiser ikke det jeg har lyst på, men den maten som er grei for min spiseforstyrrelse. 

    Jeg bestemte meg aldri en dag, at nå skal jeg utvikle anoreksia. Det bare skjedde. Jeg tror det er vanskelig å skulle skjønne hvorfor en person utvikler en spiseforstyrrelse, uansett hvilken type det er. Om det er overspising eller sulting, så handler det om en kontroll. En måte å glemme eller slippe å tenke på andre ting i livet som har vært vanskelig. Det er også noen av de som utvikler dette nettopp fordi de vil ned i vekt. Uansett hva grunnen er for at man ender opp med å få en spiseforstyrrelse, så er ikke det et liv man har lyst til å leve. Jeg synes det er viktig at man har det i bakhodet. 

    For en som har utviklet en spiseforstyrrelse, kan det vanskeligste å faktisk innrømme at man har et problem. Det er lettere å bare ikke snakke om det, i stedet for faktisk å ta tak i problemet. Jeg har enda ikke hørt om en person som har klart å bli frisk av dette av seg selv. Man trenger hjelp. Uansett hvor vanskelig det kan være å be om det, så er faktisk det et skritt i riktig retning. Det burde ikke være et tabubelagt tema å ha en spiseforstyrrelse. Det rammer så alt for mange i alle aldere. Det at man ikke skal snakke høyt om det, gjør det vanskeligere for dem som faktisk sliter med det. Både det å innrømme det, og også be om hjelp. Det er ikke noe man ikke skal skamme seg over. 

    Det å blogge åpent om at jeg har anoreksi, har både vært veldig tøft og vanskelig. Men også utrolig godt. Det å kunne dele mine følelser og tanker med andre, i stedet for å sitte med alt for meg selv. Det å ikke skamme seg over at man er syk. For jeg er ikke en spiseforstyrrelse, men en jente som sliter med det. Det er bare en liten del av meg. Jeg har jo så mye annet med meg enn bare det. Jeg valgte aldri å bli syk. Det var noe som bare skjedde med meg.


    Bilde tatt av Helene Michaelsen 

  • 14

    Det er flere stadier i min prosess for å bli frisk, jeg har i flere år bare hatt på meg en maske. Som gjorde at jeg skjulte alle de vonde følelsene, jeg var ikke klar. Jeg klarte heller ikke kjenne på de vonde følelsene, tanken på å skulle gråte var skremmende. Jeg var redd for at hvis jeg først lot en tåre trille ned fra øyet, at jeg ikke skulle klare å stoppe det. At hele verdenen min skulle rase sammen, jeg var redd for at jeg skulle havne lenge ned enn det jeg allerede var. Etter jeg prøvde å ta mitt eget liv, lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle la meg selv havne så langt nede igjen. 


    Det gjorde at lagde et så tykt skall rundt meg selv, og jeg klarte ikke slippe noen inn. Jeg klarte ikke engang å få de negative følelsene frem, det var akkurat som om hodet mitt kun fokuserte på å ha det bra. Bare smile og le, aldri vise noen tegn til hva jeg har gått igjennom. Jeg hadde det jo bra, men innerst inne hadde jeg et rent helvete. Det var godt en lang periode, å bare gjemme bort alt det vonde. Late som om ingenting hadde skjedd, eller rettere sagt at jeg ikke hadde latt meg knekke. Men sannheten var jo at jeg var ødelagt, jeg var knust. Hele meg hadde blitt revet i tusen biter, et evig puslespill som aldri ble ferdig. 


    Det var for mange brikker, for vanskelig brikker for meg å klare å plassere et sted. Jeg var ikke hel, jeg lot bare en liten del av meg komme frem. I stedet for å ta tak i det som faktisk var problemet, endte jeg opp med å utvikle anoreksi. Det var en måte for meg å alltid ha kontroll, anoreksien tok så mye plass at alle de andre brikkene bare forsvant. Det var ikke plass til noen andre følelser eller tanker, alt handlet om mat. Kun mat, hvor mye eller hvor lite. Hvor lenge jeg klarte å sulte meg selv, jeg hadde rett og slett ikke noe energi til overs til å ha det vondt. 


    Det var først for noen uker siden at jeg klarte å kjenne på de vonde følelsene, men også de gode følelsene. Det smilet og latteren som jeg hadde fordi masken ville det, var ikke ekte. Det var ikke meg, samtidig som det var meg. For det var jo et smil fra min munn, det var en latter som kom ut av meg. Men det var ikke noen ekte følelser i det, når jeg smiler nå om dagen så er det fordi jeg vil. Det er følelsen av å være glad som gir et smil, ikke følelsen av at jeg må skjule meg selv. Det å skulle kjenne på alle følelser er skummelt, det er aldri noe fasit på hvordan den neste dagen i mitt liv kommer til å bli. 


    For alle følelsene mine er til stede nå, men ikke bare de bra følelsene. Også de vonde følelsene, jeg kan føle en sorg over det som har skjedd. Jeg kan gråte, jeg er ikke redd for å gråte mer. Det er på en måte blitt greit å ikke alltid ha det bra, alt som har skjedd kommer alltid til å være en del av meg. Men det er det å takle det, jobbe med det, i stedet for å bare skulle skjule det eller gjemme det. For det kommer alltid til å være der, men jeg håper at en dag kommer alt dette til å gjøre meg til en sterkere person. Jeg føler meg sterkere enn hva jeg noen gang har vært før, men jeg er enda ikke sterk nok til å ta tilbake kontrollen. Det er mye jobb igjen, mye som skal jobbes med. 


    Jeg håper at en dag når jeg har vunnet denne kampen, at jeg da kan se tilbake og akseptere at dette alltid kommer til å være en del av min historie. Det kommer alltid til å være en del av meg, men jeg håper det blir en del som gjør meg sterkere.

  • 24

    Fra jeg var veldig liten, merket jeg at det var noe annerledes med meg. Jeg kunne fort merke at jeg ikke klarte å henge med utviklingen til de andre som var like gamle som meg. Jeg fikk ikke til det samme som de fleste rundt meg klarte, jeg jobbet dobbelt så mye som de fleste med lekser. I starten på barneskolen var det ikke et kjempestort problem, men jeg merket hvor fort jeg datt ut. Når jeg skulle lese høyt i klassen, ble alle ord feil. Jeg leste saktere og saktere føltes det som, etter som tiden gikk, og jeg var mye frustrert fordi jeg ikke klarte det alle de andre klarte. 

    Det var først på ungdomskolen, at lærerne mine faktisk så hvor store problemer jeg hadde med å lese og skrive. Alle prøver som innebar noe med lesing, og så skulle svare på spørsmål. Jeg klarte aldri bli ferdig, mens alle rundt meg klarte som oftest å levere inn prøver før tiden. Eller i hvertfall var de ferdige når tiden hadde gått ut, mens jeg følte jeg aldri fikk til noe. Jeg var faktisk glad den dagen læren min sa at jeg skulle dra og ta noen tester for å finne ut hvorfor jeg hang så langt etter. 

    Dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde dysleksi, det vil si lese- og skrivevansker, var faktisk den dagen ting falt på plass for meg selv. Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg hadde hengt så langt etter, og hvorfor jeg ikke klarte å skrive riktig eller lese fort. Den eneste tingen jeg virkelig kunne ha ønsket, var at jeg dro og tok de prøvene før åttende klasse. Da hadde jeg kanskje sluppet alle gangene jeg skammet meg for å lese høyt, alle de ekstra timene jeg brukte på lekser. Eller bare det å skulle skrive, ble for meg en ting jeg alltid prøvde å unngå. Det er ikke noe å skamme seg over å ha en slik diagnose, for meg ble alt mye lettere etter jeg fikk det. Da fikk jeg mer hjelp på skolen, ting ble til rette lagt for meg slik at jeg også kunne lære det de andre rundt meg lærte. 

    Etter jeg har begynt å blogge, har jeg både blitt bedre til å skrive rett og til å lese fortere, eller bare fått en mer forståelse for lesing og skriving. Når jeg deler et langt innlegg med dere, har jeg alltid en som har rettskrevet det for meg. Jeg er veldig heldig som har fire flotte damer rundt meg, som tar på seg jobben med å rette og ordne for meg. Men noen ganger kommer det litt feil her og der, men jeg håper dere lesere kanskje har mer forståelse hvor hvorfor nå. Jeg prøver mitt beste, mer enn det får jeg ikke gjort.

  • 22

    Den siste tiden har det vært så mye snakk om dette med å forandre på utseendet. Toppblogger etter toppblogger har blitt hengt ut. Ikke bare av andre bloggere, men også en del aviser og nettsteder. Jeg har valgt å ikke skrive om dette før nå, men jeg syns alt dette har tatt helt av. Jeg personlig mener at hvis noen vil gjøre noe, så gjør det og stå for det. Alle snakker om dette med at man skal være ærlig. Personlig synes jeg det er bedre når noen faktisk tør å være ærlig rundt dette, i stedet for å lyve. Greit at noen blogger har flere tusen lesere. Noen vil fremstille dem som et forbilde, men om dere tenker over det, så er det oss selv som velger hvilke blogger vi skal lese. Det er vårt eget ansvar hvem vi velger å se opp til. 

    Jeg er enig at dette med å forandre på utseende har gått litt langt, når man hører om jenter nede i 10-års alderen snakker om å spare penger for å forandre på utseende. Det er jo selvfølgelig ikke greit, men jeg føler det blir for dumt å skylde på noen av toppbloggerne for dette. Tenk dere selv, å få flere tusen kommentarer hver dag på ditt eget utseende. Det gjør noe med tankegangen din. Men det at en annen forandrer på noe, betyr ikke at du også må gjøre det. Bare fordi en person velger å legge seg under kniven, må ikke dette nødvendigvis bety det samme for deg. Ser man litt tilbake, var det på en måte "greit" at en i ny og ne la seg under kniven. Men nå er det plutselig ikke greit? 

    Alle har hver sin tanke og mening om ting. Vi kan ikke mene det samme om alt. Noen er for å operere, mens andre er det ikke. Personlig synes jeg ikke at det å ha sine egne meninger, eller bare det å tørre å være ærlig om det man har forandret på, skal gjøre deg til et dårlig forbilde. Det er din egen kropp. Det er ingen andre enn deg selv som bestemmer over den. Hva du ønsker å gjøre med den er også ditt eget valg. Min blogg er ikke så stor, men jeg tenker alltid på hva jeg legger ut. Men samtidig så kan man ikke gjøre alle til lags. For meg irriterer det meg mest, når man ser på store kjendiser sine før og etterbilder. Så står de og lyver om at de ikke har gjort noe. Det synes jeg blir for dumt. Jeg syns det er å være et dårligere forbilde enn de som tør å innrømme det. Så og si alle de store kjendisene som blir kalt "perfekte" har gjort noe med utseende. Det er ikke normalt å se sånn ut. 

    Men jeg har tenkt igjennom dette utrolig mye i det siste. Jeg er jo på en måte enig i alt som har blitt skrevet de siste dagene. Fra begge sider, at noe ikke burde legge ut så mye om det å forandre på utseende. Det er en ting å ha gjort en endring, men når det blir flere endringer kan dette også bli litt mye. For en som er flat og så ta silikon er lettere å akseptere, enn en som har store pupper og enda velger det. Så når jeg sier at man skal stå for det man har gjort, så mener jeg også til en viss grad. Men som sagt, man bestemmer selv hvilken blogg du skal lese. Det er du selv som klikker deg inn på en annen sin blogg, og velger å lese den. Håper dere skjønner meg rett med dette innlegget, men jeg syns det har gått for langt når jente etter jente blir hengt ut for valgene hun selv valgte å ta. 


    ( bilde lånt fra google ) 

    Hva syns dere om dette temaet? Kom gjerne med meninger.

  • 32

    Du er for tjukk eller du er for tynn. Du har for store pupper eller for små. Du er for høy eller for lav. Du har for langt eller for kort hår. Du har fikset på utseende noen har ikke. Du går med for dyre klær eller for billige klær. Ja folkens, det er ingenting å legge skjul på at alle er forskjellige. Det er jo det som gjør at vi skiller oss fra hverandre, og det er jo slik det må være. Jeg må si at jeg blir lei meg og sint når jeg ser hva folk skriver til hverandre. Vi som er bloggere er veldig utsatt for akuratt dette, og hvorfor skal det være slik? 

    Det verste jeg vet er disse nett-trollene som skriver dritt til andre, og som skal kritisere alle andre. Hvem gir dem rett til å sitte å dømme andre? Hvor kommer all denne dritslengingen fra? For vi er forskjellige. Og det er en mening med det. Strevet etter å se perfekt ut har aldri vært så stort som det er nå. 

    Men hvem bestemmer egentlig hva som skal være det perfekte? Er det de som har de største puppene, eller de som er kjempe tynne, eller de som alltid roper høyest, eller de som har klokkertro på seg selv? Alle disse instagram-profilene som deler bilder av damer som blir kalt perfekte. Men hva er forskjellen på dem og alle oss andre? Hvorfor ble det slik at alle vil se ut som en våre såkalte "forbilder"?

    Vi er alle perfekte på hver vår måte. Det er ikke bare en viss type damer som er perfekte. Vi strever hele tiden etter det perfekte. Kanskje vi heller skulle bruke tiden på å bli glad i oss selv. Vi er alle forskjellige. Det er jo veldig få av oss som passer inn i det perfekte bilde av det som anses å være perfekt. Noen liker å kose seg med mat, mens andre trener hele tiden. Det viktigste er at man lever sånn passe sundt og har det godt med seg selv. Er man glad i seg selv, er det lett å bli glad i andre. 

    Mange av de som blir såkalt perfekte, har blitt operert. Eller gjort utrolig mye med sitt utseende. Det er noe vi glemmer når vi ser disse damene overalt. Det å være perfekt er overvurdert, og faktisk ulogisk for de fleste av oss. De fleste store kjendisene som man ser mye av i media, har forandret på utseende. Søk opp før- og etterbilder av enkelte kjente personer, så får du deg nok litt av et et sjokk. Vi burde elske oss selv for den vi er, for vi er alle unike.

  • 30

    Tankene mine de siste dagene har vært så utrolig mange. Veldig mange positive, men også en del negative. Jeg begynte å tenke mye på dette med at jeg flytter fra mamma, hun som har vært min største støttespiller i en veldig lang periode nå. Hun er den som har passet på meg, hjulpet meg når jeg trenger det. Prøver å snu alle de dårlig dagene til en bra dag, holdt rundt meg når jeg vil gråte. Sittet timesvis og bare snakket med meg. Jeg har støtter meg så mye på mamma den siste tiden. Jeg har faktisk nesten ikke ord for hvor mye støtte jeg har fått fra den damen. 

    Hun har virkelig gjort alt for at jeg skal ha det bra. Handler inn alt jeg trenger hele tiden. Ofte har hun dratt ned på butikken bare for å kjøpe en ting, siden jeg manglet en ting til mitt måltid. Hun har vært litt min helt den siste tiden. Men nå har jeg jo flyttet fra henne. Det går ti tusen tanker og følelser i hodet mitt om dette. Kommer jeg til å klare meg uten en av mine foreldre. Det er alltid veldig vanskelig for en som er syk, da blir man litt avhengi av en foreldre som kan stille opp. Det er noe man faktisk trenger, for de gjør jo alt får at barnet deres skal ha det bra. 

    De dagene jeg har hatt det kjempeille, gjør hun alt for at jeg skal få det bedre. Den perioden jeg slet masse med depresjon, kjøpte hun en gave til meg som plutselig gjorde dagen litt bedre. Tanken på at mamma ikke skal være rundt meg 24/7, er vedlig skremmende. Men kansje det er akuratt det jeg trenger? Mer ansvar på meg selv. Hvem vet, kanskje dette kommer til å gå kjempebra. At jeg faktisk klarer alt dette på egen hånd. Men tankene er der jo om det ikke skulle gått, hvor skuffet hadde jeg ikke blitt over meg selv da? 

    En ting jeg merker veldig godt, er at jeg ikke vil at søsteren min skal ha det ansvaret mamma har hatt. Så nå må jeg ta alt ansvaret selv, jeg må passe på at jeg spiser. At jeg steller meg selv. Bare det å komme seg i dusjen kan være vanskelig for meg. Plutselig kom det veldig mange tanker opp i hode mitt. Jeg ikke helt hvor alle disse tankene kom fra. Men det er deilig å kan få skrevet det ned, og faktisk delt dette med dere. Jeg har jo sagt at dere skal få følge hele min flytte prosess. Så da kommer jo også alle mine følelser rundt det. 

    Dette er et innlegg jeg skrev før jeg flyttet ut, men jeg har vært veldig redd for dele det med dere. Men jeg føler at jeg har klart å bevise for meg selv, at dette var en riktig avgjørelse for meg. Jeg klarer å passe på meg selv. Jeg har fått en ny start på livet mitt etter jeg flyttet ut. Redselen for at jeg ikke skulle klare dette, den er borte. Jeg tør nå å dele dette med dere, for jeg har bevist for meg selv at jeg klarer dette. Men jeg har ikke lyst til å legge skjul på at det var utrolig vanskelig for meg. Det var en stor overgang. Jeg er stolt av meg selv for at livet mitt har gått litt videre. Jeg har stått fast i nesten tre år nå. Endelig var det min tur at noe positivt skulle skje med livet mitt. Mamma kommer jo alltid til å være her for meg, selv om vi ikke bor sammen.

  • 46

    Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange ganger jeg får dette spørsmålet, om jeg tjener penger på bloggen min. For meg har det vært godt å kunne si til andre at jeg blogger, i steden for å si at jeg er sykemeldt. Da er det er ingen som ser ned på meg på den måten jeg følte folk gjorde før, når jeg sa jeg var sykemeldt. Det er ikke noe å legge skjul på, men et av de første spørsmålene vi stiller til hverandre. Uansett om man er venner, bekjente eller møtes for første gang. Så kommer nesten alltid spørsmålet opp: «hva driver du med nå?» Alle forventer jo at man skal studere eller jobbe, men for meg har jeg ikke hatt noe å svare på alle disse spørsmålene på nesten to år. 


    Endelig har jeg også noe jeg kan fortelle, noe som får en samtale i gang. I steden for at man ikke vet hva man skal si, for hva skal man svare når jeg sier jeg er sykemeldt? Skal man tørre å spørre om hvorfor, hvor lenge, eller alle de andre spørsmålene som er veldig private. Det er ikke noe fasit på hva man skal spørre om når man får høre dette, noen tar den lette utveien å bare stopper å snakker med deg. Hver gang jeg fikk det samme spørsmålet om hva jeg gjør, så fikk jeg en stor klump i magen. Jeg skammer meg ikke over å være sykemeldt, jeg er jo faktisk så åpen om det at jeg blogger om det. Jeg har aldri lagt skjul på dette, men likevel syns jeg det er utrolig vanskelig å svare på. 


    Når jeg først har svart på det, sagt at jeg har spiseforstyrrelser - at det er grunnen for at jeg er sykemeldt - så ender det jo bare opp med flere spørsmål. Hvordan fikk du dette, hva slags spiseforstyrrelse har du, spiser du mat? Altså lista er så lang med alle de spørsmålene, uansett hva jeg svarer og ikke svarer føler jeg bare at det ikke blir bra. Jeg ender uansett opp med den store klumpen i magen, derfor har jeg funnet ut at for meg er det bedre å si at jeg blogger. Men da kommer jo det andre store spørsmålet: hva tjener du på bloggen?


    Det blir tatt som en selvfølge at bloggen er min jobb, men det er det jo ikke det. Dette er for meg en hobby, endelig har jeg en grunn for å stå opp hver dag. Endelig har jeg noe å bruke dagene mine til, annet en å bare ligge å sove og bli mer syk. Så for alle dere som lurer: nei, jeg tjener ikke noe på bloggen. Jeg har fått masse produkter, men jeg har ikke tjent noe på min blogg. Dette er for meg en hobby, noe for meg å holde på med når alle er på jobb og skole. Hvem vet hva som skjer om noen år, ikke vet jeg. Men en ting er visst, jeg kommer til å fortsette å blogge like mye, fordi jeg syns det er gøy.

    Det har hjulpet meg utrolig mye på min vei for å bli frisk, det at så mange leser og bruker tid på å kommentere og støtte meg igjennom min hverdag. Det er gull verdt, jeg legger mye tid og energi ned i bloggen. Men det er fordi jeg er sykemeldt, jeg har tiden til det. Man trenger ikke penger for å holde på med noe man selv liker, blogging for meg handler ikke om penger. Men det å ha noe å gjøre, det at jeg har hjulpet mange andre der ute. Det gjør det verdt det å skrive de tøffe og harde innleggene mine, at noen tør å blogge om tabu temaer er noe vi trenger her i bloggverdenen. Livet mitt er langt i fra perfekt, noe jeg syns det er helt greit å vise til verden.



     

  • 32

    I dag har det gått veldig mange tanker igjennom hodet mitt. Grunnen til det er at for andre gang på fire uker, har det blitt laget en fake Facebook profil av meg, der vedkommende bruker mine bilder, men har et annet navn. Den første gangen dette skjedde brydde jeg meg ikke så mye. Grunnen til det var at denne person ikke la til noen jeg kjente, men hadde fått over 300 likes på bildene av meg hun hadde lagt ut og sagt at var henne, men den fikk jeg fjernet. Men vedkommende som lagde en fake profil i går la til mange av mine venner, samtidig som mange beskjente. Innboksen min tikket i hele går, fikk ny melding hele tiden av folk som ga beskjed til meg. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på, tusen takk til alle som også hjalp meg å rapportere denne person. 

    Denne profilen er fjernet nå, men denne personen begynnte å skrive til folk. Det er noe jeg ikke syns er helt greit. Jeg sperret min Facebook profil for lenge siden, sånn at man må være venn med meg for å se bildene mine, det var egentlig det som gjorde at jeg stusset veldig i går. Er denne personen en jeg kjenner?, jeg fikk bare en ekkel følelse inni meg. På en måte slapp jeg "billig" unna, for jeg har jo sett flere bloggere blitt utsatt for noe enda verre. Nemlig at noen har redigert bilder av dem i bikini, til at dem sto helt nakne og lagt det ut. Jeg skjønner ikke at folk kan ha så lite liv, at de må misbruke andre sine bilder. Jeg syns ikke det er greit i det hele tatt, uansett hvordan måte man gjør det på. 

    Må si at alle de koselig kommentarene jeg fikk i går, hjalp meg utrolig mye. Fikk flere kommentarer på at det er nok bare noe som er misunnelige på utseendet ditt, og det er jo koselig å høre. Men samtidig så satt jeg uansett igjen med denne ekle følelsen, jeg håper virkelig ikke at det var noen jeg kjente. For det syns jeg hadde vært veldig dårlig gjort, men heldigvis gikk Facebook igjennom profilen. Da fant de ut at denne personen brukte mine bilder, så da ble den slettet. Det er faktisk veldig bra av Facebook, at de tar seg tid til å gå igjennom slike ting. For da kan man på en måte sette en liten stopper for det! Så hvis det skjer med deg eller noen du kjenner, er det bare å rapportere personen(e) til Facebook, så blir den fjernet. 

    Men jeg lurer litt på hva dere syns om dette med å misbruke andre sine bilder? Er dere like imot det som det jeg er? Tror egentlig ikke folk tenker så veldig mye over dette, før det skjer med deg. Jeg husker at jeg fikk sjokk når jeg så dette som hadde skjedd med noen av toppbloggerne, men jeg tenkte kanskje ikke så mye over det som det jeg gjør nå. Grunnen til at jeg ville skrive enda et innlegg om dette, var bare for å få ut litt frustrasjon. Dette er noe som burde komme mer frem, for det er jo ikke greit i det hele tatt!



     

  • 6





    Som de fleste har fått med seg er det valentine i dag, jeg feirer ikke valentine. Grunnen for det er at min søster  har bursdag på denne dagen, så jeg har alltid brukt denne dagen på henne. Hun er jo den personen som betyr mest for meg, så da er det jo en selvfølge at jeg vil heller ferie bursdagen hennes. Dette er noe som ikke har vært så god likt av ekser, men jeg syns det er noe man burde respektere. Så denne dagen er i mine øynen en bursdags dag, sånn kommer det alltid til å være. Formen min er desverre veldig dårlig i dag, ble litt for mye drikke på meg i går. Så jeg ble ikke med på middags feiringen for søs, måtte faktisk bare bli hjemme. Men jeg er glad for at henne er med resten av familien, vi feiret en del i går. Stor koste meg med noen av søsknene mine, vi hadde spill kveld. Det var faktisk utrolig koselig, noe vi skal bli mye flinker til. For vi har det så gøy sammen, dere som følger med på snappchat fikk nok med dere mye fra i går. Bare å legge meg til foresten heter Lisa.rorvik der, dette er en offentlig snappchat så alle kan legge meg til. 

  • 18

    En ting skal være visst, det å være ung og slite psykisk er ikke lett. Det å vite med seg selv at man er annerledes enn andre rundt seg, det å føle at ingen andre forstår. Det å alltid føle seg alene, at det er ingen andre som skjønner hvordan du har det. Når du står på utsiden og ser alle andres liv gå videre. At de rundt deg får drømmene sine oppfylt.

    Dette er som regel det de fleste som sliter psykisk, tenker og føler. Man føler seg så utrolig alene. Det er vanskelig å snakke med de rundt seg som ikke sliter med noen psykiske plager. Hvem skal man si det til? Det er utrolig vanskelig å snakke med andre om at man sliter psykisk. Det kan til og med være vanskelig å fortelle familien om det. Men en ting er sikkert. Ingen fortjener å gå igjennom dette alene. Man trenger alle noen rundt seg. Dine nærmeste har nok sikkert allerede fortsatt at du sliter, selv om du ikke har sagt det. Kjenner man en person godt nok, vet man når den personen ikke har det godt, eller sliter psykisk. Det synes selv om man ikke selv klarer å snakke om det.

    Det som kan være det vanskeligste når man er ung og sliter psykisk, er faktisk det å klare å innrømme for seg selv at man har et problem. Det er lett å prøve og gjemme det, eller bare prøve å glemme det. Når man ikke klarer å innse det selv, så er det jo selvfølgelig vanskelig å snakke med andre om det. Hvordan skal man da få bedt om hjelp? Sliter man psykisk trenger man litt ekstra hjelp. Uansett hvilken psykisk lidelse man sliter med, er det viktig å få profesjonell hjelp. Uansett hvor vanskelig det kan være å innrømme det for seg selv, er det et stort skritt i riktig retning.

    Det å alltid føle seg alene er en tung følelse å ha. Det er noe ikke noen fortjener å føle. Men dere skal vite at dere ikke er alene. Vi er mange som sliter. Selv om man kanskje ikke sliter med samme lidelse, så er det ofte de samme følelsene. Så tro meg når jeg sier det, du er virkelig ikke alene om ha det slik. Det at det er tabu å snakke om at man sliter psykisk, gjør det ikke akkurat lettere. Livet skal være så jævla "perfekt". Man skal ikke snakke høyt om at man ikke har det bra eller sliter. Dette er noe som trenger å komme mere frem. Vi er så mange som sliter med dette.

    Grunnen til at jeg ville skrive dette innlegget, er både for å få dette mere frem, men også for å vise at man ikke er alene. Det er absolutt ingen ting å skamme seg over. Uansett hvilken psykisk lidelse man sliter med, burde man ikke være redd for å snakke om dette åpent. Det var et stort skritt for meg å ta når jeg valgte å være åpen om at jeg sliter. Det å ta det valget er jeg stolt over. Etter at jeg sluttet å skamme meg over det har jeg både fått det bedre med meg selv, og min lidelse. Vi er alle bare mennesker. Vis heller kjærlighet til hverandre enn å snakke ned om hverandre. Vær stolt over den du er, for ingen er som deg.



  • 40

    Jeg så deg gå på senteret i går, med poser i hendene. Du hadde vært og shoppet. Når du klarer å gå på et senter å shoppe klarer du i hvertfall å jobbe. Jeg så deg ute på byen for noen helger siden. Du hadde drukket. Du danset og det så ut som om du hadde det kjempe bra. Du smilte og lo og var ute til klubben stengte. Du ser ikke syk ut, så hvorfor går du på NAV? Jeg så deg sitte på en kafe for en måned siden. Der satt du og koste deg med en kopp kaffe med en annen. Du hadde stelt og fikset deg. Du snakket mye og koste deg. Du kan da umlig være så syk at du ikke kan jobbe da? 

    Dette er spørsmål og kommentarer man opplever når man er sykemeldt. Lite visste de at den ene shoppingturen ned på senteret er den enste gang jeg hadde vært ute av døren, på to uker. Den ene gangen du så meg ute fest for noen uker siden, var den eneste bra dagen min den måneden. Jeg hadde ikke sett vennen mine på flere uker. Jeg hadde ikke klart å dra ut på flere uker. Men den ene kvelden hadde jeg det faktisk så bra med meg selv, at jeg turte å gjøre det. Jeg klarte for en gang skyld å kose meg ute. Ha det gøy smile og le. Den kaffeen du så meg på for en måned siden, satt jeg å drak kaffe med min far som jeg ikke hadde sett på flere uker. 

    Når man sliter psykisk så har man bra dager, og dårlig dager. De som er 100% sykemeldt sånn som meg, er som regel kanskje ute av døren 1-4 ganger i månedene. Når man først klarer å komme seg ut de få gangen vil man selvfølgelig gjøre det beste ut av det. De dagene som faktisk er så bra, at man klarer å komme seg i dusjen. Klarer å sminke og stelle seg, den ene dagen du ikke føler deg syk. Man har lyst til å være en normal person, gjøre det vennen dine gjør eller møte familie eller ta seg en tur på senteret for  å shoppe litt. Noen veldig få vet er at dette er en stor utfordring for oss som sliter psykisk.

    Det er så mange psykiske lidelser som ikke synes utenpå.  Å gjøre noe koselig, er faktisk vedlig bra. Jeg ligger som regel bare i senga dag ut og dag inn.  Man kan jo selv prøve å tenke seg hvordan det er. Slippe å gjøre noen ting, ingen forpliktelser som man må ta stilling til.  Men der tar dere rimelig feil. Det er utrolig hardt, tøft, kjedelig og sårt å bare ligge inne. Jeg vet jeg snakker på vegne av mange som sliter psykisk, at det å komme seg ut å få lov til å være "normal" en gang i blandt betyr utrolig mye. Det er et tegn på at man vil bli bedre. Flere har det faktisk som en del av behandlingen sin at man skal gjøre sånne ting. 

    Det er så lett å dømme når man sitter på utsiden. De som har noen som står dem nær som sliter psykisk og er sykemeldt har en bedre forståelse for alt dette. Fordi da ser man det selv på nært hold, da får man se hvor mye den personen faktisk sliter. Selv om man er sykemeldt så betyr ikke dette at man bare skal ligge inne, ikke møte noen eller gjøre noe. Vi alle trenger å komme oss litt ut, i stedet for å bare ligge inne å bli mer syk. Så det at jeg faktisk klarer å komme meg ut litt, gjøre det mine venner gjør er faktisk en vedlig viktig ting for meg. Selvom jeg er sykemeldt betyr ikke det at jeg ikke kan gjøre noen ting, jeg har enda en lang vei å gå før jeg kan begynne å jobbe. Men jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Jeg har lyst til å begynne å jobbe. Jeg har ikke lyst til å være 100% sykemeldt, men sånn er det desverre nå. 

    Det jeg ville frem til med dette innlegget, er at man burde tenke seg om to ganger før man kommer med en slik kommentar. Det er så mange psykiske lidelser man ikke kan se på utsiden. Er man sykmeldt så er det en grunn for det. Jeg personlig har veldig lyst til å jobbe. Det å bli en normal 21-åring. Gjøre det alle de andre rundt meg gjør, men sannheten er den at jeg ikke er frisk nok til det enda. Dette er livet mitt nå, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Så selv om  man er ute en gang i blandt, betyr ikke det at man ikke sliter. 



  • 28

    I går leste jeg bloggene til en av toppbloggerne. Da kom jeg over et innlegg som handlet om hvordan bloggverden hadde utviklet seg. Der sto det mye om at det er mange bloggere som deler veldig mye, og det traff meg veldig. Jeg blogger åpent om min sykdom og det å slite psykisk. For å være helt ærlig så syns jeg at det er alt for mye blogging om dette perfekte livet. Bare snakk om hvilken hårsalong som er best, eller den veldig dyre designer-vesken. Det er desverre slik i dagens samfunn at det er mange som sliter. Det er ikke alle som har det perfekte liv. Alle blogger kan ikke handle om en hverdag fylt med roser, strevet etter hva man skal ha på seg, eller at fargene skal matche.

    Det å skrive om psykiske lidelser burde ikke være tabu. Det er ikke et skrik etter oppmerksomhet. Men heller snakk om ren fakta. Jeg har valgt å skrive mange personlige innlegg. Rett å slett for å vise at ikke alle har det så bra. Jeg syns det er kjempespennende å lese innlegg som er personlige. Det er det jeg liker mest med en blogg, det å bli godt kjent med personen bak bloggen. Jeg følte meg utrolig truffet når hun skrev at man er gal når man har vært innlegg på pyskriatrisk avdeling. Jeg har vært det og jeg er overhodet ikke gal. Nei det syns jeg rett å slett var slemt å si. Man må faktisk tenke seg over to ganger før man skriver noe sånt. Men jeg kommer til å være ærlig om hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. For jeg mener at dette trenger å komme mer frem. Jeg mener det er viktigere en hvilken smoothiesmak det ble i dag.

    Håper dere skjønner meg rett. Jeg vil ikke snakke nedlatende om andre. Jeg er en av dem som faktisk heier på alle blogger, men vi alle er forskjelige. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alle på topplista blogget om det samme? Det er jo en grunn for at det er utrolig mange forskjellige på den topp lista. Det er jo fordi man vil lese litt av alt. Jeg syns det er viktig å få frem temaer om voldtekt, psykiske lidelser og lignende temaer. En ting er sikkert, vi liker å lese forskjellige blogger. Noen åpner seg mer en andre, det er jo bare sånn vi er. Vi er jo forskjelige, og har forskjellige interesser. Vi burde heller bruke tid på å rose andre blogger. Jeg håper dere skjønner at dette innlegget ikke er for å snakke negativt om noen. Man trenger ikke bli kalt gal selv om man sliter psykisk. Det å være innlagt på psykiatrisk avdeling er faktisk utrolig vanskelig. De som har opplevd det, trenger heller støtte enn å bli snakket nedlatende om.

    Jeg har selv vært der, og vet hvor vanskelig det var. Dette er noe man absolutt ikke skal skamme seg over. Det å blogge om det er faktisk bare bra. Rett og slett for å få frem at livet ikke er like lett for alle. Sånn kommer det alltid til å være. Ja jeg blogger kanskje veldig mye om sykdom, men det er en del av min hverdag. Det er faktisk den største delen av mitt liv. Derfor er det en selvfølge at jeg skriver om det. Jeg vet det hjelper andre, det hjelper også meg å lese om andre sine erfaringer, råd og tips. Jeg liker å være åpen og ærlig om hvordan jeg har det. Derfor prøver jeg ikke å late som om livet mitt er perfekt.

     

    ♥ Still meg gjerne noen spørsmål på min spøsrmålsrunde, TRYKK HER for å komme til den jeg svarer på video! 

  • 23

    Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv dette spørsmålet. Jeg prøver så hardt å finne et svar. Men jeg finner aldri det svaret jeg vil høre. Hvor vanskelig skal det være å bare svare på et spørsmål? Jeg tror spørsmålet er for stort for meg, til at jeg klarer å finne et svar. Jeg burde klare si det, for jeg er jo på en måte stolt over den jeg er nå. Men samtidig føler jeg meg ikke bra nok. Hva skal til for at jeg skal føle det? Det hjelper på en måte ikke at andre sier det. For når du ikke føler det selv, hjelper det ikke hva andre forteller deg.

    Jeg sitter med denne følelsen, men jeg jobber med det. Hver eneste dag jobber jeg hardt for det. Ikke det å bli bra for noen andre, men bare det å bli bra for meg selv. Hvorfor skal jeg sette kravene mine så høyt? Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med den jeg er? Bare akkurat her og nå, den Lisa som sitter og skriver. Jeg er jo bare et menneske, et menneske som har opplevd litt for mye for bare å være 21. Men jeg fyller ikke de kravene jeg egentlig burde gjort. Nei, jeg jobber ikke eller studerer. Jeg er sykemeldt og jobber med meg selv, men hva jobber jeg med?

    Jo, jeg jobber for å leve, jeg kjemper hver eneste dag bare for å leve. Og det er mer en nok for meg akkurat nå. Hvorfor kan jeg ikke bare føle at det er bra nok? Hvorfor kan jeg ikke bare føle meg som alle de andre rundt meg, for på en måte er jeg jo lik alle andre. Men på en annen måte skiller jeg meg veldig ut. Når skal jeg føle at jeg passer inn, eller må jeg passe inn? Jeg har vel egentlig alltid likt å være annerledes, jeg liker å skille meg ut. Egentlig vil jeg ikke være som alle andre, jeg vil ikke være den "vanlige" personen. Men jeg vil heller ikke være sykemeldt. Jeg kunne ønske at det var noe annet som skilte meg ut.

    Men uansett hvor mye jeg prøver å passe inn, så klarer jeg det ikke. Vet egentlig ikke helt hvorfor det er slik, men for meg har det bare blitt slik. Er det blitt sånn i dag at alle må passe inn? må man gå med en viss type klær for å passe inn? Men hva med de som ikke har flere tusen å bruke på et plagg, hva med oss som ikke har råd til det? Gjør det oss annerledes? I bunn og grunn er vi alle mennesker. Ja, jeg har anoreksia, og jeg vet dette er en sjelden sykdom. Men også en sykdom som rammer mange. Jeg vet at jeg kommer til å skille meg ut så lenge jeg har denne sykdomen.

    Det eneste jeg vil er bare å passe inn, bare føle med meg selv at jeg passer inn. For å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke så mye om hva de andre sier. Det er mine egne tanker sier er det som får meg til å føle meg som dritt. Føle at jeg er en fremmede selv med mine nærmeste, det å aldri vite hvordan min sykdom kan reagere. Jeg som person passer nok inn de fleste steder, men nå har det seg slik at jeg styres av to personer. Hvem vet hvilken Lisa du møter den dagen, når jeg ikke en gang vet det selv? Strevet etter å passe inn kan bli alt for stort for mange. Det beste vi kan gjøre er bare å være oss selv, og være fornøyd med det.


  • 18




    Har du noen gang bare sittet med den følelsen at du føler at du sitter uten for, å ser på livet ditt som om du er en annen. Vel sånn hadde jeg det i går, utrolig merkelig følelse. Jeg føler at jeg prøver så hardt å få til alt, bare bli en normal person. Men at jeg ikke får det helt til, livet mitt skal endelig gå rett vei. Jeg skal flytte ut, men jeg klarer ikke helt å kjente på gleden rundt det. Jeg merker at jeg stresser, jeg er redd for at jeg ikke skal få det til. Jeg er redd for at dette skal bli en nedtur for meg, om dere skjønner. Jeg tror alt kommer til å bli bedre etter jeg har fått prøvd det ut, men akuratt nå klarer jeg ikke å ha så mye forventninger til meg selv. Jeg har lyst til å si at dette skal jeg klare, men sannheten er den at jeg ikke vet før jeg har prøvd. Så akuratt nå må jeg bare vente å se hvordan det går, mere en det kan jeg ikke forvente av meg selv. Det er et stort skritt, et vedlig stort skritt for meg. Kansje ikke alle rundt meg skjønner hvor stort steg dette er for meg, jeg kjenner presset på at jeg må klare å lykkes. At dette er noe som skal bli bra for meg, men jeg må nesten bare ta en dag om gangen. Nå er det under to uker igjen til vi får nøkkelen, å dere skal selvfølgelig få føle veien min. Alt er egent klart nå, vi kunne ha fått nøkkelen i morgen. Vi har kjøpt inn alt, så nå må jeg bare vente. Jeg prøver egentlig å ikke tenke alt for mye på det, for da kommer det ikke bare positive tanker. Så nå har jeg bestemt meg for å ta en dag om gangen, det er nokk det beste for meg akuratt nå.